Pakistan

Pakistan,^[a] offisielt Den islamske republikken Pakistan,^[b] er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden. Pakistan har en 1046 km lang kystlinje langs Arabiahavet og Omanbukta i sør, og grenser mot India i øst, Afghanistan i vest og nord, Iran i sørvest og Kina lengst nordøst. Landet er adskilt fra Tadsjikistan av Wakhankorridoren mot nord. Pakistan deler også en marin grense med Oman. Grenseområdene i Kashmir er et uløst stridstema med India.^[3]

Det nåværende Pakistan var opprinnelig Vest-Pakistan som ble en selvstendig stat da føderasjonen med Øst-Pakistan ble oppløst og Bangladesh etablert i 1971. Dominionen Pakistan ble i 1947 skilte ut fra den britiske kolonien Britisk India da denne fikk uavhengighet, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa.

Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8 611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell.^[4]

Pakistan er et multietnisk land. 95 % av landets befolkning er muslimer. Det nasjonale språket er urdu, i tillegg snakkes de fire provinsspråkene punjabi, pashto, sindhi og baluchi. Urdu og engelsk er begge anerkjent som offisielle språk.^[5] Pakistan har hatt en sterk befolkningsvekst.^[3] Landet hadde ved uavhengigheten omkring 30 millioner innbygger og hadde omkring 235 millioner i 2022.^[6] Fra tidlig 1900-tall til 2020 økte landets befolkning med omkring 1000 %. Befolkningsveksten økte fra 2,6 % årlig rundt 1960 til 3,5 % i 1980-årene (sammenlignet med 0,3 % i Norge), hvorpå fødselsraten falt og dermed folkeveksten (2,5 % årlig ved år 2000). I 1980-årene ble det født rundt 7 barn for hver kvinne og ved år 2000 hadde dette falt til nær 4 barn. I 1960 var forventet levealder 43–44 år, i år 2000 rundt 61 år.^[7]

Etter at Pakistan ble en uavhengig stat, har landets historie vært preget av militærstyre, politisk ustabilitet og stadige konflikter med nabolandet India.^[8] Landet møter fortsatt utfordrende problemer som terrorisme, fattigdom, analfabetisme og korrupsjon. Pakistan var med i dannelsen av Den islamske konferanse (det nåværende Organisasjonen for islamsk samarbeid), og er medlemsstat i FN (siden 1947),^[9] Samveldet av nasjoner, Next Eleven, SAARC, ECO, D-8 og G20 for utviklingsland. Pakistan ligger i et krysningspunkt for de strategisk viktige regionene Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia.^{[trenger referanse]}

Pakistans nasjonalsymboler

Nasjonaldyr
Nasjonalfugl
Nasjonaltre
Nasjonalblomst
Nasjonalarvdyr
Nasjonalarvfugl
Nasjonalt havpattedyr
Nasjonalreptil
Nasjonalamfibie
Nasjonalfrukt
Nasjonalmoské
Nasjonalmausoleum
Nasjonalelv
Nasjonalfjell

Navnet Pakistan ble konstruert i 1933 som Pakstan av Choudhry Rahmat Ali.^[10] Det er et akronym for de fem nordlige regionene av britisk Sør-Asia, Punjab, Afghania, Kashmir, Sind og Balutsjistan.^[11][12][13] Så ble i-en lagt til for å lette uttale og for å forme et meningsfullt språklig ord.^[14]

En annen etymologi er at navnet Pakistan betyr «de renes land» på urdu, fra persisk پاک (transkriberes pak).^{[15][16][17][18]}

Pakistan har totalt et areal som er 803 940 km² stort, litt mindre enn Frankrike og Storbritannia til sammen. Pakistan har utstrekning mellom 25° og 37° nord og 60 og 70° øst.^[19]

Pakistan ligger i Sør-Asia og er av og til regnet som del av det utvidede Midtøsten. I sør ligger Arabiahavet som Pakistan har 1046 km kystlinje til. Øst for Pakistan ligger India med en grense på 2912 km. I vest ligger Iran som deler 909 km med grense. I nordvest ligger Afghanistan med 2430 km grense. Kina ligger i nordøst med 523 km grense. Peshawardalen i nord danner inngangen til Khyberpasset med forbindelse til Afghanistan. Veien mellom Kabul og Peshawar går gjennom dette passet som i mange hundre år har vært viktig vei mellom øst og vest.^[3]

Hovedstaden Islamabad er en relativt liten by anlagt i 1961. Karachi er landets største by og har vært en verdens raskest voskende byer. Karachi var hovedstad fra 1947 til 1959.^[3] I hver provins ligger det hovedbyer av en viss størrelse: I Punjab den gamle byen Lahore samt Faisalabad og Multan; nord i landet er Peshawar den viktigste byen; i Balutsjistan ligger den noe mindre byen Quetta; og i Sind ligger Hyderabad.^[19]

Topografisk består landet av fire hovedområder:^[19]

• Grenseområdene i nordvest med Himalayas vestligste gren med fjellkjeden Hindukush. De høyeste fjellene er på 5000 til 7500 meter, sør for Khyberpasset går fjellene opp til 2500 meter over havet.
• Balutsjistan og de sørvestlige områdene består av kalksteinsbergarter med fjell over 3000 meter og ved grensen mot Iran dominerer sandsteinsberg. Disse områdene er til dels svært ugjestmilde.
• Sind er Pakistans ene lavlandsområde og omfatter den sørligste delen av Indus-bekkenet i form av en helt flat slette uten forhøyninger samt Indus-deltaet. Havet kan strømme inntil 30 kilometer inn i landet og skape store ødeleggelser.
• Lavlandet Punjab er Pakistans sentrale område. Dette er hovedsakelig et flatt og lavt område stort sett under 175 meter over havet.

