Murmanskfronten

Murmanskfronten
Konflikt: Andre verdenskrig
De tyske planene for Operasjon Silberfuchs
Dato 29. juni 1941 - 28. oktober 1944 Sted Kolahalvøya i Murmansk oblast 69°25'40"N 31°13'41"Ø Resultat Stillstand i Litsadalen Tysk tilbaketrekking
Stridende parter
Tyskland Finland	Sovjetunionen
Kommandanter og ledere
Nikolaus von Falkenhorst til desember 1941 Eduard Dietl til 23. juni 1944 Lothar Rendulic	Kirill Meretskov
Styrker
68 000 soldater 190 fly fra Luftwaffe ved angrepet	Anslagsvis 20 000 ved angrepet Senere 960 000

Murmanskfronten eller Litsafronten, også benevnt Nordfronten, er en betegnelse på krigshandlingene og frontavsnittet mellom Tyskland og Sovjetunionen i det nordlige Finland og nordvestlige Russland under Annen verdenskrig. Frontlinjen strakte seg fra området ved den nåværende marinebasen nær utløpet av elven Zapadnaja Litsa i Litsafjorden vest for Murmansk, og ca. 3 mil sørvestover inn i daværende ingenmannsland.

Murmanskfronten var den nordligste delen av Østfronten som strakte seg fra Barentshavet til Kaukasus. Kampene på dette frontavsnittet kan delvis sees som en del av Den finske fortsettelseskrigen.

De tyske styrkene sto i området etter at Norge ble okkupert under Operasjon Weserübung. Kontroll av den norske kystlinjen ble av begge de krigførende partene ansett som viktig i forhold til forsyningskonvoiene til Murmansk.

Da 3 050 000 tyske soldater rykket inn i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa den 22. juni 1941 var også det nordlige frontavsnittet en del av denne store operasjonen, og de tyske målene var å hindre Sovjetunionen å bruke dyphavnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for den omfattende konvoitrafikken under hele krigen og helt avgjørende for den sovjetiske krigsevnen. Tilsammen seilte det ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen.

Siden 18. juni 1941 hadde finske og tyske soldater blitt forflyttet i det skjulte nærmere den sovjetiske grensen i Nord-Finland og i Finnmark. De siste dagene satte finske myndigheter inn 700 mann for å arbeide på de dårlige veiene i området, blant annet forlengelsen av riksvei 50 fra Kirkenes, de fleste av disse var fanger fra finske fengsel som fikk straffereduksjon mot å delta i dette arbeidet. Samme natt som Barbarossa startet, rykket kl. 02:30 de tyske styrkene inn i Boris Gleb og videre inn i Petsamo-området, den smale landkorridoren som siden 1920 hadde vært under finsk kontroll og som slik sikret Finland tilgang til Barentshavet gjennom den isfrie havnen i Liinakhamari.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep på Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarkskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Det var støttepunkter ved Grense Jakobselv, Kobbholmen, Lille Jarfjordnes, Tårnet, Myrslett og Elvenes. Ved Munkelv-Neiden-Sandtangen var det sperrestillinger for opptil en bataljon (disse ble særlig viktig ved retretten i 1944). Det ble også lagt vei over Korpfjellet til Petsamo. Allerede høsten 1940 ble satt opp et lite kanonbatteri som kunne sperre Neidenfjorden og innløpet til Korsfjorden. På Bugøya og på Kiberg var det batterier som sammen dekket Varangerfjorden. Ved blant annet Nyrud og Holmfoss var det lagre med forsyninger til fronten. Ved Svanvik var det hovedkvarter for en divisjon. Disse støttepunktene dannet et ytre forsvar rundt Kirkenes. Mellom Kjelmøya og Holmengrålandet var flere minefelter, og rett før retretten ble Reinøysundet og Bøkfjorden minelagt. På Kjelmøya var det et batteri med 24 cm kanoner, feltartilleri og luftvern. Ved Oksebåsnes var det en kanonstilling og ved Rødberget et delvis ferdigstilt torpedobatteri. På Reinøy og Leirpollen var det luftvernkanoner. Inne på selve havna i Kirkenes var det en stilling med 15 cm kanoner på Prestøya og noen mindre kanoner på Haganes. Det var underjordiske anlegg på Haganes, Storhaugen, Prestelia, Jernbanelia og ved Turisthotellet. Luftvernet omfattet 30 kanoner og til selve forsvaret av Kirkenes var det avsatt 2000 til 2500 mann. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941, flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt noen arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.^[1]

Etter evakuering og nedbrenning skulle Tromsø overta den rollen Kirkenes hadde hatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarme.^[2]

Det tyske angrepet under navnet Operation Silberfuchs («Operasjon sølvrev») i retning Murmansk startet kl. 02:30 den 29. juni 1941 fra posisjonene ved den finsk-russiske grensen. Silberfuchs var en større offensiv som også gikk inn i Sovjetunionen fra Nord-Finland. Den tyske øverstkommanderende var Eduard Dietl, «Helten fra Narvik» som tyskerne kalte ham, og han hadde etablert et hovedkvarter for planleggingen av operasjonen i Kåfjord i Alta. Selve angrepet på Murmansk hadde operasjonsnavnet Platinfuchs og skulle ledes i felten av Dietl personlig.

