Personforfølgelse

Personforfølgelse,^[1][2] på engelsk stalking, er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Personen som forfølger folk, kan kalles en «stalker» eller plageånd.

Det er vanskelig å oversette det engelske begrepet stalking til norsk. Nair (2003) definerer stalking som «belastningen av uvelkommen og fryktskapende kommunikasjon og tilnærming» (the imposition of unwelcome and fear-inducing communications and approaches). Begrepet viser til en tvangsmessig opptatthet av en annen person. Det norske ordet besettelse er en nærliggende oversettelse, men gir likevel uheldige assosiasjoner til demonologi og eksorsisme. En annen mulig oversettelse kan være «besettelses-vanvidd» eller «patologisk besettelsestilstand». På svensk oversettes stalking som förföljelsesyndrom. Det er vanlig å benytte det engelske ordet stalking også på svensk og norsk.

Det engelske ordet stalker betyr opprinnelig «jaktlos» eller «snikjeger», men brukes i dag oftere om «tvangsmessig forfølger».

Stalking innbefatter forfølgelse, overvåking eller arrangere tilsynelatende tilfeldige møter med offer. Kommunisering kan skje gjennom direkte eller indirekte kontakt, blant annet gjennom post, e-mail og tekstmeldinger. Det kan for eksempel være å få venner av offeret til å gi gaver eller oppfordre til å ta kontakt, eller til å levere trusler eller presanger til offerets arbeidsplass.

Trussel om selvmord er også vanlig. Andre overgrep kan være vandalisme, innbrudd, seksuelt overfall, å skade kjæledyr, og å skade, eller true med å skade, barn.

Aggresjon kan skje gjennom vold, trusler om vold eller ved å trakassere offeret over tid. Etterhvert kan bare det å stå demonstrativt utenfor den lokale butikken være tilstrekkelig for å få ønsket effekt. Offeret kan da oppleve å ikke bli møtt på av andre at dette oppleves plagsom fordi «han gjør jo ingenting». De vil ikke se at denne atferden er i en sammenheng og at den har pågått over tid. En annen metode er å oppsøke eller trakassere familie eller barn. Særlig det siste kan oppleves svært truende. En stalker kan for eksempel hente barna til offeret hjem fra barnehagen og levere dem uten skade hjemme hos offeret. Selv om dette ikke nødvendigvis oppleves som truende for barna, vil offeret oppleve som et klart overgrep. Stalkeren oppnår oppmerksomhet og klarer dessuten å vise at han har makt over offeret.

Det er svært usikkert hvor vanlig det er å skade offeret. Ulike studier viser svært stor forskjell på dette. Det avhenger av type «stalker» og hvilken populasjon man spør (for eksempel generell befolkning eller gruppen voldtatte kvinner). Flere studier viser at 50 til 70 % av tilfellene innebærer trusler. Noen offer blir drept, men det er ikke vanlig.

Som forståelig er, blir ofrene redde.^{[trenger referanse]} Det kan gå ut over arbeid og fritid, og føre til uttalt psykisk slitasje. Å leve i frykt over lang tid kan føre til alvorlig psykiske reaksjoner. Hvis stalkeren tidligere har brukt vold, voldtekt eller vandalisme, – vil vedvarende stalking føre til posttraumatisk stressforstyrrelse og hemme behandling av dette. En tredjedel forteller at de har mistet jobben eller har måttet flytte. Ofrenes barn kan også bli stalket. Stalkeren er flink til å bruke system for å få informasjon, ofte gjennom venner.

Kun et fåtall av ofrene oppgir at de ikke blir skremt. Over halvparten oppgir at de er svært skremt. I tillegg til psykiske reaksjoner av å leve i en slik uviss tilstand, forteller ofrene om psykosomatiske symptomer relatert til langvarige stressreaksjoner og angst. I tillegg kommer eventuelle fysiske og psykiske skader etter overfallsvoldtekt eller annen vold. På toppen av dette kommer økonomiske tap som følge av at arbeid blir avbrutt og utgifter til sikring av seg selv og eiendom. I noen tilfeller bestemmer ofret seg for å flytte og forsøke å «riste av seg» stalkeren gjennom dette. Dette medfører i så fall både økonomiske, psykiske og sosiale konsekvenser, både for offer og familie.

Svært mange av ofrene forteller at de ikke blir tatt alvorlig når de forteller om dette til venner eller offentlige instanser. Dette kan også oppleves som en ytterligere belastning. I USA og Canada anmelder mellom 22 og 42 % av ofrene stalkingen, men inntil nylig har det vært lite kunnskap både om fenomenet og om virksomme mottiltak til stalking. Ofte har ikke anmeldelsen medført hverken bedret hverdag for offeret eller negative konsekvenser for stalkeren.

Anmeldelse eller flytting vil sjelden avskrekke en stalker, og svært sjelden føre til at han/hun avslutter stalkingen.

