Vietnamesisk

«Vietnamesisk» kan også referere til Vietnam og vietnamesere.

Vietnamesisk
tiếng Việt
Brukt i		Vietnam[1]
Antall brukere		67 500 000[2]
Lingvistisk klassifikasjon		Austroasiatisk Mon-khmer-språk Viet-muong-språk Vietnamesisk
Skriftsystem		Det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i		Vietnam
Språkkoder
ISO 639-1		vi
ISO 639-2		vie
ISO 639-3		vie
Glottolog		viet1252
Wikipedia på vietnamesisk Vietnamesisk på Wiktionary

Vietnamesisk (tiếng Việt eller mer sjeldent Việt ngữ) er et austroasiatisk språk som er offisielt språk i Vietnam, og snakkes av over 67 millioner mennesker.

Mens Vietnam var en del av de franske koloniveldet var språket kjent som annamitisk (se Annam). Det er morsmål for viet-folket (eller kinh-folket) som utgjør 86 % av Vietnams befolkning, og for rundt 3 millioner vietnamesere i utlandet, hvorav rundt halvparten bor i USA. Det tales også som andrespråk av minoriteter i Vietnam.

Vietnamesisk er del av den austroasiatiske språkfamilien, og er det mest brukte språk i familien – det har mange ganger flere brukere enn alle de andre austroasiatiske språkene tilsammen. Store deler av ordforrådet har blitt lånt inn fra kinesisk. Vietnamesisk ble opprinnelig skrevet med kinesiske tegn. Det vietnamesiske alfabetet som brukes i dag er en utvida versjon av det latinske alfabetet, med diakritiske tegn for tone og visse bokstaver.

Vietnamesisk regnes vanligvis til viet-muong-språkene i mon-khmer-grenen av de austroasiatiske språkene, en språkfamilie som også omfatter khmer i Kambodsja, samt ulike stammespråk og lokale språk, for eksempel mundaspråkene som snakkes i det nordøstlige India og andre språk som snakkes i sørlige Kina. Det finnes imidlertid de som hevder at viet-muong-språkene er en selvstendig språkfamilie og ikke en gren av mon-khmer-språkene.

Vietnamesisk deler mange typologiske trekk med de sinotibetanske språkene, og vietnamesisk ble tidligere ofte klassifisert som sinotibetansk der man la mer vekt på typologi enn i komparativ lingvistikk. Dette synet fortsatte lenge i det språkvitenskapelige forskersamfunnet i Kina, men har lenge vært avvist av de fleste vestlige språkforskere.

Det virker sannsynlig at vietnamesisk i fjern fortid delte flere særtrekk med øvrige språk i den austroasiatiske familien, som bøyningsmorfologi og et rikere system av konsonantkombinasjoner, som senere har falt ut av språket. Vietnamesisk har som et resultat blitt strukturelt mer likt andre språk i denne språkbunten, og utviklet tone og isolerende morfologi. Disse særtrekkene, som det ikke er visst om eksisterte i uraustroasiatisk, har blitt inkorporert i en stor mengde ubeslektede språk i Sørøst-Asia, for eksempel thai (et tai-kadai-språk), tsat (et malayopolynesisk språk, i den austronesiske familien) og vietnamesisk, som alle har utviklet tone som et fonemisk særtrekk, selv om deres respektive urspråk ikke hadde tone.

Vietnamesisk har mange likheter med kantonesisk når det gjelder intonasjonsmønster og mangel på eksplosjonsfase for klusile sluttkonsonanter, en arv fra gammelkinesisk som også finnes igjen i koreansk.

