Sankt Mikaels orden

Ordenskjedet for Sankt Mikaels orden, 1660.

Sankt Mikaels orden (fransk Ordre de Saint-Michel) var en fransk ridderorden innstiftet av kong Ludvig XI i 1469. Ordenen var viet til og bar navn etter erkeengelen Mikael. Ordenstegnet bar et bilde av erkeengelen i kamp mot dragen. Det var opphengt i et kjede bestående av muslingskall og knuter.

Ordenen ble avskaffet under den franske revolusjon, gjenopprettet i 1816 og endelig avskaffet som offisiell fransk orden i forbindelse med julirevolusjonen i 1830. Etter dette har ordenen vært en dynastisk orden i Huset Bourbon.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Midt på 1300-tallet eksisterte det i Frankrike en ridderorden, kalt Stjerneordenen, men etter at den opphørte ble ingen annen orden innstiftet før Sankt Mikaels orden i 1469. Kong Karl V og kong Karl VI benyttet i stedet et system med emblemer og drakter for å knytte til seg personer av ulik rang i et patron–klient-system. Det forekom også utdeling av kjeder som tegn på kongelig gunst.[1]

Kong Ludvig XI, som ble konge i 1461, avviklet dette systemet. Han var en praktisk anlagt realpolitiker som ikke hadde mye til overs for tidens ridderkultur.[2] I 1469 innstiftet han likevel en ridderorden, Sankt Mikales orden, som et motstykke til Det gylne skinn i Burgund. Ordenen var blant annet et forsøk på å trekke kongens bror bort fra hertug Karl I av Burgund.[2]

Innstiftelse

[rediger | rediger kilde]
Ludvig XI omgitt av riddere av Sankt Mikaels orden. Illustrasjon fra ordensstatutter, omkring 1525.

Den énklasses kjedeordenen ble innstiftet 1. august 1469 med statutter som stort sett fulgte statuttene for Det gylne skinn.[3] Det skulle være maksimalt 36 riddere.[4] Kongen var ordenens overhode og suveren. Ved innstiftelsen ble femten riddere utnevnt. Riddere skulle samles årlig på helgenes festdag 29. september i kapellet i klosteret på Mont-Saint-Michel, men dette ble det ikke noe av før i 1548 og da i Lyon.[5] Heller ikke andre av ordenens aktivitetene eller organisasjonen ordenen ifølge statuttene skulle ha ble det særlig mye av.

Ordenen ble satt under beskyttelse av erkeengelen Mikael, ansett som den første ridder, og ble oppkalt etter ham.[6] Erkeengelen Mikael som på 1200-tallet hadde fått en sentral stilling og som ble gjenstand for dyrking som vedvarte de påfølgende århundrene. I Frankrike ble det på 1300-tallet slått mynt med motiv der erkeengelen seirer over djevelen, barn la ut på pilegrimsferder til Mont-Saint-Michel og i 1425 åpenbarte erkeengelen seg for Jeanne d’Arc.[7] Erkeengelen figurerte også i kongelig ikonografi.[6]

Kong Ludvig ønsket at ordenstegnet skulle vise erkeengelen på en klippe, altså Mont-Saint-Michel, men erkeengelen ble heller vist i rustning stående på en drage.[8] Kjedet skulle ifølge statuttene bestå av motiver med hjerteskjell og knuter. Skjellet er et pilegrimsmerke. Fra kong Ludvig XIIs tid (regjerte fra 1498) ble motivet med erkeengelen satt i en medaljong som hang fra kjedet. Tidligere hadde motivet vært satt inn i selve kjedet.[3]   Ordenskjedet ble avbildet sammen med riddernes våpenskjold og mot utgangen av 1400-tallet ble det også vanlig at ordenskjedet omga kongevåpenet.[3]

Utnevnelsene av riddere kunne være styrt av politiske hensyn.[9] I tillegg til adelsmenn, ble også tjenestemenn uten adelstittel utnevnt til riddere.[10] I tillegg til menn fra kongens eget rike, ble utenlandske fyrster tilbudt medlemskap i ordenen. Kong Christian I av Danmark og Norge og etterfølgeren kong Hans aksepterte tilbudet, det samme gjorde Jakob III av Skottland.[9]

Vekst i antall riddere

[rediger | rediger kilde]
Frankrikes våpenskjold omgitt av ordenskjedet for Sankt Mikaels orden fra Tau-palasset i Reims

