Pierre d’Ailly
Pierre d’Ailly | |||
---|---|---|---|
Født | 1350[1][2][3][4] Compiègne[5][3][4] | ||
Død | 9. aug. 1420[5] Avignon[5][4] | ||
Beskjeftigelse | Teolog, astrolog, professor, filosof, katolsk prest, kartograf, astronom | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Faculté de théologie catholique de Paris | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Pierre d'Ailly (født 1350/1351 i Compiègne i Frankrike, død 9. august 1420, sannsynligvis i Avignon) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Cambrai i Frankrike.
Han ble kreert til kardinal («pseudokardinal») den 6. juli 1411 av motpaven Johannes XXIII.
Pierre d'Aillys verk Imago mundi går inn på et resonnement om at det må være mulig å seile til India også vestover, og dette verket var med på å oppmuntre Christofer Columbus senere i samme århundre. Videre var det på d'Aillys beregninger og reformforslag, som pave Gregor XIII grunnfestet sin kalender.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Pierre d'Ailly studerte ved universitetet i Paris, der han bidro til å styrke nominalismen. I r 1380 avla han doktorseksamen i teologi, og var deretter meget produktiv som forfatter. Han forfektet idéen at prester har fått sin jurisdiksjon fra Jesus Kristus og ikke fra paven og bestred ufeilbarlighetsdogmet. Da en dominikaner fornekte jomfrufødselen, appellerte Pierre d'Ailly til pave Klemens VII at dette skulle fordømmes.
I 1389 ble han kansler av universitetet og kongens skriftefar, og dermed kunne han i 1394 introdusere den nyinstallerte motpaven Benediks XIII for det franske hoff.
Biskop og kardinal
[rediger | rediger kilde]Året derpå, i 1395, utså motpaven ham til biskop av Le Puy og to år senere av Cambrai. Motpave Johannes XXIII utså ham i 1411 til kardinalprest med San Crisogono in Trastevere som tittelkirke, hvorved han året derpå fikk sin tjeneste forlagt i Roma. Mer korrekt kalles han derfor pseudokardinal, ettersom han ikke ble utsett til dette av den som i ettertid er blitt erkjent å ha vært den rettmessige pave. Han ble til slutt legat i Avignon, der han også døde.
d'Aillys verk
[rediger | rediger kilde]Sin berømmelse som kirkemann har d'Ailly fått gjennom sin betydning ved det store skisma, og den framtredende rolle han spilte ved de mange kirkemøtene under sitt aktive virke: konsilet i Aix (1409), konsilet i Pisa (1409), konsilet i Roma (1412–1413), og konsilet i Konstanz (1414–1418). Det var d'Ailly som lot sammenkalle til det sistnevnte konsiliet. Han var en talsmann for konsiliarismen, det vil si at de økumeniske konsiler var overstilt pavens autoritet, hvormed komplikasjonene med at det fantes tre paver kunne løses, ved at kardinalene utpekte Martin V til ny pave og klarte å få de tre øvrige rivalene å abdisere. Det var nære ved at d'Ailly selv ble valgt til pave i Konstanz, men de italienske, tyske og engelske nærværende gikk ikke med på dette. Som lærere hadde han flere disipler, for eksempel Johannes Gerson og Nikolaus av Clemanges.
d'Aillys teologiske idéer er blitt forkastet, men under hans samtid var han i den egenskapen som mest innflytelserik. Påvirket av Wilhelm av Occam og representant for nominalismen, mente d'Ailly at Guds eksistens ikke kan bevises med sansene, og at moralen kommer fra loven, hvormed han brøt med læren om naturretten. Hans idéer ble imidlertid til en viss grad antatt av lutheranere.
