Nobels fredspris

Artikkelen inngår i serien om Nobelprisene
Alfred Nobel
Fred (mottakere) Fysikk (mottakere) Kjemi (mottakere) Litteratur (mottakere) Medisin (mottakere) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (mottakere)

Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris anses å være verdens mest prestisjetunge fredspris.

De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem.^[1] Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring».^[1] Mange tildelinger har av ulike grunner vært omstridt, blant de Carl von Ossietzky.

Årets vinner kunngjøres alltid på en en fredag i oktober.^[2]

Nominasjonsfristen for Nobels fredspris er 1. februar hvert år. Nominasjoner må fremmes av en person som har rett til å nominere; institusjoner kan ikke nominere, og alle nominasjoner er derfor individuelle. Rett til å nominere har medlemmer av nasjonalforsamlinger, regjeringsmedlemmer og medlemmer av Den interparlamentariske union, medlemmer av Den faste voldgiftsdomstolen, Den internasjonale domstol og Folkerettsinstituttet, vitenskapelig ansatte på professor- eller førsteamanuensisnivå i historie, samfunnsvitenskap, jus, filosofi, teologi og religionsvitenskap, universitetsrektorer og universitetsdirektører (eller likeverdige stillinger) samt direktører for fredsforskningsinstitutter og institutter for internasjonal politikk. Nominasjonsrett har også personer som tidligere har fått fredsprisen og styremedlemmer i institusjoner som har mottatt fredsprisen. I tillegg kommer nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomite, samt komiteens tidligere konsulenter. Komitémedlemmer kan nominere senest i det første komitémøtet etter 1. februar.^[3]

Nobelkomiteens sekretær, som er direktøren for Det norske Nobelinstitutt, velger i samråd med komiteen kandidater verdige til å bli satt på «kortlisten». Den består av om lag 20 personer og organisasjoner som vurderes nærmere. Nobelkomiteens eksperter skriver redegjørelser om dem som komitemedlemmene skal lese. Deretter fatter Den Norske Nobelkomite avgjørelsen om hvem som blir årets vinner. Drøftingene i komitemøtene er ikke gjengitt i protokollen. Bare navnet på vinneren/vinnerne er bokført, og redegjørelsene og protokollene er hemmelige i 50 år.

Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er utformet av den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, etter en lukket konkurranse 1901–2.[4] Den er i gull og bærer på advers Alfred Nobels venstrevendte portrett med omskriften «ALFR • NOBEL • NAT • MDCCCXXXIII • OB • MDCCCXCVI + », Nobels fødsels- og dødsår. Reversen viser tre menn som holder hverandre om skuldrene og har omskriften «PRO • PACE • ET • FRATERNITATE • GENTIUM » (for fred og brorskap mellom folkene). Kanten bærer innskriften «PRIX NOBEL DE LA PAIX», årstallet for tildeling og mottagerens navn.[5] Diplomet var fram til 1969 utformet av Gerhard Munthe, deretter fra 1970 til 1990 av Ørnulf Ranheimsæter. Fra og med 1991 består diplomet av to deler, en side med prisens detaljer påskrevet og en kunstnerisk billedside, som hvert år utformes av en ny norsk kunstner.[6] Pengepremien tilsvarte i 2014 8 millioner svenske kroner.[7]

Både fredsprisen og Nobelkomiteen er basert på den liberale internasjonalismen, en politisk ideologi som oppstod i Storbritannia på 1800-tallet og vokste fram i Norge på 1890-tallet.^[8]

Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner.^[9] Per 2019 har fredsprisen blitt delt ut 100 ganger – prisen ble ikke delt ut i 1914, 1915, 1916, 1918, 1923, 1924, 1928, 1932, 1939, 1940, 1941, 1942, 1943, 1948, 1955, 1956, 1966, 1967 og 1972.^[10]

Fredsprisen ble fra 1901 til 1904 utdelt under en seremoni i Stortinget. Fra 1905 til 1947 fant seremonien sted i Universitetets Aula. Ingen priser ble utdelt under de to verdenskrigene. Da Aulaen gradvis ble for liten for arrangementet ble prisen fra 1990 utdelt i Oslo rådhus. Prisen kunngjøres vanligvis 9. desember, og utdeles 10. desember, samme dato som Alfred Nobel døde.^[11]

Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Seremonien fant sted i Stortingssalen hvor stortingspresident Carl Berner først holdt en kort tale. Deretter annonserte Jørgen Løvland navnet på de to vinnerne. Ingen av prismottakerne var til stede.^[12]

Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. For eksempel tok Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobel-familien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, blant annet fra tildelingen til Carl von Ossietzky i 1936. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien, og Aftenposten omtalte i 2016 tildeingen som «[d]en mest kontroversielle fredsprisen noensinne».^[13]

Nobelkomiteen har siden 1901, da prisen ble utdelt for første gang, utdelt prisen til flere internasjonale organisasjoner, blant annet FN, Folkeforbundet og Røde Kors. Fra 1960-tallet og videre har komiteen vist økt interesse for demokratisering og menneskerettigheter, og prisen har blitt utdelt til flere menneskerettighetsforkjempere og dissidenter.

