Sekel (mynt)

Kartago-sekel, ca 310–290 f.Kr.

Sekel (akkadisk šiqlu eller siqlu; hebraisk שקל‎, shekel, sheqel; gresk siklo's eller siglo's; latin siclus) betyr «vekt», og var en enhet for vekt og senere for valuta. Før preget mynt kom i bruk var det vanlig å veie edelt metall som gull og sølv som betaling. Den første bruken er fra Mesopotamia rundt 3000 f.Kr. Innledningsvis kan begrepet ha henvist til en bestemt vekt av bygg. Denne sekelen var på rundt 11 gram. Navnet sekel er i moderne tid gjeninnført som en valuta i dagens Israel som ny shekel.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Ordet sekel er avledet fra akkadiske šiqlu eller siqlu, en enhet for vekt tilsvarende til sumeriske gin2.[1] Den første dokumenterte bruken av ordet er fra rundt 2150 f.Kr. under det akkadiske rike under styret til Naram-Sin, og senere en gang rundt 1700 f.Kr. i Hammurabis lover. Ordet kom i bruk i europeiske språk via Bibelen, hvor begrepet først inngår i Første Mosebok.

Oldtidens sekel

[rediger | rediger kilde]
Tyrisk halvsekel.
Sølvsekel myntet i Jerusalem under det første jødiske opprøret mot Romerriket i 68 e.Kr. Advers: «Sekel Israel. År 3». Revers: «Jerusalem det hellige»
Bar Kokhba-sekel i sølv silver shekel/tetradrakme. Advers: Tempelet i Jerusalem fasade med den stigende stjerne, omgitt av «Shimon». Revers: En lulav, teksten: «til Jerusalems frihet»

De tidligste sekel var enheter for vekt, benyttet som andre enheter som gram og trojavekt for handel i tiden før mynter. Mynter ble oppfunnet av tidlig anatoliske handelsmenn som ga deres merker et stempel for å unngå å måtte veie det på nytt hver gang det ble brukt. Tidlige mynter var penger stemplet med et offisielt segl for å verifisere dens vekt. Sølvbarrer med stempling på ble utsendt. Senere myndigheter besluttet å formgi mynter. Herodot hevdet at de første mytene ble utstedt av Krøsus, konge av Lydia i Anatolia, som spredte dareiker av gull. I virkeligheten synes disse å ha blitt opprettet av Dareios I av Persia, persisk konge fra 521 f.Kr. til 485 f.Kr., og nedlagt av Aleksander den store som erstattet myntenheten med en som bar hans eget bilde. Gulldareiken hadde meget høy gullkvalitet, nær 95 prosent, og verd 20 sigloi eller sekeler. Siden kom den athenske obolós av sølv og drakme.

Som med mange av oldtidens enheter hadde også sekelen en rekke verdier avhengig av område, region og myndighet. Det vanlige var en vekt på mellom 9 og 17 gram, og verdier på 11,[2] 14 og 17 gram. En sekel i gull eller sølv er lik vekt til en av disse enhetene. Den er særlig den fremste myntene til hebreere. Sekelen var vanlig blant de vestsemittiske folkene. Moabittene, edomittene og fønikerne brukte sekelen, da som mynter og vekt. Myntenheten hos kartagerne, en tidligere fønikisk koloni, var basert på sekelen, en arv fra deres opprinnelse i Kanaan.

Arameisk tekel tilsvarende til det hebraiske shakal som ble benyttet i å skrive på veggen under Belsassars fest, i henhold til Daniels bok 5,25, mene, mene, tekel, ufarsin, direkte oversatt: «Talt, talt, veid, delt», deler tekel (veid) en felles rot med ordet sekel og kan også i tillegg dokumentere dens opprinnelige bruk som en vektenhet.

Tyrisk sekel

[rediger | rediger kilde]

Tyrisk sekel av sølv, sekel fra Tyr, var mediet som betalte sølvskatten i Jerusalem, og har blitt foreslått som en mulig mynt for «de tretti sølvpengene» som Judas ble betalt med i henhold til Det nye testamente.[3]

Jerusalem-sekel

[rediger | rediger kilde]

Tyrisk sekel ble til sist erstattet som tempelskatt i 66 e.Kr. ved Jerusalem-sekel i den første jødiske opprør mot Roma.

Bar Kokhba-sekel

[rediger | rediger kilde]

I løpet av Bar Kokhba-opprøret i tiden 132135 e.Kr. mot Romerriket myntet jødene i Judea egne Bar Kokhba-sekler.

I moderne tid

[rediger | rediger kilde]

Siden 1980 har sekelen igjen blitt valutaen i dagens moderne Israel, den første israelske sekel, deretter (siden 1985) den nye israelske sekel, eller shekel.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dilke, Oswald Ashton Wentworth (1987): Mathematics and measurement. University of California Press. s. 46.
  2. ^ Tenney, Merril red. (1976): The Zondervan Pictorial Encyclopedia of the Bible, bind 5, «Weights and Measures», Grand Rapids, MI: Zondervan.
  3. ^ Wiseman, D. J. (1958): Illustrations from Biblical Archaeology, London: Tyndale Press, ss. 87-89.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]