Det er fremst Christofer Columbus som har bevart d'Aillys navn til etteryiden, ved at han studerte Imago mundi, en bok om astronomi og geografi, innen han begav seg til Amerika. Columbus' eksemplar, som finnes bevart i Sevilla, inneholder også kommentarer i margen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Pierre d' Ailly, FAST-ID 179368, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Universalis, oppført som PIERRE D'AILLY, Encyclopædia Universalis-ID pierre-d-ailly, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b ЭСБЕ / Альи, Пьер[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c ЭЛ / Айльи, Пётр[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Autorités BnF, BNF-ID 12102483q, besøkt 24. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- ”Pierre d'Ailly”, The Catholic Encyclopedia, Volume I, 1907 Robert Appleton Company
- "Ailly, Pierre d'." Encyclopædia Britannica. 2006. Encyclopædia Britannica Premium Service. 15. september 2006
Verker
[rediger | rediger kilde]- Destructiones modorum significandi (før 1400, også tilskrevet Thomas Maulfelt)
- Tractatus de materia Concilii generalis (ca. 1403)
- Tractatus vel capita agendorum in concilio generali de reformatione ecclesiae (ca. 1409)
- De Ecclesia, conciliis generalis et summi Ponitificis auctoritate (1416)
- Imago mundi
- Quaestiones til Sphaera mundi avn Johannes de Sacrobosco, trykket i Paris 1468
- Meditationes super septem psalmos poenitentiales, [Köln] : [Arnold ter Hoernen], [ca 1472]
- Tractatus et sermones. Fratres vitae communis, Brüssel 9. VI. 1481 - 1483
- Quaestiones super libros sententiarum cum quibusdam in fine adjunctis (trykket Straßburg 1490)
- Tractatus et sermones (trykket Straßburg 1490)
- Concordantiae astronomiae cum theologia necnon historicae veritatis narratione (trykket Augsburg 1490)
- De quattuor gradibus scalae spiritualis
- Super libros metheororum: de impressionibus aeris (trykket 1504)
- MS-B-203 - (Ps.-)Anselmus Cantuariensis. Bonaventura. (Ps.-)Augustinus. (Ps.-)Bernardus Claraevallensis. Arnulfus de Boeriis. Petrus de Alliaco (Theologische Sammelhandschrift). Kreuzherrenkonvent (?), Düsseldorf [ca 1508]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Marguerite Chappuis: Le traité de Pièrre d'Ailly sur la Consolation de Boèce, Qu. 1 (= Bochumer Studien zur Philosophie. 20). Grüner, Amsterdam u. a. 1993, ISBN 90-6032-338-6.
- Klaus D. Dutz, Peter Schmitter (Hrsg.): Fallstudien zur Historiographie der Linguistik: Heraklit, d'Ailly und Leibniz (= Institut für Allgemeine Sprachwissenschaft der Westfälischen Wilhelms-Universität. Arbeitsberichte. 2). 2., durchgesehene Auflage. Institut für Allgemeine Sprachwissenschaft der Westfälischen Wilhelms-Universität, Münster 1985, ISBN 3-89083-502-3.
- (de) Ansgar Frenken: «PETRUS von Ailly» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 320–324.
- Bernard Guenée: Entre l'Église et l'État. Quatre vies de prélats français de la fin du Moyen Âge (XIIIe – XVe siècle). Gallimard, Paris 1987, ISBN 2-07-070880-2.
- Bernhard Meller: Studien zur Erkenntnislehre des Peter von Ailly (= Freiburger theologische Studien. H. 67, ISSN 0174-5875). Beigefügt: Aillys Traktat de materia concilii generalis. Herder, Freiburg (Breisgau) 1954.
- Gilbert Ouy: Le recueil épistolaire autographe de Pierre d'Ailly et les notes d'Italie de Jean de Montreuil, Cambrai 940, Vat. Reg. Lat. 689A, Vat. Reg. Lat. 1653 (= Umbrae codicum occidentalium. 9. North-Holland Publishing Company, Amsterdam 1966.
- Olaf Pluta: Die philosophische Psychologie des Peter von Ailly. Ein Beitrag zur Geschichte der Philosophie des späten Mittelalters (= Bochumer Studien zur Philosophie. 6). Grüner, Amsterdam 1987, ISBN 90-6032-275-4 (Zugleich: Bochum, Universität, Dissertation, 1985).
- Paul Tschacker]: Peter von Ailli (Petrus de Alliaco). Zur Geschichte des grossen abendländischen Schisma und der Reformconcilien von Pisa und Constanz. Perthes, Gotha 1877, (Digitalisat).