Rettshistorie

Rettshistorie er et bindeleddsfag mellom rettsvitenskap og historie. Rettshistoriefaget søker å studere retten historisk. Som perspektivfag søker faget å tematisere rett og rettsvitenskap på historiske måter.

Alle menneskelige kulturer styres av en indre rettsorden for at et samfunn skal kunne fungere.^{[trenger referanse]} Rettshistorien starter i hovedsak samtidig med øvrig historie med introduksjonen av skriftspråk omkring 3500 f.Kr..^{[trenger referanse]}

Sumerimperiet viser de første eksempler på rettsregler fra omkring 2000 f.kr. Også Egypt er tidlig ute med rettsregler. Reglene omfatter hovedsakelig plikt til å holde vannsystemer etc. åpne.

Religion og hierarkier i form av monarki spiller en stor rolle for utviklingen av retten. Både prestestyret og monarken etablerer regler for å sikre makten og for å sørge for mer effektiv styring av samfunnet.

Rettslig sett er det stor grad av likestilling mellom menn og kvinner. Det finnes regler for ekteskap.

Hummurabi's lovgivning er fra omkring 1780 f.kr. Han bygde Babylon by til en metropol.^[1]

Begrepet "romerrett" viser til det omfattende rettssystemet som eksisterte i romerriket og som i stor grad danner grunnlaget for europeisk rett slik vi kjenner den idag.

Kortfattet versjon: 753 f.kr. regnes som etableringen av det romerske kongedømmet og varer frem til ca. 500 f.kr. I denne tiden vil det være syv forskjellige konger. Romerne er i stor grad under innflytelse av Etruskerne og de siste kongene er etruskiske.

Fra først av var det kun landsbyer på åsene omkring det som i dag er byen Roma. Eutruskerne hadde trolig allerede etablert monarki i en rekke av sine landsbyer, og storbøndene som regjerte hver av åsene, slo seg sammen og valgte en konge. Kongen hadde først ikke adgang til å styre i landsbyene eller over storbøndene. Etterhvert ble kongen mektigere og man fikk et råd av eldre. Omkring 575 f.kr. blir myrene mellom landsbyåsene drenert og man bygger templer der det før har vært gamle gravplasser. Etterhvert ble dette området til Forum Romanum. Roma var nå blitt en by.

Kongedømmet består av en konge og et råd av eldre. Kongen leder det som er felles og krigføring.

Kongedømmet blir avviklet etter at kongens sønn voldtar en romersk kvinne. Dette markerer starten på den romerske republikk, med oppbyggingen av flere institusjoner og stor motstand mot monarker. Man introduserer et maktfordelingsprinsipp, hvor to konsuler styrer i fredstid og en diktator styrer ved krig. Senatet (tidl. rådet av eldre) er den lovgivende forsamling. Maktfordelingsprinsippet skal sikre at man ikke vender tilbake til kongedømme, noe romerne nå fullstendig avskyr.

De romerske institusjoner på denne tiden var en valgt konge (leder i krig, men lite makt). De tre siste konger var etruskere. Det var også et presteskap som hadde ansvaret for gudedyrkingen. Rettstvister ble da løst ved at saken ble fremlagt for kongen som søkte råd hos prestene. Bare prestene hadde kjennskap til de hemmelige formlene for hvilke dager det kunne være rettergang.

Den tredje institusjonen var eldsterådet, kalt senatet. Senatet bestod av lederne for alle de store familiene med makt.

Den fjerde institusjonen var hæren som bestod av alle frie og voksne menn, og som utgjorde folkeforsamlingen.

Etter romersk tradisjon ble de første lovene skrevet ned i omkring 475 f.kr.

I henhold til tradisjonelle halvlegendariske historiske beretninger som er overlevert i Livius' skrifter, ble lovene i den første perioden av republikken holdt hemmelige av pontificene og andre representanter for patrisierne. En plebeier, Terentilius, foreslo i 462 f.Kr. at den offisielle lovlige koden skulle offentliggjøres slik at plebeierne ikke skulle bli overrasket fordi de ikke kjente til lovverket.