Det urspråket vietnamesisk stammer fra ble talt i området rundt Den røde elv i det som i dag er nordlige Vietnam. Under den etterfølgende utvidelsen av det vietnamesiske folket og språket inn i det som i dag er sentrale og sørlige Vietnam (gjennom erobringen av den historiske nasjonen Champa og khmerfolkets daværende område ved Mekongdeltaet i nærheten av dagens Ho Chi Minh-byen), ble vietnamesisk språklig sett påvirka hovedsakelig av indiske og malayopolynesiske språk. Språket er først og fremst påvirka av kinesisk. Landet var en del av Kina i rundt 1000 år, fra 200-tallet f.Kr. til 900-tallet e.Kr.^[3]

Med kinesernes politiske dominans fulgte en massiv innlåning av kinesiske ord og en stor grammatisk påvirkning. Fordi kinesisk i så lang tid var det skrevne mediet for litteratur og offisielle dokumenter, samt den herskende klassens morsmål, består store deler av vietnamesisk ordforråd av såkalte Hán Việt-ord (sinovietnamesiske ord). Da vietnamesisk som følge av økt prestisje rundt begynnelsen av det andre årtusenet e.Kr. begynte å bli skrevet ned, ble det lagd en skrift (Chữ nôm eller nôm-skrift) basert på kinesiske tegn. Nôm-skriften nådde sin storhetstid på 1700-tallet da mange vietnamesiske forfattere og poeter brukte Chữ nôm for å skrive sine verk. Deriblant nevnes Nguyễn Du (forfatter av Kim Vân Kiều) og Hồ Xuân Hương (kalt «nôm-poesiens dronning»).

Da vietnameserne kom i større kontakt med vestlige handelsmenn og misjonærer, oppsto Quốc Ngữ, en videreutvikling av det latinske alfabetet slik det ble brukt av portugiserne. Da Frankrike invaderte Vietnam på slutten av 1800-tallet erstatta fransk gradvis kinesisk som utdannings- og myndighetsspråk. Vietnamesisk tok da inn mange franske uttrykk, som đầm (dam, fra madame), ga (jernbanestasjon, fra gare) og va-li (reiseveske, fra valise). Dessuten ble mange nydannede kinesiske ord lånt inn som nye sinovietnamesiske uttrykk for vestlige begreper og ideer som kom med franskmennene; noen eksempler er xã hội (samfunn, av 社會 shèhui) og siêu âm (ultralyd, av 超音 chāoyīn). Den latinskbaserte skrifta ble imidlertid ikke dominerende før i begynnelsen av 1900-tallet, da utdanning ble mer allment tilgjengelig og dette enklere skriftsystemet ble funnet å være mer effektivt for undervisningsformål og for kommunikasjon med allmennheten.

Som nasjonalt språk for den største etniske gruppa snakkes vietnamesisk over hele Vietnam, ikke bare av viet-folket, men også som andrespråk av minoritetsfolk. Det snakkes også av utvandrede vietnamesiske grupper, spesielt i USA, der det har nærmere en og en halv million brukere og er det sjuende mest talte språk (det er det tredje mest talte språket i Texas, fjerde i Arkansas og Louisiana, og femte i California^[4]). Av de resterende er størsteparten bosatt i Kambodsja, Laos, Frankrike, Australia (der vietnamesisk er det sjette mest talte språket) og Canada.

Selv om vietnamesisk ble talt av vietnamesere i årtusener, ble språket ikke offisielt administrasjonsspråk i Vietnam før på 1900-tallet. I større deler av sin historie brukte det landet som i dag kalles Vietnam, kinesisk i offisiell sammenheng. Vietnamesisk i form av chữ nôm ble brukt for administrative formål under det korte Tây Sơn-dynastiet. Under det franske kolonistyret ble kinesisk avløst av fransk i administrasjonen. Det var ikke før Vietnam ble selvstendig fra Frankrike at vietnamesisk kom i offisiell bruk. Språket er nå undervisningsspråk i skoler og universiteter, og det språket som brukes i offisielle sammenhenger.

Det finnes ulike lokale dialekter som kan grupperes inn i tre hoveddialekter.

Disse dialektene skiller seg noe i tone, uttale og i visse tilfeller ordforråd, selv om Huế-dialekten skiller seg tydeligere fra de andre på grunn av sitt avvikende ordforråd. Hỏi- og ngã-tonene er distinkte i nord, men har smelta sammen i sør. Digrafene ch og tr uttales på ulike måter i sør- og sentraldialektene, men er sammensmelta i norddialekten.

