Nikolaj II av Russland

Nikolaj II Keiser av Russland
Nikolaj II av Russland i 1890
Født		Николай Александрович 18. mai 1868 Tsarskoje Selo, Det russiske imperiet
Død		17. juli 1918 Jekaterinburg, Sovjet-Russland
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Keiser av Russland (1894 (etter den julianske kalenderen) – 1917 (etter den julianske kalenderen)) Konge av Polen (1894–1916) Grand Prince of Finland (1894–1917) Medlem av statsrådet i det russiske imperium
Ektefelle		Aleksandra Fjodorovna (Aleksandra av Hessen)
Partner(e)		Matilda Ksjesinskaja
Far		Aleksander III av Russland[1][2]
Mor		Maria Feodorovna[2]
Søsken		Mikhail Aleksandrovitsj av Russland Georg Aleksandrovitsj av Russland Aleksander Aleksandrovitsj av Russland Olga Aleksandrovna av Russland Ksenia Aleksandrovna av Russland
Barn		Olga Nikolajevna av Russland[3] Tatjana Nikolajevna av Russland Maria Nikolajevna av Russland Anastasia Nikolajevna av Russland Aleksej Nikolajevitsj, kronprins av Russland
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Peter- og Pauluskatedralen (1998–)
Utmerkelser		56 oppføringer Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankta Annas orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Hosebåndsordenen Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1916)[4] Storkorsridder av Royal Victorian Order Storkors av Æreslegionen Storkors av Den nederlandske løves orden Serafimerordenen Elefantordenen Den sorte ørns orden Den hvite falks husorden Ludvigsordenen Hubertusordenen Den wendiske krones husorden Den oldenburgske hus- og fortjenstorden Storkors av Den württembergske kroneorden Trohetens husorden Storkors av Sankt Stefans orden Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Medaglia d'oro al valor militare Ridder av Det gyldne skinns orden Storkorset av Kristusordenen (Portugal) Stjerneordenen Sankt Kyrillos og Sankt Methodios' orden Sankt Aleksanders orden Sankt Savas orden 1. klasse av Danilo Is orden Storkors av Sydkorsordenen Salomo-ordenen Storbånd av Den oppadstigende sols orden Chakri-ordenen Osmanieordenen Kjede av Krysantemumsordenen Sankt Georgsordenen Dannebrogordenen Storbånd av Leopoldsordenen (1884) Sankt Stefans orden Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Det gyldne skinns orden Kristusordenen Frelserens orden Carol Is orden Danilo Is orden Sydkorsordenen Den oppadstigende sols orden Den dobbelte drageorden Order of noble Bukhara Sankt Stanislaus-ordenen
Annet navn		Николай II Александрович Романов
Regjeringstid		1. november 1894 - 15. mars 1917
Forgjenger		Aleksander III
Etterfølger		Monarkiet avskaffet
Signatur
Våpenskjold
Nikolaj II av Russland på Commons

Nikolaj II (russisk: Николай Александрович Романов [Nikolaj Aleksandrovitsj Romanov]; født 6. mai^jul./ 18. mai 1868^greg. i Aleksanderpalasset i Tsarskoje Selo, henrettet 17. juli 1918) av huset Holsten-Gottorp-Romanov var tsar av Det russiske keiserriket fra 1894, da hans far Aleksander III døde, og frem til han abdiserte den 15. mars 1917 etter å ha blitt satt i fangenskap i Tsarskoje Selo utenfor Petrograd av Russlands provisoriske regjering under februarrevolusjonen.

Moren var født prinsesse Dagmar av Danmark (født i København 1847, død i København 1928), datter av kong Christian IX av Danmark og dronning Louise (av Hessen-Kassel). Dagmar var tante både til dronning Maud og kong Haakon VII. Som tsarina tok hun navnet Maria Feodorovna.

Kerenskij-regjeringen bestemte i august 1917 å flytte tsaren og hans familie til Tobolsk i Ural, angivelig for å sikre dem bedre mot mulige anslag fra revolusjonære. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten i oktoberrevolusjonen ble forholdene for fangene stadig forverret, og den 30. april 1918 ble de overført til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg. Her ble Tsar Nikolaj etter ordre fra Lenin henrettet sammen med sin hustru, Alexandra (av Hessen) og parets fem barn den 17. juli 1918.

