Plantefarger

Plantefarger er farger utvunnet av planter.

Vi har skriftlige overleveringer fra oldtidens leger Dioskorides, Galen m. fl. Karl den store fikk utarbeidet et reglement for hagebruk som inneholdt lister over de urter og trær som skulle dyrkes i de keiserlige hager. Dette reglement fikk stor betydning for store deler av Nord-Europa. Blant de planter som nevnes var vaid (Isatis tinctoria ), som allerede på 800-tallet ble brukt til å farge garn. Det kan ha vært irene som lærte nordmennene å farge garn med lavarter. ”Korkemose” eller ”Kvitkork” kan føres tilbake til det irske ordet «corcur» som igjen skriver seg fra det latinske ordet ”purpur”. Denne lavarten var i middelalderen en egen eksportartikkel. Det er lavsyrene som finnes i de fleste lavarter som danner fargestoffer. De fleste av dem er brune. Opplysningstidens forfattere samlet botanisk viten som ledd i en topografisk beskrivelse av hver sin landsdel. Samtidig begynner håndverksmessig utdannete «bondefargere» å ta i mot arbeid fra landet, men har sine verksteder i byene. På denne tiden kom også de nye beisemidlene alun (kaliumaluminiumsulfat), koppervitriol og jernvitriol i bruk og ga muligheter for nye fargenyanser. Garn til finere arbeider kan meget godt ha blitt sendt til Flandern eller Nord-Tyskland hvor ullfargeindustrien var kommet svært langt. Fra 1800 ble det mulig å kjøpe importerte fargestoffer som de nye anilinfarger. Farging med planter var likevel fremdeles stort sett enerådende.

Fargemetodene som har vært benyttet fra svært gammel tid og har antagelig vært nokså like over hele Skandinavia, østersjølandene og Nord-Russland. Før innfarging må ullen tilføres bindemiddel, beising, eller la planten gjennomgå en gjæringsprosess. Til beising kunne man bruke andre plantearter som jamne (Lycopodium complanatum) eller bark av gråor (Alnus incano). Man holdt seg helst til planter som med en gang ga den ønskede farge. Men med bindemidler og etterfarging av blått på gult eller rødt på blått, kunne man komme frem til nye toner av grønt og fiolett. Garnet kan beises på forhånd eller samtidig med selve innfargingen som skjer ved at garnet legges sammen med plantene i varmt vann, 60 – 90 grader, alt etter hvilke planter som benyttes,

For å få lik farge på garnet måtte alt farges i samme omgang. For å få klare og rene toner, måtte man være omhyggelig med vask av garnet før fargingen og skylling med lut og andre sterke løsninger etterpå.

Grønne

• Bjørkeløv – Betula verrucosa – oljegrønn
• Reinfann – Tanacetu vulgare – varm gressgrønn
• Trollheggbark – Frangula alnus – grønn
• Bregner – div. arter – blekgrønn

Blågrønne

• Bjørkeløv – Betula verrucosa – blågrønn
• Blåbær – Vaccínum myrtillus – mellomblå
• Vassarv – Stellaria media - blekblå
• Skogjamne – Lycopodium (Diphasium) complanatum – mørkeblå

Gule

• Bjørkeløv – Betula verrucosa – gulbrun
• Engsoleie – Ranunculus acris – gulgrå
• Grønnvier – Salix phylicifolia x Salix glauca – frisk gul
• Krushøymol – Rumex crispus – sterk gul
• Ryllik – Achillea millefolium – gul
• Oreløv – Alnus – blekgul
• Tiriltunge – Lotus corniculatus – gul

Svarte

• Orebark - Alnus – svart
• Heggbark – Prunus padus – svart
• Engsyre – Rumex acetosa - svart
• Krekling – Empetrum nigrum – svart
• Brissel – - svart

Grå

• Engkall – Rhinantus serotinus – grå
• Pors – Myrica gale – grå
• Skogstorkenebb – Geranium silvaticum – gråbrun

Brune

• Skogstorkenebb – Geranium silvaticum – gråbrun
• Prikkperikum – Hypericum perforatum – kastanjebrun
• Trollheggbark – Frangula alnus – brun
• Steinlav – - brun

Røde

• Røsslyng – Calluna vulgaris – mellomrød
• Kvitmaure – Galium boreale – rød
• Bergmynte – Origanum vulgare – rød

• Liste over håndverksfag og håndverksteknikker

• Thor B. Kielland: "Norsk Billedvev", Fortids kunst i norske bygder.
• Botanisk og plantefysiologisk leksikon