Indussletten utgjør store deler av landet. I sørøst er det ørken og i nord/nordvest er høyfjell blant verdens høyeste. Det er mer nedbør i fjellene enn i lavlandet.^[8] Rundt Indus er det store fruktbare sletter i midtre deler av landet (Punjab) mens det i sør er ørkenområder. Indus munning i havet danner et stort delta preget av sumper.^[3][20]

De nordlige og vestlige delene av Pakistan, deriblant de Pakistanskstyrte områdene av Kashmir, er fjellrike og inneholder noen av de høyeste fjellene i verden. Her ligger den vestligste delen av Himalaya med Nanga Parbat (8125 moh.), i tillegg til fjellkjedene Karakorum, Hindu Kush og deler av Pamir. Karakoram har mer enn 60 fjell som strekker seg over 7000 meter over havet. Fire av disse er over 8000 meter, deriblant K2 (8611 moh.), verdens nest høyeste fjell.

Nordlige Pakistan pleier å få mer regn enn de sørlige delene av landet og har områder av bevarte fuktige tempererte skoger. I sørøst passerer Pakistans grenser med India gjennom en flat ørken, som blir kalt Cholistan eller Thar-ørkenen. Det vestlige sentral-Balutsjistan har et høyt ørkenplatå, avgrenset av lave fjellrekker. Mesteparten av Punjab, og deler av Sind, er fruktbare sletter hvor landbruk er av stor betydning.

Det er for en stor del beskjeden naturlig vegetasjon i Pakistan. I Balutsjistan er det spredte tørre busker i sanddynene og grusslettene, mens einer og oliven vokser i Sulaimanfjellene, sedertre og kristtorn finnes i fjellene i nordvest; i de nordlige dalførene vokser det løvtrær blant annet platan og poppel.^[19]

Den viktigste vannåren i Pakistan er Indus-elven som begynner i Himalaya og renner delvis gjennom India før den krysser grensen over til Pakistan. Den flyter gjennom alle Pakistans provinser med unntak av Balutjistan. Flere større elver (Sutlej, Beas, Ravi, Chenab og Jhelum), sammenbundet av verdens største system av landbrukskanaler, renner ut i Indus før den flyter ut i Det arabiske hav nær Karachi. Indus renner mellom Thar-ørknene og Balutsjistan før den når havet.^[21] Hele Pakistan blir drenert av Indus-vassdraget. Vannføringen varierer sterkt i løpet av året for eksempel ved Sukkur-demningen ble i forbindelse med flommen i juli-august 1973 målt 25 000 m³/s, mot 500 m³/s ved liten vannføring. Noen sideelver kommer fra India og det har derfor vært vanskelig å komme til en ordning med regulering av vannføringen.^[19]

Pakistan er for en stor del subtropisk med stor forskjeller gjennom døgnet og året. I Sind kan temperaturen om sommeren komme opp i 50° C. I den lavere delen av Peshawar-dalen er middeltemperaturen på 10° C og det forekommer frost om vinteren. I fjellområdene er høyde over havet avgjørende for temperatureforholdene og feriebyer («fjellstasjoner») har blitt anlagt på steder med moderate sommertemperaturer.^[19]

Den 26. mai 2010 ble det målt 53,5° C i Mohenjo-Daro. Ikke bare er dette den høyeste temperaturen som er registrert i Pakistan, men også den høyeste pålitelig målte temperaturen som er registrert på kontinentet Asia.^[22] Siden Pakistan ligger på en stor landmasse nord for Krepsens vendekrets (mellom 25° og 35° nord) har landet et kontinentalklima preget av ekstreme variasjoner i temperatur, både sesongmessig og daglig. På grunn av landets topografi kan klimaet variere likevel fra tropisk til temperert, med tørre forhold langs kysten i sør.

Klimaet er sterkt preget av monsunen. I sommerhalvåret er det overveiende vind fra sør og i vinterhalvåret fra nordvest og nordøst; de store fjellene i nord skjermer mot den kald luft fra indre høylandet i Asia.^[21] Det er en monsunsesong med hyppige oversvømmelser som følge av kraftig regn, og en tørr sesong med betydelig mindre eller ingen nedbør i det hele tatt. Det er fire årstider: en kjølig, tørr vinter fra desember til februar, en varm, tørr vår fra mars til mai, sommeren får regntiden fra juni til september, og den trekker går over til monsunperioden i oktober og november. Veldig store høyder påvirker klimaet i de kalde, snødekte fjellene i nord, temperaturene på Balutsjistanplatået er noe høyere. Langs kyststripen påvirkes klimaet av vinder fra havet. I resten av landet kan temperaturene nå store høyder om sommeren, middeltemperaturen i løpet av juni er 38 °C på slettene og maksimumstemperaturen kan overstige 47 °C. Om sommeren blåser varme vinder kalt Loovind over slettene i løpet av dagen. Trærne kaster bladene for å unngå tap av fuktighet. Det tørre, varme været brytes tidvis av støvstormer og tordenvær som midlertidig senker temperaturen. Om kvelden er det kjølig, variasjon i temperaturen på dagtid kan være så mye som 11° til 17 °C. Vintrene er kalde med minimum middeltemperatur i Punjab på ca 4 °C i januar, og minusgrader i nord og Balutsjistan.

• Landskap og klima
• 
  Utsikt mot Nanga Parbat med barskog i forgrunnen.
• 
  Manorastranden nær Karachi.
• 
  Mangoplantasje i Multan.
• 
  Tharørkenen mellom Pakistan og India.

