Roger Scruton

Roger Scruton
Født		Roger Vernon 27. feb. 1944[1][2][3][4] Buslingthorpe
Død		12. jan. 2020[1][3][5][6] (75 år) Brinkworth[7]
Beskjeftigelse		Filosof
Embete		Forsker (Peterhouse, 1969–1971)
Akademisk grad		Doktor[8] ph.d.[9]
Utdannet ved		7 oppføringer University of Cambridge (1965) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: filosofi)[10] University of Cambridge (1967) (akademisk grad: Master of Arts)[10] City University (London) (1978) (akademisk grad: bar, studieretning: lisensiat i jus)[10] The Royal Grammar School, High Wycombe (1954–1961)[10] University of Cambridge (1972) (akademisk grad: ph.d., studieretning: filosofi)[10] City Law School (1975)[10] City Law School (1976)[10]
Doktorgrads- veileder		Michael Tanner G. E. M. Anscombe
Ektefelle		Sophie Louise Jeffreys (1996–)[11]
Far		John Scruton[12]
Barn		Samuel Andrew Scruton[12] Lucy Claire Elizabeth Scruton[12]
Nasjonalitet		Storbritannia[2]
Medlem av		Det europeiske akademi for vitenskap og kunst British Academy Royal Society of Literature Inner Temple
Utmerkelser		10 oppføringer Den tsjekkiske republikks fortjenstmedalje (1998)[13] 1. juni-prisen (1996)[14] Fellow of the British Academy Fellow of the Royal Society of Literature Sappho-prisen (2016)[15] Æresdoktorat ved Mararyk-universitetet (1998)[16] Senatets minnemedalje i sølv (2019)[17] Storkors av republikken Polens fortjenstorden Knight Bachelor Æresborger av Brno (2021)[18]
Roger Scruton på Commons

Roger Vernon Scruton (født 27. februar 1944, død 12. januar 2020^[19]) var en britisk filosof og forfatter. Han spesialiserte seg innen estetikk og politisk filosofi. Han er også kjent for å ha fremmet et tradisjonelt konservativt syn.^[20]

Fra 1982 til 2001 var Scruton redaktør for tidsskriftet The Salisbury Review. Han skrev over 50 bøker innen filosofi, kunst, musikk, politikk, litteratur, kultur, seksualitet og religion. Han skrev også flere romaner og to operaer. Blant hans mest kjente utgivelser er The Meaning of Conservatism (1980), Sexual Desire (1986), The Aesthetics of Music (1997) og How to Be a Conservative (2014). Noen av Scrutons bøker er også oversatt til norsk. Scruton var også bidragsyter i den offentlige debatten, blant annet i The Times, The Spectator og New Statesman.

Fra 1971 til 1992 var Scruton foreleser og professor i estetikk ved Birkbeck College i London. Deretter holdt han flere deltidsstillinger innen akademia, blant annet i USA.^[21] Han ble kjent gjennom 1980-tallet for å ha hjulpet til med å sette akademiske undergrunnsnettverk på bena i det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa. For dette ble han tildelt Den tsjekkiske republikks fortjenstmedalje av første klasse, som han fikk overrakt av Václav Havel i 1998.^[22]

Scruton ble slått til ridder i 2016 for sin «innsats for filosofi, undervisning og offentlig utdannelse».^[23]

Scruton ble født i Buslingthorpe, Lincolnshire.^[24] Hans foreldre var John «Jack» Scruton, som var en lærer fra Manchester, og Beryl Claris Scruton (født Haynes). Scruton vokste opp med to søstre i Marlow og High Wycombe^[25]. Etternavnet Scruton tilkom famiien relativt sent. Fødselsattesten til Jacks far oppgav navnet Matthew Lowe, etter Matthews mor, Margaret Lowe (Scrutons oldemor); ingen far ble nevnt. Men Margaret bestemte av ukjente grunner at sønnen hennes skulle bli oppdratt som Scruton i stedet. Scruton har undret på om hun tok navnet etter å ha jobbet ved den tidligere Scruton Hall i Scruton, Yorkshire, og om det muligens var der hans far var blitt unnfanget^[26].

