Sabazios

Sabazios (gresk: Σαβάζιος) er en himmel- og fadergud til frygerne og trakerne, framstilt som en rytter. I indoeuropeiske språk, som frygisk, er -zios-elementet i navnet hans avledet fra dyeus, felles forgjenger til latinske deus, «gud», og greske Zevs. Grekerne tolket den frygiske Sabazios^[1] med både Zevs og Dionysos,^[2] er billedmessige representasjoner av ham, selv i romersk tid, alltid sittende på hesteryggen som en nomadisk ryttergud som svingte sin karakteristiske maktstav.

Det synes sannsynlig at utvandrende frygere brakte med seg Sabazios da de innvandret og bosatte seg i Anatolia tidlig på 1000-tallet f.Kr. og at gudens opprinnelse må ha oppstått i områdene Makedonia og Trakia. Det nylig oppdagede antikke helligdommen Perperikon i østlige Trakia er antatt å ha vært helliget Sabazios. Makedonerne var også kjente som ryttere, hesteoppdrett og hestedyrkere opp til tiden til Filip II av Makedonia, hvis egentlige fornavn Filippos i seg selv har betydningen «han som er glad i hester», fra filos, «elsket» + hippos, «hest».^[3]

En mulig tidlig konflikt mellom Sabazios og hans tilhengere med den stedegne modergudinnen i Frygia, Kybele, er kanskje reflektert i Homers korte referanse til de ungdommelige bedriftene til Priam av Troja som støttet frygerne i deres krig mot amasonene. Et aspekt av et kompromiss i den religiøse avtalen, tilsvarende til andre slike mytiske tilpasninger og utjevninger over hele det egeeriske kulturen, kan bli lest i den senere frygiske kong Gordias' adopsjon av Midas «med Kybele» og hennes beskyttelse.^[4]

Et vesen ved den stedegne religionen var måneoksen, eller en hellig okse, assosiert med Kybele. Sabazios' forhold til gudinnen kan bli avlest i motivet til en romersk marmorrelieff, som i dag er ved det amerikanske Museum of Fine Arts i Boston, hvor gudens hest plasserer sin hov på oksens hode.^[5] Det ikoniske bildet avlest i den romerske konteksten er antagelig en referanse til en langt eldre myte fra Anatolia.

Under den romerske keiser Gordian III ble guden som rytter avbildet på mynter i Tlos i Lykia i Anatolia, og ved Istros, en tidligere gresk by ved utløpet av Donau ved Svarthavskysten. Det er antatt at den unge keiserens bestefar kom fra en familie i Anatolia grunnet hans uvanlige familienavn Gordianus.^[6] Det ikoniske bilet av guden eller helten på hesteryggen i kamp med en ktonisk slange, som hans hest tramper på, opptrer også på keltiske votivsøyler, og da kristendommen ble innført, var disse enkle å omforme til å handle om sankt Georg og dragen.

De ekstatiske østlige ritualene som ble praktisert av hovedsakelig kvinner i Athen, ble blandet sammen av retoriske grunner av Demosthenes for å underminere sin meningsmotstander, politikeren Aischines, da han beskyldte dennes mor for å delta i kultiske sammenhenger:

Da du ble myndig medvirket du din mor i hennes innvielser og andre ritualer, og leste høyt fra kultiske skrifter... Du gned kinnfeite slanger og svingte dem over hodet ditt mens du ropte Euoi saboi og hues attes, attes hues.^[7]