I 1982 var forventet levealder 59 år mens Norge hadde 76 år; spedbarnsdødeligheten var 131 per 1000 levendefødte (omtrent som India og Sudan) mot 8 for Norge. Legetettheten var 1 lege per 3200 innbyggere, mot 1 per 500 i Norge og 1 per 270 i Sovjetunionen. I 1981 kunne 26 % av innbyggerne lese og skrive, mot 99 % eller høyere i Nord-Europa og Sovjetunionen.^[9] I 1961 kunne 24 % av mennene lese og skrive, mens blant kvinnene var andelen 7 %.^[19] I Balutsjistan var analfabetismen på 98 % i 1950-årene.^[24] Analfabetisme har vært svært utbredt og på nivå med de aller fattigste landene i verden. Spedbarnsdødeligheten har vært blant den høyeste i verden.^[25]

Per 2023 hadde Pakistan 247 millioner innbyggere, og var med dette verdens femte største befolkning, etter Indonesia, men foran Brasil.^[26][27] Landets befolkningsvekst på 2 prosent per år er høyest blant SAARCs medlemsland, og utgjør en årlig befolkningsvekst på 3,6 millioner innbyggere. Pakistans innbyggertall var estimert til å nå 210 millioner innbyggere i 2020, og dobling fra 2012 til 2045. I 1947 hadde Pakistan 32,5 millioner innbyggere.^[28][29] I 2022 hadde folketallet nådd 235 millioner.^[6] Fra 1990 til 2009 var befolkningsveksten 57,2 prosent.^[30] Det er forventet at Pakistan vil ha passert Indonesia som det største landet med en majoritet av muslimske innbyggere i 2030.^[31][32] Pakistan har en relativ ung befolkning; 104 millioner av landets innbyggere var i 2010 under tretti år, og median for innbyggernes alder er 22 år. Pakistans samlede fruktbarhetstall er 3,07, og er dermed høyere enn for nabolandene India (2,57) og Iran (1,73). Om lag 35 prosent av Pakistans innbyggere er under 15 år.^[28] I 1971 var 45 % av befolkningen under 15 år. I 1972 ble det anslått at befolkningen ville nå 170 millioner ved år 2000.^[33]

Folketettheten i Pakistan er omtrent som tett befolkede områder av Vest-Europa.^[9] Befolkningen er særlig konsentrert i de fruktbare områdene rundt Indus og de stor sidelvene. Pakistanske myndigheter har fremmet familiplanlegging for å senke fødsesltallene.^[34] Punjab (Lahore-området) og Karachi-området er særlig tett befolket. Store deler av det sørlige Balutsjistan er svært tynt befolket og til dels ubebodd. I 1961 bodde knapt ¼ av innbyggerne i byer, og urbaniseringen økte sterkt etter uavhengigheten. De fleste tilflytterne fra indiske side av grensen slo seg ned i de store byene. Særlig Karachi hadde en voldsomt vekst fra under en halv million i 1947 til 3,5 millioner i 1972 og 15 millioner i 2022 (og med det en av verdens mest folkerike byer).^[19][35] Storbyområdet ble i 2011 anslått til 21 millioner.^[36]

Karachis folkevekst fra 1947 er den raskeste som er registrert for noen storby. Det første tiåret var det muslimer som flyktet fra India slik at Karachi gikk fra å være hindudominert til å ha nesten utelukkende muslimske innbyggere; samtidig ble urdu det dominernede språket mens sindi tidligere var i flertall. Senere var det for en stor del arbeidssøkende av punjabi og pasjtunsk bakgrunn som flyttet til byen. På 1980-tallet kom en stor del pasjtunske flyktninger fra Afghanistan til Karachi.^[36]

I forbindelse med uavhengigheten og adskillelsen fra India innvandret i siste del av 1947 omkring 7,5 millioner fra indisk side av grensen og 5,5 ikke-muslimer utvandret; det var særlig knyttet til delingen av Punjab. Dette er en av største folkeforflytningene i moderne tid, ved siden av fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig. Etter uavhengigheten gjennomgikk Karachi en rask industrialisering og befolkningen der vokste 144 % på ti år. Den første folketellingen etter frigjøringen ble avholdt i 1951 og konkluderte med 43 millioner innbyggere, 27 % høyere enn i 1947.^[34][24][33]

Majoriteten av det sørlige Pakistans innbyggere bor langs elven Indus. Pakistan har om lag 100 byer med over 100 000 innbyggere, og den mest folkerike er Karachi.^[37] I den nordlige halvdelen av landet er befolkningen kosentrert langs en bue av byer, bestående av Lahore, Faisalabad, Rawalpindi, Islamabad, Gujranwala, Sialkot, Gujrat, Jhelum, Sargodha, Sheikhupura, Nowshera, Mardan og Peshawar. I perioden 1990 til 2008 utgjorde innbyggerne i byene 36 prosent av landets befolkning. Pakistan er dermed det mest urbaniserte landet i det sørlige Asia.^[28][38] 50 prosent av Pakistans innbyggere bor dessuten i tettbygde områder med 5 000 eller flere innbyggere.^[39]

Etnisk regnes størstedelen av befolkningen som indo-ariske. Brahuistammen i nordvest taler et dravidisk språk (som eller brukes i Sør-India og på Sri Lanka) og det antas at brahuiene og deres språk ble værende etter at indo-ariske stammer fortrengte eller assimilerte de øvrige.^[19] Punjabiere utgjør den største etniske gruppen i landet, med pashtunere som nummer to. Andre viktige etniske grupper er urdu-talende, seraikere, sindhere, hindkowaner, kasjmirere, balutsjere og muhajere.^[40] Det er også er et lite antall brahuiere og bengalere ^[41][42][43].^[44][45] Befolkningen i fjellområdene i nord er etnisk forbundet med Afghanistan.^[3]

Punjaberne har lenge dominert militæret og statsadministrasjonen.^[46]

Urdu og engelsk er begge anerkjente som offisielle språk i Pakistan. Engelsk brukes over hele landet.^[3] Urdu blir snakket av mange, men er morsmålet til bare 8 %. Engelsk brukes til offisielle formål, i administrasjonen, i næringslivet og av den utdannede, urbane eliten. Urdu er kommunikasjonsspråket (lingua franca) blant folket. Utenom disse snakker nesten alle pakistanere beslektede indoeuropeiske språk. De vanligste er punjabi, pashto, persisk, sindhi, hindko, balutsji.

