Scenografi

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet. Scenografi gjelder også for film, og ikke bare teater.

Scenografi er kunsten å visualisere scener i en teater-, opera- eller ballettforestilling, TV-produksjon eller film. Scenografien skal underbygge og forsterke handlingen i produksjonen. Scenografi dekker i dag alle områder fra spillerommet til kostymer og sminke.^[1] Scenografen arbeider med alle faggrupper i teateret, både kunstnerisk og teknisk. Scenografen er ansvarlig for scenebildet gjennom hele det dramatiske forløpet i produksjonen. I film kalles som regel scenografiansvarlig for produksjonsdesigner.

Ordet scenografi er av gresk opphav, og kommer fra de to ordene skene og grafi. Skene var bygningen bak orchestron, spilleplassen i det greske teateret. Grafi er kunsten å fremstille og å beskrive. Scenografi var opprinnelig dekorasjon av scenebygningen for å forklare handlingens tid og sted.

Teater kommer av teatron som betyr skueplass. Det greske teateret brukte i begynnelsen enkle tribuner av tre med naturen som bakgrunn. Senere ble teatrene bygget i naturlige skråninger for å lage et amfi. Skuespillet fant sted på orchestra. Orchestra var opprinnelig en rund danseplass for kultiske opptog. Inn til spilleplassen, orchestra, gikk det to veier, parados. Det greske teateret hadde tre skuespillere i tillegg til koret. Førsteskuespilleren, protagonisten, spilte den viktigste rollen i alle scenene. Dette betyr at den samme skuespilleren i den ene scenen kunne spille Oedipus, mens i den neste ville han spille Iokaste. Bak orchestra kom det derfor til en liten bygning, skene (telt eller hytte). Denne fungerte i begynnelsen kun som lager og skifterom for skuespillerne. Etterhvert som dramaene ble mer avanserte øket denne bygningen i omfang og betydning. Den fikk flere dører og forsiden proskenion kunne bli dekorert med malte paneler: scenografi.

Scenedekorasjoner slik vi kjenner dem i dag stammer hovedsakelig fra teateret i renessansen og barokken. På grunn av teaterets og operaens voksende popularitet ble det på denne tiden utarbeidet en rekke innovative og teknisk avanserte løsninger. Rundt begynnelsen av 1500-tallet formulerte den italienske arkitekten Sebastiano Serlio flere teorier om perspektivtegning og -maling som fremdeles brukes for å skape en illusjon av dybde der det er vanskelig å fremstille dette på andre måter.^[2] Århundret etter ble den italienske arkitekten og scenografen Giacomo Torelli en av designerne som satte fortgang i utviklingen av maskinell scenografi med sine design for operaer som La finta pazza, Bellerofonte og Venere gelosa. I Frankrike videreførte han på 1640-tallet sin tekniske tilnærming til scenedekorasjoner gjennom en rekke nye operaoppsetninger. Gjennom sitt arbeid med utviklingen av scenemaskineriet har Torelli satt sitt preg som en av verdens mest innflytelsesrike scenografer.^[3] Etter hvert ble scenemaskinerier bestående av tau, trinser og taljer mer og mer vanlig i teatrene og operahusene i resten av Europa. Et voksende mannskap av scenearbeidere bemannet teaterets sidescener og bakscene for å få det stadig mer komplekse maskineriet til å gå rundt. Det sies at sjømenn som var arbeidsledige i vinterhalvåret fikk jobb som scenearbeidere fordi de allerede var godt kjente med heising og firing av seil. Plystrelyder ga signal om når kulisser skulle inn og ut av scenen, i likhet med slik sjømennene var vant til fra skipene. Det er her overtroen om at man ikke skal plystre i teateret skal ha sitt opphav, fordi en malplasert plystrelyd kunne sette igang et sceneskift på feil tidspunkt. Dette kunne igjen føre til ulykker dersom skuespillerne ble truffet av sceneelementer på avveie.^[4]

I dag er vanligvis store deler av scenedekorasjonene digitalt og maskinelt operert. Lyskastere, dreiescener og scenetrekk er noen av sceneelementene som ofte blir styrt av motorer som opereres av digitale datasystemer. Det er også vanlig med scenerabeidere på teatre den dag i dag, men ofte ikke i like stor grad som i tidligere tider. Dette er både på grunn av en generell automatisering av sceneteknikken, på grunn av nye tekniske løsninger og på grunn av nyvinninger innen bruk av lette materialer, som aluminium og isopor. Disse materialene gjør at store og tilsynelatende tunge scenedekorasjoner ikke behøver særlig mye kraft for å flyttes på. Scenens tekniske kapasitet har mye å si for hvor mye av scenografien som kan styres digitalt og maskinelt, og det er derfor store variasjoner fra scene til scene og teater til teater.

Ordet scenografi brukes ofte om alle de visuelle aspektene knyttet til en forestilling, som kulisser, lysdesign, kostymer og sminke- og hårdesign.^[1] Selv om tittelen kanskje kunne tilsi det, er det uvanlig at scenografen alene har ansvaret for alle disse delene av forestillingen. Ofte samarbeider scenografen med flere andre fagpersoner, som kostymedesignere, lysdesignere og maske- og hårdesignere. I sceneproduksjoner er det ikke uvanlig at scenografen designer både kulissene og kostymene; om det er med en egen kostymedesigner eller ikke kommer ofte an på produksjonens størrelse.

• Olav Dalgard (1974). Teatret frå Aiskylos til Ibsen (2. utg utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-0390-1.  [Har bibliografi]

• Norske Scenografer i Creo. Faglig sammenslutning av scenografer, kostymedesignere, designere for figurteater, lysdesignere, videodesignere og lyddesignere i Creo.
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av scenograf