Nederlands herrelandslag i fotball

Nederland
Forbund		Koninklijke Nederlandse Voetbal Bond (KNVB)
Landslagstrener		Ronald Koeman
Kallenavn		Het Nederlands Elftal Oranje Clockwork Orange
Flest kamper		Wesley Sneijder (134)
Flest mål		Robin van Persie (50)
Hjemmebane		Forskjellig, i hovedsak Amsterdam ArenA
Hjemmedrakt Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert: 10. desember 2022

Nederlands herrelandslag i fotball er Nederlands nasjonale fotballag, som administreres av Nederlands fotballforbund. Det nederlandske fotballforbundet ble stiftet i 1889, og de ble medlem av FIFA i 1904. Nederland har vært med i elleve VM-sluttspill (inkludert VM i Qatar) og ti EM-sluttspill. Landskamper spilles som oftest på Amsterdam Arena i Amsterdam eller De Kuip i Rotterdam.

Nederland har aldri vunnet VM, men har vært i tre finaler. Dette gjør Nederland til det laget med flest VM-finaler uten å ha vunnet. I tillegg har Nederland ett EM-mesterskap, fra 1988. Det nederlandske landslaget var ikke et topplag før det begynte med en ny type fotball, totalfotball, som handlet om rullering av spillere på forskjellige plasser, stort ballinnehav og mange raske pasninger. Denne spillestilen ble markant i 1970-årene, da Nederland kom til to VM-finaler på rad. Deretter hadde Nederland en rekke dårlige prestasjoner før de vant EM, og deretter en rekke relativt gode prestasjoner før de igjen opplevde motgang. I 2010 var Nederland i finalen i VM igjen, mens de i 2012 ble slått ut av EM med tre tap på rad. I 2014 kom Nederland på tredjeplass igjen.

Nederland hadde svært stor utskifting av trenere de første 40 årene. De begynte med en nederlandsk trener, men allerede i 1908 fikk de sin første ikke-nederlandske. Nederland har hatt trenere fra seks nasjoner, men ingen siden 1978. I den perioden har Nederland hatt 11 trenere og 16 trenerbytter, hvilket betyr at fire av trenerne har fått to forsøk som landslagstrenere og en av dem, Rinus Michels, tre (til sammen fire, han var også trener i 1974).

Nederlands store rival er Tyskland, men rivaliseringen er ikke like sterk som tidligere. Rivaliseringen skyldes delvis andre verdenskrig, delvis Nederlands finaletap mot Vest-Tyskland i 1974, da nederlenderne hadde slått gjennom med sin nye fotballstil. Rivaliseringen har involvert stygge scener fra i hovedsak Nederlands spillere, men etter 1990 roet det hele seg.

Nederland var tidlig ute i OL-sammenheng, men det var først i 1920 og utover at OL fikk større status som følge av økt deltakelse. Nederland fortsatte å levere gode resultater på begynnelsen av 1920-tallet. OL på hjemmebane gikk imidlertid dårlig, og Nederland leverte svake resultater i de to VM-sluttspillene de var med.

Etter andre verdenskrig var det en lang periode kun tillatt med amatørspillere på Nederlands landslag. De deltok i hovedsak i OL fram til 1954. Deretter ble profesjonell fotball innført i Nederland og det ble tillatt med profesjonelle spillere på landslaget. Det ble ikke noen umiddelbar bedring for landslaget, da de mislyktes i å kvalifisere seg til de fire neste VM-sluttspillene. Nederland deltok ikke i det første EM i fotbal og de kvalifiserte seg ikke til de neste tre sluttspillene heller.

Den store forandringen for Nederland kom på begynnelsen av 1970-tallet, da Rinus Michels introduserte totalfotball. Feyenoord vant Serievinnercupen i 1969/70 og Ajax vant tre år på rad – 1970/71, 1971/72 og 1972/73. Med spillere fra lag som nå dominerte europeisk klubbfotball og med en bevegelig og dynamisk spillestil, gikk Nederlands landslag fra å være et av europas svakeste til å bli et av verdens beste. Under VM i fotball 1974 i Vest-Tyskland tok Nederland sølv etter å ha imponert med fantastisk spill gjennom hele turneringen. De tok bronse under EM i fotball 1976 i Jugoslavia og nok et sølv under VM i fotball 1978 i Argentina. Nederland vant EM i fotball 1988 i Vest-Tyskland og tok sin tredje sølvmedalje i VM under VM i fotball 2010 i Sør-Afrika. Under VM i fotball 2014 i Brasil, vant de bronse.

Nederland var en av de åtte medlemslandene som var med på å danne FIFA i 1904. Nederlands første kamp var 30. april 1905 mot Belgia. Kampen endte 1–1 etter ordinær tid, men etter ekstraomganger vant Nederland 4–1. Samtlige av Nederlands mål ble scoret av Eddy de Neve. 21. desember 1907 spilte Nederland for første gang i sine oransje drakter. Det var mot Englands amatører (England hadde et amatørlag og et profesjonelt lag) i Darlington. Nederland tapte 2–12, noe som fremdeles er landslagets største tap.^[1]

Nederlands deltok i sin første turnering, OL i 1908, sammen med sju andre lag. Nederlands første motstander i kvartfinalen var Ungarn, som trakk seg før kampen av økonomiske årsaker. I semifinalen møtte de Storbritannia og tapte 0–4. De skulle møte Frankrike i bronsefinalen, men etter at Frankrike tapte semifinalen 1–17, trakk de hele laget, og Nederland møtte i stedet Sverige. Nederland vant 2–0 og fikk bronse bak Storbritannia og Danmark. Samme valør på medaljene ble det under OL i 1912, da Nederland først slo Sverige etter ekstraomganger i åttendedelsfinalen, før de slo Østerrike 3–1 i kvartfinalen. De tapte imidlertid solid 1–4 mot Danmark i semifinalen, og møtte Finland i bronsefinalen, som Nederland vant hele 9–0.^[2]

OL i 1920 ble svært populært og mange land deltok, inkludert Nederland, som slo Luxembourg i sin første kamp. I neste kamp møtte Nederland nok en gang Sverige, og nok en gang vant Nederland en jevn kamp etter ekstraomganger. I semifinalen møtte de Belgia, og tapte 0–3. Bronsefinalen skulle spilles mellom Nederland og Frankrike, men det ble en del forvirringer. Belgias motstander i finalen, Tsjekkoslovakia, trakk laget i protest mot dommeren. Deretter ble de diskvalifisert, og man skulle spille om sølvet. Problemet var at Frankrike hadde dratt hjem etter at de tapte sin semifinale, og dermed var det ingen å spille mot. Reglene krevde at de tapende kvartfinalistene skulle spille, og vinnerne skulle møte hverandre. Vinneren av det oppgjøret skulle så møte Nederland i bronsefinalen. Det ble til slutt Spania som ble Nederlands motstander. Spania vant kampen 3–1, og Nederland fikk dermed bronse for tredje gang på rad.

I OL i 1924 ble Nederland seedet til andre runde. Turneringen hadde vokst enda litt mer siden 1920. Nederland beseiret Romania komfortabelt 6–0, før de slet seg til seier over Irland, som for første gang var med i en turnering som selvstendig landslag - formelt som «Den irske fristaten». Kampen endte 2–1 til Nederland etter ekstraomganger.^[3] Nederland kom igjen til semifinalen, og ble nok en gang utslått der. Uruguay ble for sterke, og vant 2–1. I bronsefinalen opprettholdt Nederland tradisjonen og møtte Sverige, som denne gangen vant 3–1 i omkamp etter 1–1 i første kamp. Dermed ble det første gang at Nederland ikke vant medalje.

Nederland hadde mange utskiftninger i trenerstaben, men i 1925 fikk de Bob Glendenning som trener. Glendenning hadde et par kamper som trener for Nederland tidligere, men først nå tok han over helt. Glendenning ledet Nederland fra 1925 til 1940, da fotballen ble avbrutt av andre verdenskrig.

Neste OL, på hjemmebane, ble en skuffelse for Nederland. De tapte 1. runde-kampen mot Uruguay og var dermed allerede ute av turneringen. Uruguay var regjerende mester, de vant OL det året og to år senere vant de VM på hjemmebane.

Nederland takket nei til deltakelse i det første VM i fotball i Uruguay, men kvalifiserte seg til VM i fotball 1934 i Italia. Igjen ble det skuffelse for nederlenderne, som tapte for Sveits i første runde. Nederlands første VM-mål ble scoret av Kick Smit.^[4] I kvalifiseringen til VM i 1938 kom Nederland i gruppe med Belgia og Luxembourg. Nederland slo Luxembourg 4–0 hjemme, mens Luxembourg greide et hederlig 2–3 mot Belgia hjemme, og i den siste kampen ble det uavgjort mellom Belgia og Nederland. Både Belgia og Nederland kvalifiserte seg. I VM var det fortsatt cup-spill. Nederland møtte Tsjekkoslovakia i Le Havre, og kampen endte 0–0 etter 90 minutter. Tsjekkoslovakia scoret tre ganger i ekstraomgangene, og sendte Nederland ut med 3–0.^[5]

Det ble et par kamper til, men etter hvert satte andre verdenskrig en stopper for fotballen. Bob Glendenning døde i november 1940.

Etter krigen deltok Nederland bare som amatørlag og landslaget deltok ikke i kvalifisering til VM, kun OL. De deltok i OL i 1948 i London. De begynte med å slå Irland 3–1, før de tapte 3–4 mot Storbritannia etter forlegning. Som amatørlandslag takket Nederland nei til å spille kvalifisering til VM i 1950, som et av flere lag (også nabolandet Belgia og Norge takket nei før kvalifisering, og Frankrike, Jugoslavia og Skottland var blant lagene som trakk seg etter kvalifisering). De trakk seg fra kvalifiseringen til VM i 1954. Likevel hadde Nederland fått markante profiler på laget, som Abe Lenstra som var blant toppspillerne.^[6] Lenstra debuterte på landslaget som 19-åring i 1940.