På grunn av krigsårene har det vært store folkeforflytninger i 1950-årene fra nord og sørover, og i mange tilfeller dannet de tilflyttede egne landsbyfellesskap. Dialektene lar deg dermed ikke like ryddig som før tilordne til sine respektive regioner.

En stavelse i vietnamesisk kan maksimalt bestå av en begynnelseskonsonantlyd, en eller flere vokallyder, og en sluttkonsonantlyd. En del av konsonantlydene skrives med flere bokstaver. En vietnamesisk stavelse inneholder også en tone.

De enkle vokallydene (monoftongene) i vietnamesisk framgår av tabellen nedenunder. Først står vokalens uttale i IPA (i hakeparentes), deretter dets staving på vietnamesisk.

Alle vokaler er urundede, utenom [u], [o] og [ɔ]. Vietnamesisk skiller ikke mellom lang og kort vokal, utenom i parene [ɐː]/[ɐ] og [əː]/[ə], der den korte vokalen i paret uttales veldig kort og aldri forekommer som sluttlyd i en stavelse.

Vietnamesisk har et stort antall diftonger og triftonger:

• Diftonger med [ə] til slutt:

  [iə] stavet -ia (til slutt) eller -iê- (yê-) når flere bokstaver følger

  [uə] stavet -ua (til slutt) eller -uô-

  [ɯə] stavet -ưa (til slutt) eller -ươ-

• Diftonger med [w] i begynnelsen. [w]-lyden staves

  o foran e, a, ă

  u foran i, ê, ơ, â, samt i kombinasjonen qu [kw].

• Diftonger med [w] til slutt. [w]-lyden staves

  o etter e, a

  u etter i, ư, ê, â, a

  Observer at ao uttales [ɐːw]; au uttales [ɐw].

• Diftonger med [j] til slutt. [j]-lyden staves vanligvis -i, men -y i

  ây som uttales [əj] og

  ay som uttales [ɐj], til forskjell fra

  ai som uttales [ɐːj].

Observer at ui uttales [uj], uy uttales [wi]. Imidlertid uttales qui [kwi], ettersom qu alltid uttales [kw].

• Triftongene består maksimalt av:

  [w]

  + vokal (monoftong eller noen av de tre [-ə]-diftongene)

  + [w] eller [j]. Eksempel:

  • oai [wɐːj], queo [kwɛw], nhiêu [ɲiəw]

Noen av vokallydene kan forandres under påvirkning av stavelsens sluttkonsonant, uten at dette fremkommer av hvordan ordet skrives. Se nedenfor.

Vietnamesisk har 20 konsonantlyder som kan innlede en stavelse:

I vietnamesisk skrift skrives begynnelseskonsonantene slik:

Lyden [ʔ] er et svakt glottisstøt som ikke skrives, men som innleder alle stavelser som begynner på vokal.

Saigon-dialektens uttale av begynnelseskonsonanter avviker for det meste slik:

• tr uttales [ʈʂ], Saigon-dialekten skiller altså i uttalen mellom tr og ch.
• d, gi, v uttales [j]
• r uttales [ʐ].
• s uttales [ʂ], Saigon-dialekten skiller altså i uttalen mellom s og x

En vietnamesisk stavelse kan slutte enten på en vokal eller på noen av følgende konsonanter:

Kommentarer til sluttkonsonantene:

• Klusiler «slippes» ikke – man former konsonantene i munnen, men slipper ikke ut luftstrømmen etterpå. Det vil si at «eksplosjonsfasen» mangler.
• ch og nh forekommer kun i visse kombinasjoner:

Klusil	IPA	Nasal	IPA	Kommentar
ach	ɐc	anh	ɐɲ	Kort [ɐ]-lyd
ich	ik	inh	iŋ
êch	ec	ênh	eɲ

• I kombinasjonene ông og ôc diftongeres vokalen til [əw].
• I kombinasjonene ong og oc diftongeres vokalen til [ɐw].

I både ông, ong, ôc og oc' stenges munnen på slutten, slik at en [m] respektive en [p] dannes samtidig med [ŋ] respektive [k].