Jack vokste opp i et såkalt back-to-back hus, som ble bygget for arbeidere under den industrielle revolusjon, i Upper Cyprus Street, Acoats, som er et område i den indre bydel av Manchester. Jack fikk et stipend til Machester High School, en grammar school.^[27] Scruton fortalte The Guardian at Jack hadde et hat for de øvre klassene, og elsket landet, mens Beryl var glad i romantisk fiksjon og underholdning.^[28] Han beskrev sin mor som en som «holdt idealet høyt om en dannet atferd og sosial utmerkelse som … [hans] far satt seg fore å knuse med betydelig skadefryd».^[29]

Scruton studerte ved Jesus College i Cambridge (1962–1965 og 1967–1969). Han var forskningsstipendiat ved Peterhouse College i Cambridge fra 1969 til 1971.

Han bodde sammen med sine foreldre, to søstre og hunden Sam i et beskjedent hus i Hammersley Lane i High Wycombe.^[30][31] Selv om foreldrene var oppdratt som kristne, anså de seg selv som humanister, så hjemmet var en «religion-fri sone».^[32] I likhet med resten av familien hadde Roger Scruton et anstrengt forhold til sin far Jack. Scruton skrev i Gentle Regrets: «Venner kommer og går, hobbyer og ferier påvirker ens indre landskap som flyktige solstråler i en sommervind, og lengselen etter tegn på kjærtegn blir konsekvent holdt i sjakk av frykten for [hans] fordømmelse.» (engelsk: «Friends come and go, hobbies and holidays dapple the soulscape like fleeting sunlight in a summer wind, and the hunger for affection is cut off at every point by the fear of judgement.»)^[33]

Etter å ha bestått eksamenen som i England er kjent som «11-plus», kunne han begynne på grammar school. Han gikk på Royal Grammar School High Wycombe fra 1954 til 1962. Han forlot skolen med toppkarakter i matematikk, fysikk og kjemi. Resultatene var så gode at han fikk et stipend til å studere realfag ved Jesus College i Cambridge, i tillegg til et statlig stipend. Scruton skriver at han ble utvist fra skolen kort tid etter, da rektor fant skolens scene i brann, og en halvnaken jente som forsøkte å slukke den, under ett av Scrutons stykker.^[34][31] Da han fortalte familien at han hadde fått plass ved Cambridge, sluttet faren å snakke med ham.^[35]

Planen var å studere realfag ved Cambridge – der han følte seg «åndelig hjemme, om enn sosialt fremmedgjort (som praktisk talt enhver grammar school-gutt)» – men allerede den første dagen på universitetet byttet han til filosofistudiet.^[36][31] Han ble uteksaminert i 1965,^[21] og tilbragte deretter noen år utenlands. Blant annet underviste han ved L'Université de Pau et des Pays de l'Adour i Pau, der han møtte sin første kone, Danielle Laffitte.^[37]

I 1967 begynte han på doktorgradsstudier ved Jesus College, og ble deretter ansatt som forsker ved Peterhouse College (1969–1971), der han bodde med Laffitte når hun ikke var i Frankrike. Det var ved et besøk hos henne under studentopprøret i mai 1968 at Scruton først omfavnet konservatismen. Han var i Latinerkvarteret i Paris og så studentene velte biler, smadre vinduer og rive opp brostein for å kaste på politiet, og følte for første gang i livet «et veldig politisk sinne».^[38]

«Jeg innså plutselig at jeg tilhørte den andre siden. Det jeg så var en ustyrlig mobb av selvopptatt middelklassepøbel. Når jeg spurte mine kamerater hva det var de ønsket, hva de forsøkte å oppnå, var alt jeg fikk til svar tåpelig marxistisk tåkeprat. Det vemmet meg, og jeg tenkte at det måtte finnes en vei tilbake til forsvaret av vestlig sivilisasjon mot disse greiene. Det var da jeg ble konservativ. Jeg visste at jeg heller ønsket å bevare ting enn å rive dem ned.»^[31]

