Satyrspill

Satyrspill var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie. De framstilte kor med satyrer, bukkelignende figurer knyttet til skogsguden Pan, basert på gresk mytologi, og forestillingene hadde hyppig fornøyelser med drukkenskap, frekk seksualitet (inkludert store falliske rekvisitter), skøyerstreker, grovkornete vitser og generell munterhet.

Satyrspill var det ene av tre variasjoner i sjangeren athensk drama, de andre to var tragedie og komedie. Satyrspill kan bli sporet tilbake til Pratinas fra Flius, ca 500 f.Kr. og en av de tidligste dramatikere. Etter å ha bosatt seg i Athen begynte han antagelig å tilpasse dityramber (jubelhymner), vanlig hvor han kom fra, med korsang fra satyrer for utfylle tragedien som form og som nylig hadde blitt oppfunnet og utviklet i Athen. Hans satyrsang møtte bifall og ble ytterligere utviklet av hans sønn Aristeas, av Koirilos, av Aiskhylos, og andre.

Under festivalen Dionysia i Athen var det vanlig at hver skuespillforfatter stilte i en dramakonkurranse med tre tragedier og et satyrspill. Satyrspillet ble framført enten ved slutten av festivalen, eller mellom andre og tredje tragedie (tragediene utgjorde ofte en trilogi), som en form for livlig underholdning, komisk avlastning fra tyngden av dystre, fatalistiske tragedier. Satyrspill var korte, halvparten av varigheten til en tragedie. Vanlige temaer var himmelen, skjebnen, og gudene som blandet seg inn i menneskenes anliggender i de tragedier som ble framført gjennom festivalen med kor av satyrer og Silenos, den eldre fordrukne følgesvennen til guden Dionysos.

Opprinnelsen til teatertradisjonen og framkomsten av satyrspill kan bli sporet til antikkens rurale feiringer til ære for guden Dionysos. Rush Rehm har argumentert at disse innledet «jordbruksyklusen med såing og høsting», nært assosiert med Dionysos, som representerte legemliggjørelsen av «et grunnleggende iboende paradoks for verden, livgivende, men potensielt destruktivt».^[1] Dramafestivalene under urbane Dionysia i Athen, tilsvarende dedikert til Dionysos, krevde at hver dramatiker stilte med tre tragedier og et satyrspill i en tevling som fungerte som siste stykke framført ved festivalen.^[2] Den nøyaktige opprinnelsen til satyrspillet er fortsatt diskutert blant forskerne. Brockett har argumentert at de fleste bevis har «kreditert Pratinas for å ha oppfunnet denne formen en gang før 501 f.Kr.»,^[3] noe som er støttet av P. E. Easterlings argument at ved 400-tallet f.Kr. ble satyrspillet betraktet som en helhetlig bestanddel av tragike didaskalia.^[4] Brockett har også foreslått muligheten for at satyrspillet var den første form for drama hvor fra både tragedien og komedien til sist oppsto fra.^[5]

A. E. Haigh har imidlertid holdt fast ved det faktum at satyrspillet er en overlevelse fra «den primitive perioden av bakkisk dyrkelse».^[6] Haigh lister flere eksempler på nedtegnelser for urbane Dionysia; således, i 472 f.Kr. vant Aiskhylos førsteprisen med Phineus, Perserne, Glaukos og satyrspillet Promethevs. Blant Evripides’ bidrag, framhever Haigh stykkene Theristai (431 f.Kr.), Sisyfos (415 f.Kr.) og Alkestis som Evripides fikk lov til å presentere som erstatning for det tradisjonelle satyrspillet.^[7]

De mytologiske opprinnelsene til satyrene er nært tilknyttet til ankomsten av Dionysos inn i den hellenistiske kulturen. Satyrene og deres kvinnelige motpart, mænadene, var tilhengere av Dionysos, en «etternøler til Olympos og antagelig av asiatisk opprinnelse».^[8] I henhold til Roger Lancelyn Green begynte antagelig satyrene som mindre naturguddommer, mens deres utpekte leder Silenos var opprinnelig en vannånd, en som gjorde vannkilder og fontener.^[9] Silenos var allerede deltagende i kulten til Dionysos da satyrene ble en del av gudens følge, og ble deretter utpekt som deres far. Satyrene ble karakterisert ved deres umoralskhet, omfattende drikking og fyll, og nedbrytning av tradisjonelle verdier og grenser.^[9] Eric Csapo og Margaret C. Miller har i tillegg argumentert at satyrer har en sterk forbindelse til musikk og dans, og betrakter dem som «arketypiske musikere og dansere»,^[10] således knyttet dem til de dionysiske prosesjoner og til teaterkulturens opprinnelse.^[11]