I Saigon-dialekten uttales -n og -ng likt, nemlig som [n] etter fremre vokal og som [ŋ] etter bakre vokal. Likeså uttales -t og -c på samme måte, nemlig som [t] etter fremre vokal og [k] etter bakre. -nh og -ch uttales alltid [ɲ] respektive [c] i Saigon-dialekten.

Tonehøyden og dens forandring under uttalen av en vietnamesisk stavelse, er betydningsskillende. Det betyr at om man uttaler tonen feil, risikerer man å si et annet ord enn tilsiktet. Uten tonene hadde vietnamesisk hatt et ekstremt høyt antall likelydende ord. Tonene skiller seg når det gjelder:

• høyde
• lengde
• konturmelodi
• stemmekvalitet

Tone angis med diakritiske tegn som plasseres over eller under vokalen (de fleste tonetegnene settes inn over vokalen, men nặng-toneprikken skal stå under vokalen). Om det ikke er noen tonetegn, er tonen ngang. De seks tonene er:

Stavelser som slutter på klusiler, har et enklere tonesystem; de kan kun ha tonene sắc og nặng.

I Saigon-dialekten har tonene hỏi og sắc falt sammen, og tonene sắc og nặng uttales uten knirkelyd eller støt.

Vietnamesisk er, i likhet med mange språk i Sørøst-Asia og kinesisk et analytisk (eller isolerende) språk. Dermed handler dets grammatikk i høy grad med ordstilling og setningsstruktur heller enn morfologi (ordbøyning). Mens europeiske språk ofte bruker bøyning for å uttrykke for eksempel tempus, bruker vietnamesisk grammatiske partikler eller syntaktiske konstruksjoner.

Vietnamesisk beskrives ofte som et «monosyllabisk» språk, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. Det er sant at vietnamesisk har mange ord som kun består av én stavelse, men de fleste ord har faktisk to stavelser. Dette avhenger for det meste av de mange dupliserte ord som forekommer i hverdagsspråket, kanskje spesielt blant adjektivene. Det er riktigere å si at de fleste morfemer har én stavelse.

Vietnamesisks syntaks, ordstilling og meningsoppbygning følger den grunnleggende ordstillinga subjekt–verb–objekt (SVO). For eksempel:

• Tôi nhìn thấy cái bàn. – «Jeg ser bordet.» [Tôi = jeg, nhìn thấy = se, cái bàn = bordet]

Men det finnes meninger med annen ordstilling. Oftest handler det da om meninger der:

1. objekt mangler. Da blir ordstilling naturligvis SV.
2. subjekt mangler. Vietnamesisk har ingen subjektstvang. Det er meget vanlig med meninger uten utsatt subjekt. Det framgår da av sammenhengen hva det underforståtte subjektet er – ofte det samme som i meningen foran. Passer ikke det kan man ha som tommelfingerregel at dersom setningen er påstående pleier det underforståtte subjektet å være i første person; om setningen er et spørsmål pleier subjektet å være i andre person.
3. verb mangler. Det finnes meninger der predikatet er et substantiv i stedet for et verb. Det er ikke spesielt vanlig med slike meninger, ofte gjelder de tidsangivelser. For eksempel er subsantivfrasen hai giờ predikat i
   • Bây giờ hai giờ – «Nå er klokka to.» [bây giờ = nå, hai giờ = klokka to]
4. man har valgt ut en setningsdel, for eksempel objektet, til å være tema i en tema-rema-konstruksjon. Temaet stilles da først i meningen, og ofte lar man remaet begynne med ordet thì som kun er rema-markør. I en tema-rema-konstruksjon angir temaet det emnet som meningen handler om, mens remaet (av gresk rhēma «det sagte») gir informasjon om dette emnet. For eksempel:
   • Cái bàn thì tôi nhìn thấy. – «Bordet, jo det ser jeg.» I eksempelet er bordet tema, det faktum at «jeg ser det» er rema.