I 1954 startet imidlertid Nederland opp en nasjonal liga og åpnet for profesjonelle spillere.^[7] Dette medførte at Nederland meldte de seg på igjen til VM-kvalifisering.^[6] Før denne kvalifiseringen spilte Nederland en kamp mot Vest-Tyskland for første gang siden andre verdenskrig. Dette var en spesiell kamp for nederlenderne mot de regjerende verdensmestrene, og Nederland vant 2–1 med begge de nederlandske målene av Lenstra.^[6]

Nederland fortsatte etter krigen med store utbytter på treningssiden. Det var elleve landslagstrenere for Nederland fra 1946 til 1957. I 1957 tok imidlertid den rumenske treneren Elek Schwartz over, som den tolvte landslagstreneren etter krigen. Nederland kom først med i kvalifiseringen til VM i 1958, der de havnet i gruppe med Østerrike og Luxembourg. Etter et knepent bortetap 2–3 og uavgjort 1–1 hjemme mot Østerrike, klarte ikke Nederland å kvalifisere seg. På femtitallet markerte også den driblesterke Faas Wilkes seg. Han scoret 35 mål på 38 kamper, og det kunne ha blitt flere kamper på Wilkes hadde ikke KNVB nektet profesjonelle spillere å spille i de første årene etter krigen.^[6] Wilkes var toppscorer for Nederland fram til Dennis Bergkamp gikk forbi ham i 1998. Lenstra, Wilkes og playmakeren Kees Rijvers utgjorde «den gyldne innertrioen» på 1950-tallet på tross av at de bare spilte ti kamper sammen.^[8] Dessverre for Schwartz la den gyldne innertrioen opp i respektive 1959 (Lenstra), 1960 (Wilkes) og 1961 (Rijvers).

Nederland valgte å ikke stille opp i det første EM i fotball, så neste kvalifisering ble til VM i 1962 der de møtte Ungarn og Øst-Tyskland. Nederland tapte borte mot Ungarn, som allerede hadde slått Øst-Tyskland. Etter at Nederland spilte uavgjort mot Øst-Tyskland borte og Ungarn slo Øst-Tyskland en gang til, var Ungarn allerede kvalifisert, og da Øst-Tysklands spillere ikke fikk visa til Nederland, ble kampen ikke spilt, da den ikke hadde noen betydning. Imidlertid spilte Ungarn mot Nederland i Nederland, en kamp som endte 3–3.

Nederland stilte med lag til kvalifiseringen til neste EM og fikk hevn på Sveits med 4–2. I neste kvalifiseringsrunde møtte de Luxembourg. Første kamp, i Luxembourg, endte 1–1. Nederland var store favoritter til å vinne den andre kampen, og det ble sagt at Oranje hadde holdt igjen borte slik at de kunne vinne med stil hjemme. Slik gikk det ikke. Hjemmekampen ble tapt 1–2, og Nederland var ute til fansens store skuffelse. De Telegraaf undret seg dagen etterpå hvem Nederland skulle spille mot nå; San Marino, Andorra eller Liechtenstein (i 1963 hadde ingen av de tre landene landslag).^[9] Schwartz måtte gå av.

Sveits ble imidlertid Nederlands bane i neste kvalifisering, til VM i 1966. I gruppe med Sveits, Nord-Irland og Albania lyktes ikke Nederland, og etter hjemmeuavgjort og bortetap for både Nord-Irland og Sveits, hjalp de to seirene over Albania lite. Nederland fortsatte uten å imponere da de til EM i 1968 kom i gruppe med de samme som de møtte til VM-kvalifisering i 1962, Ungarn og Øst-Tyskland, i tillegg til Danmark. Nederland endte nest sist foran Danmark. Den siste i rekken av skuffende resultater for Nederland ble kvalifiseringen til VM i 1970, da de tapte for Polen og gruppevinner Bulgaria. De slo imidlertid Luxembourg denne gangen.

Enda det ikke ville seg i kvalifiseringen til EM i 1972 heller, var Nederland nå langt nærmere å kvalifisere seg til et sluttspill enn på lenge. To bortetap, mot Jugoslavia og Øst-Tyskland var umulige å gjøre noe med, men Nederland slo Øst-Tyskland hjemme og var ett mål unna å kvalifisere seg, da det ble uavgjort mot Jugoslavia hjemme.

Langt mer viktig var den fotballrevolusjonen som fant sted i Nederland. Totalfotball hadde slått an: Enhver spiller kunne spille i en hvilken som helst posisjon. Dersom en forsvarsspiller gikk opp i angrep, ville en annen spiller ta hans naturlige plass, slik at forsvarsspilleren ikke måtte tenke defensivt. Dermed kunne alle rulleres på alle plasser, og det skapte mer flyt i spillet. Spillestilen ble en stor suksess i Ajax Amsterdam under Rinus Michels, som fikk laget fra nedrykksposisjon til toppen av Europa. Med Johan Cruijff fikk Michels' stil gjennomslag også på landslaget.^[10] I tillegg fikk de en av 1970-tallets beste forsvarsspillere i Ruud Krol.^[11] I kvalifiseringen til VM i 1974 var Nederland og Belgia i gruppe med Norge og Island. De to nordiske landene var ingen motstand, og Nederland vant overlegent alle kampene, med 9–0 hjemme mot Norge som spesielt stor seier. Belgia-kampene endte begge uavgjort. De store seierne ble avgjørende da Nederland vant gruppen på målforskjell foran Belgia.^[12]

Nederland var dermed kvalifisert til et mesterskap for første gang siden 1938. František Fadrhonc var trener under kvalifiseringen, men Rinus Michels tok over som trener før selve mesterskapet. VM i Vest-Tyskland var det første VM der det etter gruppespillet ble spilt nytt gruppespill før finalespillet. Nederland møtte Sverige, Bulgaria og Uruguay i sin første runde, og begynte med seier 2–0 over Uruguay, så uavgjort 0–0 mot Sverige før de slo Bulgaria 4–1. Det eneste baklengsmålet til Nederland var til og med et selvmål. Nederland gikk dermed videre til neste gruppespill, der de fikk tøff motstand av Øst-Tyskland, som vant gruppen sin mot blant andre Vest-Tyskland, regjerende verdensmester Brasil og Argentina. Nederland fortsatte sitt blendende spill med 4–0 mot Argentina, før de vant 2–0 mot Øst-Tyskland og 2–0 mot Brasil. Nederland var dermed i finalen i VM for første gang. Deres spillestil hadde imponert, og de gikk ut hardt mot Vest-Tyskland i finalen. De første 80 sekundene var tyskerne aldri i nærheten av ballen, og et godt løp fra Cruijff ble ureglementert stoppet av Uli Hoeneß. Det resulterte i en straffe som Johan Neeskens satte i mål. Nederland dominerte en stund til i finalen uten å score, men så fikk Vest-Tyskland mer kontroll på nederlenderne, Berti Vogts begynte å få kontroll på Cruijff og tyskerne greide å ta over kontrollen i kampen. Kampen snudde, og Vest-Tyskland vant 2–1.^[13] Tapet fikk stor betydning for Nederland, og kampen ble sett på som «De moeder aller nederlagen», alle nederlags mor.^[14] Michels gikk av som trener for Nederland etter VM.

Nederland hadde likevel gått fra et middels lag til et topplag, og i kvalifiseringen til EM i 1976 vant Nederland gruppen sin mot Polen, Italia og Finland, på tross av en overraskende 1–4 borte mot Polen og tap i en betydningsløs siste kamp i gruppen borte mot Italia. I omspillskampene møtte Nederland Belgia, og slo nabolandet 5–0 hjemme og 2–1 borte. I selve EM, som besto av bare semifinaler, ble det vanskeligere. Nederland møtte Tsjekkoslovakia, og kampen gikk til ekstraomganger som Tsjekkoslovakia vant. Nederland møtte hjemmenasjonen Jugoslavia til bronsefinale, som Nederland vant etter ekstraomganger. Samtlige fire kamper i EM gikk til ekstraomganger.

Nederland var fortsatt en stormakt innen fotball, og i kvalifiseringen til VM i 1978 skuffet de ikke, denne gangen med Ernst Happel som trener. Mot kjente navn i Belgia, Island og Nord-Irland vant Nederland fem av seks kamper, og bare hjemme mot Nord-Irland ga de fra seg poeng i en uavgjortkamp. Imidlertid la Johan Cruijff opp før VM. Nederland var ikke like imponerende i begynnelsen av dette VM. De spilte i første gruppespill mot Iran (3–0), Peru (0–0) og Skottland (2–3). Nederland kom seg videre som nest beste lag på målforskjell foran Skottland. I andre gruppe kom Nederland i gruppe med regjerende verdensmester og rival Vest-Tyskland, Italia og Østerrike. Nederland gjorde ting markant bedredenne gang; de slo Østerrike komfotabelt 5–1 før de spilte uavgjort 2–2 mot Vest-Tyskland og slo Italia 2–1.^[15] Nederland var dermed igjen i finalen, og igjen mot hjemmenasjonen.

Argentina hadde en kontroversiell start på kampen, der de lot Nederland vente i sju minutter før de kom ut, for så å klage på gipsen René van de Kerkhof hadde på hånden, noe som medførte enda større uthaling av tiden.^[16] Kampen var preget av hardt spill fra begge lag, spesielt hjemmelaget, i et allerede kontroversielt VM.^[17] Kampen ble tett og jevn, og det sto 1–1 til slutten av første ekstraomgang, da Mario Kempes scoret. Daniel Bertoni fastsatte sluttresultatet til 3–1 til Argentina. Nederland var nest best for andre gang på rad. Akkurat som i forrige VM, trakk treneren, denne gangen Ernst Happel, seg etter mesterskapet.

Første halvdel av 1980-tallet var en stor skuffelse for Nederland etter VM-innsatsen i 1974 og 1978. De kom ikke til VM verken i 1982 eller i 1986 eller EM i 1984. EM i 1980 ble en skuffelse. Men de kom sterkere tilbake under EM i fotball 1988 da de ble europamestere. Nederlands innsats på 1990-tallet viste at Nederland hadde kommet til toppen for å bli, men også at de slet med å omsette straffespark.