I mange år nektet patrisierne dette, men i 451 f.Kr. ble et decemvirat (et styre av ti menn) bedt om å skissere en kode. De sendte angivelig en utsending til Hellas for å studere grekernes lovverk, spesielt Solon-lovene. Muligens ble dette gjort i de greske koloniene i Sør-Italia.

De første ti kodene ble fullført av det første decemvirat i 450 f.Kr. Slik beskriver Livius hvordan de ble dannet: "...hver borger skulle stille vurdere hvert punkt, deretter diskutere det med sine venner, og tilslutt legge frem for offentligheten tillegg eller fratrekk som synes ønskelig."

De to siste kodene ble utført i 449 f.Kr. av det andre decemvirat, og etter en secessio plebis for å tvinge senatet til å godkjenne dem, ble Tolvtavleloven formelt stadfestet. De tolv tavlene ble nedtegnet på tolv bronsetavler som ble oppbevart i Forum Romanum slik at alle romere kunne lese og lære dem.

De tolv tavlene var ikke en fullstendig fremstilling av all lov; de er en rekke med definisjoner av forskjellige private rettigheter og prosedyrer tilsvarende borgerrettigheter. De tok vanligvis som en selvfølge slike ting som familieinstitusjoner og forskjellige rutiner for formelle transaksjoner.

For et så viktig dokument er det overraskende at den originale teksten er gått tapt. De originale tavlene ble ødelagt da gallerne ledet av Brennus brente Roma i 387 f.Kr. Det var ingen offisiell kopi av dem, bare uoffisielle utgaver. Det vi har i dag er korte utdrag av lovene av andre forfattere. De er skrevet i et arkaisk, lakonisk og litt barnslig latinsk språk. Allikevel gir dette litt innsikt i det tidlige latinske språket selv om de siterte fragmentene ikke nøyaktig bevarer den originale formen.

Som andre primitive lover kombinerer de strenge straffer med like strenge retterganger. I de fleste fragmentene av disse tekstene er ikke originaltavlen kjent. Forskere har gjettet på hvor fragmentene tilhører ved å sammenligne dem med de få kjente bidragene. Det kan ikke vites med sikkerhet om originalene var organisert på denne måten eller om de i det hele tatt var samlet i en sammenfattet tekst.

Den romerske prosessretten under kongedømmet og i republikkens første del. Karakteristisk for denne perioden er opprettelsen av såkalte "actio" som er godkjente fremgangsmåter for å reise og drive en tvistesak mot en medborger.

367 f.kr: Pretor-embetet blir opprettet (Praetor). Konsulene hadde hittil hatt hovedansvaret med å føre tvistesaker mellom borgerne frem til en avgjørelse. Dette ble kalt å uttrykke "lov og rett" (iurisdictio). Pretor-embetet ble nå skilt ut fra konsul-vervet.

242 f.kr: Pretor-embetet blir delt i to med en by pretor (preator-urbanus) og en fremmed-pretor (preator-peregrinus). Fremmed-pretor hadde ansvaret for tvistesaker mellom utlendinger, mens by-pretor hadde ansvaret for tvistesaker mellom romerske borgere. Hos fremmed-pretor utviklet det seg etterhvert en egen rett, som er et eksempel på tidlig internasjonal folkerett. På denne tiden hadde Pretor nest høyeste status blant magistratene under konsulene. Andre magistrater var sensorene og kvestorene.

Den romerske prosessretten under det meste av republikken og i første del av principatet. Karakteristisk for denne perioden er at pretor leder tvistesakene og utnevner dommere.

Mot slutten av republikken har Julius Caesar tatt diktatormakt i Roma. Han ble drept 44 f.kr. og hans nevø Octavianus vant den påfølgende borgerkrigen som varte frem til 29 f.kr. Senatet ga Octavianus hedersnavnet Augustus.