Majoriteten av befolkningen er muslimer, 95-97 % av befolkningen tilhører islam. De fleste muslimene i Pakistan er sunnimuslimer (75 %) og sjiamuslimer (20 %), selv om et antall mindre sekter eksisterer. Pakistan har en liten ikke-muslimsk befolkning, for det meste bestående av sikher, kristne, hinduer og animister i de fjerne nordlige områdene. Islam er en viktig fellesskapsfaktor i landet, samtidig er det vesentlige forskjeller i livsstil mellom stammer og områder. Det er også forskjeller mellom by og land, og store økonomiske forskjeller.^[19]

Pakistan inngår i det indiske subkontinentet hvor avanserte sivilisasjoner kan spores tilbake til 4000 år f.Kr. i form av Induskulturen. Persiske styrker erobret området 500 år f.Kr. og senere kom området under indisk og arabisk styre. I perioden 700–1000 gikk området helt over til islam og inngikk i et rike med sentrum i Dehli.^[8]

Dagens Pakistan deler sin historie med India (se Indias historie). Området ligger mellom Midtøsten og Indusdalens silvilisasjon og grenser til Sentral-Asia. I antikken ble Pakistan erobret av mange grupper, blant andre perserne, grekere, gresk-baktrianere, kushaner, hunere og skytere. Pakistan er delvis separert fra resten av subkontinentet av Kutchranden og den 800 km lange Thar-ørkenen, derfor gikk ikke mange av disse gruppene inn i moderne India.^{[trenger referanse]} I vesten ble «India» lenge brukt som fellesbetegnelse for hele det store området fra Iran til Kina, inkludert Indonesia og Filippinene. Pakistan regnes naturgeografisk med i det indiske subkontinentet.^[21]

Aleksander den store nedkjempet Porus ved slaget om Hydaspeselven (nær dagens Jhelum i Pakistan) og erobret mye av Punjab. Greske kolonister slo seg ned ved Khyber-passet og i Punjab. Seleukidene styrte området frem til den østlige delen rev seg løs og dannet det gresk-bactriske kongedømmet i det 3.århundret f.Kr. Islams fremvekst så ankomsten til arabere og sentralasiatiske tyrkere. Sufismen spredte seg fra Sentral-Asia som appellerte til den buddhistiske befolkningen i Pakistan. Gradvis ble befolkningen omvendt til islam. Fra midten av 1500-tallet ble Pakistan del av mugal-riket som for en tid hadde hovedstaden i Lahore.

Britene erobret mesteparten av Pakistan i midten av det 19.århundret og det forble del av Britisk India inntil 14. august 1947. I begynnelsen av 1900-årene begynte en bevegelse å ta form som ønsket å opprette en egen stat for muslimene i Britisk India. Blant de første som krevde en egen muslimsk stat var forfatteren og filosofen Allama Iqbal som i en tale til den muslimske liga i 1939 sa at han følte en separat nasjon for muslimene var essensielt i et ellers hindu-dominert subkontinent. Sindh-forsamlingen gjorde det til et krav i 1935 i en resolusjon.

I 1940 kalte Muhammad Ali Jinnah sammen en generalforsamling i Lahore for å diskutere situasjonen som oppstod da regjeringen i Britisk India sluttet seg til andre verdenskrig uten å rådføre seg med de ikke-britiske lederne. Generalforsamlingen ble enige om en resolusjon som også sa at «de områdene hvor muslimer er i flertall, som i det nordvestlige og østlige sonene av India, burde utgjøre uavhengige stater hvor de konstitusjonelle enhetene skal være autonome og suverene». Jinnahs bevegelse var særlig bygget på støtte fra vestpakistanske godseiere og motstand mot Kongresspartiet. Jinnah døde i 1948 og ble etterfulgt av Liaquat Ali Khan som ble myrdet i 1951.^[47] Labour-regjeringen i London ønsket i 1945 å gi Britisk India selvstendighet. Ceylon (Sri Lanka) ble selvstendig samtidig med India og Pakistan. Burma ble selvstendig i 1948 og gikk ut av Samveldet.^[48]

Det bor over 1 million personer av pakistansk opphav i Storbritannia, den tidligere kolonimakten.^[49]

Den nye statens ledere var for en stor del innvandret fra India med liten kontakt og oppslutning befolkningen.^[50]

Navnet ble satt sammen av den muslimske nasjonalisten og Cambridge-studenten Choudhary Rahmat Ali. Han så på navnet som et akronym laget av navnene til muslimene i Sør-Asia. P for Punjab, A for de afghanske områdene, K for Kashmir, S for Sindh og tan for Balutsjistan.^{[trenger referanse]} En «I» ble senere lagt til den engelske utgaven for å lette uttalen.^{[trenger referanse]} Senere fanget en også de persiske betydningene fra ordene «pak» (ren) og «stan» (land eller hjem) som dermed ga betydningen «de renes land».^{[trenger referanse]}

Da britene ga uavhengighet i august 1947 sluttet de to landene seg til Det britiske samveldet som selvstyrende områder.^[51] I dagene med uavhengighet migrerte mer enn to millioner mennesker over den nye grensen og mer enn 100 000 døde. Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati, har Pakistan vendt tilbake til denne styreformen. Pakistans politisk historie er delt inn i vekslende perioder med autoritære militærregimer og demokratiske sivile/parlamentarisk valgte regjeringer. I tillegg har Pakistan vært i konstant konflikt med India over territoriet Kashmir, og til tider med Afghanistan over Durand-linjen.