Adjektiver finnes ikke i vietnamesisk. I stedet bukres verb som betegner tilstand, for eksempel vàng (å være gul), lớn (å være stor). De fungerer som predikat på samme måte som andre verb:

• Cái bàn đó vàng. – «Det bordet er gult.» [Cái bàn đó = det border, vàng = gul]

Som man ser i eksempelet bruker vietnamesisk i setninger som disse ikke noe spesielt ord for «er»; vàng er jo et verb i seg selv.

Substantiver kan forsees med ulike typer bestemmelser (attributt). De plasseres etter substantivet. De vanligste typene er:

• Attributter som angir eier. De kan innledes med của (som altså motsvarer genitivsbøyning i norsk), men eierattributtet kan også være helt umarkert. For eksempel kan «Dinhs bord» hete Cái bàn của anh Đính eller Cái bàn anh Đính uten noen spesiell betydningsforskjell [cái bàn = bord, anh = høflighetsord, Đính = personnavn].
• Relativsetning. Relativsetningen kan stå helt umarkert etter substantivet, som i Cái bàn anh Đính đã mua – «Bordet som Dinh har kjøpt» [đã mua = har kjøpt]. Men man kan også bruke et relativt pronomen, som oftest mà, sm da settes først i relativsetningen. Meningen blir da Cái bàn mà anh Đính đã mua – «Bordet som Dinh har kjøpt.»
• Tilstandsverb, altså et verb som tilsvarer et norsk adjektiv. Som attributt settes slike verb etter substantivet. Verbet fungerer da som en relativsetning – et enkelt verb holder jo for å gjelde for en fullstendig setning i vietnamesisk. Resultatet blir meget likt et norsk adjektivattributt: «Det gule bordet» heter Cái bàn vàng, hvilket høres ut som om setningen ble konstruert som på norsk, men det er den altså ikke; den er konstruert som «Bordet som er gult».
• Et annet substantiv. For eksempel kan «det gule bordet» også uttrykkes som Cái bàn màu vàng [màu = farge], der màu vàng – «gulfarge» er et attributt til cái bàn.

En følge av det som beskrives ovenfor er at man ofte ikke kan se på en frase om den er tenkt som en subjekt–predikat-konstruksjon eller som en substantiv–attributt-konstruksjon: Cái bàn vàng kan både bety «Huset er gult» og «Det gule huset». Sammenhengen avgjør tolkningen. Men man kan gjøre konstruksjonen tydeligere på forskjellige måter, for eksempel gjennom å legge til et demonstrativt pronomen etter substantivet og dettes eventuelle attributt. Cái bàn này vàng [này = dette] må bety «Dette bordet er gult», mens Cái bàn vàng này må bety «Dette gule bordet».

Flere verb kan kombineres til en verbserie, det vil si en rad av verb (eventuelt med objekt) som utgjør en slags logisk følge av hverandre. For eksempel:

• Tôi đi đến đấy. – «Jeg reiser dit.» [Tôi = jeg, đi = gå/reise, đến = ankomme, đấy = der]. Her utgjør đi og đến en verbserie der det første verbet er grunnen til det andre (jeg reiser slik at jeg ankommer).

Et annet eksempel:

• Tôi ăn cơm xong. – «Jeg har spist ferdig.» [Tôi = jeg, ăn = spise, cơm = ris/mat, xong = avslutte]. Her er verbserien ăn og xong; at jeg spiser er grunnen til at måltiden avsluttes.

Som eksemplene viser motsvarer verbene i en verbserie iblant norske adverb eller preposisjoner.

Vietnamesisk har ikke bøyninger, og kan derfor ikke uttrykke bestemthet eller antall med ulike bøyningsformer, slik man gjør på norsk. Men det finnes andre måter å uttrykke samme ting på:

Et vietnamesisk substantiv betegner en type gjenstand eller fenomen, ikke et spesifikt eksemplar av gjenstanden. Om man vil snakke om spesifikke eksempler må man sette et klassemerke (kalles iblant en klassifiserer), som alltid kommer rett foran substantivet. Noen eksempler (klassemerket i halvfet type):