Fra 1979 til 1989 var Scruton en aktiv støttespiller for dissidenter i Tsjekkoslovakia under kommunistpartiets styre, og knyttet forbindelser mellom landets dissident-akademikere og deres kolleger ved vestlige universiteter. Som en del av Jan Hus Educational Foundation,^[39] besøkte han og andre akademikere Praha og Brno, nå i Tsjekkia, til støtte for et undergrunns utdanningsnettverk startet av den tsjekkiske dissidenten Julius Tomin, smuglet inn bøker, organiserte forelesninger og til gjorde til slutt det mulig for studenter å studere til en ekstern Cambridge-grad i teologi (det eneste fakultetet som svarte på forespørselen om hjelp). Det var strukturerte kurs og samizdat-oversettelser, bøker ble skrevet ut, og folk satt eksamen i en kjeller med papirer smuglet ut gjennom diplomatsekken.^[40][41]

Scruton ble arrestert i 1985 i Brno før han ble utvist fra landet. Den tsjekkiske dissidenten Bronislava Müllerová så ham gå over grensen til Østerrike: «Det var dette store tomrommet mellom de to grensepostene, helt tomt, ikke et eneste menneske i sikte bortsett fra en soldat, og over det brede tomrommet trasket en engelsk filosof, Roger Scruton, med sin lille sekk til Østerrike.»^[42] 17. juni samme år ble han plassert på indeksen for uønskede personer. Han skrev at han også hadde blitt fulgt under besøk i Polen og Ungarn.^[43]

For sitt arbeid med å støtte dissidenter ble Scruton tildelt første juni-prisen i 1993 av den tsjekkiske byen Plzeň, og i 1998 ble han tildelt Tsjekkias fortjenstmedalje (førsteklasse) av president Václav Havel.^[43] I 2019 tildelte den polske regjeringen ham Republikken Polens fortjenstorden.^[44] Scruton var sterkt kritisk til skikkelser i Vesten - spesielt Eric Hobsbawm - som «valgte å frikjenne» forbrytelsene og grusomhetene til tidligere kommunistiske regimer.^[45] Hans opplevelse av dissidentenes intellektuelle liv under 1980-tallet kommunistiske Praha er nedtegnet i fiktiv form i hans roman Notes from Underground (2014).^[46] Han skrev i 2019 at «til tross for appellene til polakkene, ungarerne, rumenerne og mange flere, er det de sjenerte, kyniske tsjekkerne som jeg mistet hjertet mitt til og som jeg aldri har fått det tilbake fra.»^[47]

Scruton spesialiserte seg gjennom hele sin akademiske karriere på estetikk. Fra 1971 til 1992 underviste han i estetikk ved Birkbeck College. Hans doktorgradsavhandling dannet grunnlaget for hans første bok, Art and Imagination (1974), der han hevdet at «det som utmerker den estetiske interesse fra andre former for interesser, er at den involverer en verdsettelse av noe for sin egen del».^[48]

Siden utga Scruton The Aesthetics of Architecture (1979), The Aesthetic Understanding (1983 og 1997), The Aesthetics of Music (1997), og Beauty (2010). I 2008 ble en konferanse holdt over to dager ved Durham University, for å bedømme hans innvirkning på feltet, og i 2012 ble en samling av hans essays om estetikk utgitt av Palgrave Macmillan som Scruton’s Aesthetics.^[49]

Under en debatt i regi av Intelligence Squared (BBC), fremmet Scruton (med historikeren David Starkey ved sin side) påstanden «Storbritannia har blitt likegyldig overfor det som er skjønt», ved å holde opp et bilde av Botticellis Fødselen av Venus ved siden av et bilde av Kate Moss.^[50] Senere samme år skrev Scruton boken Beauty (2010) og presenterte den som en dokumentar hos BBC Two, Why Beauty Matters. Der argumenterer han for at skjønnhet bør bli gjenreist til sin tidligere og tradisjonelle posisjon innen kunst, arkitektur og musikk. Han skrev at han da mottok «flere enn 500 e-poster fra seere, som, alle utenom én, ga uttrykk for noe i stilen 'Gudskjelov for at noen som sier det som må bli sagt'».^[51]