Russisk høyesterett slo i september 2008 fast at tsar Nikolaj II ble drept urettmessig og at hans omdømme skulle rehabiliteres.^[5]

Hans fullstendige tittel var: Nikolaj, av Guds nåde, keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar av Astrakhan, tsar av Polen, tsar av Sibirn, tsar av Taurisk Chernosesus, tsar av Georgia, herre til Pskov, storfyrste av Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland, fyrste av Estland, Livland, Kurland^[6] og Semgallia, Samogitia, Białystok, Karelen, Tver, Jugoria, Perm, Vjatka et cetera, et cetera, et cetera.

Som medlem av huset Romanov-Holstein-Gottorp var Nikolaj født inn i og del av den europeiske høyadel, og hadde slektskapsbånd til mange regjerende europeiske fyrstehus. Særlig viktige var båndene til det britiske kongehus og det tyske keiserhus. Nikolaj var både fetter til kong George V av Storbritannia og inngiftet fetter til keiser Vilhelm II.

Nikolaj fikk fem yngre søsken: Aleksander (1869–1870), Georgij (1871–1899), Ksenia (1875–1960), Mikhail (1878–1918) og Olga (1882–1960). Familien bodde for det meste i Anitsjkovpalasset. Nikolaj fikk under ledelse av sin mor en oppdragelse av engelsk karakter. Han ble oppdradd svært huslig, og hans barndom ble kjennetegnet av stor beskjedenhet hva angikk bostil, klesbruk og mat. Samlivet innen familien er blitt beskrevet som harmonisk og kjærlighetsfullt, og Nikolaj utviklet en tett familiebinding som skulle vare livet ut.

Etter flere attentater mot bestefaren tsar Aleksander II flyttet familien inn i det festningslignende Gattsjinapalasset. Her levde Nikolaj helt avsondret fra omverdenen. Brødrene og en guvernante ble hans eneste lekekamerater, og flyttingen forsterket ytterligere den sosiale isolasjonen. Dette leveviset førte til at han ikke fikk særlig kontakt med noen av landets samfunnssjikt.

Nikolaj fikk en grundig militærutdannelse under ledelse av general Gregorij Danilovitsj og ble av denne og den hellige russiske synodes overprokurator Konstantin Pobedonostsev påvirket i panslavistisk og i mystisk religiøs retning.^[7] Fra Pobedonostsev fikk den unge Nikolaj innprentet at han som keiser av Guds nåde hadde et hellig oppdrag om å bevare monarkiet og den ortodokse tro.^[8]

Han hadde temmelig dårlig kunnskap om russisk geografi, men foretok kort før farens død en reise gjennom Sibir og besøkte også Japan. Besøket dit måtte imidlertid avbrytes på grunn av et attentat mot ham, forøvet med sabel av en japansk fanatiker^[7] i politiets eskorte.

Nikolaj ble tronfølger (tsarevitsj) ved mordet på farfaren Aleksander II den 13. mars 1881. Som tsarevitsj ble Nikolaj medlem av riksrådet og ministerkomitéen i 1889. Han ble i 1891 dessuten ordfører for Sibirkomitéen og nødhjelpskomitéen. Men i hovedsak holdt imidlertid Aleksander III sønnen utenfor i regjeringsanliggendene.^[9]

Nikolaj II tiltådte tronen 1. november 1894 etter sin far Aleksander IIIs død. Tidligere samme år, den 20. april, hadde han forlovet seg med Alexandra av Hessen, til tross for at noen hadde advart ham om at det var upassende. De giftet seg 21. november 1894 etter at hun under navnet Aleksandra Fedorovna hadde konvertert til den ortodokse lære.^[10]

Paret fikk fire døtre og en sønn. Sønnen Aleksej Nikolajevitsj led av hemofili b (en slags blødersyke) som han hadde arvet fra morssiden. Predikanten og helbrederen Grigorij Rasputin hadde en tilsynelatende velgjørende virkning på Aleksej og fikk derved en stor innflytelse over tsarfamilien.

Ved Nikolajs kroning i Moskva i 1896 oppstod det panikk blant menneskemassene, og 3.000 mennesker ble trampet i hjel. Dette ble tatt som et dårlig omen. Tsaren deltok samme aften som katastrofen på ball hos den franske ambassadør, og forspilte dermed en del godvilje i folket.

