Sanitet

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020

Sanitet er en militær våpenart som omfatter det militære helsevesen. Sanitetens oppgave er å sørge for styrkenes hygiene og behandle og forebygge skader og sykdom.

I Norge defineres sanitet som all virksomhet som skal sikre eller gjenopprette de helsemessige forhold, innbefattet forebyggende medisin og behandling av syke og sårede, slik at stridsevne og moral ivaretas.^[1]

I det første århundre e.Kr. hadde romerne en «piluttrekker» i hver kohort. Fram til 1800-tallet lå medisinsk hjelp på slagmarken på samme primitive nivå. Det var vanlig for en hær i felten å miste like mange menn på grunn av sykdom og infeksjoner som i kamp. Historisk sett hadde ikke sanitet høy prioritet. En oberst Walton i boken History of the British Standing Army konkluderte med at sanitet og feltprest var like lite vitale for at en hær skulle kunne løse sitt oppdrag.

Romerne hadde, i tillegg til pilutrrekkeren nevnt over, også en lege i hver legion. De bygde også ut et sykehussystem, som førte til at i hver befestning var det et valetudinarium som skulle behandle syke og sårede. Som med så mange andre romerske framskritt gikk dette også i glemmeboken da Romerriket gikk under.

Det var ikke før normannernes invasjon av England på 1000-tallet at man igjen skriver om militærmedisin. Hver normannerhøvding hadde med seg en med spesielt ansvar for å behandle syke og sårede, vanligvis en munk. Den medisinske kunnskapen var dårlig, og en vanlig behandlingsform var årelating. Etter at paven erklærte på 1100-tallet at munker ikke skulle spille blod, overtok barbererne munkenes plikter. Bare den medisinske teorien ble ivaretatt av munkene.

Etter hvert som krutt og skytevåpen kom i bruk ble skadene mer mangeartede og flere behandlingsmåter kom i bruk. Man hadde innsett at blødning fra sår måtte stoppes, men på tross av dette fortsatte praksisen med årelating lenge. I regjeringsperioden til Elizabeth I av England hadde hvert kompani i den engelske hæren sin egen kirurg og litt medisinsk utrustning. I den engelske borgerkrigen ble det satt opp noen få militære hospitaler, og et mer organisert sanitetsvesen. En ekspedisjon på den tiden til De vestindiske øyer inkluderte verdens første hospitalskip.

Etter det engelske monarkiet ble gjeninnsatt i 1660 ble en permanent hær satt opp. Her ble også stillinger for kirurger i hvert regiment inkludert. Denne stillingen var dessverre lite attraktiv, med få muligheter for forfremmelse.

I Norge nevnes militær sanitetstjeneste for første gang under Hannibalfeiden omkring 1645 i form av en feltskjær som var håndverker, ikke lege. Det har imidlertid vært legekyndige folk knyttet til militær aktivitet tidligere (en legekone nevnes i forbindelse med slaget på Stiklestad i 1030). I fredstid var en feltskjær barberer og tilhørte ofte barberlauget. Etter opprettelsen av Universitetet i Christiania 1811 og medisin kom inn som fag i 1814, kom kirurgi til å inngå som en del av utdannelsen og feltkirurgyrket døde ut i Norge.

Det neste framskrittet innenfor militærmedisinen kom med John Hunter på 1700-tallet. Han er kjent for sitt arbeid innen anatomien og kirurgi, men spilte også en viktig rolle innenfor militær sanitet. Hans bidrag var først og fremst opprettelsen av felthospitaler, som kunne virke nærmere fronten og gjorde at de sårede slapp en strabasiøs transport for å bli behandlet. Han var også med på å heve terskelen for amputasjoner noe.