Augustus var den fremste i senatet (princeps senatus) og som priceps styrte han i praksis. Dette er bakgrunnen for at perioden kalles principatet og Augustus ble Romas første keiser.

Perioden fra 284 til 476 e.kr. Se dominatet og Keiser Diokletian

Den romerske prosessretten i mesteparten av principatet og hele dominatet. Karakteristisk for denne perioden er at pretor blir erstattet med keiserlige embetsdommere.

Den øst-romerske keiser Justinian I er blant de mer kjente keiserne i romerriket. Han holdt til i Konstantinopel og gjenoppbygget mye av den makten som tidligere hadde blitt truet av barbarere. Blant flere områder han er kjent for, er hans lovgivning noe som har satt mest preg på utviklingen av Europeisk rett og Europa generelt.

Lovsamlingen Corpus iuris civilis er et omfattende lovverk som ble iverksatt etter ordre fra keiser Justinian I i Konstantinopel. Arbeidet ble ledet av "justisministeren" Tribonian i årene 529 til 534 e.kr. Justinian hadde gitt ordre om å samle eksisterende rettskilder av forskjellig art og lage en rekke nye lovbøker (kodeks). Arbeidet dannet grunnlaget for en renessanse innen romerretten i Middelalderen.

Lovsamlingen fornyet ikke bare interessen i romerretten, som hadde blitt mindre etter vest-romerrikets fall, den ble også grunnlaget for all sivil rett fremover.

Tribonian bør i hovedsak få æren for denne samlingen og utgjør i hovedsak det materiale som gjør at vi kan vite noe om romerretten i dag. Det var nemlig slik at Justinian også beordret at alle eksisterende rettskilder skulle samles inn og destrueres, for å øke autoriteten til hans eget lovverk. Dermed er mye av det skriftlige materialet tapt og det er vanskelig å validisere det arbeidet Tribonian har gjort. På en rekke steder kan det være at man har en unøyaktig gjengivelse av romerretten og rettskilder, og det må antas at det er blitt gjort en del fortolkninger. Man har også søkt et mer helhetlig bilde som innebærer at motstridende regler kan ha blitt harmonisert.

Corpus iuris civilis har også hatt betydelig innflytelse på kanonisk rett (kirkeretten) etter som kirken levde under mottoet "ecclesia vivit lege roman" (kirken lever under romersk lov).

Lovverket ble inndelt i tre hoveddeler: Digesta (gr. Pandectae), Institusjonene og Codex Constitutionum. I tillegg var det en fjerde del kalt Novellae Constitutiones, som var en samling av Justinians egen lovgivning.

Digesta er en av hoveddelene av Corpus Juris Civilis. Det er en samling av forskjellige rettskilder som hovedsakelig dekker romerretten i perioden fra 300-100 f.kr. Fragmenter av rettsregler fra forskjellige rettskilder og rettsfortolkninger fra anerkjente "jurister" ble organisert og satt inn i Digesta. Opprinnelig var mye av innholdet fragmenter fra private uttaleser av juridiske lerde. Likevel ble Digesta gjeldende som lov på lik linje med øvrige deler av lovsamlingen Corpus Juris.

Etter romerrikets fall ble romerretten mer lokalbasert og kirken tok over rettsutviklingen.

Kirken starter å dominere rettsutvikligen spesielt på strafferettens og familierettens område. Inkvisisjonen er gjerne et mørkt kapittel i kirkens historie, men var også en velutviklet påtalemyndighet.

Etter hvert ble den kanoniske retten stor, uhandterlig og utilgjengelig. Gjennom dekretsamlingen blir den kanoniske retten systematisert. Kirken utviklet sin egen lovsamling etter mønster fra Corpus Juris Civilis, den såkalte Corpus Juris Canonici. Består av fire bøker, Decretum Gratiani, Liber Extra, Liber Sextus og Clementinae.