Det tyske angrepet gikk i begynnelsen hurtig for seg og som forventet ved nedkjempelsen av de russiske grensenære bunkerne, men deretter begynte vanskelighetene. Det viste seg at etterretningen som planleggingen bygget på ikke var helt pålitelig. Blant annet viste to antatte veier seg å være en telefonlinje i det ene tilfellet, og en liten kjerrevei i det andre, dvs. man stod i praksis plutselig uten framrykningsveger for tropper og utstyr. Det steinete, myrete landskapet med tillegg av bekker og vann, gjorde det umulig å få noe driv i angrepet, og nærmere elvene Titovka og Litsa, hvor terrenget var mer kupert, var det som skapt for forsvar. Større deler av angrepsstyrken måtte avsettes til vegarbeid og forsyning og slagkraften i angrepet uteble. Videre gjorde den vanskelige framkommeligheten at logistikken ble vanskelig for tyskerne, og lange kolonner med soldater og materiell hopet seg opp på de dårlige veiene fra havnen i Kirkenes og fram mot fronten. På den annen side var de tyske og østerrikske bergjegerne som var satt inn i dette angrepet, særlig godt trent på krigføring i vanskelig terreng. Og også de sovjetiske styrkene slet etter hvert med dårlig logistikk, og spesielt lite mat.

De tyske styrkene møtte stadig sterk og innbitt motstand fra de sovjetiske styrkene, som innledningsvis var en blanding av noen få enheter fra Den røde hær og frivillige. Men tyskerne fikk også hjelp av tykk tåke som la seg i området i perioder og som gjorde at de kunne rykke helt inn mot de sovjetiske stillingene og utrydde forsvarerne uten å bli oppdaget. De sovjetiske soldatene forsvarte innbitt hver eneste posisjon. I nordenden av Titovkasjøen lyktes det tyskerne å sikre seg en større sovjetisk militærleir med store mengder mat, ammunisjon og kjøretøyer.

Dietl fikk på dette tidspunktet problemer da en tysk motorsykkelordonnans, som fraktet de tyske angrepsplanene, kjørte feil og ble tatt til fange av de sovjetiske styrkene. Dietl måtte derfor improvisere nye planer, samtidig som han ikke kunne stole på de kartene han var utstyrt med. Etter Titovkaelven, var det neste målet Litsaelven, den siste av de to store elvene i området som dannet naturlige forsvarslinjer for de sovjetiske styrkene.

Hovedangrepet mot den viktigste broen over Litsaelven startet 5. juli, og møtte sterk motstand. Det lyktes tyskerne å etablere noen små brohoder på østsiden av elven, men disse var for små til å kunne utnyttes og måtte stadig gis opp. Fronten var på dette tidspunkt såpass nær Murmansk at det var lettere for de sovjetiske styrkene å tilføre nye soldater og mer materiell. Samtidig fikk de sovjetiske flyene etter hvert også herredømme i luften.

Fra 13. juli til 19. juli, ved det andre angrepet over Litsa, kom tyskerne, i en spydspiss, så langt som 6–7 km øst for Litsa og fikk ryddet noen viktige områder for russere, og det lyktes å få etablert et nytt brohode på østsiden av elven. Men tyskerne kom hele tiden i beit for mannskaper – store deler av styrken måtte fortsatt benyttes til forsyninger av ammunisjon, mat og for ikke å glemme evakuering av sårede. De nådde ikke målet om kanskje å kunne drive russerne videre, og måtte avfinne seg med å satse på å danne en forsvarslinje i området. Utover i juli ble de tyske linjene stadig utsatt for sovjetiske motangrep, og som ble slått tilbake med store tap på begge sider.