Nikolaj viste ved begynnelsen av sin regjering interesse for humanistiske idealer. Han tok initiativ, og innkalte i 1898 til den første Haagkonferansen. På grunn av svak dømmekraft, en tilbøyelse til et isolert familieliv, og svak personlig autoritet, kom han snart i hendene på sine reaksjonære omgivelser. Det eneste standpunkt som han til slutt holdt urokkelig fast ved, var eneveldemonarkiets prinsipp. Familien levde som de forrige tsarer i umåtelig prakt og rikdom, mens folket var fattig. Regentparet var ikke demokrater og ignorerte alle trusler om revolusjon.

Utenrikspolitisk strebet han etter å bevare freden, men klarte ikke å forhindre den russisk-japanske krigs utbrudd eller i nevneverdig grad å påvirke den allmenne verdenspolitiske utvikling.^[11]

Nikolaj foretok flere europeiske reiser og møtte spesielt ofte Vilhelm II av Tyskland, som også brevvekslet med tsaren og styrket ham i hans monarkistiske overbevisninger. Da Vilhelm II klarte å overbevise Nikolaj om en formell allianse mellom Russland og Tyskland, ble imidlertid disse planene kullkastet av det russiske ministerrådet. Mot revolusjonsbevegelsen i 1905 ytet Nikolaj først en seig passiv motstand, men ble så tvunget til vidtgående konstitusjonelle konsesjoner, som imidlertid under de påfølgende år for det meste i praksis ble trukket tilbake.^[11]

Nikolaj greidde heller ikke å hindre at Russland i 1907-08 ble tilsluttet den såkalte trippelententen.^[11]

Tsarens stilling ble ytterligere undergravet da hans kompetente statsminister Pjotr Stolypin ble myrdet i Kiev i 1911. De svake ministrene som etterfulgte ham, og munken Rasputins tiltagende innflytelse, gjorde Nikolaj stadig mer upopulær.

Før første verdenskrigs utbrudd forsøkte Nikolaj inntil det siste å bevare freden, men han lot seg bli utmanøvrert av sterkt stridsvillige omgivelser, og tsaren ble ved overrumpling avtvunget sitt bifall til den russiske mobiliseringsordre som gjorde krigen uunngåelig. Da krigen vel var brutt ut holdt han imidlertid urokkelig fast ved sine allierte, og avviste de separatfredsforslag som høsten 1915 og høsten 1916 ble lagt frem fra sentralmaktenes side.^[12]

Under verdenskrigen led de russiske styrkene enorme tap mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette førte til at misnøyen i hæren øket og kampmoralen sank. Men det var ikke bare de væpnede styrkene som led. Folket var mistrøstig over den misére de levde i og det ble ikke bedre av at Russland led nederlag etter nederlag.

Sterke sosialistiske revolusjonære stemninger spredte seg i storbyene, og den 23. februar 1917 brøt februarrevolusjonen ut, noe som førte til avskaffelsen av tsardømmet. Nikolaj ble tvunget til å abdisere på egne og sønnens vegne, til fordel for sin yngre bror Mikhail Aleksandrovitsj. Storfyrst Mikhail var imidlertid politisk uinteressert, og ettersom hans sikkerhet ikke kunne garanteres av den tiltredende provisoriske regjering avstod han fra tronen allerede dagen derpå.

Den abdiserte tsaren og hans familie ble først holdt i fangenskap i Tsarskoje Selo og fra august 1917 i Tobolsk i Sibir. Etter at bolsjevikene grep makten ved oktoberrevolusjonen ble hele tsarfamilien den 30. april 1918 sendt til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg.

Den 17. juli 1918 ble Nikolaj II og hans familie henrettet utenfor Jekaterinburg på ordre av Sverdlov. Bolsjevikene hadde fra begynnelsen av planlagt å stille tsaren for rette for forbrytelser mot det russiske folk, men da hvite tropper rykket frem mot Jekaterinburg tog, ble det tatt en rask beslutning om å henrette tsarfamilien med det samme, for ikke å risikere at de ble befridd.