Polen og Øst-Tyskland ble de vanskeligste motstanderne i kvalifiseringen til EM i 1980 i en gruppe som ellers besto av Sveits og Island. Nederland vant de fire første kampene, men tapte igjen borte mot Polen. En god innsats utover det gjorde at Nederland var med da de to siste kampene skulle spilles, begge med Nederland, og begge kunne bli avgjørende. Nederland hadde 10 poeng (seier ga 2 poeng), Øst-Tyskland og Polen 11. Nederland skulle møte Polen hjemme og Øst-Tyskland borte. De kunne ikke tape noen av kampene, og måtte vinne en. Den første kampen, hjemme mot Polen, endte uavgjort. Den siste kampen måtte dermed Nederland vinne borte mot Øst-Tyskland. Øst-Tyskland tok ledelsen og doblet den på straffespark, men Nederland kom tilbake og scoret tre mål. Kampen endte 3–2 til Nederland.^[18]

I EM var Nederland i en vanskelig gruppe mot Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Hellas var også med, men var på papiret svakest. Nederland slo Hellas 1–0, noe som var en for liten seiersmargin. Etter at de tapte 2–3 for Tyskland og spilte uavgjort mot Tsjekkoslovakia, endte Nederland bak Tsjekkoslovakia på målforskjell og røk ut.

Dermed var det kvalifiseringen til VM i 1982 som gjaldt. Imidlertid var Nederland ikke lenger så godt som de hadde vært i forrige tiår, og i en svært tøff gruppe mot Irland, Frankrike, Belgia og Kypros gikk det ikke. I en gruppe der alle slo alle, bortsett fra Kypros som tapte samtlige kamper, endte Nederland to poeng bak vinneren Belgia og ett bak nummer to, Frankrike.^[19] Nederlands målforskjell var heller ikke særlig god, da de vant relativt knepne seire over Kypros.

Etter en skuffende EM i 1980 og mislykket kvalifisering til VM i 1982, måtte Nederland bevise at de var med da de spilte om kvalifisering til EM i 1984. Nederland var i gruppe med Spania, Irland, Island og Malta. Den reelle kampen var mot Spania, og de to var svært nær hverandre i turneringen. Nederland endte på 13 poeng og 22–6 i målforskjell før Spania, med 11 poeng og 12–7 i målforskjell, skulle møte Malta. Alle forventet spansk seier, men Spania måtte vinne med elleve mål for å gå forbi Nederland på flere scorede mål. Kampen endte 12–1 til Spania, og Nederland greide heller ikke nå å kvalifisere seg.^[20] Nederland var enda nærmere i kvalifiseringen til VM i 1986. De kom i gruppe med Østerrike, Ungarn og Kypros. Nederland tapte to kamper på rad, først hjemme mot Ungarn, så borte mot Østerrike. Kombinert med uavgjort hjemme mot Østerrike betydde det at Nederland kom bak Ungarn, som ble direkte kvalifisert. Nederland spilte kvalifisering mot Belgia, som vant på bortemålsregelen etter at de slo Nederland 1–0 hjemme og tapte 1–2 borte.

Nederland, som hadde toppspillere i Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Marco van Basten, lyktes imidlertid endelig å kvalifisere seg til et mesterskap da de enkelt vant kvalifiseringsgruppen til EM i 1988 mot Ungarn, Hellas, Kypros og Polen. Dette var første turnering siden 1980, og denne gangen var Rinus Michels tilbake som trener. Michels hadde hatt en kort periode som trener i 1984–85 også. Selve EM hadde også en tøff gruppe. Sovjetunionen, England og Irland var motstandere. Nederland begynte dårlig med tap for Sovjetunionen, mens de slo England komfortabelt 3–1. Irland lå poenget foran i siste kamp, og Nederland måtte vinne for å gå videre. Det gjorde de, i det 81. minutt kom kampens eneste mål, og Nederland vant 1–0 over Irland.^[21] I semifinalen møtte Nederland Vest-Tyskland og vant 2–1 etter en straffe til hvert lag og et vinnermål av Van Basten. Finalen ble et gjensyn med Sovjetunionen, men denne gangen var Nederland langt bedre enn supermakten, og vant fullt fortjent 2–0 etter først et mål av Gullit og så en lobb som ble tatt i vanskelig posisjon på hel volley fra Van Basten over Sovjetunionens keeper. Det sistnevnte målet regnes blant de vakreste målene i EM-historien.^[22] Nederland ble dermed europamestre etter mange år med skuffelse igjen. På tross av denne suksessen, opprettholdt Michels tradisjonen ved å trekke seg etter mesterskapet.

Nederland fortsatte godt som regjerende europamestre, og i de havnet i kvalifiserinsgruppe til VM i 1990 med Vest-Tyskland, Finland og Wales var det effektivt en kamp mot Vest-Tyskland om seieren. Etter uavgjort mellom lagene i begge kampene, som var tidlig i kvalifiseringen, ble en uavgjortkamp mellom Vest-Tyskland og Wales avgjørende for at Nederland vant kvalifiseringen, mens Vest-Tyskland ble en av de mange toerne som gikk videre. Treneren til Nederland, Thijs Libregts, fikk ikke nyte godt av det, da han fikk sparken etter press fra spillerne.^[23]

Med Leo Beenhakker som ny trener var Nederland klar for VM i Italia. Nederland endte i VM-gruppe med England, Irland og Egypt. Det ble en spennende gruppe der Nederland spilte uavgjort mot samtlige lag, og Irland gjorde det samme. Englands seier over Egypt gjorde at Nederland og Irland gikk videre sammen med England, mens Egypt var såvidt ute. Nederland endte på tredjeplass etter loddtrekning bak Irland. Nederland fikk igjen møte Vest-Tyskland, og rivalene ble vanskelige i en stygg kamp med flere stygge situasjoner. Vest-Tyskland vant 2–1 og ble til slutt verdensmestre. Nederland røk ut av VM, og Beenhakker trakk seg som landslagssjef. Michels tok over i en toårsperiode.

Nederland hadde fortsatt et europamesterskap å forsvare, og i gruppe med Portugal, Finland, Hellas og Malta kom Nederland seg gjennom turneringen på tross av et tidlig bortetap mot Portugal og en borteuavgjort mot Finland. De slo ibererne i returoppgjøret og vant gruppen. I selve EM i 1992 møtte Nederland igjen Tyskland (nå samlet), i tillegg til Skottland og SUS. Nederland slo Skottland, spilte uavgjort mot SUS og slo Tyskland 3–1, og kom dermed greit til semifinalen. I semifinalen møtte Nederland Danmark, og lå under allerede etter fem minutter etter mål av Henrik Larsen. En utlikning i det 23. minutt av Dennis Bergkamp sto seg bare i ti minutter før Larsen scoret sitt andre. Fire minutter før full tid scoret Riijkard for Nederland, slik at kampen gikk til ekstraomganger. De ble målløse, og dermed ble det straffesparkkonkurranse. Helten fra EM 1988, Van Basten, bommet for Nederland, som dermed røk ut. Michels trakk seg igjen, denne gangen for siste gang.

Med Michels ute, ble Nederlands brokete trenerliste noe mer systematisk. Dick Advocaat ble ny trener for Nederland. Kvalifiseringen til VM i USA i 1994 besto for Nederlands del av dem, England, Norge, Tyrkia, Polen og San Marino. Nederland fikk et sjokktap i sin første kamp da de tapte borte for Norge.^[24] De fortsatte med uavgjort hjemme mot Polen. Etter å ha slått San Marino og Tyrkia, møtte Nederland England på Wembley i en viktig kamp. Kampen endte 2–2 etter at Nederland hentet opp Englands 2–0-ledelse med en flott volley av Bergkamp og en straffe mot slutten.^[25]. Nederlands muligheter var fortsatt store. Etter en hjemmeuavgjort mot Norge var Norge så godt som gruppevinner, og Nederland måtte slå England hjemme. Det lyktes de med, og da de også vant borte mot Polen, var de videre som nest beste lag.

I selve VM var Nederland bedre, på tross av at Ruud Gullit hadde trukket seg etter krangel med treneren Dick Advocaat.^[26] De innledet med 2–1 over Saudi-Arabia, før de tapte 0–1 mot Belgia og slo Marokko 2–1 i siste kamp. Nederland gikk videre som gruppevinner i en svært tett gruppe, der alle bortsett fra Marokko fikk seks poeng. I åttendedelsfinalen møtte Nederland Irland og vant komfortabelt 2–0.^[27] I kvartfinalen møtte Nederland Brasil til en tett kamp. Brasil gikk opp til 1–0 ved Romario før Bebeto scoret ved at Romario lurte offsidefellen ved å rusle ut av den. Minuttet etter reduserte Dennis Bergkamp for Nederland gjennom en soloprestasjon i Brasils målgård, og Aron Winter utliknet på corner. Kampen ble imidlertid avgjort da Brasils Branco satte inn et svært godt frispark mellom muren og keepers langhjørne, rett ved stolpen. Brasil ble senere verdensmester. Advocaat valgte imidlertid å ikke trekke seg etter VM, og han fikk beholde kontrakten. Imidlertid tok han over PSV Eindhoven i 1995, og resten av kvalifiseringen til VM i 1996 ble gjennomført av Guus Hiddink.

Nederland hadde ikke bare kvalifisert seg, men også kommet videre fra gruppespillet i fem mesterskap på rad. De tapte for verdensmestrene i 1990 og 1994 og europamestrene i 1992. I kvalifiseringen til EM i 1996 ble det igjen tøft. Nederland fikk igjen møte Norge, og nå også Den tsjekkiske republikk i tillegg til Belarus, Malta og Luxembourg. Nederland gjorde ting vanskelig for seg selv med uavgjort borte mot Norge, uavgjort hjemme og tap borte mot Den tsjekkiske republikk og overraskende tap for Belarus. Nederland avgjorde kampen om andreplassen hjemme mot Norge, som hadde greid seg med uavgjort, ved å vinne 3–0. Som nest dårligste toer spilte Nederland kvalifisering mot Irland, og vant denne 2–0.

