Ludvig XII av Frankrike
Ludvig XII av Frankrike | |||
---|---|---|---|
Født | 27. juni 1462[1][2] Slottet i Blois | ||
Død | 1. jan. 1515[1][2] (52 år) Hôtel des Tournelles | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Jeanne de France (1476–1498)[3] Anna av Bretagne (1499–1514)[4][3] Maria Tudor, dronning av Frankrike (1514–1515) (bryllupssted: Abbeville)[4][3] | ||
Far | Charles Ier d'Orléans[4] | ||
Mor | Maria av Cleves[4] | ||
Søsken | Marie of Orléans, Viscountess of Narbonne[4] Anne of Orléans, Abbess of Fontevraud Joan of Valois, Duchess of Alençon | ||
Barn | Claude av Frankrike[4] Renée av France Michel Bucy | ||
Nasjonalitet | Frankrike[5] | ||
Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
Utmerkelser | Sankt Mikaels orden | ||
Regjeringstid | 1498–1515 | ||
Våpenskjold | |||
Ludvig XII av Frankrike, kjent som «folkets far» (fransk Le Père du Peuple (født 27. juni 1462 i Blois i Frankrike, død 1. januar 1515 i Hôtel du Roi som var en del av Hôtel des Tournelles i Paris), var Frankrikes 35. konge og den eneste fra sin gren av huset Valois, Valois-Orléans. Han styrte landet fra 1498 til sin død, og drev en svært aktiv utenrikspolitikk[trenger referanse].
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ludvig var sønn av hertug Karl av Orleans (som var barnebarn av Karl V av Frankrike) og Maria av Kleve.
Opprøret mot Karl VIII
[rediger | rediger kilde]Mellom 1484 og 1487 deltok Ludvig i den føydale opposisjonen mot Karl VIII. Ludvig ble beseiret og fengslet i 1487, forsonte seg i 1490 med kongen, og opptrådte deretter lojalt mot kongen[trenger referanse].
Konge
[rediger | rediger kilde]I 1498 etterfulgte han den franske kongen på tronen, som hans nærmeste arving. Gjennom ordonnanser i 1500, 1501 og 1512 utformet han og hans nærmeste rådgivere den finansielle og judisielle forvaltning i Frankrike i særskilte hierarkier.[trenger referanse] Ved innstiftelsen av Det store råd i 1498 gav Ludvig forvaltningen en høyeste domstol. Det lokale selvstyret ble innskrenket, og den lokale kongelige forvaltning ble utvidet i tilsvarende grad.
I sin ytre politikk fortsatte Ludvig sin forgjengers italienske ekspansjonspolitikk. Milano ble erobret i 1499. Han spilte lenge en avgjørende rolle i Italia, men i 1513 kullkastet en allianse mellom keiseren, England, Spania og paven hans maktstilling. Han ble da tvunget til å trekke seg tilbake. Til tross for dette mislykkede prosjektet beholdt han folkets støtte.[trenger referanse]
Han giftet seg i 1476 med Jeanne av Frankrike (1464–1505), datter av Ludvig XI av Frankrike. Etter at Ludvig XII var blitt konge av Frankrike i 1498, tvang han paven til å oppløse ekteskapet. I 1499 giftet han seg med Anne av Bretagne (1477–1514), som var enke etter Ludvigs forgjenger, Karl VIII av Frankrike. Etter hennes død i 1514 tilfalt hertugdømmet Bretagne Frankrike.
Den 9. oktober 1514 inngikk den aldrende Ludvig sitt tredje ekteskap, denne gang med den unge Maria Tudor, søster av kong Henrik VIII av England.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b RKDartists, rkd.nl, besøkt 23. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b emp-web-84.zetcom.ch, besøkt 7. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage person ID p10525.htm#i105242, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 435093, rkd.nl, besøkt 30. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Frederic J. Baumgartner: Louis XII. New York 1996.
- Georges Bordonove: Louis XII. Le père du peuple. Paris 2000.
- John S. C. Bridge: A History of France from the Death of Louis XI. Bd. 3 og 4, Oxford 1929.
- Robert Knecht: The Valois Kings of France 1328–1589. London 2004, s. 126ff.
- Robert Knecht: The Rise and Fall of Renaissance France. Oxford/Malden 2001, s. 46ff.