Osterøys historie

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Osterøys historie starter i siste istid, hvor øya Osterøy ble til, og ender i dag.

Med de sentrale byggene rådhus og ungdomsskole på plass, ble det fart i bygge aktiviteten i kommunen. I Lonevåg ble det bygget sykehjem (1984), og et nybygg for elforsyningen ble også bygget. Senere kom det vernebustader etter HVPU reformen, og det ble også bygget et sentralidrettsanlegg med fotballbane, friidrettsbane og klubbhus. I 2000 ble det også bygget en flerbrukshall.

Ved kommunesammenslåingen i 1964 ble deler av de tidligere kommunene Hamre, Haus, Hosanger og Bruvik slått sammen til Osterøy kommune. Den nye fastlandskommunen Vaksdal skulle likevel ha et areal på Osterøy (74 km²). I de gamle kommunene var administrasjonene delvis på «Osterøysiden» og delvis på «fastlandet». Hosanger kommune holdt til i nybygget kommunehus i Mjøsdalen, mens Hamre kommune på Hamre og Bruvik kommune hadde administrasjonen på Dale. Haus kommune hadde sin administrasjon i Indre Arna.

I den første tiden var administrasjonen i Osterøy kommune delt, der formannskapskontor, teknikk og landbruk var i Haus, økonomi i Hosanger og skule, sosial og elforsyning på Valestrandsfossen. Etter intense drøftinger ble det til slutt vedtatt at Lonevåg skulle bli kommunesenter med bygging av eget administrasjonsbygg. Og i 1978 stod Osterøy rådhus ferdig og administrasjonen var samlet.

Kommunen valgte to tusenårssteder i forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet. Disse er Hamre kyrkjestad og området rundt rådhuset og idrettshallen i Lonevåg. Hamre blir brukt i offisielle sammenhenger, som f.eks. ved kulturprisutdelinger og kulturukeåpninger. Kommunens tusenårstre står også plantet på Hamre. På Valestrandsfossen har lokalbefolkningen plantet et tusenårstre foran gamleskolen.

Hamre kirke er en kirke fra middelalderen. Første kirken var bygget i 1023. Stavkirke bygget etter vedtak på Mostratinget i 1170. Nevnt 1329. Var hovedkirke for hele Nordhordland. Denne ble revet da nåværende kirke ble bygget. Delvis ombygget i 1859. Restaurert på 1940-tallet.

Av gamle "skatter" nevnes antemensale fra 1290, benk fra middelalderen, krusifiks fra ca. 1250–1300, del av relikvieskrin fra 1200-tallet, runeinnskrift fra ca. 1300, prekestol fra 1640, døpefont fra 1200-tallet, alterskap fra ca. 1500, korstol fra middelalderen, skriftestol fra slutten av 1690-årene, kalk og disk fra 1500-tallet, almisseblokk fra 1640, veggdekor fra 1600 og 1700-tallet, messehagel fra 1755 og 1800-tallet, to alterstaker fra 1600-tallet, lysestake fra 1600-tallet, 2 lysekroner fra 1600 og 1700-tallet, alterkrusifiks fra 1700-tallet, skip fra 1600 eller 1700-tallet, vinmugge, dåpsmugge og fat fra 1878.

Gården dukker først opp i skriftlige kilder i 1303. Tidlig på 1600-tallet var gården delt i fire bruk, sent i århundret var det åtte, og dette tallet holdt seg uforandret bortsett fra tidsrommet 1840–1906 da der var ni bruk .

Gården var, som stort sett ellers på kysten eid av andre, og fikk ingen odelsbonde før sent på 1700-tallet. Tunet ligger i et svært bratt terreng på øyas sydside og fellestunet eller klyngetunet har form av rekketun typisk for bratte Vestlandslandskap. Det er lett synlig fra Bergensbanen og Europaveien Bergen-Oslo. Gården var det første kulturminnet som ble fredet i henhold til kulturminnelovens §20.

Fellestunet fremviser eksempler på bygningstyper typisk for det indre kystområdet mellom Bergen og Sognefjorden med tyngdepunkt i Lindåsområdet: Kombinasjonen av tørrmur og einerkledning (kalles brakjekledning) mot påkjente himmelretninger.