Scruton var spesielt kjent for sine bidrag innen musikkestetikk; han skrev flere innflytelsesrike bøker om temaet, inkludert The Aesthetics of Music (1997), Understanding Music (2009) og Music as an Art (2018), i tillegg til en rekke artikler og foredrag.^[52][53]

Scruton var mest kjent for sin støtte for konservatisme,^[54] Scrutons intellektuelle helter var Edmund Burke, Coleridge, Dostojevskij, Hegel, Ruskin og TS Eliot.^[55] Hans tredje bok, The Meaning of Conservatism (1980) - som han kalte «et litt hegeliansk forsvar av Tory-verdier i møte med deres svik av de frie markedsførerne»^[56] - var ansvarlig, sa han, for å ha ødelagt hans akademiske karriere.^[35][57] Han støttet Margaret Thatcher, mens han fortsatt var skeptisk til hennes syn på markedet som en løsning på alt, men etter Falklandskrigen innså han at hun «innså at selvidentiteten til landet stod på spill, og at gjenopplivningen var en politisk oppgave».^[58]

Scruton skrev i Gentle Regrets (2005) at han fant flere av Burkes argumenter i Reflections on the Revolution in France (1790) overbevisende. Selv om Burke skrev om revolusjon, ikke om sosialisme, ble Scruton overbevist om at, som han sa det, sosialismens utopiske løfter ledsages av en abstrakt visjon av sinnet som har liten sammenheng med måten de fleste tenker på. Burke overbeviste ham også om at det ikke er noen retning til historien, ingen moralsk eller åndelig fremgang; at folk tenker kollektivt mot et felles mål bare under kriser som krig, og at det å prøve å organisere samfunnet på denne måten krever en ekte eller forestilt fiende; derfor, skrev Scruton, den skarpe tonen i sosialistisk litteratur.^[59]

Scruton hevdet videre, etter Burke, at samfunnet holdes sammen av autoritet og rettssikkerhet, i betydningen retten til lydighet, ikke av borgernes forestilte rettigheter. Lydighet, skrev han, er «den fremste dyden til politiske skikkelser, disposisjonen som gjør det mulig å styre dem, og hvis foruten samfunn smuldrer ned i "individualitetens støv og pulver"». Ekte frihet står ikke i konflikt med lydighet, men er dens andre side.^[59] Han ble også overbevist av Burkes argumenter om den samfunnskontrakten, inkludert at de fleste parter i kontrakten enten er døde eller ikke er født ennå. Å glemme dette skrev han – å kaste vekk skikker og institusjoner – er å «plassere de nåværende medlemmene i samfunnet i en diktatorisk dominans over dem som gikk før, og de som kommer etter dem».^[60]

Scruton var anglikaner. Hans bok Our Church: A Personal History of the Church of England (2013) forsvarte relevansen til den engelske kirke.^[61] Han hevder, etter Immanuel Kant, at mennesker har en transcendental dimensjon, en hellig kjerne vist i deres evne til selvrefleksjon.^[62] Han argumenterer for at vi er i en tid med sekularisering uten presedens i verdenshistorien; forfattere og kunstnere som Rainer Maria Rilke, TS Eliot, Edward Hopper og Arnold Schoenberg «viet mye energi til å gjenopprette opplevelsen av det hellige - men som en privat snarere enn en offentlig bevissthetsform.» Fordi disse tenkerne retter sin kunst mot de få, skriver han, har den aldri appellert til de mange.^[63]

Scruton hevdet at religion spiller en grunnleggende funksjon i å «formørke» menneskelige sinn. Formørking (Endarkenment) er Scrutons måte å beskrive sosialiseringsprosessen der visse atferder og valg blir stengt og forbudt for subjektet, som han anser nødvendig for å dempe sosialt skadelige impulser og atferd.^[64][65] Når det gjelder bevis på Guds eksistens, sa Scruton: «Rasjonell argumentasjon kan bare føre oss så langt... Det kan hjelpe oss å forstå den virkelige forskjellen mellom en tro som pålegger oss å tilgi fiendene våre, og en som befaler oss å slakte dem... Men selve troens sprang – denne plasseringen av ditt liv i Guds tjeneste – er et sprang over fornuftens kant. Dette gjør det ikke irrasjonelt, mer enn å bli forelsket er irrasjonelt.» Til tross for at han hevdet at troen alene er tilstrekkelig rasjonelt, tok han til orde for en form for argumentet fra skjønnhet: han sa at når vi tar skjønnheten i den naturlige verden rundt oss som en gave, er vi i stand til åpent å forstå Gud. Skjønnheten taler til oss, hevder han, og ut fra den kan vi forstå Guds nærvær rundt oss.^[66]