Det er vanskelig å si noe generelt om stalkere, men det er klart flest menn. Zona, Palalaera og Lane (1998) har klassifisert stalkere i tre grupper på bakgrunn av en database opprettet av politiet i Los Angeles.

1. De kjærlighetsbesatte (Love obsessional group)

I denne gruppen finnes personer som er besatt av tanken om å oppnå kontakt med sitt offer. De kjenner ikke offeret fra tidligere, men ønsker dette svært sterkt. De kan følge etter personen, sende brev og ringe, eller overvåke ham/henne bare for å være i nærheten.

2. De erotomane (Erotomanic group)

I denne gruppen finnes de som er overbevist om at offeret er forelsket i dem eller at kontaktønsket er gjensidig. Stalkeren vil i tillegg til ovenfornevnte atferd ha en klar forestilling av at offeret «egentlig» gjengjelder følelsene. Dette på tross av at offeret tydelig har kommunisert det motsatte og aktiv motsetter seg kontakt. Stalkeren vil tolke dette heller som koketteri eller nettopp det motsatte. Stalkeren kan for eksempel tolke det å bli slått som et kjærlighetsbevis som for eksempel at offerets kjærlighet er så sterk at hun er redd for disse følelsene og forsøker å bekjempe dem desto hardere. Denne gruppen er ofte opptatt av berømtheter eller personer med en viss status. Fra media kjenner vi eksempler fra mannen som stalket Jodie Foster og begikk et attentat mot president Ronald Reagan for å bevise sin kjærlighet. Og fra Sverige ble stalking som fenomen kjent ved at prinsessen opplevde å bli et offer.

3. De vanlig besatte (Simple obsessional group)

Dette er en gruppe som kjenner offeret fra tidligere fra et avbrutt kjærlighetsforhold eller vennskap. Denne gruppen er både den mest vanlige og den som er forbundet med størst fare for fysisk skade på offeret. Denne gruppen er som «folk flest». De har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og er ellers godt veltilpasset. De opplever likevel å ha blitt krenket og mener seg å ha en rettferdig harme som unnskylder at de kan ta igjen på sitt offer. De kan ofte ta kontakt lenge etter kjærlighetsbruddet og ofte ha drukket alkohol i kontaktøyeblikket. I verste fall kan de begå voldtekt, vold og i ytterste konskvens begå drap. I Norge begås en stor andel av drap av ektemenn eller tidligere ektemenn. Kombinasjonen av stalking av en tidligere ektemann eller kjæreste kan altså være svært farlig. I media vil ofte disse tilfellene komme i samlekategorien "partnerdrap".

Stalkere er ofte psykisk syke, og kan tildeles en eller flere diagnoser. Selv om stalker slutter å stalke ett offer er sjansen stor for at stalkeren finner et nytt offer. Slik sett er seriestalking ikke uvanlig. Dersom stalkingoffer nr. 2 blir utilgjengelig for stalkeren kan han fort finne tilbake til gamle vaner og begynne å stalke offer nr. 1 igjen.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Det finnes ingen kjent sikker metode for å stoppe stalking. Selv fengsling har vist seg å sjelden stoppe stalking, annet enn at det gir et avbrudd når stalkeren er i fengselet. Undersøkelser av stalking som stopper, har ikke funnet noen klare faktorer som

• avslutningen. Ofre anbefales å ta fenomenet på alvor og ta kontakt med politi for hjelp. Å avstå fra enhver form for kontakt er viktig. Stalking kan avsluttes uten forhåndsvarsel eller åpenbar grunn av seg selv etter mange år.

Cyberstalking er en neologisme som betegner bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for å stalke en person.

Cyberstalking kan innebære fremsetting av falske beskyldninger, overvåkning, innsamling av informasjon, identitetstyveri, angrep på datautstyr og andre typer oppførsel som er egnet til å plage eller skape frykt hos offeret.

Stalkere bruker ofte søkemotorer og onlinefora, chattekanaler og nettsamfunn som MySpace, Facebook, Friendster, Indymedia og Wikipedia for å trakassere offeret.

• Trakassering

• Purcell, R., Pathe, M., Mullen, P. E. (2005). British journal of psychiatry, 187, 416 – 420.
• Mullen, P. E., Pathe, M., Purcell, R. (2000). Stalkers and Their Victims. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
• Nair, M. (2003). Stalking. I Rosner, R. (ed.). Principles & practice of Forensic psychiatry, 2. ed., Hodder Arnold, New York, 728 – 736.
• Tjaden, P. og Thoennes, N. (1998). Stalking in America. Findings from the National Violence Against Women Survey. Washington, DC: National Institute of Justice and Centers for Disease Control and prevention.
• Øverland, S (2012) Stalking - Forståelse, risiko og håndtering

• [www.stalking.no Norsk ressursside om stalking]