Ved uavhengigheten forble den britiske monarken landets statsoverhode representert ved en generalguvernør som var fungerende statsoverhode. Ved uavhengigheten fortsatte Pakistan å bruke den britiske Government of India Act (1935) som forfatning inntil landet fikk utarbeidet sin egen grunnlov; dermed fortsatte Pakistan et konstitusjonelt monarki og dominion i samveldet.^{[52][53][54][55][56]} Jinnah var den første generalguvernøren og som «landsfader» styrte han med særlig autoritet. Jinnahs raskt sviktende helse gjorde at han i praksis ikke var så involvert i styringen av landet som han hadde tenkt.^[57][56] Louis Mountbatten, den siste visekonge av India, skal planlagt å selv bli generalguvernør av Pakistan, men Jinnah ville selv ha dette vervet.^[58]

I 1954 oppløste generalguvernør Ghulam Mohammad grunnlovsforsamlingen og innførte unntakstilstand, og i 1955 ble det innkalt en ny grunnlovgivende forsamling. Militæret tvang i 1955 Ghulam Mohammad og statsminister Mohammad Ali til å gå av og Iskandar Mirza ble innsatt som generalguvernør og Mirza ble president da Pakistan ble omdannet til republikk i 1956.^[24]

Statusen som dominion i det britske samveldet opphørte i 1956 da landet fikk sin grunnlov, og ble erklært som den islamske republikken Pakistan^[59] og med ble forbindelsen til det britiske monarkiet brutt.^[60][61] Presidenten hadde med denne grunnloven primært en seremoniell rolle, mens den utøvende makten lå hos statsministeren.^[55]

Militæret under general Ayub Khan tok kontroll i et ublodig kupp 7. oktober 1958^[62][63] og holdt makten i 10 år. Ayub Khan var utdannet i den britiske hæren og fremsto som svært britisk i utseende og manerer, noe som trolig ga ham en del godvilje i vesten. Økonomien bedret seg i 1960-årene og med bistand fra Verdensbanken ble det inngått en traktat med India om vanningssystemene i Punjab. Khan satt i 1959 i gang en mindre jordreform. I utviklingsplanen 1961–1965 gikk Khan inn for familiplanlegging. Zulfikar Ali Bhutto var utenriksminister under Khan. I 1962 sørget Khan for en ny forfatning inspirert av Charles de Gaulles franske: Presidenten skulle han sterk stilling og bli valgt av 80 000 valgmenn fra lokalsamfunnene. Ayub Khan ble i 1965 valgt etter dette systemet i konkurranse med Fatima Jinnah (søster av «landsfader» Muhammad Ali Jinnah).^[64] Feltmarskalk Ayub Khan ble valgt til president og forholdet til USA vokste seg sterkere.

Etter et nasjonalt opprør i 1969 trådte Ayub Khan til side, og ga makten til general Yahya Khan som lovte å gjennomføre valg på slutten av 1970. I desember 1970 ble for første gang holdt frie valg etter etableringen av staten Pakistan. De dominerende partiene var Ali Bhuttos Folkeparti i Vest-Pakistan og Sheikh Mujibur Rahmans Liga i Bengal. Mujibur Rahman var tilhenger av vidtgående selvstyre for Øst-Pakistan blant annet kontroll over egne valuta- og skatteinntekter. Bengalerne i Øst-Pakistan mente de ble behandlet som en koloni av Vest-Pakistan som dominerte i hæren og statsadministrasjonen; mens Øst-Pakistan sto for en stor del av landets eksport. I november 1970 ble Øst-Pakistan rammet av en syklon og stormflod som skapte store oversvømmelser i deltaområdet for Ganges og Brahmaputra; dødstallene anslås til opp mot 200 000. Naturkatastrofen tilskyndet Øst-Pakistans krav om løsrivelse i form av staten Bangladesh.^[64]

Den britiske kolonimaketen hadde opparbeidet et omfattende vanningssystem i Indus-dalen, noe Pakistan dro nytte av. Grunnvannet begynte å stige og i de lavtliggende områdene kom det opp til overflaten og etterlot et lag av salt når det fordampet i den sterk solen. Pakistan var tidligere selvforsynt og måtte fra 1952 importere matkorn. I 1961 ba de pakistanske myndighetene USA om hjelp til å gjenvinne store forsumpede og saltholdige jordbruksarealer. De viktigste eksportvarene var jute og bomull, og prisen på disse ble halvert tidlig i 1950-årene. Pakistan hadde en betydelig befolkningsvekst^[47] som fortsatte i siste halvdel av 1900-tallet.^[50]

Pakistan besto fra 1947 av to deler Øst-Pakistan og Vest-Pakistan helt adskilt av India i mellom, det var 1700 kilometer mellom det to delene. Fellesskapet mellom delene besto særlig av motstanden mot det hindudominerte India. Muhammad Ali Jinnah regnes som statens grunnlegger. De dominerende kretsene i Vest-Pakistan ville gjøre urdu (som da ble brukt av rundt 7 % av innbyggerne) til statens offisielle språk. Urdu er nært beslektet med punjabim det mest utbredte språket, og forslaget om urdu møttet derfor lite motstand. I Øst-Pakistan snakket over halvparten av befolkningen bengali som ligner lite på urdu. I 1956 ble urdu og bengali likestilt som offisielle språk. I Vest-Pakistan var det vanlig å se på ned på bengalene som skilte seg ut blant annet med mørkere hudfarge. Pakistan var overveiende muslimsk og islam vektlegger likhet, i kontrast til de dominenrende religionene og normene i India. Pakistan var et klassesamfunn med stor avstand mellom høy og lav i samfunnet.^[47]