I EM i 1996 var ikke Nederland helt ett topplag. I gruppe med hjemmenasjonen England i tillegg til Skottland og Sveits. Nederland spilte 0–0 mot Skottland, men vant 2–0 over Sveits. Dermed ble kampen mot England en gruppefinale etter at England hadde det motsatte resultatet, med 1–1 mot Sveits og 2–0 mot Skottland. England slo imidlertid Nederland hele 4–1, og nederlenderne var svært nære ved å bli forbigått av Skottland, som endte bak dem på færre scorede mål. Patrick Kluiverts trøstemål etter å ha vært på banen i seks minutter fikk dermed avgjørende betydning. Nederland møtte deretter Frankrike i kvartfinalen, og tapte på straffesparkkonkurranse. Det kom frem at det hadde vært store problemer innad i det nederlandske laget, der særlig fire fargede spillere hadde skapt en egen klikk, indirekte mot Hiddink (se Problemspillere).

Nederland hadde i løpet av 1990-tallet fått flere toppspillere som kunne erstatte trekløveret fra EM i 1988. Dennis Bergkamp (debuterte 1990), Edgar Davids (1990), Frank de Boer (1990), Ronald de Boer (1993), Marc Overmars (1993), Edwin van der Sar (1994), Clarence Seedorf (1994), Patrick Kluivert (1994), Phillip Cocu (1996), Jaap Stam (1996), Michael Reiziger (1996) og Giovanni van Bronckhorst (1996) var blant spillerne som hadde stor suksess både på klubb- og landslag i denne perioden. Nederland vant sin kvalifiseringsrunde gjennom å vinne seks av åtte kamper. De tapte borte og spilte uavgjort hjemme mot Tyrkia, men Tyrkia hadde mistet for mange poeng i andre kamper, og det var Belgia som var nærmest dem på andreplass. Nederland kom i gruppe E i VM i Frankrike i 1998 der de igjen møtte Belgia, i tillegg til Mexico og Sør-Korea. Nederland spilte uavgjort mot Belgia, slo Sør-Korea med overbevisende 5–0 og spilte igjen uavgjort, nå mot Mexico. I åttendedelsfinalen møtte Nederland Jugoslavia, og kampen sto 1–1 til Edgar Davids i det andre ekstraminutt scoret vinnermålet. I kvartfinalen møtte Nederland Argentina for første gang siden finaletapet i 1978. Kampen ble også avgjort i sluttminuttene etter at det hadde stått 1–1 en stund, denne gangen var det Bergkamp som scoret vinnermålet. Både vinnermålet og Kluiverts mål ble ansett som blant høydepunktene i turneringen.^[28] Nederland var i sin første semifinale i VM siden 1978, da de møtte Brasil. Kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Nederland tapte. I bronsefinalen ble det et nytt tap, denne gangen 1–2 mot Kroatia i en kamp der alle målene ble scoret i de første 35 minuttene. Guus Hiddink gikk av etter VM.

Ny trener var Frank Rijkaard. Nederland var medarrangør til EM i 2000, og spilte ikke kvalifisering. I selve turneringen kom Nederland i gruppe med Den tsjekkiske republikk, Danmark og Frankrike. Nederland vant samtlige kamper og kom til kvartfinalen. Der møtte de Jugoslavia og vant komfortabelt 6–1. I semifinalen møtte Nederland Italia, og kampen gikk til straffer, som Nederland igjen tapte. Rijkaard gikk av som trener.

Nederland hadde greid å snu trenden fra 1980-tallet og blitt et topplag igjen, men allerede første kvalifisering på 2000-tallet gikk feil. Nederlenderne kom i gruppe med Portugal og Irland, og endte på tredjeplass i sin gruppe bak begge. Nederland gikk ut av kvalifiseringen etter bortetap mot Irland. For første gang siden 1986 var Nederland hjemme da et mesterskap ble spilt. På tross av skuffelse fra Nederlands tilhengere og fra media, ble letingen etter grunnen til det skuffende resultatet kort, og var inne på at spillerne manglet kollektive kvaliteter.^[29] Likevel måtte treneren Louis van Gaal gå.

Den nye treneren ble en gammel – Dick Advocaat. Heller ikke i kvalifiseringen til EM i Portugal i 2004 ble det noe lett for Nederland. De vant alle kampene bortsett fra to, som endte i tap borte og uavgjort hjemme mot Den tsjekkiske republikk. Det holdt til andreplass og kvalifisering mot Skottland. Etter å ha tapt 0–1 borte, svarte Nederland med å vinne 6–0 hjemme.

Mark van Bommel var skadet, men det var flere nye talenter i tillegg til de få som fortsatt spilte av stjerner fra 1990-tallet. Ruud van Nistelrooy (debuterte 1998), Rafael van der Vaart (2001), Arjen Robben (2003), Wesley Sneijder (2003) og John Heitinga (2004) var tilgjengelige for EM. I selve turneringen fikk Nederland et gjensyn med Den tsjekkiske republikk som igjen slo dem. Dette ble delvis forklart ved at den offensive Arjen Robben ble erstattet av den defensive Paul Bosvelt på 2–1 til Nederland, noe som skapte stor forargelse i den nederlandske supporter- og mediagruppen.^[30] Nederland spilte igjen uavgjort mot Tyskland, mens de slo Latvia, som igjen spilte uavgjort mot Tyskland. Dermed var Nederland videre. Nederland møtte Sverige i kvartfinalen, som gikk til straffesparkkonkurranse. For første gang i Nederlands landslagshistorie vant de en straffesparkkonkurranse. I semifinalen møtte Nederland vertslandet, og Portugal vant 2–1. Adcocaat gikk av som trener for Nederland kort tid etterpå.^[31]

Etter EM tok Marco van Basten over som hovedtrener. Han bestemte seg for å ikke bruke de eldste spillerne, og ga i stedet Dirk Kuyt (2004) og Robin van Persie (2005) sjansen. Van Basten eksperimenterte også med spillestil og formasjon, fra angrepsvillig 4-3-3 til kontringsvillig 4-2-3-1. Van Basten fikk resultater i kvalifiseringen til VM i 2006. De møtte igjen Den tsjekkiske republikk, og også Makedonia, Romania, Finland Armenia og Andorra. Nederlenderne vant samtlige kamper bortsett fra de to mot Makedonia, som endte uavgjort. Den siste av dem var uten betydning for plasseringen til Nederland. Tsjekkerne tok andreplassen, fem poeng bak Nederland. I selve VM kom Nederland i gruppe med Serbia og Montenegro, Argentina og Elfenbenskysten. Nederland slo først Serbia og Montenegro 1–0, og så Elfenbenskysten 2–1 før de spilte uavgjort mot Argentina. Nederland endte bak Argentina på målforskjell. Nederlands sluttspillshistorie ble imidlertid kort, da de tapte for Portugal i åttendedelsfinalen. Kampen ble ellers husket for de mange kortene. Til sammen 20 kort ble delt ut, 16 gule og fire røde, to til hvert lag.^[32] Det ble kommentert at dette var overdreven kortbruk.^[33] I BBCs serie «Most Shocking World Cup Moments» var kampen den 39. mest sjokkerende hendelsen under fotball-VM, og kampen ble omtalt som «en rekord i stygge fellinger, barnehageaktig skuespill og en kortglad russisk dommer».^[34]

Kvalifiseringen til EM i 2008 ble vanskelig for Nederland, som endte på andreplass bak Romania og såvidt foran Bulgaria. Det holdt til kvalifisering. I EM kom Nederland i gruppe med Frankrike, Italia og Romania i en vanskelig gruppe. Laget ble heller ikke av alle regnet blant favorittene.^[35][36] Nederland var imidlertid gode, og vant alle kampene, først 3–0 over Italia, så 4–1 over Frankrike før de slo Romania 2–0. I kvartfinalen møtte Nederland Russland. Russerne tok ledelsen, men Ruud van Nistelrooy utliknet fire minutter før full tid. I ekstraomgangene scoret imidlertid russerne to mål og sendte ut Nederland. Deretter gikk Marco van Basten av og ble Ajax-trener.^[22] Like etter kunngjorde Van Nistelrooy at han sluttet som landslagsspiller.^[37]

Bert van Marwijk ble ny landslagstrener etter Van Basten, og han brukte oftest Klaas-Jan Huntelaar som Nederlands nye spiss etter Van Nistelrooy. Nederland hadde vist store variasjoner i sin form, men i neste mesterskap var de i form. Allerede i kvalifiseringen viste Nederland seg frem fra en god side da de vant puljen med åtte seire av åtte mulige, og bare to baklengsmål (borte mot Island og Makedonia). I VM i Sør-Afrika var Nederland i gruppe med Japan, Danmark og Kamerun. Nederland vant igjen samtlige kamper i gruppen og ble klar gruppevinner. Deretter var det Slovakia Nederland møtte – og slo – i åttendedelsfinalen. I kvartfinalen fikk Nederland omsider hevn på Brasil da de vant 2–1, Wesley Sneijder scoret begge målene. I semifinalen møtte Nederland Uruguay, som hadde kommet til semifinalen etter en viljehands fra deres storspiller Luis Suárez, som dermed ikke fikk spille mot Nederland. Kampen begynte med et velplassert skudd av Giovanni von Bronckhorst, men Uruguay utliknet ved Diego Forlan, også det på et pent skudd. Wesley Sneijder satte inn et skudd som gikk såvidt foran forsvarsspillere i motsatt stang og akkurat på innsiden. Arjen Robben satte inn 3–1 på en god heading etter innlegg fra Dirk Kuyt. Uruguay reduserte på overtid etter et frispark på et flott noe krummet spark fra omtrent 15 meter.^[38] Nederland var dermed i sin første finale siden 1978. Likevel var det kritikere som mente at den en gang så prinsippfaste frie fotballen, inspirert av totalfotball og med vekt på individualister med kvaliteter, hadde blitt erstattet med en defensiv stil som brukte alle triks for å vinne. Det ble til og med gjort sammenlikninger mellom Van Marwijks anti-nederlandske spillestil og Geert Wilders' like pragmatiske og populistiske politikk.^[39]

For mange handlet det mest om at Nederland hadde kommet til finalen. Akkurat som i 1978 møtte de et lag som heller ikke hadde vunnet VM, og akkurat som i 1978 tapte Nederland. Kampen var svært stygg, og det ble delt ut 14 gule kort og ett rødt i en kamp BBCs «2010 World Cup's Most Shocking Moments»-kommentator oppsummerte som «The Spanish weren't exactly blameless, but the Dutch were dirtier than a seedy Amsterdam cinema».^[40] Nederland fikk ni gule og det røde kortet. Det røde kortet kom i andre ekstraomgang som resultat av to gule. En spesiell takling, av Nigel de Jong som satte skoen inn i brystet på Xabi Alonso, fikk spesiell oppmerksomhet, og det ble foreslått at dette skulle ha vært rødt kort.^[41][42] Nederland hadde snudd fra i 1978 å være det velspillende laget som fikk finalen sabotert av et hardtspillende Argentina til selv å være det hardtspillende og saborterende finalelaget.^[43]

Selve kampen var ikke uten sjanser. Arjen Robben ble flott fremspilt av Sneijder, men alene mot Iker Casillas greide han ikke å score. Noe etterpå var Robben i ferd med å løpe forbi de spanske forsvarerne, men noe knuffing fra begge gjorde at Robben ikke fikk kontroll på ballen før den spanske keeperen igjen hadde gjort jobben umulig for Robben. I første ekstraomgang var det Nederlands keeper Maarten Stekelenburg som reddet sitt lag da Cesc Fabregas var nær å skyte Spania i ledelsen.^[44] Avgjørelsen i det 116. minutt (1:15:52), da Andres Iniesta ble fremspilt og satte ballen i motsatt hjørne.