• uspesifikt: Tôi cưỡi ngựa. «Jeg rir.» [cưỡi = ri, ngựa = hest]
• spesifikt: Tôi cưỡi con ngựa lớn. «Jeg rir en stor hest/den store hesten.» [lớn = stor]
• uspesifikt: Nhà bằng gạch. «Hus av tegl.» [nhà = hus, bằng = av, gạch = tegl]
• spesifikt: Hai viên gạch. «To teglsteiner.» [hai = to]

Det finnes et stort antall ulike klassemerker som brukes for ulike typer substantiv. Noen av de vanligste er cái for døde ting, con for dyr (samt guder, elver, veier og noen andre ting), cây for vekster, người for mennesker. Men ofte velger man heller et klassemerke med mer avgrensa betydning. Noen eksempler: Tấm for jevne overflater (som skilt og tøy), hòn for uregelmessige klumper (som steiner, øyer og fliser), viên for regelbundet formede biter (som hele teglsteiner), cuộc for interaksjoner mellom mennesker (som sammenkomster eller kriger), cơn for utbrudd (som stormer og sykdommer), ông for menn som betraktes som litt finere eller eldre, anh for menn som ikke betraktes som finere eller eldre, osv. osv.

Spesifiserte substantiver, altså slike som det settes klassemerke foran, må man angi antallet på. For å gjøre dette kan man sette et telleord foran, eller ord av typen «noen», «mange», «alle» eller flertallsmarkøren những. For eksempel:

• nhiều con ngựa – «mange hester» [nhiều = mye/mange, con = klassemerke, ngựa = hest]
• những con ngựa – «hester/hestene»

Om det ikke er noen ord som uttrykker antall er det underforstått at man mener entall:

• Con ngựa. – «En hest/hesten»

Mange flertallsmarkører kan brukes på uspesifiserte substantiv også. Vanligst er kanskje các «hele gruppa» eller «alle eller så godt som alle». For eksempel: các ngựa – «hestene (stort sett hele flokken)».

I vietnamesisk brukes et stort antall ord som tilsvarer europeiske språks pronomen. Hvilket ord man velger har blant annet å gjøre med alder, rang relativt de talende, og kjønn. Selv grammatisk person (første, andre eller tredje) kan ha betydning, men de fleste av disse ordene kan brukes i alle tre personer.

Det er også vanlig at man gjentar selve substantivet, i stedet for å erstatte det med et pronomen; i europeiske språk unngår man i det lengste å gjenta et substantiv i samme periode, mens man i vietnamesisk har langt høyere terskel for å oppfatte gjentagelse av samme ord som dårlig språkfølelse.

Vietnamesisk bruker tre typer ord som tilsvarer personlige pronomen:

• Slektskapsord brukt som pronomen
• Andre substantiv brukt som pronomen
• Ekte pronomen

Slektskapstermer er en veldig vanlig måte å referere til seg selv og andre på. De brukes ikke bare innen slekta, men også utenfor, og da velger man ordet for en slektrelasjon som minner om relasjonen til personen det gjelder. For eksempel er den vanlige frasen for «Jeg elsker deg»

• Anh yêu em («storebror elsker lillesøsken») om det er mannen som sier det, eller
• Em yêu anh («lillesøsken elsker storebror») om det er kvinnen som sier det.

Ettersom slektskapsordene ikke angir grammatisk person kan begge betydningene likevel bety «Du elsker meg», men da må det være den andre personen som snakker, ettersom anh kun betegner menn og em hovedsakelig kvinner.

Om det anses som nødvendig legger man til demonstrativen ấy (som betyr «nevnte») for å vise at man mener tredje person. Altså kan for eksempel anh bety både «jeg», «du» og «han», men betydninga «han» kan man tydeliggjøre ved å si anh ấy. De fleste av disse ordene brukes sjelden i første person utenfor slekta.

Alle slektskapstermer (utenom họ gjøres til flertall ved hjelp av forstavelsen các. Altså kan «dere» hete for eksempel các anh, «de» kan hete for eksempel các anh eller các anh ấy. I første person bruker man i stedet forstavelsen chúng.