I 1965 brøt det ut krig med India over Kasjmir og Kutchranden. I 1965 sørget Pakistan for at det ble smuglet væpnede geriljasoldater inn i den indiske delen av Kashmir der de ble møtt i flere trefninger med indiske soldater. Pakistan gikk 1. september 1965 til angrep med panservogner i Chamba-området. Indiske styrker gikk til motangrep i Punjap i retning Lahore for å lette presset mot Chamba. I de påfølgende kampene mistet Pakistan en tredjedel av sine panserstyrker og India en fjerdedel, før kampene ble innstilt 22. september. Panservåpenene var amerikanske og da USA innstilte leveranse av reserverdeler var Pakistan ikke i stand til å føre en lang krig. India hadde egen våpenindustri og kunne holde de gående lenger. Indiske myndigheter var urolige for kinesisk støtte til Pakistan.^[65]

Krigen varte fra april til september og ble provosert frem av Khan. Ayub Khan og Lal Bahadur Shastri tok mot et sovjetisk tilbud om megling og møttes i Tasjkent i januar 1966. Statsminister Aleksej Kosygin ledet meglingen fra sovjetisk side. Forhandlingene brakte ikke en endelig løsning, men styrkene ble trukket tilbake på begge sider. Shastri døde i Tasjkent noen timer etter at avtalen var undertegnet. Shastris kiste ble båret til flyet av blant andre Kosygin og Khan. Etter et kort mellomspill ble Indira Gandhi Indias statsminister.^[64]

Fra 14. august 1947 til 1971 bestod landet av to deler, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, geografisk separert med over 1600 km med India mellom områdene. Valget viste tydelig at landet var delt i to. I øst vant Awami-ligaen, ledet av Sheikh Mujibur Rahman, flertall i nasjonalforsamlingen med 169 av de øst-pakistanske representantene, men ingen representanter fra Vest-Pakistan, hvor Pakistans Folkeparti ledet av Zulfikar Ali Bhutto vant 85 representanter. I vest nektet Bhutto å la Mujibur få makten, og Mujibur svarte med å oppfordre til sivil ulydighet.

Det hele endte med at major Ziaur Rahman, en dekorert bengalsk krigsveteran, erklærte Bangladesh for uavhengig på vegne av Mujib som hadde måttet flykte til India. En geriljakrig brøt ut og varte i ni måneder.^{[trenger referanse]} Bengalske avdelinger i det pakistanske heimevernet gjorde mytteri. Omkring 1 million flyktet til India under urolighetene og vestpakistanske styrker massakrerte et stort antall bengalere i 1971.^[64] India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrigen slo India til 6. desember 1971 med et massivt angrep inn i Øst-Pakistan.^[64] I undertall og overrumplet overga den pakistanske hæren seg til India 16. desember i en av de største overgivelsene etter andre verdenskrig, nesten 90 000 soldater ble krigsfanger.^{[trenger referanse]} De vestpakistanske soldatene ble deretter beskyttet av indiske styrker mot hevnaksjon. Mujibur Rahman satt internert i Vest-Pakistan og Yahya Khan ønsket ham henrettet. Ali Bhutto kom til makten da nederlaget i Øst-Pakistan var et faktum og Bhutto satte Mujibur Rahman fri.^[64] Resultatet var opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh, og Yahya Khan trakk seg som president etter ydmykelsen. Det antas at krigen i Øst-Pakistan kostet 1,5 millioner mennesker livet.^[66]

Karachis voldsomme vekst etter uavhengigheten var en del av bakgrunnen for at Islamabad ble anlagt fra grunnen av (fra 1961) som ny hovedstad.^[19] I Karachi har relasjon mellom sindier og muslimer tilflyttet fra India skapt gnisninger og uroligheter med tap liv.^[67]

Sommeren 1972 møttes Ali Bhutto og Indira Ghandi i Simla, og de ble enige om at India trakk seg ut et erobret del av Punjab mens India fikk beholde et mindre område i Kashmir.^[64]

General Muhammad Zia-ul-Haq tok makten ved et statskupp i 1977 og begynte en islamisering landets styre.^[8] Fra 1980 ble Pakistan preget av Den afghansk-sovjetiske krig med flere millioner afghanske flyktninger.^[8]

Da Benazir Bhutto ble statsminister i 1988, ble hun den første kvinnen som ledet et muslimsk land. Hun ble gjenvalgt i 1993, men måtte gå av i 1996 på grunn av en korrupsjonsskandale.

Fra 1999 var Pakistan et militærdiktatur med president Pervez Musharraf ved makten. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøst motiverte aktivister, særlig etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august 2008. I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier.

Ved siden av vanlige våpen er Pakistan i besittelse av atomvåpen som landet hadde arbeidet med å utvikle fra 1976.^[9] Landet gjennomførte sin første prøvesprengning i 28. mars 1998. Landet har utviklet våpen, kort- og mellomdistanseraketter og missiler opptil 3 500 km.

