Redningstjenesten i Norge

Redningstjenesten i Norge utøves i et samvirke mellom ulike aktører som besitter egnede ressurser. Redningstjeneste, også kalt søk og redning (search and rescue, SAR), innebærer bistand og søk etter mennesker i nød eller overhengende fare.^[1]

Norge har en integrert redningstjeneste som omfatter redningsaksjoner knyttet til land, luft og sjø.^[2]

Redningstjenesten i Norge er bygget på følgende grunnleggende prinsipper:^[3]

• Samvirkeprinsippet: Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner, private virksomheter og personer. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med til enhver tid tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og fullmakter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner.
• Ansvarsprinsippet: Det organet som har ansvar for funksjoner eller oppgaver til daglig, har også ansvaret for disse under en redningsaksjon, uavhengig av omfang og årsak til denne.
• Prinsippet om integrert tjeneste: Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer redningsaksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste.
• Koordineringsprinsippet: Redningstjenesten koordineres i forberedelser og innsats gjennom hovedredningssentralene og underlagte lokale redningssentraler.

Redningstjenesten kan varsles på flere måter når personer har behov for akutt bistand.^[4]

• Politiet kan varsles ved å bruke nødnummer 112.
• Medisinsk nødmeldetjeneste kan varsles ved å bruke nødnummer 113.
• Nødmeldesentral brann kan varsles ved å bruke nødnummer 110.
• Kystradio kan varsles ved hendelser til sjøs (telefonnummer 120).
• Hovedredningssentralene kan varsles direkte (telefonnummer 75 55 90 00 i Nord-Norge / 51 51 70 00 i Sør Norge).

Kun nødnummer 112 kan ringes fra låst mobiltelefon og uten SIM-kort.^[5]

Redningstjenesten koordineres administrativt av Justisdepartementet, og ledes av Hovedredningssentralen (HRS) med underordnede lokale redningssentraler (LRS) og har normalt sett ansvar for redningsaksjoner på land i Norge etter delegering fra HRS.^[6]

Hvert politidistrikt utgjør en lokal redningssentral, det samme gjør Sysselmesteren på Svalbard. Det er politimesteren i det respektive politidistriktet som står i spissen for den kollektive redningsledelsen på LRS-nivået.^[6][7]

LRS blir benyttet når det er aktuelt å samordne og koordinere redningsaksjoner på land, eller når HRS av andre årsaker velger å benytte LRS til støtte for redningstjenesten. LRS rapporterer til HRS.^[6]

Den lokale redningssentralen består av en lokal redningsledelse sammensatt av de viktigste samvirkepartnerne innen landredning, med politimesteren som leder. De statlige samvirkepartnerne i redningsledelsen skal bestå av representanter for Helsedirektoratet, Kystverket (der det er relevant), Forsvaret, Sivilforsvaret, og Statsforvalterens beredskapsorganisasjon. Følgende tilbys å delta i redningsledelsen på nærmere fastsatt måte ved Justis- og beredskapsdepartementet: Avinor (eventuelt annen lokal luftfartsmyndighet), brann- og redningstjenesten og Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum. Utover dette kan det, forutsatt tilstrekkelig avtalegrunnlag og godkjenning fra hovedredningssentralene, gjøres lokale tilpasninger i sammensetningen av den lokale redningsledelsen.^[7]

Ved behov kan etater som Hovedredningssentralen og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap benytte andre egnede helikopterressurser. Noen statlige og private helikoptre er særlig egnet på grunn av utrustning og besetningenes kompetanse

• 130 luftving med 330 skvadron opererer Luftforsvarets redningshelikoptre på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet.
• Luftforsvaret med Bell 412^[8][9]
• Sysselmesterens to redningshelikoptre på Svalbard^[10][11][12]
• Politiets helikoptertjeneste^[13][14]

• Luftambulansetjenesten har ansvar for den flyoperative delen av ambulansetjenesten i Norge.
• Private helikopterselskap. ^[15][16][17]

På enkelte oljeinstallasjoner eller helikopterbaser har oljeselskapene fast stasjonerte søk-og redningshelikoptre som del av deres egen beredskapsorganisasjon. Primæroppgaven er å drive redningstjeneste på og ved installasjonene. Oljeselskapene kjøper denne tjenesten på kontrakt fra sivile helikopterselskaper slik som CHC Helikopter Service og Bristow Norway.

Norsk olje og gass’ retningslinjer definerer hva slags beredskap som er å regne med og operatørene spleiser på redningsressursene. Retningslinjene stiller blant annet krav til å kunne frakte syke til sykehus innen tre timer og til å hente 21 personer opp av sjøen i løpet av to timer, det vil si et fullastet helikopter.^[18]

Helikoptrene står også til disposisjon for hovedredningssentralene ved behov. Med lokalisering ute på havet har helikoptrene kort vei til viktige fiskebanker og sjøfartsleder. Besetningen består av 2 flygere, en tekniker/heisoperatør, en redningsmann og en anestesisykepleier som er spesialist på akuttmedisin.^[19][20][21]

• Statfjord B, dekker også Tampenområdet (Gullfaksfeltet, Snorrefeltet, Visundfeltet og Knarrfeltet).
• Ekofisk 2/4L (to helikoptre), dekker Sørfeltene (Eldfiskfeltet, Emblafeltet, Torfeltet, Ulafeltet, Tambarfeltet,Valhallfeltet, Sør og Hodfeltet).
• Heidrun, dekker også Njordfeltet, Draugenfeltet, Åsgardfeltet, Aasta Hansteen-feltet, Nornefeltet, Skarvfeltet, Draugenfeltet og Kristinfeltet.^[22]
• Oseberg A^[23], dekker også Veslefrikkfeltet, Trollfeltet, Huldra, Kvitebjørnfeltet, Valemonfeltet, Bragefeltet og Gjøa.
• Johan Sverdrup ULQ, dekker også Sleipnerfeltet, Gudrunfeltet, Draupnerfeltet, Gina Krog-feltet, Heimdalfeltet, Alvheimfeltet, Ivar Aasen feltet, Ringhorne Øst, Balderfeltet, Edvard Grieg-feltet og Jotunfeltet.^[24][25]
• Hammerfest lufthavn (to helikoptre), dekker Goliatfeltet, Johan Castberg-feltet og sørlige del av Barentshavet^[26]

• Politihelikoptertjenesten
• NAWSARH-prosjektet om anskaffelse av nye helikoptre