Ovnhøns

Ovnhønsfamilien
Hammerovnhøne (Macrocephalon maleo)
Nomenklatur
Megapodiidae
Lesson, 1831
Synonymi
Craciformes
Populærnavn
ovnhønsfamilien,
ovnhøns,
storfothøns,
talegallahøns,
megapoder
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHønsefugler
Økologi
Antall arter: 21
Habitat: terrestrisk, primært tropisk skog
Utbredelse: primært Australasia
Inndelt i

Ovnhøns eller ovnhønsfamilien (Megapodiidae) er en familie med terrestriske hønsefugler (Galliformes) som består av 21 arter (44 taxa) fordelt i sju slekter, hvorav fire er monotypiske. Ti av artene er også monotypiske. Ovnhønsene er i hovedsak utbredt i Australasia. Familien blir av og til gruppert sammen med hokkoer i ordenen Craciformes, men nyere forskning støtter ikke dette. Den antyder snarere en basal avstamning innenfor ordenen hønsefugler. Ti av de 21 artene er ifølge IUCNs rødliste truet i en eller annen grad av utryddelse.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige familienavnet, Megapodiidae, følger av slektsnavnet Megapodius, som er satt sammen av de to greske uttrykkene megas (μεγας), som betyr stor, og podos (ποδος), som betyr fot. Betydningen er altså fugler med store føtter eller fugler med kraftige føtter, noe som godt beskriver disse artene.[1]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Ovnhøns har felles morfologi, utbredelse og hekkeatferd. Gruppa består av mellomstore til store (28–70 cm) terrestriske fugler, med svært kraftige lemmer som er utrustet med store føtter med skarpe klør på tærne. Fuglene har kraftig og plump kroppsbygning, men et relativt lite hode i forhold til kroppen. Mange av artene har bar hud i ansiktet, men graden varierer.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av et offisielt norsk navn på arten/gruppen.

Treliste

Børstehøns og kratthøns

[rediger | rediger kilde]

Noen deler ovnhøns videre inn i såkalte børstehøns (Alecturini), som egentlig inkluderer de tre slektene Alectura, Aepypodius og Talegalla, og kratthøns (Megapodiini), som egentlig inkluderer de to slektene Eulipoa og Megapodius. Når det skjer faller imidlertid de to artene malleeovnhøne (Leipoa) og hammerovnhøne (Macrocephalon) utenfor begge gruppene. Førstnevnte blir da av noen inkludert blant børstehønsene, mens sistnevnte inkluderes blant kratthønsene. En inndeling i to tribus savner imidlertid ifølge HBW Alive generell aksept.

Eo, Bininda-Emonds & Carroll (2009) antyder at Macrocephalon er søstergruppen til en klade som inkluderer Eulipoa og Megapodius.[5] En tidligere genetisk studie antyder imidlertid at Macrocephalon tilhører en klade med Alectura, Aepypodius, Talegalla og Leipoa.[6]

Inndeling i tribus

[rediger | rediger kilde]

Treet under følger arbeidet til John Boyd ved Taxonomy in Flux og deler ovnhønsfamilien inn i to tribus, som nevnt over.[7] Treet bygger på forskningen til Birks & Edwards (2002)[6] og Harris et al. (2014b)[8].


Alecturini
Talegalla

T. jobiensis Meyer 1874, rødbeinovnhøne




T. cuvieri Lesson 1828, rødnebbovnhøne



T. fuscirostris Salvadori 1877, svartovnhøne






Leipoa ocellata Gould 1840, malleeovnhøne




Alectura lathami Gray 1831, klaveovnhøne


Aepypodius

A. arfakianus (Salvadori 1877), hvitstrupeovnhøne



A. bruijnii (Oustalet 1880), treflikovnhøne






Megapodiini

Macrocephalon maleo Müller 1846, hammerovnhøne




Eulipoa wallacei (Gray 1861) Ogilvie-Grant 1893, molukkovnhøne


Megapodius


M. cumingii Dillwyn 1853, mjaueovnhøne



M. tenimberensis Sclater 1883, tanimbarovnhøne





M. nicobariensis Blyth 1846, nikobarovnhøne




M. laperouse Gaimard 1823, dvergovnhøne





M. layardi Tristram 1879, vanuatuovnhøne



M. pritchardii Gray 1864, tongaovnhøne





M. bernsteinii Schlegel 1866, sulaovnhøne




M. geelvinkianus Meyer 1874, biakovnhøne




M. reinwardt Dumont 1823, oransjebeinovnhøne




M. eremita Hartlaub 1868, melanesiaovnhøne




M. decollatus Oustalet 1878, papuaovnhøne




M. freycinet Gaimard 1823, sotovnhøne



M. forsteni Gray 1847, seramovnhøne
















Seramovnhøne (M. forsteni) blir av noen regnet som en selvstendig art, men både HBW Alive og BirdLife International regner denne fuglen som en underart av sotovnhøne (M. freycinet).[9]