På tross av sølv i VM, hindret ikke dette negative reaksjoner. Den nederlandske avisen NRC Handelsblad kommenterte at Nederland aldri viste godt spill på tross av dominanse, og at det «stygge», «destruktive» og «gemene» spillet var en antireklame for Nederland.^[45] De var ikke alene. Johann Cruijff omtalte Nederlands spillestil som anti-fotaball. Til den spanske avisen El Periodico sa han rett ut at: «Denne stygge, vulgære, harde, hermetiske, ikke akkurat iøynefallende,knapt fotballstil... Hvis dette gjorde dem fornøyde, greit, men de tapte».^[46] Bert van Marwijk innrømmet på pressekonferansen at Spania fortjente å vinne. Han utnyttet også tiden på å kritisere dommeren.^[47] Særlig ble det tatt opp at Nederland skulle ha hatt et hjørnespark før det spanske målet, og at dommeren avgjorde til Spanias fordel og utspill fra keeper. Nederland ble fratatt et hjørnespark da et frispark gikk via Fabregas og ut, men ettersom dette skjedde i det ett minutt før målet (1:14:49) og Nederland fikk gjenerobret ballen rett etter keepers utspill og gikk i angrep, er det ikke lett å se en direkte relasjon mellom de to hendelsene. Uansett var ikke nederlandske aviser alene om å kritisere Nederlands nye stil. The Guardian foreslo at Nederland ikke trodde at de kunne slå Spania på hederlig vis.^[48] Bleacher Report mente at de hadde seg selv å takke.^[49]

Som «viseverdensmester» var Nederland favoritt i sin kvalifiseringsgruppe sammen med Sverige. De to lagene skilte seg også mest ut, med Nederland som vinner og Sverige som nest beste lag. Foran EM ble Nederland nevnt blant favorittene til å vinne.^[50] I EM skulle imidlertid pendelen snu for Nederland. Laget havnet i gruppe med Danmark, Portugal og Tyskland. Nederland leverte imidlertid sin dårligste innsats i en turnering noensinne med tre tap på rad, først 0–1 mot Danmark, deretter 1–2 mot Tyskland og så 1–2 igjen mot Portugal. Johan Cruijff kritiserte spillernes innsats, og særlig stjernenes.^[51] Det ble påpekt at Nederlands spillere slet med intern krangling og dårlig oppførsel.^[52] Bert van Marwijk gikk av etter et dårlig resultat, enda kontrakten hans gikk ut først i 2016.^[53]

Ny trener ble Louis van Gaal – igjen. Han fikk resultater med en mer «nederlandsk» spillestil.^[54] Formasjonen gikk tilbake til 4–3–3, enda skeptikere mente at den nye formasjonen minnet om den gamle 4-2-3-1.^[55] Nederland fikk øyeblikkelige resultater. De innledet med tap for Belgia i en privatlandskamp, men vant deretter de fire første kampene i kvalifiseringen til VM i 2014, inkludert en hjemmeseier mot Tyrkia og borteseire 4–1 mot Ungarn og Romania. I flere av disse kampene fikk nye navn prøve seg fra start, blant dem Luciano Narsingh. Spillerne ble imidlertid ikke spart for kritikk etter åpningsseieren mot Tyrkia.^[56]

Likevel lot ikke resultatene vente på seg. 4–0 mot Romania langt på vei avgjorde tabellen til Nederlands fordel. Nederland kunne avgjøre med seier borte mot Estland, men lå under 1–2 til fjerde ekstraminutt, da de fikk straffe, som de utliknet på.^[57] Etter 2–0 borte mot Andorra, var imidlertid Nederland kvalifisert til VM som gruppevinnere. De svarte med hele 8–1 hjemme mot Ungarn. Avslutningsvis slo de Tyrkia 2–0 borte. Nederland scoret 34 mål på 10 kamper, og de slapp bare inn fem.

I VM i 2014 startet Nederland forrykende med å slå regjerende verdenmester Spania hele 5-1. Deretter fulgte de opp med å slå Australia 3-2 etter å ha kommet under to ganger. Til slutt vant Nederland en jevn kamp mot Chile med å vinne 2-0. I åttendedelsfinalen møtte Nederland Mexico, og lå under 0-1 til sluttminuttene. I det 88. minutt utliknet Wesley Sneijder, mens Huntelaar scoret på straffe på overtid. Robben, som skaffet straffen, ble anklaget av en rekke personer for å ha filmet seg til straffen, og innrømmet det også selv.^[58]

I kvartfinalen ventet overraskelseslaget Costa Rica. Kampen endte 0-0 etter 120 minutter, men Nederland vant på straffesparkkonkurranse. Nederland vant dermed sin andre straffesparkkonkurranse på rad, om enn 10 år etter den siste. Imidlertid ble det begrenset feiring, da Nederland tapte for Argentina på samme måte etter 0-0 etter 120 minutter. Argentina konverterte samtlige straffer, mens Ron Vlaar og Sneijder bommet på sine. Nederland hadde dermed på tre kamper scoret to mål, et av dem på straffe. I bronsefinalen møtte Nederland Brasil og scoret tre mål i en 3-0-seier.

Oppdatert 14. juni 2024. Nederlands tropp til EM i fotball 2024 fra 14. juni til 14. juli 2024.^[59]

Nr. Posisjon Spiller 1 K Bart Verbruggen (Brighton) 2 F Lutsharel Geertruida (RB Leipzig) 3 F Matthijs de Ligt (Manchester United) 4 F Virgil van Dijk (Liverpool) 5 F Nathan Aké (Manchester City) 6 F Stefan de Vrij (Inter) 7 MB Xavi Simons (RB Leipzig) (lån PSG) 8 MB Georginio Wijnaldum (Ettifaq) 9 A Wout Weghorst (Ajax) 10 A Memphis Depay (Corinthians) 11 A Cody Gakpo (Liverpool) 12 F Jeremie Frimpong (Bayer Leverkusen) 13 K Justin Bijlow (Feyenoord)

Nr. Posisjon Spiller 14 MB Tijjani Reijnders (Milan) 15 F Micky van de Ven (Tottenham) 16 MB Joey Veerman (PSV) 17 F Daley Blind (Girona) 18 A Donyell Malen (Borussia Dortmund) 19 A Brian Brobbey (Ajax) 20 F Ian Maatsen (Aston Villa) 21 A Joshua Zirkzee (Manchester United) 22 F Denzel Dumfries (Inter) 23 K Mark Flekken (Brentford) 24 MB Jerdy Schouten (PSV) 25 A Steven Bergwijn (Ajax) 26 MB Ryan Gravenberch (Liverpool)

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller K Nick Olij (Sparta Rotterdam) (Reserve EM) K Marco Bizot (Brest) (Tyskland 26.3.24) K Andries Noppert (Heerenveen) (Hellas 16.10.23) K Jasper Cillessen (NEC Nijmegen) (Kroatia 14.6.23) F Quilindschy Hartman (Feyenoord) (Skottland 22.3.24) F Jorrel Hato (Ajax) (Gibraltar 21.11.23) F Jordan Teze (PSV) (Gibraltar 21.11.23) F Sven Botman (Newcastle) (Frankrike 13.10.23) F Jurriën Timber (Arsenal) (Kroatia 14.6.23) F Tyrell Malacia (Manchester United) (Kroatia 14.6.23) F Kenny Tete (Fulham) (Kroatia 14.6.23)

Nr. Posisjon Spiller MB Teun Koopmeiners (Juventus) (EM-tropp) MB Frenkie de Jong (Barcelona) (EM-tropp) MB Quinten Timber (Feyenoord) (Reserve EM) MB Marten de Roon (Atalanta) (Reserve EM) MB Mats Wieffer (Feyenoord) (Tyskland 26.3.24) MB Calvin Stengs (Feyenoord) (Gibraltar 21.11.23) MB Davy Klaassen () (Kroatia 14.6.23) A Thijs Dallinga (Toulouse) (Gibraltar 21.11.23) A Steven Berghuis (Ajax) (Frankrike 13.10.23) A Noa Lang (PSV) (Frankrike 13.10.23)

Nederland har stort sett holdt hjemmekampene sine på de store stadia i Amsterdam, Rotterdam og Eindhoven. Enkelte kamper har blitt spilt på andre arenaer, men disse har i hovedsak vært mot svakere motstand. Draktene til Nederland har i ovedsak vært oransje overdeler og hvite bukser. Bortedraktene har variert mellom hvite, blå eller sorte overdeler. Nederlands kallenavn har stort sett gått på temaet oransje.