De første tiårene, frem til andre verdenskrig, har vært sentrale i komiteens historie og norsk utenrikspolitikk. Komiteen hadde i denne perioden en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. I samme periode ble liberal internasjonalisme den sentrale ideologien for både komiteen og regjeringen. Da Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 manglet man en egen utenrikstjeneste. Nobelkomiteen og fredsprisen ble sett på som en mulig plattform til å representere og fremme norske politiske interesser i utlandet. Norges første utenriksminister (1905–1908) og senere statsminister (1907–1908), Jørgen Løvland, var også samtidig komiteens formann. På denne måten hadde man en direkte forbindelse mellom Nobelkomiteen og Stortinget.^[14]

Fredsprisen ble aktivt brukt for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Prisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt i 1906 har blant annet blitt tolket av forskere som et forsøk på å etablere et godt forhold til USA.^[15]

Av de 100 prisene har 68 blitt tildelt én mottaker, 30 priser har blitt delt mellom to mottakere og to priser (1994 og 2011) har blitt delt mellom tre mottakere. Totalt har det vært 134 mottakere av Nobels fredspris, hvorav 107 enkeltpersoner og 24 organisasjoner (Røde Kors og FNs høykommissær for flyktninger har blitt tildelt prisen henholdsvis tre og to ganger). Av enkeltpersonene som har mottatt prisen er det 17 kvinner; den første var Bertha von Suttner i 1905. Den yngste mottakeren til nå er Malala Yousafzai, som var 17 år da hun mottok prisen i 2014. Den eldste mottageren til nå er Józef Rotblat, som var 87 år da han mottok prisen i 1995.^[16] Frem til år 2000 var gjennomsnittsalderen 62 år for 87 individuell mottakere og av disse var 10 kvinner (andelen kvinner økte i løpet av de første 100 år). De første 75 årene dominerte Vest-Europa og Nord-Amerika blant mottakerne med i alt fire mottakere i Latin-Amerika, Afrika og Asia til og med 1975.^[17][18] De første 35 årene var tildelingene særlig knyttet til utvikling av lovverk og internasjonale avtaler samt fredskonferanser, senere ble det større andel av internasjonale organisasjoner og tildelinger for humanitært arbeid.^[18]

Den amerikanske statsviteren Juditj Stiehm har identifisert seks kategorier mottakere:^[19]

1. Internasjonale organisasjoner
2. politikere og tjenestemenn som har funnet juridiske løsninger på internasjonale konflikter
3. fredsaktivister som arbeider internasjonalt
4. enkeltpersoner som søker rettferdighet, sikkerhet, rettigheter og frihet som grunnlag for fred
5. ledere som har brukt voldsmakt og deretter blitt enige om fredelig løsning
6. altruister som går foran med godt eksempel (for eksempel Mor Theresa)

Den amerikanske statsviteren Ronald R. Krebs analyserte tildelingene til og med 2009, og kategoriserte etter om tildelingen var basert på ambisjoner og gode utsikter (engelsk: aspiration; for eksempel Barack Obama) eller faktisk oppnådde resultater (engelsk: accomplishments; Martti Ahtisaari). Krebs fant at 47 % av tildelingene var basert på ambisjoner. Krebs analyserte begrunnelsene og fant at 12 % av tildelingene var knyttet til innenrikspolitiske forhold, 19 % for humanitær innsats, 43 % relatert til nedrustning eller generelt fredsarbeid, og 21 % som støtte til pågående fredsprosesser samt 5 % annet.^[20]

Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken Nobels vilje, hvor han argumenterer for at Nobelkomiteen ser bort fra Nobels testamente, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel.^[21] På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer.^[22] I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomiteene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov.^[23] Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen.^[24]

• Folkets Fredspris
• Liberalisme

• Øivind Stenersen, Ivar Libæk, Asle Sveen Nobels fredspris: hundre år for fred prisvinnere 1901-2000 Cappelen 2001 ISBN 82-02-17023-0
• Fredrik S. Heffermehl Nobels vilje 2008 ISBN 978-82-7990-074-0

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Nobel Peace Prize – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nobelianas artikkel om nominasjonsprosessen
• Nobels vilje, kritisk bok av Fr. S. Heffermehl.
• Klipp om Nobels fredspris på NRK Skole
• Nobels fredspris - en nasjonal ressurs?, om fredsprisens historie, artikkel hos Norgeshistorie.no