Her følger en (ufullstendig) tabell over slektskapsord og hvordan de brukes utenfor slekta:

I prinsippet kan alle ord som betegner personer brukes på pronomenlignende måte, for eksempel egennavn og titler. Spesielt kan man legge merke til

• bạn (venn). Brukes foruten mellom venner også i tv-programmer («kjære tittere») og lignende.
• quí vị (høystærede «person-i-høy-stilling»). Til kunder, intervjuobjekter og lignende.
• quí khách (høystærede gjest). Til kunder.

En håndfull ord forekommer kun som personlige pronomen. Disse ordene angir en bestemt grammatisk person, til forskjell fra vietnamesiskens øvrige pronomenlignende ord. De danner flertall ved hjelp av forstavelsen chúng; altså heter for eksempel «dere» chúng mày. Chúng tôi betegner «eksklusivt vi», det vil si at den som det snakkes til ikke inngår; chúng ta betegner «inklusivt vi», det vil si at den som det snakkes til inngår.

Vietnamesisk har ikke bøyninger, og ofte avstår man helt enkelt fra å angi tid og aspekt. Ofte holder det med et slags tidsuttrykk («i morgen», «tidligere»). Men det finnes også fire spesialord som man bruker når man mener det er nødvendig for tydelighetens skyld. De er:

Av disse settes đã, sẽ og đang foran verbet. Rồi er egentlig et verb som betyr «avslutte», og det er når rồi plasseres som siste verbet i en verbserie at det gir perfektbetydelse.

Vietnamesisk skiller egentlig ikke mellom aktivum og passivum. Normalt sett har verbene aktiv betydning, slev om det hender at man støter på setninger der verbet må tolkes passivt.

Likevel finnes det noen konstruksjoner der det vietnamesiske verbet faktisk har aktiv betydning, men der det pleier å passe best å oversette setningen med norsk passivum. De vanligste av disse konstruksjonene bruker verbet được «å oppnå» eller bị «å utsettes for».

Et eksempel:

• Con chó được anh Đính chăm sóc. – «Hunden passes på av Dinh.» [Con chó = hunden, được = oppnå, anh = høflighetsord, Đính = personnavn, chăm sóc = passe på.]

Ordrett betyr setningen «Hunden oppnår at Dinh passer på den», men det er naturlig å oversette den til en passiv setning på norsk. Enda mer likt norsk passivum blir det om den vietnamesiske setningen mangler subjekt – vietnamesisk har jo ingen subjektstvang. Da får man: Con chó được chăm sóc. «Hunden passes på.» Her er det nesten som om được hadde vært en ren passivmarkør.

Bị brukes på lignende måte:

• Anh Đính bị con chó cắn. – «Dinh blir bitt av en hund»; ordrett «Dinh utsettes for at hund biter». Eller med underforstått subjekt:
• Anh Đính bị cắn. – «Dinh blir bitt.»

Som eksemplene viser brukes được om den «passive» setningen uttrykker noe trivelig, bị om den uttrykker noe utrivelig. Utover được og bịfinnes det ytterligere noen verb som kan brukes på lignende måte.

Vietnamesisk er et enstavelsesspråk, i likhet med mange andre østasiatiske språk. Det betyr ikke at alle ord har én stavelse, men at de flerstavelsesordene som finnes er sammensatte ord der hvert sammensetningsledd er en stavelse langt. Det betyr også at grammatiske funksjoner, som for eksempel flertallsdanning eller substantivering, uttrykkes med funksjonsord på én stavelse. Det finnes ingen endelser som bare omfatter en enkelt konsonant, ei heller noen bøyningsforandringer midt i et ord, men alle morfemer er enstavige, mer eller mindre frittstående ord.