Henrettelsen ble utført under ledelse av tjekisten Jurovskij. Denne fortalte senere i sine memoarer om den natten i juli 1918, og da blant annet at den unge Aleksej, som lå på gulvet i en blodpøl, men fortsatt pustet, ble endelig drept av Jurovskij selv med to skudd i hodet. Alt i alt tok henrettelsene 20 minutter, dette delvis på grunn av røykutviklingen i rommet som følge av våpenbruken i det begrensede rommet. Eksekutørene måtte ut av rommet og lufte for å få bukt med røyken. Da de senere gikk tilbake inn i rommet oppdaget de at det var mennesker der inne som fremdeles levde, bl.a. noen av tsarens døtre. Det viste seg senere at jentene var så vanskelig å skyte ihjel fordi de hadde størstedelen av sine juveler innsydde i sine korsetter, som dermed fungerte som en slags rustning. Man stakk i stedet ihjel tsardøtrene, eller knuste deres hodeskaller med pistolkolber. Ifølge Jurovskijs egne redegjørelser var flertallet av mennene som utførte mordene kraftig beruset, og var utrolig klossete da de gjennomførte henrettelsene.

Da alle var døde ble kroppene lastet på en lastebil og transportert tll en tidligere utvalgt plass. Der kledde man av likene og stjal de verdisaker som de hadde på seg. Man helte svovelsyre og parafin over kroppene og brente dem deretter. Levningene ble begravd i en grunn grav som ikke ble gjenoppdaget før i 1989.

• Olga (3. november 1895 – 17. juli 1918),
• Tatjana (29. mai 1897 – 17. juli 1918),
• Maria ( 14. juni 1899 – 17. juli 1918),
• Anastasia ( 18. juni 1901 – 17. juli 1918),
• Aleksej ( 12. august 1904 – 17. juli 1918).

I 1981 ble Nikolaj og hans familie kanonisert som helgener av den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland. 14. august 2000 ble de kanonisert av synoden i den russisk-ortodokse kirke.

I 1989 ble tsarfamiliens levninger gjenfunnet, og de ble endelig identifisert i 1991. Utførlige DNA-tester ble foretatt i Russland, USA og Storbritannia som overbeviste forskerne om at det virkelig var tsarfamilien man hadde funnet, selv om det bestod uenighet om noen enkeltheter.

Ifølge vitenskapelige undersøkelser foretatt i USA under William R. Maples ledelse, savnet man levningene etter Anastasia og av hennes bror Aleksej. En annen undersøkelse av levningene, foretatt i Russland, kom derimot frem til konklusjonen at det ikke var Anastasias, men hennes søster Marias levninger som manglet. De to savnede barna ble imidlertid funnet senere og ble identifisert i 2008. Aleksejs og Anastasias levninger hadde genomgått en hard behandling, man hadde forsøkt å brenne dem og ødelegge dem med syre. Dette førte ikke frem, og til slutt ble levningene gravd ned.^[13] Etter kommunismens fall fikk Nikolaj II og hans familie den 17. juli 1998 sine kirkelige begravelser i St. Petersburg.

Den 1. oktober 2008 fastslo Russlands høyesterett at mordet på den fratrådte tsar Nikolaj II hadde vært lovstridig.^[14]

• (en) Nicholas II of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Nicholas II of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Levningene av barna skal være funnet, Aftenposten 25. juni 2008
• A short biography on Nicholas II
• Nicholas_II i Open Directory Project
• The Execution of Czar Nicholas II, 1918, EyeWitness to History.
• Brief Summary of Czar
• Abdication Proclamation, 2 March 1917 (the signature was put in pencil) (translation included)
• Alexander Palace Time Machine
• Nicholas and Alexandra Exhibition
• Frozentears.org A Media Library to Nicholas II and his Family.
• Scientists Reopen Czar Mystery Arkivert 7. oktober 2008 hos Wayback Machine.
• Ipatiev House — Romanov Memorial detailed site on the historical context, circumstances and drama surrounding the Romanov's execution
• The Murder of Russia's Imperial Family, Nicolay Sokolov. Investigation of execution of the Romanov Imperial Family in 1918.
• (ru) Nikolay II — Life and Death, Edvard Radzinski. Later published in English as The Last Czar: the Life and Death of Nicholas II.
• New Russian Martyrs. Czar Nicholas and His Family. A story of life, canonization. Photoalbum.
• Russian History Magazine Articles about the Romanovs from Atlantis magazine.
• Russia's Last Czar Declared Victim of Repression – October 2008 (TIME magazine)
• Resurrecting the Czar Arkivert 28. desember 2013 hos Wayback Machine. – November 2010 (Smithsonian magazine)