Materialet for et satyrspill, som det var for tragedien, ble tatt fra et epos eller mytologien, og handlingen, som skjedde under åpen himmel, var i en ensom skog, satyrenes tilholdssted, hadde generelt et tragisk iboende element, men tragediens karakteristiske høytidelighet og pompøse storhet var langt mindre uten at det på noen måte endret prakten i de tragiske kostymene eller verdigheten til de heltene som ble introdusert. Den muntre effekten i spillet var ikke så mye avhengig av handlingen, slik som tilfellet er med komedien, men heller med korets forhold til handlingen. Dette forholdet var knyttet til de formålsløse, nesevise, smakløse og uforskammede, og på samme tid satyrenes feige natur. Antallet personer i koret er ikke kjent, skjønt det var antagelig enten 12 eller 15, akkurat som i tragedien. I henhold med de populære oppfatningene om satyrene, besto deres kostymer av geiteskinn, eller av dåhjort eller panter, og ble hengt på en naken kropp, og i tillegg til dette også en heslig maske og busete hår. Korets dans i et satyrspill ble kalt for sicinnis, og besto av fantastiske former for sprang og hopp.

Det eneste satyrspill som har blitt bevart i sin helhet er Evripides’ Kyklopen, basert på Odyssevs’ møte med kyklopene og Polyfemos, noe som skjer i bok 9 i Odysseen. Aiskhylos ble omtalt for sine satyrspill,^[12] det største fragmentet som er blitt bevart er hans Dictyulci (Garntrekkerne) hvor barnet Persevs blir vasket opp på stranden med sin mor Danaë og ble funnet av Silenos og hans satyrer. Det er også bevart et satyrspill av Sofokles kalt for Ichneutai (Sporhundene) hvor satyrene ble ansatt av Apollon for å finne hans stjålne krøtter, og de oppdager barnet Hermes. Mindre fragmenter fra andre satyrspill eksisterer også, og sjangeren fortsatte å bli skrevet og framført så sent som 100-tallet e.Kr., skjønt det meste har forsvunnet.^[13] Selv et fragment av musikken til et satyrspill har overlevd til ettertiden.^[14] Romerne etterlignet ikke denne formen for drama i sin kultur og litteratur, men likte å ha muntre etterstykker som fulgte deres alvorlige skuespill. Særlig komedien ble en kunstart som romerne videreutviklet og gjorde til sin egen.

Alle medlemmene av koret bar masker i henhold til den bakkiske tradisjonen.^[15] De tidligste pålitelige vitnemål er gitt av illustrasjonen på Pandora-vasen som er datert til midten av 400-tallet f.Kr. På vasen er satyrene portrettert som halvt mennesker, halvt som geiter, med geitehorn på hodene, og således viser til geiteguddommene av dorisk type.^[16]

En senere representasjon kan bli sett på Pronomos-vasen som er funnet i Napoli. Elementene med geiter har forsvinnet og satyrene minne om den gamle joniske Silenos som var hesteguddommer. De opptredende bærer hestehaler og korte bukser med falloser, et symbol på Dionysosdyrkelse.^[17] Haigh har hevdet at de doriske satyrene var de opprinnelige opptredende i de attiske tragedier og satiriske dramaer mens de joniske elementene ble introdusert ved et senere tidspunkt.^[17]

• Brockett, Oscar (1999): The History of Theatre Texas: University of Texas at Austin Press.
• Csapo, Eric & Miller, Margaret C. (red.) (2007): The Origins of Theatre in Ancient Greece and Beyond. From Ritual to Drama Cambridge: Cambridge University Press.
• Easterling, P. E. & Bernard M. W. Knox (red.) (1993): The Cambridge History of Classical Literature; Volume I Part 2: Greek Drama Cambridge University Press; opptrykk. ISBN 0-521-35982-1.
• Flickinger, Roy Caston (1918): The Greek theater and its drama, Chicago, University of Chicago Press.
• Haigh, A.E. (1907): The Attic Theatre Oxford: Oxford University Press.
• Hedreen, Guy (2007): «Myths and Rituals in Athenian Vase Paintings of Silens» i: Csapo, Eric and Miller, Margaret C. (red.) The Origins of Theatre in Ancient Greece and Beyond. From Ritual to Drama Cambridge: Cambridge University Press. pp. 150–195.
• Lancelyn Green, Roger (1957): Two Satyr Plays. Evripides, Cyclops, Sophocles, Ichneutai Middlesex: Penguin Books Ltd.
• Murray, Gilbert (1946): Evripides and his Age Oxford: Oxford University Press.
• Padilla, Mark W. (1998): «Herakles and Animals in the Origins of Comedy and Satyr Drama» i: Le Bestiaire d'Héraclès: IIIe Rencontre héracléenne, red. Corinne Bonnet, Colette Jourdain-Annequin, & Vinciane Pirenne-Delforge, s. 217-230. Kernos Suppl. 7. Liège: Centre International d'Etude de la Religion Grecque Antique.
• Rehm, Rush (1992): Greek Tragic Theatre. Theatre Production Studies ser. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-11894-8.
• West, M. L. (1992): Ancient Greek Music Oxford: Oxford University Press.