Omformingen av Sabazios til den romerske verden synes å ha skjedd i stor grad via byen Pergamum i Mysia.^[8] Den naturlige synkretiske tilnærmingen av gresk religion har sløret særtrekkene. Senere greske skribenter som Strabon på 100-tallet e.Kr., knyttet Sabazios med Zagreus (en uklar gresk guddom som ofte ble identifisert med Dionysos) blant frygiske prester og deltagere av ritualene til Rhea og Dionysos.^[9] Strabons samtidige på Sicilia, Diodorus Siculus, sammensmeltet Sabazios med den hemmelige "andre" Dionysos, sønn av Zeus og Persefone,^[10] en forbindelse som ikke er frambrakt av bevarte inskripsjoner, hvilket er utelukkende henvist til Zeus Sabazios.^[11] Den kristne Klemens av Alexandria hadde blitt informert at de hemmelige mysteriene til Sabazius som ble praktisert av romerne involverte en slange, et ktonisk vesen som ikke var tilknyttet rytterguden fra Frygia: «'Gud i skjødet' er et mottegn til mysteriene til Sabazius' innvidde.» Klemens rapporterte: «Dette er en slange, gått gjennom skjødet til de innvidde».^[12]

Langt senere kunne den bysantinske greske encyklopediske Suda (900-tallet) likefremt slå fast:

Sabazios... er det samme som Dionysos. Han ervervet denne formen for adresse fra ritualene vedrørende til ham; for barbarenes rop, det bakkiske rop 'sabazein'. Således kom en del grekere til følge skikken og rope 'sabasmos'; derfor [ble] Dionysos [til] Sabazios. De pleide også å kalle 'saboi' de stedene som hadde blitt dedikert til ham og hans bakkantinnene... Demosthenes [i talen] «På vegne av Ktesiphon» [nevner dem]. En del sier at Saboi er begrepet for de som er dedikerte til Sabazios, at det er til Dionysos, akkurat som de [dedikerte] til Bakkhos [er] Bakkhoi. De sier at Sabazios og Dionysos er det samme. Således sier en del at grekerne kaller Bakkhoi Saboi."^[13]

På romerske steder, skjønt en inskripsjon bygget inn i veggen til klosterkirken San Venanzio i Ceperana antyder en renessansehumanist,^[14] hadde blitt bygget på grunnmuren til et tempel for Jupiter Sabazius, i henhold til moderne forskere har ikke et tempel helt og holdent blitt viet Sabazius, rytterguden i åpen luft, noen gang blitt lokalisert,^[15] små votivhender, vanligvis gjort i kobber eller bronse, er ofte blitt assosiert med kulten til Sabazios. Mange av disse hendene har små perforeringer ved sokkelen som antyder at de kan ha vært festet til trestolper og løftet fram i prosesjoner. Symbolismen til disse objektene er ikke helt forstått.^[16]

De første jødene som bosatte seg i Roma ble utvist i 139 f.Kr. sammen med astrologer fra Kaldea av Cornelius Hispalus,^[17][18] begrunnet av en lov som forbød propaganda som «korrumperte» kulten til «Jupiter Sabazius», i henhold til sammendraget av en tapt bok av Valerius Maximus:

Gnaeus Cornelius Hispalus, praetor peregrinus i året til konsulatet til Marcus Popilius Laenas og Lucius Calpurnius, beordret astrologene ved et edikt til å forlate Roma og Italia i løpet av ti dager ettersom ved et bedragersk fortolkning av stjernene har de forskrekket omskiftelige og tåpelige sinn, således skaffet seg profitt på sine løgner. Den samme praetor forviste jødene, som forsøkte å forpeste den romerske skikken med kulten til Jupiter Sabazius, til å reise tilbake til sine hjem.^[19]

Ved dette er det antatt at romerne identifiserte den jødiske Jahve Saboas («av vertsfolket») som Jove Sabazius.

Denne feilaktige forbindelsen mellom Sabazios og Sabaos har ofte blitt gjentatt. Tilsvarende har Plutark opprettholdt at jødene dyrket Dionysos, og at dagen for sabbaten var en festival for Sabazius.^[20] Plutark har også diskutert identifiseringen av den jødiske gud med den «egyptiske» (egentlig arkaiske greske) guden Tyfon, en identifisering han senere avviste, skjønt identifiseringen mellom Tyfon-Set og Jahve er ikke i seg selv kontroversiell da den er godt bevitnet i den hebraiske praksis fra 300-tallet f.Kr. og ut på 100-tallet e.Kr. De som dyrket den sene greske monoteistiske Hypsistos, aksepterte å dyrke den jødiske gud under dette navnet.