Oppdagelsestiden

Oppdagelsestiden var den tid da flere lange sjøreiser endret europeernes geografiske og øvrige verdensbilde. Den strakte seg fra begynnelsen av 1400-tallet og varte til begynnelsen av 1600-tallet. I løpet av denne tiden nådde europeiske skip fram til stort sett alle deler av verden på jakt etter nye handelsveger, handelsvarer og handelspartnere. Dette stimulerte den voksende kapitalisme i Europa. Europeerne lærte også å kjenne folkegrupper og land, og kartlagde områder i verden som Afrika, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Oseania som tidligere var ukjente for dem. Pionerene var land som portugisere og spanjolere som seilte over lange strekninger i søkingen etter alternative handelsveger til «India», hovedsakelig på jakt etter gull, sølv og krydder.^[1]

Oppdagelsestiden kan bli sett på som en direkte bro mellom middelalderen og moderne tid, sammen med den samtidige renessansebevegelsen, utløste tidlig moderne tid og framveksten av europeiske nasjonalstater. Redegjørelser fra fjerne land og kartlegging av verden ble spredt med den nye trykkerioppfinnelsen som ga framvekst av humanisme og generell nysgjerrighet på verden, noe som bidro til økt vitenskapelig og teknologisk vekst og undersøkelser. Europeisk oversjøiske undersøkelser førte også til framvekst av koloniriker med kontakt mellom den gamle og den nye verden som skapte den columbianske utveksling: en omfattende overføring av planter, dyr, mat, mennesker (inkludert slaver), smittsomme sykdommer, og kultur mellom den østlige og vestlige hemisfærer i en av de mest betydningsfulle globale hendelser angående økologi, jordbruk og kultur i historien. Europeisk oppdagelser gjorde det mulig å kartlegge verden, det skapte et nytt syn på verden og fjerne sivilisasjoner fikk kunnskap om hverandre på godt og vondt.

Portugiserne begynte en systematisk undersøkelse av Afrikas kyst mot Atlanterhavet fra 1418 under støtte av Henrik Sjøfareren. Tilnavnet «Sjøfarenen» kom av at han sto for organiseringen og finansieringen, og etablerte et sjøfartssenter ved Sagres, den sørvestligste odden av Portugal, men han deltok ikke personlig på noen av ekspedisjonene. I 1488 nådde Bartolomeu Dias som første europeer siden antikken som rundet Kapp det gode håp og nådde fram til Indiahavet. I løpet av de neste tretti årene skjedde de fleste viktigste oppdagelsene. I 1492 finansierte de spanske monarkene Christofer Columbus' plan om å seile vestover for å finne en alternativ reiserute til India ved å krysse Atlanterhavet. Han nådde da et ukjent kontinent, deretter sett på av europeerne som en ny verden, Amerika. For å forhindre konflikt og eventuelt krig mellom Portugal og Spania ble Tordesillastraktaten signert i 1494 hvor de to landene delte verden mellom seg. Begge fikk eksklusive rettigheter til å kreve nyoppdagede landområder. I avtalen stadfestes det at grensen mellom disse to lands besittelser utenom Europa skulle følge en nord-sør-linje, 370 spanske leguas (om lag 1770 km), vest for Kapp Verde-øyene. Det som lå øst for denne linjen skulle tilhøre Portugal, det som lå vest for linjen skulle tilhøre Spania.

I 1498 oppnådde en portugisisk ekspedisjon ledet av Vasco da Gama endelig drømmen om å komme fram til India ved å seile rundt Afrika og åpnet således en direkte handelsrute med Asia hvor man omgikk de dyre kostnadene ved å la særlig muslimske Arabia være en mellomveg og hindring. Snart etter seilte portugiserne videre østover til de verdifulle krydderøyene i 1512, og gikk i land i Kina året etter. Således fikk Europa nyhetene om østlige og vestlige Stillehavet i løpet av ett år rundt 1512. Utforskning østover og vestover overlappet hverandre i 1522 da den portugisiske navigatøren Ferdinand Magellan ledet en spansk ekspedisjon vestover og ble den første som seilte jorden rundt. Samtidig utforsket spanske conquistador («erobrere») innlandet i Amerika, og senere også en del av øyene i Stillehavet.

Etter 1495 gikk også Frankrike og England, og siden også Nederland, inn i kappløpet etter å ha fått høre om disse utforskningene. De aktet å skaffe seg tilgang til de samme rikdommene og utfordre monopolet til Den iberiske halvøy på oversjøisk handel ved å søke etter nye sjøruter, først i nord og inn i Stillehavet rundt Sør-Amerika, men fulgte etter hvert etter portugiserne rundt Afrika og inn i Indiahavet; oppdaget Australia i 1606, New Zealand i 1642, og Hawaii i 1778. I mellomtiden, fra 1580-tallet og fram til 1640-tallet, utforsket og erobret russerne bortimot hele Sibir til de nådde fram til Stillehavet og gjorde Alaska i Nord-Amerika til russisk område (senere solgt til USA).

• Arnold, David (2002): The Age of Discovery, 1400–1600, Lancaster pamphlets. Routledge. ISBN 0-415-27996-8.

• Oppdagelsesreise

• Ricardo Duchesne: The Faustian impulse and European exploration, The Fortnightly Review 2012