Fra 2001 til 2009 skrev Scruton en vinspalte for New Statesman. Boken hans I Drink Therefore I Am: A Philosopher's Guide to Wine (2009) består delvis av materiale fra spalten hans i New Statesman.^[67][68]

Scruton, som stort sett var selvlært som komponist, komponerte to operaer med egne librettoer. Den første er et enakters kammerverk, The Minister (1994),^[69] og den andre en to-akters opera, Violet (2005). Sistnevnte, basert på livet til den britiske cembalisten Violet Gordon-Woodhouse, ble fremført to ganger ved Guildhall School of Music i London i 2005.^[70]

I 2014 uttalte Scruton at han støttet engelsk uavhengighet fordi han trodde at det ville opprettholde vennskap mellom England, Skottland, Wales og Nord-Irland, og fordi engelskmennene ville ha et ord i alle saker.^[71]

Scruton var en sterk tilhenger av Brexit, fordi han hevdet at EU er en trussel mot Storbritannias suverenitet og at Brexit vil bidra til å beholde nasjonal identitet, som han så på som truet som følge av masseinnvandring, og fordi han motsatte seg EUs felles landbrukspolitikk.^{[72][73][74][75]}

I 1984 publiserte The Salisbury Review – et tradisjonelt konservativt magasin, grunnlagt av Scruton i 1982^[76] – en kontroversiell artikkel av Ray Honeyford, en rektor i Bradford, som stilte spørsmål ved fordelene med flerkulturell utdanning.^[77][78] Honeyford ble tvunget til å trekke seg på grunn av artikkelen og måtte leve en tid under politibeskyttelse.^[79] British Association for the Advancement of Science anklaget magasinet for vitenskapelig rasisme, og University of Glasgows filosofiavdeling boikottet en tale Scruton hadde blitt invitert til å holde til filosofsamfunnet. Scruton mente at hendelsene gjorde hans stilling som universitetsprofessor uholdbar, selv om han også hevdet at «det var verdt å ofre sjansene dine for å bli stipendiat ved British Academy, en rektor eller en emeritusprofessor for den store lettelsen av å ytre sannhet.»^[76][80] (Scruton ble faktisk valgt til stipendiat ved British Academy i 2008.)^[81]

I 2002 ble Scruton kritisert for å ha skrevet artikler om røyking uten å avsløre at han mottok en jevnlig betaling fra Japan Tobacco International (JTI, tidligere R. J. Reynolds).^[82] Scruton skrev flere artikler til forsvar for røyking rundt årtusenskiftet, inkludert en i 1998 for The Times,^[83] tre for Wall Street Journal (to i 1998 og en i 2000),^[84] en for City Journal i 2001,^[85] og en 65-siders brosjyre for Institute of Economic Affairs i 2000. Sistnevnte kritiserte Verdens helseorganisasjons kampanje mot røyking, og argumenterte for at transnasjonale organer ikke skulle forsøke å påvirke nasjonal lovgivning fordi de ikke er ansvarlige overfor velgerne.^[86]

Avisen The Guardian rapporterte i 2002 at Scruton hadde skrevet om disse temaene mens han unnlot å avsløre at han mottok 54 000 pund i året fra JTI.^[82] Betalingene kom frem da en e-post fra september 2001 fra Scruton til JTI ble lekket til The Guardian. Scruton, som sa at e-posten var stjålet, svarte at han aldri hadde skjult sin forbindelse med JTI.^[87] Som svar på The Guardian-artikkelen avsluttet Financial Times kontrakten hans som spaltist,^[88] The Wall Street Journal suspenderte bidragene hans,^[89][90] og Institute for Economic Affairs sa at de ville innføre en forfattererklæringspolitikk.^[91] Forlaget Chatto & Windus trakk seg fra forhandlinger om en bok, og Birkbeck fjernet hans besøkende professor-privilegier.^[92]