Utbredelse og habitat

[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen omfatter Australia, Ny-Guinea, øyene i det vestre Stillehavet, og Sundaøyene øst for Wallacelinjen. To arter finnes vest for Wallacelinjen: mjaueovnhøne lever på Borneo og Filippinene, og den isolerte nikobarovnhøna finnes på Nikobarene.[2] Etter at mennesker ankom øyene er flere arter blitt utryddet på Ny-Caledonia, Fiji, Tonga, Niue og Pohnpei.[10]

Alle artene, unntatt den australske malleeovnhønea (Leipoa ocellata), lever i hovedsak i tett tropisk skog i lavlandet. Det mest typiske habitatet er tropisk regnskog. Malleeovnhønea holder imidlertid til i semi-tørt landskap med spredte trær og krattskog.[2]

Atferd

[rediger | rediger kilde]
Megapodene graver ned eggene, som inkuberes av den naturlige varmen som genereres når kompost råtner eller solen og andre kilder avgir stabil varme.

Utenfor hekketiden er ovnhøns regnet som svært sky. Lite er derfor kjent om atferden ellers i året. Det er imidlertid kjent at kratthønsene (Eulipoa og Megapodius) ofte går rundt parvis på letning etter mat. Likeledes er det kjent, at par med oransjebeinovnhøne (Megapodius reinwardt) forsvarer territorium også utenom hekketiden. Forskning antyder imidlertid at dette også kan gjelde flere av artene. Lite er kjent omkring matvanene til disse fuglene, men det man vet antyder at de er kan være altetere, kanskje med spesielle preferanser for mange av artene.[2]

Ovnhønsene er mest kjent for sin spesielle forplantningsbiologi, som skiller dem fra alle andre nålevende fugler. Eggene blir ikke ruget, men legges i spesielle rugehauger, som gjerne består av et topplag av sand, som kan være opp mot 100 cm tykt. Eggene graves ned og varmes naturlig til konstant 33° C av komposteringsprosessen, sola, eller vulkansk aktivitet (altså en slags ovnseffekt, derav det norske navnet på gruppen - ovnhøns). Når eggene er lagt forlater foreldrene redeplassen, og eggene må klare seg selv. Kyllingene, som mangler eggtann og bryter seg ut av skallet med klørne, er uvanlig godt utviklet når de klekkes og må grave seg ut av sanden for egen hjelp. De er utrustet til å klare seg selv fra første øyeblikk, noe som inkluderer full fjærdrakt. Noen arter kan faktisk fly i løpet av det første døgnet.[2]

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists taxonomi, 1990[11], inkludert Mesitornithiformes, som er omdiskutert med hensyn til plassering.

   Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


 

Mesitornithiformes


   Galloanserae   

Anseriformes


   Galliformes 

Phasianidae



Cracidae



Megapodiidae



Numididae



Odontophoridae






Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists taxonomi, 1990[12], inkludert Mesitornithiformes, som er omdiskutert med hensyn til plassering, og Craciformes, som er omdiskutert i sin helhet og mangler faglig støtte.

   Neornithes   
   Paleognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


 

Mesitornithiformes


   Galloanserae   

Galliformes


   Craciformes 

Cracidae



Megapodiidae







Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  2. ^ a b c d e f Elliott, A. (2018). Megapodes (Megapodiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52216 on 10 February 2018).
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ Eo Soo Hyung, Bininda-Emonds, O.R.P. & Carroll, J.P. (2009) A phylogenetic supertree of the fowls (Galloanserae, Aves). Zoologica Scripta 38(5): 465–481
  6. ^ a b Birks, S.M. & Edwards, S.V. (2002) A phylogeny of the megapodes (Aves: Megapodiidae) based on nuclear and mitochondrial DNA sequences. Mol. Phyl. & Evol. 23(3): 408–421.
  7. ^ Taxonomy in Flux Version 3.05a [1] Boyd, John (2016). «Megapodiidae» (PDF). Besøkt 10. februar 2018. 
  8. ^ Harris, R.B., S.M. Birks, and A.D. Leach (2014b), Incubator birds: biogeographical origins and evolution of underground nesting in megapodes (Galliformes: Megapodiidae) , J. Biogeogr. 41, 2045-2056.
  9. ^ Elliott, A., Kirwan, G.M. & Christie, D.A. (2018). Dusky Scrubfowl (Megapodius freycinet). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53263 on 10 February 2018).
  10. ^ Steadman, D.W. (1999), The biogeography and extinction of megapodes in Oceania, Proceedings of the Third International Megapode Symposium, 7-21.
  11. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.
  12. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ovnhøns&oldid=20621326»