Tordesillastraktaten

Tordesillastraktaten var en avtale som ble inngått den 7. juni 1494 mellom Spania og Portugal i Tordesillas i Spania. I avtalen stadfestes det at grensen mellom disse to lands besittelser utenom Europa skulle følge en nord-sør-linje, 370 spanske leguas (om lag 1770 km), vest for Kapp Verde-øyene. Det som lå øst for denne linjen skulle tilhøre Portugal, det som lå vest for linjen skulle tilhøre Spania. Traktaten ble ratifisert av Spania (den gang: Kastilla og Aragón) den 2. juli og av Portugal 5. september samme år. Den ble komplettert ved Zaragozatraktaten i 1529 med en demarkasjonslinje også i Det fjerne østen.

Det pavelige diplomati var en viktig drivkraft bak. Portugal og Spania var de to viktigste katolske sjømakter, og paven ønsket blant annet å forhindre at de skulle ryke sammen i væpnet konflikt om eventuelle omtvistede områder. Det hadde ikke manglet på tilløp: Langs kysten av Afrika var det potensielle interessekonflikter. På pavelig initiativ hadde det allerede noen år før blitt inngått en avtale, Alcáçovastraktaten i 1479, som regulerte fordelingen av visse atlantiske øyer. Den gikk ikke bare inn på de allerede oppdagede områder som ble de to statenes besittelser (possessiones), men gikk også noe inn på quasi-possessiones: områder som ennå ikke var oppdaget. To år etter ble det i den pavelige bulle Aeterni regis (1481) trukket en vannrett demarkasjonslinje – altså langs en breddegrad – mellom portugisiske og spanske besittelser og potensielt fremtidige besittelser i Afrika. Alt land sør for Kanariøyene skulle ifølge den bullen tilfalle Portugal.

Men flere tvistespørsmål fulgte i kjølvannet av Christofer Columbus' første reise til de amerikanske områder i 1492. På denne første reisen utforsket Columbus blant annet nordøst-kysten av Cuba og nordkysten av Hispaniola. Som talsmann for spanske interesser foreslo Columbus at det man trengte, ikke var en latitudinær demarkasjonslinje (dvs som fulgte en breddegrad fra øst til vest). Det var mer tjenlig med en longitudinær linje (fra pol til pol), foreslo han etter hjemkomsten tidlig i 1493.

I tre raskt påfølgende buller i 1493 (3. mai, 4. mai og 26. september) fastla pave Alexander VI dermed en nord-sør-linje 100 spanske leguas (om lag 480 km) vest for Kapp Verde-øyene. Det som lå øst for denne linjen skulle tilhøre Portugal, det som lå vest for linjen skulle tilhøre Spania. Det var – i motsetning til det som ofte hevdes – ikke pavens intensjon å dele verden i to sfærer på denne måten. Paven, som selv var spanjol, hadde egentlig bare i tankene å sikre Spanias juridiske rettigheter over det vi i dag kaller Vest-India.

Men kong João II av Portugal var ikke tilfreds med denne reguleringen, både fordi portugisiske rettigheter ikke ble nevnt i spesifikk form, og fordi han mente at organiseringen av de portugisiske Afrika-ekspedisjoner tilsa et bredere albuerom enn de hundre leguas bredde vest for Kapp Verde.

Det var for å bilegge denne tvisten at partene møttes i Tordesillas i 1494. Traktaten var et kompromiss: Portugal oppgav sine krav på absolutt herredømme over verdenshavene, men fikk skjøvet demarkasjonslinjen ytterligere 270 leguas mot vest. Denne modifikasjonen av de pavelige buller ble approbert av pave Julius II den 26. januar 1506. Da hadde allerede portugiserne høstet rike frukter av den: I 1498 hadde Vasco da Gama rundet Afrikas sørspiss ved Kapp Agulhas og åpnet portugisernes sjøvei til Orienten. Den østligste del av dagens Brasil ble også tilkjent Portugal da den ble oppdaget i 1500 av Pedro Álvares Cabral.

England og Frankrike var også nasjoner som sendte ut oppdagelsesekspedisjoner. Disse to landene var ikke inkludert i traktaten, og som et resultat av dette godkjente de den heller ikke.

Avtalen ble ikke strengt etterfulgt, og Spania tillot blant annet at den portugisiske kolonien Brasil ekspanderte over grenselinjen. Mellom 1580 og 1640 var i tillegg Portugal i personalunion med Spania, noe som gjorde at avtalen ikke fungerte. Tordesillastraktaten ble etterfulgt av Madridtraktaten i 1750 som sikret Portugal kontroll over alle territoriene de hadde kolonisert.

Det tok ikke mange tiår før det oppstod fortolkningsstrid om demarkasjonslinjen på motsatt side av jordkloden. Portugiserne hadde nemlig i 1512 nådd og erklært som sitt det de kalte Krydderøyene, nå Molukkene. Denne oppdagelsen skapte den oppfatning at demarkasjonslinjen måtte forlenges slik at den løp gjennom polene og delte verdensgloben i to like halvdeler. Spania la til grunn en beregning som matematisk sett var feilaktig, en feil som skyldtes at man ikke visste hvor stor jorden var. De trakk linjen slik at den løp godt vest for de filippinske øyer. Portugiserne fastholdt at linjen løp øst for Filippinene og Molukkene. En tvist om et spansk skip som ble oppbragt av portugiserne ved Molukkene gjorde det klart at man måtte komme til en enighet. Det endte ved at spanjolene i Zaragozatraktaten den 22. april 1529 frafalt sine krav på Molukkene til fordel for portugiserne. Denne traktaten fastslo mer eksplisitt Tordesillas-avtalens såkalte anti-meridian. Den ble definert til 297,5 leguas (eller 17° øst) for Molukkene, slik at Zaragozalinjen ble nær 145° østlig lengde. Traktaten sa at linjen forløp gjennom øyene Las Velas og Santo Thome, som Magellan hadde kalt Islas de los Ladrones (Tyvenes øyer), og som nå kalles Guam og Marianene. Disse øyene ble videre spesifisert som beliggende mer eller mindre 19° øst-nordøst for Molukkene.

Men avtalen kunne ikke forhindre den senere spanske kolonisering av Filippinene, som strengt tatt var i strid med Zaragoza.

• Inter caetera

• Engelsk oversettelse av Inter caetera