Nederland har ingen nasjonalarena, men spiller hjemmekampene sine på de store arenaene. I kvalifiseringen til VM i Brasil ble Amsterdam ArenA, hjemmebanen til Ajax, brukt fire av de fem hjemmekampene. Den siste ble spilt på De Kuip, hjemmebanen til Feyenoord Rotterdam, mot den antatt svakeste motstanderen, Andorra. Kvalifiseringen før hadde en jevnere fordeling, med to hjemmekamper på hvert stadion og en i Philips Stadion, hjemmebanen til PSV Eindhoven. Disse tre stadia er de eneste som er blitt brukt de siste kvalifiseringene. Amsterdam Arena har blitt mest brukt av de tre i det siste, men den ble ikke brukt i det hele tatt i kvalifiseringen til EM i 2004. Sist gang et stadion ble brukt til kvalifisering utover de tre var i den siste kampen i kvalifiseringen til VM i 2002, da Nederland var uten mulighet til å kvalifisere seg. Den kampen ble spilt på hjemmebanen til Vitesse, Gelredome i Arnhem mot Andorra. Disse fire stadia ble også brukt som de nederlandske kampstedene under EM i Nederland og Belgia i 2000.

Før utbyggingen av Amsterdam Arena, ble De Kuip brukt i de fleste kvalifiseringskampene, med enkelte kamper spilt på andre baner. Amsterdam ble representert ved Olympisch Stadion og noen får ganger på De Meer stadion, enda den sistnevnte egentlig var for liten. Her følger en liste over baner som er blitt brukt i kvalifisering:

• Stadion Galgenwaard i Utrecht, hjemmebanen til FC Utrecht, ble brukt i to kamper til kvalifiseringen til VM i 1994, mot San Marino og Albania.
• De Meer stadion (Ajax' tidligere hjemmebane) ble også brukt som hjemmebane. Dette var i hovedsak 70- og 80-tallet.
• Olympisch Stadion ble brukt i kvalifiseringskamper på fra de første kvalifiseringene og i en lengre periode fremover. Dette var i tillegg til De Kuip den mest brukte banen fram til og med 1980-tallet.
• Oosterpark Stadion, hjemmebanen til FC Groningen, ble brukt 22. februar 1981 i VM-kvalifiseringskamp mot Kypros og den 7. september 1983 i EM-kvalifiseringskamp mot Island.
• Stadion de Goffert, hjemmebanen til NEC Nijmegen, ble brukt den 3. september 1975 til EM-kvalifisering mot Finland og den 31. august 1977 til VM-kvalifisering og den 20. september 1978 til EM-kvalifisering, begge mot Island.

Nederland har i moderne tid vært knyttet til fargen oransje, som var Vilhelm I av Oraniens farge (Oranien på nederlandsk er «oranje», som betyr oransje). Oransje er dermed forbundet både med kongefamilien og Wilhelm I av Oraniens opprør mot Spania og med protestantisme.^[60] Nederlands landslag har alltid hatt oransje overdeler. Shortsene har stort sett vært hvite, men de har også hatt en periode med oransje shorts. Bortedraktene har imidlertid variert en del i nyere tid, enda de før stort sett var en omvendt variant av hjemmebuksene, med hvite overdeler og oransje shorts.

Oransje var den opprinnelige fargen i Nederlands flagg, men denne ble etterhvert erstattet med rødt. Nederland har imidlertid aldri brukt rødt i mesterskap, men stort sett oransje og hvitt. Den tredje fargen, blått, har dukket opp i enkelte andredrakter, og resultert i tre mesterskapskamper: tap for Sveits i 1934, uavgjort mot Belgia i 1998 og seier over Danmark i 2004. I 2012 spilte Nederland med en helsort bortedrakt mot Portugal. Denne kampen tapte Nederland. Logoen til Det kongelige nederlandske fotballforbundet er (per februar 2013) et stilisert løvehode i profil. Dette har utviklet seg fra tidligere drakter med en opprett løve. Nederlands våpenskjold har en opprett løve som kan ha vært inspirasjon.

En oversikt over Nederlands drakter i mesterskap.^[61][62] Bortedrakten i EM 1996 hadde oransje skuldre på hvit overdel.

VM 1934	VM 1938	VM 1974			EM i 1976
Borte	Hjemme	Hjemme	Hjemme 2	Borte	Hjemme
mot Sveits	mot Tsjekkoslovakia	mot Uruguay, Argentina Øst- og Vest-Tyskland	mot Sverige og Bulgaria	mot Brasil	Samtlige kamper
VM 1978		EM 1980		EM 1988
Hjemme 2	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Hjemme 2
mot alle bortsett fra Skottland og Italia	mot Skottland og Italia	mot Hellas og Vest-Tyskland	mot Tsjekkoslovakia	mot alle bortsett fra finalen	mot Sovjetunionen i finalen
VM 1990		EM 1992	VM 1994
Hjemme	Borte	Hjemme	Hjemme	Borte
mot alle bortsett fra Egypt	mot Egypt	Samtlige kamper	mot Saudi-Arabia og Irland	mot Belgia, Marokko og Brasil
EM 1996		VM 1998		EM 2000
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme	Borte
mot alle bortsett fra Sveits	mot Sveits	mot alle bortsett fra Belgia	mot Belgia	mot alle bortsett fra Danmark	mot Danmark
EM 2004			VM 2006
Hjemme	Hjemme 2	Borte	Hjemme	Borte
mot Tyskland	mot Latvia og Tsjekkia	mot Sverige og Portugal	mot alle bortsett fra Portugal	mot Portugal
EM 2008		VM 2010
Hjemme	Hjemme 2	Hjemme	Hjemme 2	Borte
mot Frankrike og Italia	mot Romania og Russland	mot Danmark, Japan Slovakia og Brasil	mot Uruguay og Spania	mot Kamerun
EM 2012		VM 2014
Borte	Borte	Hjemme	Borte
mot Danmark og Tyskland	mot Portugal	mot Chile	mot Spania og Australia

Het Nederlands Elftal, altså «Nederland-elleveren» brukes ofte, men kvalifiseres i liten grad som kallenavn, men heller som en beskrivelse. Blant tradisjonelle kallenavn, er oranje det vanligste kallenavnet på Nederland. Andre kallenavn har også dukket opp, som «Clockwork Orange» som et spill på boken og filmen med samme navn, og også på basis av deres presise pasningsspill.^[63] I tillegg har også kallenavn som «The Flying Dutchmen» blitt brukt.^[64]

Nederland var et lag i midtsjiktet i europeisk fotball fram til begynnelsen av 1970-tallet. Fra da av ble Nederland uløselig knyttet til individualisme og samspill, men de har noe feilaktig blitt knyttet til den relativt kortlivede «totalfotballen».^[65] Totalfotball ble innført via Ajax' Rinus Michels, og gikk i hovedsak ut på å begrense motstanderens spillerom gjennom offensivt forsvar, og å kunne la spillere på eget lag bevege seg fritt ved å demme opp på plassen spilleren forlot. For å tillate de store forandringene i posisjonen, slik at en forsvarsspiller kunne gå opp i angrep og en midtbanespiller ned i forsvar og så videre, ble Nederlands stil preget av mange løp og hurtige pasninger, og i tillegg sololøp og driblinger. Spillestilen skapte store rom hos motstanderne når Nederland hadde ballen, men små når motstanderne hadde ballen. Den tidligere nederlandske landslagsspilleren Barry Hulshoff beskrev totalfotballen med å si at «Det er arkitektur. Det handler om bevegelse, men også om å organisere rommet».^[66] Totalfotballen er også blitt gitt æren for å ha fjernet den defensive italienske «catenaccio»-fotballen, en defensiv stil der alle spillere markerer hver sin motstander og ødelegger deres spill.^[67]

Spillestilen var problematisk mot svært godt organisert motstand, og etter to finaletap ble stilen forandret.^[65] Dette kom også da fotballen ble mer aktiv og atletisk, og det å løpe istykker motstanderen ikke lenger var et alternativ. Spillestilen gikk mot mer spesialisering, særlig i forsvar, men også ellers på banen. Da Nederland vant EM i 1988, var det først og fremst på gode individualister som spilte bra sammen. Likvel viste Nederland seg som et lag som satset på overganger, korte pasninger og mye løp.^[65] Men forsvarsspillere som var bare det ble stadig oftere en tendens. Ronald Koeman på 80-tallet og Jan Wouters på 1980- og 90-tallet var klare eksempler på forsvarsspillere og defensive midtanespiller som ikke kunne spille i angrep.^[65] Simon Kuper påpekte at etter at Nederland ble slått ut av Irland, ble en ny mentalitet introdusert, det det å vinne ble viktigere enn å spille pent.^[68]

Likevel er Nederland blitt sett på som ambassadører for det vakre spillet, og Nederland hadde et krav om at fotball skulle være attraktivt.^[65][69] Det var derfor stor diskusjon da Bert van Marwijks Nederland returnerte fra VM i 2010 etter å ha tapt en finale der Nederland framsto som brutale, ubarmhjertige og den rake motsetningen av Nederlands originale totalfotball.^[66] Samtidig som Nederland i 2010 markerte seg som laget som hadde gått fra den spennende og elegante til den harde og brutale spillestilen, hadde Nederlands erkefiende Tyskland gått motsatt vei. Imidlertid valgte manageren å sette ut Nigel de Jong etter at han fulgte opp sparket i Xabi Alonsos brystkasse med en like stygg takling for Manchester City FC. Dette kan ha vært et forsøk på å bedre Nederlands rykte.^[70] Samtidig var de Jong med i troppen til EM i 2012.^[71] Nederlands spillestil i 2012 ga heller ingen klarhet i forhold til hvilken retning Nederland skulle ta.^[72] Det ble også påpekt at Nederlands offensive kvaliteter har lenge vært kjent, men lagets defensive kvaliteter har vært av svært varierende grad.^[69] Imidlertid kom det signaler fra Nederlands Fotballforbund om at de støttet den voksende skepsisen mot Nederlands spillestil i VM i 2010.^[68]

Louis van Gaal har uttalt at han alltid vært opptatt av kollektiv og lærdommene fra totalfotball.^[73]

Formasjonsmessig har Nederland lenge spilt med 4-3-3, men i senere tid ble dette erstattet av Marco van Basten med 4-2-3-1, til Johan Cruijffs protester.^[65] Bert van Marwijk beholdt denne spillestilen, og i EM i 2012 brukte han de to midtbanespillerne defensivt mot god motstand, mens den ene midtbanespilleren ble en defensiv playmaker mot dårligere motstand.^[74] Da Louis van Gaal tok over som trener for andre gang, gjeninnførte han 4-3-3 som spillestil, ettersom han selv hadde brukt den, og omtalte den som den nederlandske måten å spille på.^[54] I et intervju i 2008 beskrev Van Gaal sin spillefilosofi som et gjensidig respektforhold mellom spillere og trener.^[75]