I november 2018 utnevnte Communities Secretary James Brokenshire Scruton til ulønnet leder av den britiske regjeringens Building Better, Building Beautiful Commission, opprettet for å fremme bedre boligdesign.^[93] Labour- og liberaldemokratiske parlamentsmedlemmer protesterte på grunn av bemerkninger Scruton hadde kommet med år tidligere: han hadde beskrevet «islamofobi» som et «propagandaord», homofili som «unormalt», lesbianisme som et forsøk på å finne «engasjert kjærlighet som [en kvinne] ikke kan få fra menn mer», og date-voldtekt som ikke en utpreget forbrytelse. Han hadde også kommet med angivelig konspiratoriske bemerkninger om den jødiske finansmannen George Soros.^[94][95]

I april 2019 dukket et intervju av Scruton opp i New Statesman, utført av journalisten George Eaton. For å publisere det la Eaton ut redigerte utdrag fra intervjuet på Twitter, av Scruton som snakket om Soros, kinesere og islam, blant andre emner, og omtalte dem som «en serie opprørende bemerkninger».^[96][97] Umiddelbart etter at intervjuet og Eatons innlegg ble publisert på nettet, begynte Scruton å bli kritisert av ulike politikere og journalister; bare timer senere avskjediget Brokenshire Scruton fra kommisjonen.^{[98][99][100]} Da Scrutons oppsigelse ble kunngjort la Eaton ut et fotografi av seg selv på Instagram mens han drakk fra en flaske champagne, med teksten «Følelsen når du får den høyreorienterte rasisten og homofoben Roger Scruton sparket som Tory-regjeringsrådgiver».^[97] Dagen etter skrev Scruton i The Spectator , «Vi i Storbritannia går inn i en farlig sosial tilstand der direkte uttrykk for meninger som er i konflikt – eller bare ser ut til å komme i konflikt – med et smalt sett ortodoksier, blir øyeblikkelig straffet av en gjeng med selvutnevnte vigilanter»^[101] Den 12. april ba Eaton om unnskyldning for tweetene og Instagram-innlegget, men stod ellers ved intervjuet, han ville heller ikke publisere et fullstendig opptak.^[102]

Den 25. april publiserte Douglas Murray, som hadde fått et fullstendig opptak av intervjuet, detaljer om det i The Spectator, og skrev at Eaton hadde utført en «hit job».^{[97][103][104]} Lyden antydet at både tweetene og Eatons artikkel hadde utelatt relevant kontekst. For eksempel hadde Scruton sagt: «Alle som ikke tror at det er et Soros-imperium i Ungarn har ikke observert fakta», men artikkelen utelot: «det er ikke nødvendigvis et imperium av jøder; det er bare nonsens.»^[105] Om kineserne tvitret Eaton at Scruton hadde sagt: «Hver kineser er en slags kopi av den neste, og det er en veldig skremmende ting.»^[106] Eatons artikkel inkluderte flere ord: «De lager roboter av deres eget folk... hver kineser er en slags replika....»^[98] Transkripsjonen viste hele setningen: «På en måte skaper de roboter av sitt eget folk ved å begrense hva som kan utrettes,»^[107] som antydet at temaet var det kinesiske kommunistpartiet.^[106] Som svar publiserte New Statesman hele transkripsjonen.^[107]

Den 2. mai skrev New Statesmans leserredaktør Peter Wilby at Eatons nett-kommentarer antydet at han hadde «gjort intervjuet som en politisk aktivist, ikke som en journalist».^[96] To måneder senere ba New Statesman offisielt om unnskyldning.^[105] Flere dager senere ba Brokenshire også om unnskyldning til Scruton.^[96][108] Scruton ble gjenoppnevnt en uke senere som med-formann for kommisjonen.^[109]

