Pjotr Kapitsa
| Pyotr Leonidovich Kapitsa | |||
|---|---|---|---|
 Pjotr Kapitsa (till venstre) og Nikolaj Semjonov. Maleri av Boris Kustodijev, 1921 | |||
| Født | 8. juli 1894 Kronstadt i Det russiske keiserdømmet | ||
| Død | 8. april 1984 (89 år) Moskva[1] | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, oppfinner, professor  | ||
| Akademisk grad | Doktor i fysikk- og matematikkvitenskaper | ||
| Utdannet ved | Trinity College St. Petersburg polytekniske institutt (1914–) University of Cambridge | ||
| Doktorgrads- veileder | Abram Ioffe Ernest Rutherford | ||
| Ektefelle | Anna Krylova | ||
| Far | Leonid Kapitsa | ||
| Mor | Olga Ieronimovna Kapitsa | ||
| Barn | Andrej Kapitsa Sergej Kapitsa | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet[2] Sovjet-Russland Sovjetunionen[3][4] | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av | 16 oppføringer Royal Society (1929–) Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1958–) National Academy of Sciences (1946–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Sovjetunionens vitenskapsakademi (1929–) Kungliga Vetenskapsakademien (1966–) Det polske vitenskapsakademi (1962–)[5] American Academy of Arts and Sciences (1968–) Sovjetunionens vitenskapsakademi (1939–) International Academy of Astronautics (1964–) Académie internationale d’histoire des sciences (1971–) Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen (1969–) Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1971–) Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (1946–) New York Academy of Sciences (1946–) Royal Irish Academy (1948–) American Physical Society (1937–) | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysikk (1978) | ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
| Doktorgrads- studenter | David Shoenberg Mark Azbel | ||
| Kjent for | Superfluid | ||
 |
| Nobelprisen i fysikk 1978 |
Pjotr Leonidovitch Kapitsa (russisk: Пётр Леонидович Капица; født 26. junijul./ 8. juli 1894greg. i Kronstadt[6], død 8. april 1984 i Moskva) var en sovjetisk fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1978 for sine grunnleggende oppfinnelser og oppdagelser innen lavtemperaturfysikken.[7] Kapitsa mottok den ene halvdelen av prispengene, mens den andre halvdelen ble delt av Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Pjotr Kapitsa var sønn av en militæringeniør som bygde befestninger. Hans studier ble avbrutt av første verdenskrig som han tjenestegjorde i som ambulansefører i to år ved den polske fronten. Han ble uteksaminert fra Den tekniske høyskole i Petrograd i 1918 og studerte deretter i Storbritannia.
Forsker
[rediger | rediger kilde]Kapitsa arbeidet så i over ti år med Ernest Rutherford i Cavendish Laboratory ved universitetet i Cambridge, og grunnla den innflytelserike Kapitzaklubben. Han ble medlem av Royal Society i 1929 og var den første direktøren (1930-1934) ved Mond Laboratory i Cambridge.
På 1920-tallet begynte han å utvikle teknikk for å skape ultrasterke magnetfelt og i 1928 oppdaget han det lineære avhengighet av resistiviten hos magnetfeltet for forskjellige metaller i meget sterke magnetfelt.
I 1930-årene begynte han å forske på lave temperaturer, med en kritisk analyse av de da foreliggende metoder for å oppnå disse. I 1934 utviklet han et nytt apparat (basert på det adiabatiske prinsipp) for å kunne fremstille flytende helium i større mengder.
Kapitsa vendte tilbake til Russland og begynte å arbeide med en serie eksperimenter for å studere flytende helium, som i 1937 førte til oppdagelsen av suprafluiditet (ikke å forveksle med supraledning).
I år 1939 utviklet han en ny metode for kondensering av luft med en lavtrykkscyklus med hjelp av en spesiell høyeffektiv ekspansjonsturbin. Som følge av dette ble han under andre verdenskrig utsett til sjef for avdelningen for okygenindustri knyttet til Sovjetunionens ministerråd, der han utviklet sin lavtrykksekspansjonsteknikk for industrielle formål. Han oppfant høyeffektmikrobølgegeneratoren (1950-1955).
Umiddelbart etter krigen overbeviste en gruppe fremstående sovjetiske vitenskapsmenn (blant dem Kapitsa) regjeringen om å opprette et nytt teknisk universitet, Moskvainstituttet for fysikk og teknikk. Kapitsa underviste der i mange år. Fra 1957 var han også medlem av presidiet for Det sovjetiske vitenskapsakademi og ved sin død i 1984 var han det eneste presidiemedlemmet der som ikke var medlem av kommunistpartiet.
Kapitsa mottok Nobelprisen i fysikk i 1978.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ RT, Anna Yudina, «Prominent Russians: Pyotr Kapitsa», oppført som Pyotr Kapitsa, besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Pyotr Kapitsa – Facts», publisert i nobelprize.org, besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Alexei Kojevnikov, «Pyotr Leonidovich Kapitsa - SOVIET PHYSICIST», oppført som Pyotr Leonidovich Kapitsa, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pyotr-Kapitsa, utgitt 4. juli 2018, besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Malcolm Browne, «BALL LIGHTNING NOW SEEMS MORE FACT THAN FICTION», publisert i The New York Times, oppført som Soviet scientist Pyotr Kapitsa, utgitt 26. mai 1981, besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ czlonkowie.pan.pl, besøkt 26. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Pyotr Leonidovich Kapitsa | biography - Soviet physicist». Encyclopædia Britannica. Besøkt 8. oktober 2015.
- ^ «The Nobel Prize in Physics 1978». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nobelprisen i fysikk 1978 hos Nobelprize.org
- (en) Pjotr Kapitsa hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1978
- Biografi i Store sovjetiske encyklopedi