Pakistan boikottet sommer-OL 1980 i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.^[9]

I forbindelse med monsunregnet sommeren 2022 ble det stor flom i Pakistan og opptil en tredjedel av landet ble oversvømmet. Flommen ødela 150 broer og 3 500 km vei, anslagsvis 700 000 husdyr strøk med.^[68] Over 30 millioner innbyggere er berørt^[69], nær en halv millioner bolig er skadet og 1500 har omkommet^[70] (per 6. september 2022). Varmere atmosfære har større evne til å holde på vanndamp noe som gir mer og kraftigere regn når skyene kommer inn over land. I tillegg til regn smelter isbreer i høyfjellet og det var i 2022 flere breras enn vanlig^[71]. Pakistan er særlig utsatt for konsekvenser av klimaendring.^[72]

Indus med sideelver utgjør 7 000 kilometer med ustabile elvebredder. Indus-sletten har et omfattende system av vanningskanaler på kryss og tvers. Store deler av Pakistan er utsatt for alvorlig flommer. Flommen i 1955 berørte 6 millioner innbyggere og førte til betydelig endringer i elveløp for flere elver. Flommen i 1973 raserte 10 000 landsbyer og berørte 10 millioner innbyggere, hvorav nær ½ million mistet boligene sine.^[33]

Offisielt er Pakistan er føderal republikk, men har hatt en lang historie av vekslende perioder med valgt demokrati og autoritære militærdiktatur. Fra 1947 til 1977 var det 4 militærkupp i Pakistan.^[9] Militære presidenter inkluderer general Ayub Khan i 1960-årene, general Zia-ul-Haq i 1980-årene og general Pervez Musharraf fra 1999 til 2008. Flertallet av Pakistans statsoverhoder og regjeringssjefer har vært valgte sivile ledere.

Pakistan er også det landet som fikk den første muslimske kvinnelige statsministeren (Benazir Bhutto), og et av de tidligste landene som fikk en folkevalgt kvinnelig leder.

Pakistans to største parti er Pakistans Folkeparti og Pakistans Muslimske Liga, som fikk flertall i valget oktober 2002. I dette valget ble Muttahida Majlis-e-Amal, en koalisjon av seks muslimske parti, det tredje største partiet med 11 % av stemmene. I en provins, Nordvestlige Grenseprovinsen, fikk det 48 av 96 representanter i provinsforsamlingen. Det satte sammen en regjering i provinsen samt i Balutsjistan, i koalisjon med andre partier.

Pakistan har fire provinser, og administrerer deler av Kashmir. Provinsene er videre delt inn i totalt 105 distrikter.

• Balutsjistan
• Khyber Pakhtunkhwa
• Punjab
• Sind

• Islamabad hovedstadsterritorium
• Føderalt administrerte stammeområder
• To provinser, NVGP og Balutsjistan, har også PASO (provinsielt administrete stammeområder.) Det er forventet at disse vil bli endret^[når?] til regulære distrikter.

• Azad Kashmir
• Gilgit-Baltistan

Pakistan har vært USAs alliert i store deler av statens moderne historie, fra 1950-årene og som medlem av CENTO (oppløst 1979)^[9] og den antikommunistiske SEATO (stiftet 1954, oppløst 1977).^[73][9] Det er medlem av Organisasjonen for islamsk samarbeid. Pakistan er det nest største muslimske landet i forhold til befolkning og dets status som atomvåpenmakt, det eneste muslimske, gjør at det spiller en viktig rolle internasjonalt. Pakistan er også ett av syv land i verden som har atomvåpen. Pakistan har ikke sluttet seg til ikke-spredningsavtalen.^[66] Pakistan var i 1980-årene et av Norges hovedsamarbeidsland (sammen med India, Bangladesh, Sri Lanka, Tanzania og Zambia) for utviklingshjelp.^[9] Pakistan ble lenge støttet av USA fordi India (Pakistans hovedfiende) ble støttet av Sovjetunionen. Landet har lenge hatt et ambivalent forhold til vesten og den islamske radikaliseringen på 1980-tallet var knyttet til anti-amerikanisme. Etter krigen mellom Irak og Kuwait i 1990 ble relasjonen til USA mer anstrengt fordi pakistanerne stort sett støttet Saddam Hussein.^[74]

Pakistan har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.^[75][76] Landet har også hjemmel for å idømme dødsstraff for homofil praksis, men denne sanksjonen kan kun benyttes dersom den ene parten ikke har samtykket.^[75][76]

På Freedom Houses indeks for borgerretter skåret Pakistan tidlig i 1980-årene 5 på en skala fra 1 (fulle retter) til 7 (minimale retter), Nordeuropeiske land og USA samt Japan og Australia skåret 1 enn på denne indeksen.^[9]

I 1985 utgjorde Pakistans eksport 0,35 % av all internasjonal handel, sammenlignet med Norge som hadde 0,75 % og USA som hadde 18 %. Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger var i 1982 (i datidens pengeverdi) 2 300 kroner mot Norges 92 000 kroner. I 1980 var det 3 personbiler per 1000 innbyggere, mot 325 i Norge og over 500 i USA; og det var 4 telefoner per 1 000 innbyggere mot 500 i Norge og over 800 i Sverige.^[9] Det er store økonomisk forskjeller i landet der inntektene er konsentrert hos få personer.^[77]

Demningen i Tarbela (ved Rawalpindi, 1976) og Mangla (i elven Jhelum, 1967) gir en del vannkraft.^[19]

De viktigste mineralene er naturgass (i Sui i Balutsjistan), olje, kull (fra Great Salt Range), salt, gips, kalkstein og krom. Kullforekomsten er liten og av dårlig kvalitet.^[50][19]