De arbeidet omkring på universiteter og deres arbeid var å finne frem til de opprinnelige romerske rettskildene. De hadde en svært streng og ordrett fortolkning av kildene.

Disse fortsatte arbeidet der glossatorene hadde gjort grunnarbeidet, men hadde en noe mer fleksibel tilnærming og metode.

Lokalbasert bruk av de romerrettslige regler som har fortsatt praktisk betydning.

Norge var aldri en del av Romerriket og var dermed ikke underlagt romersk lovgivning. Likevel var innflytelsen til den romerske rettsutviklingen så stor at også norske rettsregler baserte seg på mer kontinentale regler.

Norges lovgivning i tidlig middelalder var landskapslovene; lover som gjaldt for et geografisk avgrenset område. Den eldste av landskapslovene er Gulatingsloven, som gjaldt for Vestlandet. Gulatingsloven er trolig fra rundt 900. De andre landskapslovene var Frostatingsloven for Trøndelag, Eidsivatingsloven for Opplandene og Borgartingsloven for Viken.

Det fantes ingen regler for bevisføring, slik vi har i dag. Dersom man var anklaget for en sak, gjaldt det å finne innflytelsesrike personer som kunne sverge en ed på at man var uskyldig. Disse ble kalt edshjelpere. Jo mer alvorlig forbrytelsen man var anklaget for var, jo flere edshjelpere trengte man. Var man anklaget for mord, trengte man elleve edshjelpere. I tidlig middelalder var det også vanlig å praktisere «gudsdom», som jernbyrd. Man trodde Gud kunne utføre mirakler, og at Guds inngripen, eller mangel på sådan, kunne brukes som bevis i en sak. Jernbyrd innebar at den anklagede personen måtte trå på eller bære glødende jern. Dersom brannsårene var leget eller borte etter noen dager, mente man at det var et bevis på at Gud hadde grepet inn for å vise at den anklagede personen var uskyldig.^[2]

Magnus Håkonsson (norsk konge 1263-1280) fikk sitt tilnavn Lagabøte, «lovforbedreren», fordi han innførte nye lover. I 1247 ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt, den første norske loven som skulle gjelde for hele landet. Norge var et av de europeiske landene som var tidligst ute med en landsdekkende lov.^[3] Magnus Lagabøte laget også en bylov.

Magnus Lagabøtes landslov var gjeldende norsk lov frem til 1600-tallet. I 1604 kom Christian IVs Norske Lov, som i hovedtrekk bare var en dansk oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov. Den nye loven var likevel viktig, fordi det i de mer enn tre hundre årene som var gått siden Magnus Lagabøte skrev sin lov, hadde foregått store endringer i det norske språket. Loven var dessuten autorisert av kongen, trykket og tilgjengelig, noe som gjorde arbeidet lettere for de norske tingene og domstolene. I 1687 kom Christian Vs norske lov. Dette var et helt nyskrevet verk, og en moderne og detaljert lovsamling.^[4]

Hovedartikkel: Naturrett

Naturretten betyr at hvert menneske er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter.

Som menneskets naturlige rettigheter regner en vanligvis retten til liv, frihet og eiendom. Alle menneskerettighetserklæringer har sine røtter i ideene om de naturlige rettighetene. De samme hovedprinsippene finner vi i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948.

Utover 1800-tallet utviklet det seg store lovverk i Europa. Tyskland og Frankrike bidro sterkt.

• Erik Anners (1983). Den europeiske rettens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 9788200058434. 
• Jørn Øyrehagen Sunde (2005). Speculum legale: rettsspegelen ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv. Bergen: Fagbokforl. ISBN 8245000906. 

• The ancient laws of Norway and Iceland
• Forbrytelse og straff, om Magnus Lagabøtes landslov og rettsoppfatninger i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no