Setning (grammatikk)

Setningen er den minste grammatiske enhet. På norsk skal den normalt minst ha et verbal og et subjekt, altså en handling og noe som utfører handlingen.[1]

Syntaktisk grunnoppbygning

[rediger | rediger kilde]

Språkenes syntaktiske oppbygning gir en annen måte å inndele dem på. Her kan man skille ut tre sett normer: I de såkalte nominativ–akkusativ-språkene markeres subjektet både i transitive og intransitive setninger i nominativ-formen, mens objektet markeres i akkusativ. I de såkalte ergative språkene markeres subjektet i de transitive setninger som ergativ, mens både objektet i de transitive setningene og subjektet i intransitive setninger står i absolutiv, som i regelen er lik med den umarkerete formen av ordet. Til slutt er det de såkalte inaktiv–aktiv-språkene, hvor man markerer det handlende subjektet både i transitive og intransitive setninger ved å sette det i aktiv form, mens det inaktive subjektet og objektet begge markeres med inaktiv– eller absolutiv-formene.

Sidestilling, tilføyning eller bøyning

[rediger | rediger kilde]

Den tredje inndelingen av språkene er den eldste, som ble utformet allerede innen midten av det 19. århundre. Her konstaterer man at noen språk i prinsippet lar hvert ord svare til ett setningsledd og generelt utelater bøyningsparadigmer. De kalles isolerende, og noen eksempler på dette er kinesisk og vietnamesisk. Omvendt er språk som uttrykker syntaktiske markeringer ved brug av affikser, som settes på en rot, således at affikserne uttrykker særlige nyanser (modus, tempus, aspekt el. annet) av rotordet. Disse språk kalles agglutinerende, og typiske eksempler er tyrkisk og japansk. Så er det de språkene som markerer syntaksen både ved hjelp av endringer i ordenes rot og ved hjelp av betydningsbærende endelser. Disse språk kalles flekterende, og arabisk eller gresk er gode eksempler. Til slutt finnes det språk som kan bygge så mange endelser på kjerneordenes rot, at setningen erstattes av ett langt, sammensatt ord. De språkene kaller man polysyntetiske, og grønlandsk er et klassisk eksempel.

Sammenhenger på tvers

[rediger | rediger kilde]

Hvis man velger å se disse tre inndelingsmåter som uttrykk for forskjellige synsvinkler på språkene og ikke som absolutte størrelser, oppdager man at de ofte er mer eller mindre overlappende. Det er påvist at mange ergative språk samtidig også kan betraktes som SOV-språk (subjekt–objekt–verbal) med en agglutinerende morfologi. (Men det omvendte er ikke tilfellet, nemlig at SOV-språk med agglutinerende type også nødvendigvis skal være ergative.)

Referanser

[rediger | rediger kilde]