Nederland har imidlertid slitt med dominerende og kravstore spillere. Før VM i 1990 hadde spillerne krevd trener Thijs Libregts' avgang, og VM ble ingen større suksess.^[76] Ruud Gullits krangel med Dick Advocaat var heller ikke noen god oppladning til VM i 1994.^[26] Nederland har etter hvert bygget opp et rykte som landslaget med internkrangler, gjerne mellom Ajax-spillere og ikke Ajax-spillere, eller internkrangler mellom Ajax-spillere. Foran EM i 1996 hadde fire fargede Ajax-spillere allierte seg i en gruppe de kalte «kabal».^[77] Den besto av Edgar Davids, Clarence Seedorf, Michael Reiziger og Patrick Kluivert. Der Davids hadde begynt det hele med en klønete kommentar om at Hiddink måtte «slutte å ha hodet oppi rompa på andre spillere», tok Clarence Seedorf over og argumenterte for at de fire spillerne følte seg forbigått og glemt. De mente at Guus Hiddink ikke hadde spurt dem om råd, mens de andre fem (tilsammen ni spillere fra Ajax ble tatt ut på landslaget, men Frank de Boer ble skadet og erstattet med PSVs Jaap Stam) ofte ble spurt.^[78] Det viste seg også at de unge fargede stjernene ble betalt markant dårligere enn de eldste.^[79] Imidlertid frontet ikke kabel-spillerne hudfargen sin, det var heller det at de ble oversett fordi de var unge som var argumentet deres.^[78]

Krangler gjentok seg foran VM i 2010, da Robin van Persie og Wesley Sneijder hadde problemer med hverandre.^[80] Også foran og under EM i 2012 var det klare tegn på at Nederlands stjerner og managere ikke kom godt overens.^[81]

Nederlands spillere er også anklaget for å være selvopptatte divaer som sjelden bryr seg om medspillere på klubblaget. Der Spiegel kommenterte at Nederlands største problem var egoister som ødela for hverandre og for landslaget.^[82] International Business Times fulgte opp med anklager om at Nederland sliter i forsvar fordi spillere foran ikke går bak, at spillere går til media fremfor trener med sine problemer, at kapteinen Mark van Bommel ikke hadde tillit og generelt at Nederland er et lite samspillende lag.^[83] Det er også blitt foreslått at Nederland ikke lykkes å gjøre noe konstruktivt ut av de interne forskjellene, og at humørsvinging kan medføre kynisme, brutalitet og stygt spill.^[84]

Nederlands store og altoverskyggende rivalisering er mot Tyskland. Det var rivalisering mot Belgia i tiden før 1974, men deretter tok Vest-Tyskland over.^[85]

Nederland og Tyskland har hatt et anstrengt forhold til hverandre over lang tid, men det kulminerte under andre verdenskrig.^[86] På fotballbanen er dette stort sett igangsatt fra nederlandsk hold. Karl-Heinz Rummenigge sa selv at han opplevde det som ubehagelig og pressestyrt.^[87] I motsetning til forholdet til England, har imidlertid tyske fans knyttet denne rivaliseringen til seg.

Denne forakten har også dukket opp på fotballbanen, først, og muligens viktigst, i VM i 1974. Nederland var favoritter mot Vest-Tyskland i finalen, som ble spilt i Vest-Tyskland. Nederland tapte VM-finalen, og det satte spor. Den nederlandske midtbanespilleren Willem van Hanegem sa etter kampen at «Jeg ga blaffen i resultatet, 1–0 var nok, så lenge vi kunne ydmyke dem. Jeg hater dem. De myrdet min familie. Min far, min bror og mange familiemedlemmer. Hver gang jeg møtte Tyskland, var jeg fylt av angst».^[87] Tapet satte seg i Nederland, og uttyrkket «De moeder aller nederlagen» ble også et dikt med den etter hvert berømte linjen «Wij waren de beste, maar zij waren beter» – Vi var de beste, men de var bedre.^[88] Dette diktet preger et av de permanente rommene i fotballutstillingen Voetbal Experience i Middelburg i Nederland.^[88] I tillegg til at det var (Vest-)Tyskland de tapte mot, var det også en ekstre fornærmelse for mange at det nytenkende og spennende Nederland tapte for det defensive og maskinaktige Tyskland.^[89]

Nederland fikk en slags revansje i 1978 da de slo ut Vest-Tyskland med en uavgjort, men det var først i 1988 – etter at Vest-Tyskland hadde slått Nederland i EM i 1980 – at Nederland fikk en større revansje. Nederland møtte Vest-Tyskland i semifinalen i EM i Vest-Tyskland. Nederland hadde hatt en svak periode på 80-tallet, og innsatsen i EM var hittil det eneste lyspunktet. Da de to lagene møttes i Hamburg ble det en tett kamp som Nederland vant 2–1 med Marco van Basten som matchvinner. Nederlandske fans viste et banner med skriften «Oma wij hebben je fiets gevonden» – Bestemor, vi har funnet sykkelen din. Dette var en referanse til da tyskerne konfiskerte nederlandske sykler i andre verdenskrig.^[89] På banen gestikulerte Ronald Koeman etter kampen at han brukte drakten til Olaf Thon som tørkepapir.^[90] Marco van Basten uttalte seg om kampen at «endelig har vi sendt ut de motbydelige tyskerne».^[91]

EM-seieren i 1988 ble en slags renselse for Nederland.^[92] Det var imidlertid sterke følelser også da de to lagene møttes i VM i 1990. Kampen ble innledet da nasjonalsangene ble spilt. Under den tyske buet nederlandske fans, og under den nederlandske ropte tyske fans «Deutschland! Deutschland!».^[93] Kampen ble tett og hard, og medførte to utvisninger, på Rudi Völler og Frank Rijkaard. Foranledningen var at Völler hadde blitt felt av Rijkaard, muligens som resultat av filming fra Völler. Dette betydde at Rijkaard ikke kunne spille en evenutell kvartfinale. Rijkaard spyttet i håret til Völler, og ble dermed utvist – sammen med Völler. På veien ut spyttet Rijkaard igjen.^[87][94]

Etter spytteepisoden ble følelsene mellom de to også mindre ampre. Da Nederland møtte Tyskland i 1992, var det ingen tendenser, og i senere kamper har spillerne stort sett oppført seg pent. Det finnes imidlertid følelser; da Tyskland tapte 1–4 mot England på hjemmebane, var tyske fans mer opptatt av at samme kveld hadde Nederland tapt for Irland, og dermed ikke kvalifisert seg for VM. Tyske fans sang «Vi skal til VM uten Nederland».^[88] I anledning en treningskamp i 2012 mellom Nederland og Tyskland, kommenterte Arjen Robben at rivaliseringen er mye mindre, og at de to landene kommer godt overens.^[95]

Nederland har en ivrig fanskare med tilhengere som stort sett kler seg i svært markante oransje drakter og tilhørende effekter (deriblant store briller, oransje parykk med fletter med mer).^[96][97] Landslaget er ofte sett på som landslaget som aldri får det til.^[98] Likevel har nederlendere tro på og støtte rundt laget sitt, og ettersom laget styrket sjansene sine i fotball-VM 2010, ble også oppstyret rundt dem større.^[99]

Dette kan forklare hvorfor Nederlands landslag ble mottatt som helter da de kom hjem etter finaletapet i VM i 2010.^[100] 700 000 tilskuere feiret dem da de kom.^[101] I kontrast ble det lite suksessfulle landslaget fra EM i 2012 gitt en kjølig mottakelse.^[102]

Oranjes tilhengere er sjelden forbundet med bråk og hooliganisme, og da de skulle dra til Polen og Ukraina, ble tilhengere utstyrt med en bruksanvisning som gikk på strengere lover om homoseksualitet, narkotika og fyllekjøring, men uten advarsler rundt voldsbruk.^[103] Hooliganisme, som eksisterte i noen grad for Ajax og Feyenoord, har i stor grad blitt redusert til et randelement.^[104] Det er også tegn til en viss form for integrering, slik at nederlendere med tyrkisk bakgrunn heiet på Nederland i tillegg til Tyrkia, uten at det kunne tolkes ukritisk som en intergreringsfaktor.^[105]

De nederlandske tilhengerne fikk oppmerksomhet da de under VM i 2006 gikk med såkalte «leeuwenhosen» – løvebukser – som spilte på det tyske «lederhosen». Disse ble sponset av bryggeriet Bavaria, som var konkurrent til VMs offisielle sponsorer Budweiser. Dermed ble buksene ikke godkjent da nederlandske tilhengere skulle inn til åpningskampen mot Elfenbenskysten. Flere nederlandske så kampen i underbuksene.^[106]

Nederland har hatt mange tilhengere utenfor landegrensene, særlig etter den tapte finalen i 1974. Nederlands idé om å «spille pent og tape» fremfor å spille stygt og vinne skaffet dem mange tilhengere. Derfor var VM i 2010 også kontroversielt blant disse.^[39] Slates Brian Phillips gikk så langt som å si før finalen at han var for glad i Nederland før 2010 til at han kunne holde med Nederland i 2010, og at han håpet at laget som vant for enhver pris frem til finalen kom til å tape selve finalen.^[107]

Første, største og siste[108]
Første kamp Belgia – Nederland 1–4 (30. april 1905 i Antwerpen, Belgia)
Første VM-kamp Sveits – Nederland 3–2 (27. mai 1934 i Milano, Italia)
Første VM-seier Uruguay – Nederland 0–2 (15. juni 1974 i Hannover, Tyskland)
Største seier Nederland – San Marino 11–0 (2. september 2011 i Eindhoven, Nederland)
Største tap England (amatør) – Nederland 12–2 (21. desember 1907 i Darlington, England)
Største VM-seier Nederland – Sør-Korea 5–0 (20. juni 1998 i Marseille, Frankrike)
Største VM-tap Nederland har aldri tapt med mer enn ett mål etter ordinær tid i VM. Etter ekstraomganger har de tapt 0–3 for Tsjekkoslovakia
Største seier i en EM-kamp Danmark – Nederland 0–3 16. juni 2000 i Rotterdam, Nederland) Nederland – Latvia 3–0 23. juni 2004 i Braga, Portugal) Nederland – Italia 3–0 9. juni 2008 i Bern, Sveits) Nederland – Frankrike 4–1 13. juni 2008 i Bern, Sveits)
Største tap i en EM-kamp England – Nederland 4–1 13. juni 1996 i London, Storbritannia)

Her regnes tap etter 90 eller 120 minutter, ikke etter straffesparkkonkurranse. I finalerubrikkene står vinneren alltid først, uansett hvem som var utpekt til hjemmelag.