Et vendepunkt for militærmedisinen kom med Krimkrigen. Tidlig i felttoget var det en total mangel på medisinsk administrasjon og planlegging. Nesten intet medisinsk utstyr ble tatt med, og forholdene var spesielt vanskelige, med kolera, tyfus og dysenteri blant soldatene. For de som ble syke eller såret var det en strabasiøs tur på over 480 km tilbake til Scutari, hvor de endte på et sykehus i kaos. Det hadde opprinnelig vært en tyrkisk kaserne, men var nå et improvisert sykehus, med rotter og uten oppvarming. Amputasjoner ble foretatt med skitne instrumenter, og selv om kloroform som anestesi hadde vært i bruk i noen år, var det lite tilgjengelig ved Scutari.

Opinionen ble forferdet da rapporter om forholdene kom tilbake til Storbritannia. Resultatet ble en ekspedisjon, ledet av Florence Nightingale, for å bedre forholdene. Hun måtte kjempe mot doktorer, inspektører, overkommandoen, generalstaben og forsvarsdepartementet. Nighingale hadde dog sine mektige beskyttere, blant annet selveste dronning Victoria.

Etter krigen, med de forferdelige forholdene friskt i minne, ble det i Storbritannia organisert en egen våpengren for saniteten. Mer vekt ble lagt på utdannelse og forskning, og etter som årene gikk ble systemet med regimentshospitaler lagt til side til fordel for større og bedre utrustede sykehus. På tross av dette sank statusen til sanitetspersonellet, og det endte med at den britiske legeforeningen måtte intervenere og presse fram dannelsen av et eget legekorps i 1898.

Under boerkrigen (1899–1902) ble det gjort flere framskritt. Sanitære forhold og enkel hygiene var nå på dagsordenen, og de første forsøkene med vaksiner var gjennomført. På tross av dette var ikke praksisen i tråd med teorien, og i begynnelsen av krigen hadde britiske styrker 20 ganger så mange syke som sårede. Behandlingen av skuddskader og lignende hadde kommet videre; det var første gang enkeltmannspakninger var i bruk, og både bryst- og hodeskader var mulig å behandle kirurgisk.

Første verdenskrig stilte sanitetstjenesten på en enorm prøve. Mengden sårede var så kolossal at selv om kirurgiske prosedyrer hadde blitt langt bedre, slet saniten med antallet pasienter og de dårlige forholdene med forurenset jord og hvor lang frontlinjen var. Vaksinasjonsprogrammene var nå bedre, og antall tyfustilfeller var bare 2% av antallet under boerkrigen. To nye problemer ga legene hodebry; den ene var skyttergravsfot og den andre var skyttergravsfeber. Preventive tiltak vist seg å være svaret på dem begge. Den amerikanske hæren gjorde også på denne tiden blodoverføring praktisk mulig.

Saniteten etablerte et system hvor de sårede ble fraktet bakover fra fronten til en rekke oppsamlingsplasser, først i regimentets regi. Der ble de undersøkt av en sanitetsoffiser før de ble sendt videre bakover. Gjennom to stopp til ble de sårede sortert i forskjellige kategorier, og til slutt ble de evakuert til et sykehus, hvis det viste seg nødvendig. De første motoriserte ambulansene ble også tatt i bruk.

Under krigen ble også psykiske skader for første gang ansett som krigsskader. Også her var amerikanerne langt framme. Et annet stort framskritt var antibiotika.

Under andre verdenskrig var det først og fremst mobiliteten som var utfordringen. Krigføringen var ikke lenger relativt statisk; frontlinjene flyttet seg ofte daglig. Man begynte å gjøre operasjoner i framskutte feltsykehus, og pansrede kjøretøyer og fly ble brukt for å evakuere de sårede. Man hadde også psykiatriske grupper i felten for første gang.

Under Koreakrigen og Vietnamkrigen ble evakueringen perfeksjonert. En soldat som ble såret kunne nå vente å være på et operasjonsbord innen 20 minutter. For første gang på lenge gikk antall dødsfall mens pasienten var under behandling opp; dette skyldtes at man kunne behandle hardere skadde pasienter enn tidligere.

• Steeds, Will (red.); Forces 89, Ian Allan Ltd., ISBN 0-7110-1828-6