I tiden 8. september til 16. september gjorde de tyske styrkene det tredje og siste angrepet over Litsa. Man hadde jo allerede i juli greid å bite seg fast i fjellområdet på østsiden av elven, men for å styrke stillingen var det nødvendig å flytte frontlinjen til mer ønskede posisjoner og utvide den noe. Angrepet foregikk over en utstrekning på 18 km fra nord til sør langs Litsa, og man fikk dannet en støttepunktslinje, de såkalte Kampfstützpunkte K1-K9, ca. 6 km sør for Litsas utløp, 7 km østover og nordover til Litsa-fjorden. Sørvest for Litsa-elven bygde man etterhvert ut en linje med støttepunkter som strakk seg 30 km sørvestover mot finskegrensen, de såkalte Stützpunkte S1-S4 og en rekke andre.

Tyskerne bygget opp en støttepunktsfront med utgangspunkt i områdene ved Litsaelven. Både mannskapsmangelen, naturforholdene, klimaet og forsyningssituasjonen gjorde videre større militære operasjoner vanskelige å gjennomføre. Videre krevde forsvarslinjen mot Fiskerhalvøya større ressurser enn opprinnelig tenkt. Man innså i ettertid at skulle man greid å nå Murmansk, så måtte man hatt en tredje divisjon tilgjengelig slik at man kunne kjøre angrep med to divisjoner og bruke den tredje som reserve og til forsyninger. Denne ekstra divisjonen (6. Gebirgs-Division) var riktignok underveis fra Kreta og til oppfriskning i Tyskland på ettersommeren 1941, men man ville uansett ikke kunne fått utnyttet dens slagkraft. For det første fordi den hadde en strabasiøs vei nordover, for det andre fordi den med en gang måtte inngå som erstatning for 2. Gebirgs-Divisjon som var meget redusert og hvor mannskapene trengte restitusjon, for det tredje at det allerede var blitt høst og nesten vinter før divisjonen var på plass og dette krevde sitt rent logistikkmessig i forhold til utrustning og tilvenning, og for det fjerde at 3. Gebirgs-Division var på veg sørover til andre oppdrag og 6. Gebirgs-Division derfor kun endte opp innbytte for denne. Så summa summarum fikk man aldri tre divisjoner til rådighet på samme tid.

Men tyskerne prioriterte i det videre å holde styrkene i området for å sikre nikkel-gruvene ved Kolosjoki i Petsamo-området og for å binde opp russiske styrker på russisk side. Nikkel var nemlig et viktig metall for produksjonen av krigsmateriell. Videre var det viktig for Tyskland å sikre norskekysten mot allierte angrep.

Utfyllende artikkel: Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtalen med Sovjetunionen 4./5. september 1944, avsluttet dette den finske fortsettelseskrigen, og det var klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland og dermed også fra Murmanskfronten. Det ble først vurdert å trekke styrkene tilbake til en linje ved Karesuando-Ivalo og Petsamo (Operasjon Birke), men denne planen ble lagt til side da Lothar Rendulic sterkt påpekte at de nye forsvarsstillingene ved disse støttepunktene var for svakt utbygget. I tillegg hevdet Albert Speer at Tyskland ikke var avhengig av nikkelforekomstene fra området, og tyskerne igangsatte da Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys») i stedet og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms.

Utfyllende artikkel: Operation Nordlicht

Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk for alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, både i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de fremrykkende sovjetiske styrkene skulle få tilgang til nyttige forsyninger.

7. oktober 1944 gikk Den røde armé til motoffensiv med full styrke langs hele fronten, og den 18. oktober rykket de inn i Norge. Den 8. november nådde de elva Tana.^[3] Samme dag besluttet tyskerne å evakuere og svi av resten av Finnmark og Nord-Troms. I direktivet fra Hitler het det etter Terbovens oppfordring: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.» Sjefen for 20. Gebirgsarmee, general Lothar Rendulic, fulgte ordren. Tyske tap under selve Operasjon Nordlicht er for hele 20. Geb AOK (ifølge tyske kilder) : 2 150 døde, 6 361 sårede og 4 068 savnede. Tilsammen 12 579 av en total styrke på 200 000 mann.

Sovjetunionen overtok etter dette blant annet Petsamo-området fra Finland og de gamle norsk-russiske grenseområdene ble igjen som angitt i Grensekonvensjonen av 1826. Formelt ble dette hjemlet i Paristraktatene av 1947 etter Den finske fortsettelseskrigen.

• Alf R. Jacobsen, Miraklet ved Litza: Hitlers første nederlag på Østfronten, Vega forlag, 2014, ISBN 9788282113717
• Jaklin, Asbjørn: Nordfronten – Hitlers skjebneområde, Gyldendal Norsk Forlag, 2006, ISBN 82-05-34537-6.
• James F. Gebhardt – The Petsamo-Kirkenes Operation
• Wara, Kalle (1994). Kirkenes-Litsa tur-retur. Falken. ISBN 8270092800.