Trofe	Antall	År
EM	1	1988

• Finalist i VM i 1974, 1978 og 2010.

Nederland er ikke like kjent som England for å tape straffesparkkonkurranser, men de har en svært svak statistikk. Nederland er faktisk hakket bedre enn England i det at de har vunnet to ganger, men som England, vant de i kvartfinalen, men tapte i semifinalen. Nederland samarbeidet med Geir Jordet fra Norges idrettshøgskole for å bekjempe problemet.^[112]

Nederlands tapsperiode er imidlertid relativt kort og intens. Fra 1992 til 2000 kom alle de fire første tapene, og Nederland gikk dermed ut i samtlige mesterskap de deltok i under denne perioden med unntak av VM i 1994. Siden den tid har Nederland vunnet sin første straffesparkkonkurranse, og så altså en seier og et tap.

Nederlands FIFA-rangering de siste 11 fullførte sesongene.^[113] Snittet på hvert år er regnet ut ved å runde nedover fra ,01 til ,49 og oppover fra ,50 til ,99. Slik blir 4,50 og 5,49 begge 5. I VM-årene 2006 og 2010 ble ikke juni-rangeringen, som normalt ville ha blitt lansert midt i turneringen, lansert, og rangeringen erstattes dermed av forkortelsen VM.

År	Januar	Februar	Mars	April	Mai	Juni	Juli	August	September	Oktober	November	Desember	Snitt
2003	6.	6.	6.	5.	6.	5.	4.	4.	7.	5.	6.	4.	5. (5.33)
2004	4.	4.	4.	5.	4.	5.	5.	6.	6.	5.	6.	6.	5.
2005	6.	6.	7.	5.	5.	4.	3.	3.	2.	2.	3.	3.	4. (4.08)
2006	3.	3.	3.	3.	3.	VM	6.	6.	6.	7.	7.	7.	5. (4.91)
2007	7.	7.	7.	6.	6.	9.	6.	7.	5.	7.	9.	9.	7. (7.08)
2008	9.	9.	9.	10.	10.	10.	5.	4.	4.	5.	4.	3.	7. (6.83)
2009	3.	3.	3.	3.	2.	3.	3.	3.	3.	3.	3.	3.	3. (2.92)
2010	3.	3.	3.	4.	4.	VM	2.	2.	2.	2.	2.	2.	3. (2.63)
2011	2.	2.	2.	2.	2.	2.	2.	1.	2.	2.	2.	2.	2. (1.92)
2012	2.	3.	2.	4.	4.	4.	8.	8.	8.	6.	7.	8.	5. (5.33)
2013	8.	8.	8.	9.	9.	5.	5.	5.	9.	8.	9.	9.	8. (7.66)

En oversikt over Nederlands resultat i VM og EM:

VM	Kvalifisering	Resultat	Utslått av	Trener
VM 1930	Takket nei til VM-invitasjon			Bob Glendenning
VM 1934	Kvalifisert	Åttendedelsfinale	Sveits (2–3)	Bob Glendenning
VM 1938	Kvalifisert	Åttendedelsfinale	Tsjekkoslovakia (0–3 e.e.o.)	Bob Glendenning
VM 1950	Deltok ikke	-	-	Jaap van der Leck
VM 1954	Deltok ikke	-	-	Jaap van der Leck
VM 1958	Utslått	-	-	Elek Schwartz
EM 1960	Takket nei	-	-	Elek Schwartz
VM 1962	Utslått	-	-	Elek Schwartz
EM 1964	Utslått	-	-	Elek Schwartz
VM 1966	Utslått	-	-	Denis Neville
EM 1968	Utslått	-	-	Georg Keßler
VM 1970	Utslått	-	-	Georg Keßler
EM 1972	Utslått	-	-	František Fadrhonc
VM 1974	Vant gruppen	Finale	Vest-Tyskland (1–2)	Rinus Michels
EM 1976	Vant gruppen	Bronse	Tsjekkoslovakia (1–3 e.e.o.)	George Knobel
VM 1978	Vant gruppen	Finale	Argentina (1–3 e.e.o.)	Ernst Happel
EM 1980	Vant gruppen	Gruppespill	Vest-Tyskland (2–3)	Jan Zwartkruis
VM 1982	Utslått	-	-	Kees Rijvers
EM 1984	Utslått	-	-	Kees Rijvers
VM 1986	Utslått	-	-	Rinus Michels Leo Beenhakker
EM 1988	Vant gruppen	Europamester	-	Rinus Michels
VM 1990	Vant gruppen	Åttendedelsfinale	Vest-Tyskland (1–2)	Leo Beenhakker
EM 1992	Vant gruppen	Semifinale	Danmark 4–5 (str.)	Rinus Michels
VM 1994	Nummer 2 bak Norge	Kvartfinale	Brasil (2–3)	Dick Advocaat
EM 1996	Play-off mot Irland	Semifinale	Frankrike 4–5 (str.)	Guus Hiddink
VM 1998	Vant gruppen	Semifinale	Brasil (2–4 str.)	Guus Hiddink
/ EM 2000	Vertsland	Semifinale	Italia (1–3 str.)	Frank Rijkaard
/ VM 2002	Utslått			Louis van Gaal
EM 2004	Play-off mot Skottland	Semifinale	Portugal (1–2)	Dick Advocaat
VM 2006	Vant gruppen	Kvartfinale	Portugal 1–3 str.	Marco van Basten
/ EM 2008	Andreplass bak Romania	Kvartfinale	Russland (1–3 e.e.o.)	Marco van Basten
VM 2010	Vant gruppen	Finale	Spania (0–1 e.e.o.)	Bert van Marwijk
/ EM 2012	Vant gruppen	Gruppespill	Samtlige lag	Bert van Marwijk

#	Landskamper	Navn	Tidsrom	Landslagsmål
1	130	Edwin van der Sar	07/06·1995 – 15/10·2008	0
2	120	Wesley Sneijder	30/03·2003 –	29
3	112	Frank de Boer	26/09·1990 – 26/06·2004	13
4	109	Rafael van der Vaart	6/10·2001 – 2013	25
5	106	Giovanni van Bronckhorst	05/10·1996 – 11/07·2010	6
6	104	Dirk Kuyt	03/09·2004 – 2014	24
7	101	Phillip Cocu	24/04·1996 – 04/06·2006	10
	101	Robin van Persie	2005 –	50
9	88	Arjen Robben	2003 –	30
10	87	Clarence Seedorf	18/02·2004 – 2008	11
	87	John Heitinga	2004 – 2013	7

Oppdatert per 14. juni 2016

#	Landslagsmål	Navn	Tidsrom	Landskamper
1	50	Robin van Persie	4/06·2005 –	101
2	42	Klaas-Jan Huntelaar	16/08·2006 –	76
3	40	Patrick Kluivert	16/11·1994 – 05/06·2004	79
4	37	Dennis Bergkamp	26/09·1990 – 29/06·2000	79
5	35	Faas Wilkes	10/03·1946 – 14/05·1961	38
	35	Ruud van Nistelroy	18/11·1998 – 06/07·2008	70
7	33	Abe Lenstra	31/03·1940 – 19/04·1959	47
	33	Johan Cruijff	07/09·1966 – 26/10·1977	48
9	30	Arjen Robben	2003 –	88
10	29	Wesley Sneijder	30/03·2003 –	120

Oppdatert per 14. juni 2016

For utfyllende liste, se Liste over trenere for Nederlands herrelandslag i fotball

En liste over trenerbyttene i Nederland siden år 1996:

• Guus Hiddink 1995–1998
• Frank Rijkaard 1998–2000
• Louis van Gaal 2000–2002
• Dick Advocaat 2002–2004
• Marco van Basten 2004–2008
• Bert van Marwijk 2008–2012
• Louis van Gaal 2012–2014
• Guus Hiddink 2014–2015
• Danny Blind 2015–2017
• Dick Advocaat 2017
• Ronald Koeman 2018–2020
• Frank de Boer 2020–2021

Nederland har hatt 49 treneransettelser fra sin første til sin nåværende trener Danny Blind. Det har inkludert 38 forskjellige trenere fra seks land (i fotballsammenheng, to av dem er England og Skottland, de andre er Romania, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Østerrike og Nederland). Fem trenere har fått to førsøk, en, Karel Kaufman, fikk tre og en, Rinus Michels, har fått fire forsøk (per januar 2014). Louis van Gaal trakk seg etter VM i Brasil.^[114] Guus Hiddink var blant favorittene til å ta over.^[115] I desember 2013 signerte han kontrakten som ny landslagstrener etter Van Gaal.^[116] Dermed ble han den åttende treneren som fikk et nytt forsøk. Danny Blind ble ny landslagstrener i 2015.

Flest kamper som trener fikk Bob Glendenning med 87, foran Dick Advocaat med 55, Rinus Michels med 53 og Marco van Basten og Bert van Marwijk med 53 hver. Bob Glendenning er også den eneste utenlandske treneren som har fått to forsøk som trener. 12 trenere har bare én kamp. Flest seire har Bob Glendenning med 36, én for an Marco van Basten med 35 og to foran Bert van Marwijk med 34.

På grunn av gjennomføringen av Totalfotball byttet Nederland trener på uortodokse tidspunkter. For eksempel byttet de trener rett før, og ikke etter, VM i 1974 og 1990. Det første skyldtes den første av fire opptredener av Rinus Michels, den andre etter spilleropprør.

Her er en oversikt over lagene til Nederland i VM og EM.