For sitt arbeid med Jan Hus Educational Foundation i det kommunistiske Tsjekkoslovakia, ble Scruton tildelt første juni-prisen i 1993 av den tsjekkiske byen Plzeň. I 1998 overrakte Václav Havel, Tsjekkias president, ham æresmedaljen (første klasse).^[43] I Storbritannia ble han adlet under 2016 Birthday Honours for sin «innsats for filosofi, undervisning og offentlig utdannelse».^[110] Familien hans fulgte ham til seremonien, som ble utført av prins Charles ved Buckingham Palace.^[111]

Polens president Andrzej Duda overrakte Scruton Republikken Polens fortjenstorden i juni 2019 «for å ha støttet den demokratiske transformasjonen i Polen».^[44][112] I november samme år tildelte senatet i det tsjekkiske parlamentet ham en sølvmedalje for sitt arbeid til støtte for tsjekkiske dissidenter.^[113][114] Den påfølgende måneden, under en seremoni i London, presenterte den ungarske statsministeren Viktor Orbán ham Republikken Ungarns fortjenstorden, Midtkors.^[115]

Etter å ha fått vite at han hadde kreft i juli 2019, gjennomgikk Scruton behandling, inkludert cellegift.^[47] Han døde den 12. januar 2020 i en alder av 75 år.^[116] Dagen etter skrev statsminister Boris Johnson på twitter: «Vi har mistet den største moderne konservative tenkeren – som ikke bare våget å si hva han tenkte, men sa det vakkert.»^[117][118] Finansministeren, Sajid Javid, refererte til Scrutons arbeid bak jernteppet: «Fra sin støtte til frihetskjempere i Øst-Europa til hans enorme intellektuelle bidrag til konservatisme i Vesten, ga han et unikt bidrag til det offentlige liv.»^[117]

Mario Vargas Llosa, vinner av Nobelprisen i litteratur, skrev: «[Scruton] var en av de mest utdannede menneskene jeg noensinne har møtt. Han kunne snakke om musikk, litteratur, arkeologi, vin, filosofi, Hellas, Roma, Bibelen og tusen emner mer enn en ekspert, selv om han ikke var ekspert på noe, fordi han faktisk var en humanist i klassisk stil... Scrutons bortgang etterlater et fryktelig tomrom rundt oss.»^[119]

Det konservative parlamentsmedlemmet Daniel Hannan kalte Scruton «den største konservative i vår tid» og la til: «Landet har mistet et ruvende intellekt. Jeg har mistet en fantastisk venn.» Robert Jenrick, statssekretær for boliger, lokalsamfunn og lokale myndigheter, sa at Scrutons arbeid med å «bygge vakrere, nylig levert til min avdeling, vil fortsette og stå som en del av hans uvanlig rike arv».^[120] Den tidligere politikeren og akademikeren Ayaan Hirsi Ali beskrev ham som en «kjær og sjenerøs venn, som ga fritt til dem som søkte råd og visdom, og han forventet lite igjen».^[121] En annen venn og kollega, Douglas Murray, hyllet Scrutons personlige vennlighet og kalte ham «et av de snilleste, mest oppmuntrende, gjennomtenkte og sjenerøse menneskene du noen gang kunne ha kjent».^[122] Andre som hyllet Scruton inkluderte utdanningsreformatoren Katharine Birbalsingh^[123] og statsråd Michael Gove som kalte Scruton «en intellektuell kjempe, en strålende tydelig og overbevisende forfatter».^[124]

I et essay som var kritisk til Scrutons estetikkfilosofi, «The Art of Madness and Mystery», publisert i Church Life (et tidsskrift fra University of Notre Dames McGrath Institute) kort tid etter Scrutons død, skrev Michael Shindler at «som den romerske gardisten som ikke ville forlate stillingen sin under katastrofen i Pompeii, står den avdøde Roger Scruton i ensom majestet som den kunstneriske tradisjonens største forsvarer mot den moderne estetiske omveltningen.»^[125]

• Roger Scruton Offisielt nettsted
• Roger Scruton Legacy Foundation
• Roger Scrutons artikler hos The Spectator
• Roger Scrutons artikler hos The New Criterion
• The Gifford Lectures 2011–2012. University of St Andrews
• The Stanton Lectures 2011–2012. University of Cambridge
• (en) Roger Scruton på Internet Movie Database