Pakistans ledende næringsvei er jordbruk der de viktigste produktene er hvete, ris, bomull, sukker, hirse, mais og matolje. Punjab og Sind er de viktigste jordbruksområdene; mens det i Balutsjistan og andre perifere områder er vanlig med beitebasert (til dels nomadisk) jordbruk. I Punjab ble det på 1960-tallet satt i gang et program for bedring av jordbrukret med hvetesorter med stor avkastning, kunstgjødsel og vanning basert på rør (i stedet for kanaler) noe som ga raskt økende avlinger.^[50][19] Bomull og bomullsprodukter er viktige eksportvarer, og Pakistan er en av verdens store bomullsprodusenter. Landet har en del tekstil- og næringsmiddelindustri.^[78][8] Landet er en stor produsent av blant annet hvete, mango og appelsiner, appelsineksporten er blant verdens største. Pakistan dyrker også ris, men er likevel en netto importør av denne viktige varen.^{[trenger referanse]} I 1951 hadde landet 150 millioner dekar jordbruksareal og 194 millioner dekar i 1971. Landet hadde tidligere overskudd på kornprodukter og var i 1970-årene av hengig av import.^[33] Jordbruket er for en stor del basert på kunstig vanning fra Indus og bielver^[3] og vann er den avgjørende faktor for hvilket jordbruk som drives. Bare mindre områder i dalførene og under høyfjellene i nord klarer seg uten kunstig vanning; resten av landet er helt avhengig av kunstig vanning. Godt over 100 millioner dekar vannes kunstig særlig i Punjab og Sind. Tre demninger i Indus (Sukkur-, Ghulam Mohammad- og Gudu-demningene) står for en stor del av vannet. Kanalsystemet ble for det meste utviklet på slutten av 1800-tallet da de tidligere golde områdene mellom elvene ble gjort fruktbare. Den omfattende vanningen basert på kanaler har ført til økt saltinnhold.^[19][79] I 1980 sto jordbruket for over 50 % av sysselsettingen i landet, i 1950-årene var 70 % sysselsatt i jordbruket. I 1980 var 25 % jordbruksareal, mot over 60 % for Danmark og Bangladesh og 2,5 % for Norge. Det er lite skog og skogbruk.^[9][24]

Etter andre verdenskrig ble landet bevisst industrialisert etter løsrivelsen fra India, ikke minst for å bygge opp en forsvarsindustri. Pakistan hadde ved løsrivelsen svært få ressurser som grunnlag for utvikling av egen industri. Karachi er landets eneste havneby av betydning og sentrum for forskjellige industrier blant annet stålverk og gjenvinning av skrapjern. Noen industri ble utviklet med økonomisk og teknisk bistand fra Sovjetunionen. Fabrikker for produksjon av kunstgjødsel har blitt drevet av naturgass fra Balutsjistan.^[19] I perioden frem til løsrivelsen av Øst-Pakistan (Bangladesh), var den vestlige delen (dagens Pakistan) den del av fellesstaten som ble mest industrialisert og utviklet økonomisk. Pakistan har en avansert automotiv industri som produserer både biler og kampfly på lisens fra Japan og USA. Den største industrien er likevel tekstilindustrien, Pakistan produserer spesielt mye sportsutstyr og sko, både på lisens og gjennom egne merkevarer.

Under general Musharraf ble landet åpnet for etablering av mobiltelefoni, og mange lisenser gikk til utenlandske selskaper, herunder China Mobile, Telenor (2005), og Etisalat. Landet fikk økonomiske utfordringer fra omkring 2006 da både ris- og oljeprisene økte. Etter gjeninnføringen av demokrati i 2008 har Pakistan slitt med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og har heller ikke maktet å gjenopprette økonomisk vekst på høyde med nabolandene. Mange produsenter har problemer med produksjonsflyten på grunn av hyppige strømbrudd. Energi-sektoren baserer seg på en del vannkraft, men utbyggingene har stoppet opp etter 1990-årene. All elektrisk kraft må selges til sluttbrukerne via den statlige monopolgrossisten WPDA, og problemer med korrupsjon og ujevn betaling til produsentene har redusert viljen til å investere videre.

Hæren – som har styrt Pakistan i lengre perioder – er en stor eiendomsbesitter og eier egne bedrifter, blant annet innen forsvarsproduksjon.

Pakistans forbruk på helse i 2011 utgjorde 2,5 prosent av BNP.^[86] I 2010 var forventet levealder ved fødsel 64,5 år for kvinner og 63,6 år for menn. Privat sektor tar hånd om lag 80 prosent av pasientene som oppsøker behandling. Anslagsvis 19 prosent av befolkningen, og 30 prosent av barn under fem år er underernærte.^[87] I 2009 var dødeligheten for barn i deres fem første leveår på 72 per 1000 levendefødte.^[86]

Landets jernbane var opprinnelig integrert med Indias. I Indusdalen har det vært vansker å vedlikehold jernbanelinjer og veier på grunn vasstrukken jord og jevnlige oversvømmelser. Ved den store flommen 1973 ble lange strekninger med vei og jernbane ødelagt, og brudd i samferdselen mellom Sind og Punjab. Indus er egnet bare for mindre båter på grunn av skiftende vannstand og mange grunner. Det er jernbaneforbindelse over grensen til Iran.^[19] Pakistans jernbaner er bredsporet mens Iran har normalspor.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Arkeologiske ruinene i Mohenjo-Daro
• Buddhistruinene Takht-i-Bahi og ruinene av nabobyen Sahri Bahlol
• Taxila
• Lahore fort og Shalimar hagen
• Ruinene i Thatta
• Rohtas fort

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2009 – Norouz
• 2016 – Falkoneri

• Liste over naturkatastrofer i Pakistan

• Offisielt nettsted
• (en) Pakistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) پاکستان / Pakistan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Pakistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Universiteter i Pakistan - samlet oversikt 2015.