Fra kong Henrik IIs regjeringstid vokste ordenen raskt. Til tross for begrensningene på antall riddere utnevnte kong Henrik II minst 101 nye riddere.[11] Etterfølgeren kong Frans II utnevnte minst 24 riddere i sin 17 måneder lange regjeringstid, mens kong Karl IX utnevnte 17 riddere i 1561, 17 nye i 1563 og 56 i 1564. Kong Karl IX endret i 1565 statuttene slik at riddernes tall ble satt til 50. I 1569 utnevnte han likevel 151 nye riddere og fortsatte med mange utnevnelser resten av sin regjeringstid.[11]

Det stor antallet utnevnelser gikk ut over ordenens omdømme. Kong Kong Henrik III forsøkte å gjenopprette ordenens prestisje ved å bare utnevne få nye riddere, men ga opp prosjektet og innstiftet en ny orden i stedet.[12] Den Hellige Ånds orden, grunnlagt i 1578, overtok posisjonen som Frankrikes fremste orden. Tidlig på 1600-tallet mente Garter King of Arms, våpenkongen i England, at ordenen ble tildelt så mange at omdømmet og prestisjen ble skadelidende.[13]

Orden nummer to

[rediger | rediger kilde]

Etter opprettelsen av Den Hellige Ånds orden fikk Sankt Mikales orden rollen som utmerkelse for lavererangerende adels- og tjenestemenn.[14] Antallet riddere ble økt til 100. I tillegg kom ridderne av Den Hellige Ånds orden, som også ble tildelt Sankt Mikaels orden.[14]

Utover 1700-tallet ble ordenen benyttet til å belønne sivil innsats for kronen, slik at vitenskapsmenn, leger, bankmenn og kunstnere ble utnevnt til riddere. Etter opprettelsen av Den militære Sankt Ludvigs orden i 1693 ble Sankt Mikales orden ikke lenger tildelt for militært virke.[14]

Avskaffelse

[rediger | rediger kilde]

Som følge av den franske revolusjon ble ordenen avskaffet som offisiell fransk orden. Nasjonalforsamlingen opphevde ordenen i 1791.[14] Ludvig XVIII fortsatte fra sitt eksil med ridderutnevnelser i 1797 og 1798. Etter restaurasjonen ble ordenen formelt gjenopprettet i 1816 og nye utnevnelser fant sted. Kong Karl X foretok utnevnelser i 1828, men etter dette holdt utnevnelsene opp. Kong Ludvig Filip avskaffet alle andre ordener enn Æreslegionen og det ble forbudt å bære ordenstegnet for Sankt Mikales orden.[14]

Dynastisk orden

[rediger | rediger kilde]

Sankt Mikales orden har imidlertid fortsatt som dynastisk orden i Huset Bourbon.[14] Etter et opphold på hundre år ble ordenen igjen tildelt i 1929 og 1930 av den legitimistiske Jaime, hertug av Madrid. I 1960 utnevnte Jaime, hertug av Anjou og Segovia, seks nye riddere.Bortsett fra en enkelt utnevnelse tidlig på 1900-tallet, har ordenen ikke blitt tildelt av de orléanistiske tronpretendentene.[14]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Boulton 2000, s. 427–428.
  2. ^ a b Boulton 2000, s. 431.
  3. ^ a b c Boulton 2000, s. 442.
  4. ^ Boulton 2000, s. 443.
  5. ^ Boulton 2000, s. 432–435.
  6. ^ a b Boulton 2000, s. 440.
  7. ^ Keck 1998, s. 6 og 180.
  8. ^ Boulton 2000, s. 441.
  9. ^ a b Boulton 2000, s. 444.
  10. ^ Boulton 2000, s. 444–445.
  11. ^ a b Boulton 2000, s. 435.
  12. ^ Boulton 2000, s. 436.
  13. ^ Matikkala 2014, s. 12.
  14. ^ a b c d e f g Sainty 2006, s. 315–322.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Boulton, D'Arcy J.D.: «Chapter 15. The Order of St Michael the Archangel. France, 1469–1790», i The Knights of the Crown The Monarchical Orders of Knighthood in Later Medieval Europe 1325–1520, 2. utgave, Woodbridge: Boydell Press, 2000, s. 427–447
  • Keck, David:  Angels and Angelology in the Middle Ages, New York/Oxford: Oxford University Press, 1998
  • Matikkala, Antti: «On the Concepts of 'Sovereign' and 'Great' Orders», The Coat of Arms, nr. 227, 2014, s. 9–22
  • Sainty, Guy Stair: «The Order of Saint Michael» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, s. 315–322
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sankt_Mikaels_orden&oldid=19353359»