Sammensatte ord kan dannes på ulike måter, for eksempel:

• to ord med likeartet betydning

  bàn ghế møbler, av bàn = bord og ghế = stol

• verb + objekt

  ăn cơm spise, av ăn = spise og cơm = ris/mat

• avledning

  thợ rèn smed, av thợ = forstavelse for håndverker og rèn smie

  hiện đại hoá modernisere, av sammensetninga hiện đại = moderne og endelsen hoá = endre

• substantiv + attributt

  tiếng Việt vietnamesisk, av tiếng = språk, og Việt = vietfolket

  nước mắt tårer, av nước = vann og mắt = øyne

  attributt + substantiv (bare i sinovietnamesiske sammensetninger)

  Việt ngữ vietnamesisk, av Việt = vietfolket og ngữ = språk

  Liên Hiệp Quốc De forente nasjoner, av liên hiệp = forene og quốc = land

• duplisering

Duplisering innebærer at man legger en nonsensstavelse til et enstavelsesord og på denne måten skaper et nytt tostavelsesord (duplikat) som har omtrent samme betydning som grunnordet på en stavelse, men i mange tilfeller er litt mer avgrensa og presist. Mange duplikater oppfattes som ekstra uttrykksfulle og livlige og er derfor vanligere i talespråk og skjønnlitteratur enn i sakprosa. Spesielt av tilstandsverb (som tilsvarer norskens adjektiver) har man dannet mange duplikater. Mange duplikater er gamle og etablerte, men det skapes også nye. Dupliseringa følger nesten alltid tre regler:

• Nonsensordet kommer etter grunnordet.
• Ordene allittererer, det vil si begynner på samme konsonant. Om grunnordet begynner på vokaler begynner nonsensordet på en annen vokal.
• Tonene stemmer overens: Om grunnordet har noen av tonene ngang, hỏi eller sắc så har nonsensordet også noen av dem, dog ikke samme tone som grunnordet. Om grunnordet har noen av tonene huyền, ngã eller nặng så har nonsensordet også noen av dem, dog ikke samme tone som grunnordet.

Eksempel:

khó khăn vanskelig, av khó = vanskelig

ngán ngẩm skuffet, av ngán = skuffet

Det aller største lånegiverspråket til vietnamesisk er kinesisk. De kinesiske lånordene pleier man på norsk å kalle sinovietnamesiske ord. Mange av dem forekommer mest i sammensetninger som har blitt lånt fra kinesisk. Da beholder man den kinesiske ordstillinga, hvilket blant annet innebærer at et substantiv skal plasseres på plassen etter ordet som definerer substantivet nærmere. Ellers i vietnamesisk er det motsatt. Det finnes ganske mange synonympar der det ene ordet er sinovietnamesisk og det andre er rent vietnamesisk. Ett eksempel er synonymparet for betegnelsen på språket vietnamesisk:

• Việt ngữ («viet språk». Sinovietnamesisk, av kinesiskens 越語 yuèyǔ)
• tiếng Việt («språk viet». Tiếng er et vietnamesisk arvord).

Mange av de sinovietnamesiske ordene har en litterær eller teknisk klang, ikke ulikt de latinske og greske lånordene i norsk, og nå som kinesisk ikke lenger er utdanningsspråket i Vietnam oppfattes en del av dem som umoderne eller vanskelige å forstå. Mange sinovietnamesiske ord forsvinner derfor langsomt ut av språket.

På den andre siden dannes termer for mange nye begreper ved at man låner inn ord fra kinesisk. Noen eksempler:

• tự động automatisk, av 自動 zìdòng
• cộng sản chủ nghĩa kommunistisk, av 共產主義 gòngchǎnzhǔyì
• điện thoại telefon, av 電話 diànhuà

Men langt ifra alle sinovietnamesiske ord er litterære, mange er helt innlemmet i hverdagsspråket og oppfattes overhodet ikke som fremmede.

Andre nydannete ord er sammensatte av vietnamesiske ord, blant annet i form av oversettingslån:

sân bay flyplass, av sân = gård og bay = fly

Direkte lånord fra andre språk enn kinesisk er uvanlig. De finnes en håndfull franske ord fra kolonitiden:

cà phê kaffe; vang vin, ét xăng bensin (av fransk essence)

Det finnes også noen få nye lånord fra engelsk:

tivi tv; web internett (selv om mạng «nett» er like vanlig).

Tre ulike skriftsystemer brukes eller har blitt brukt i Vietnam: kinesisk skrift, nôm-skrift og det latinske alfabetet.

chữ Hán av kinesisk 漢 kinesisk eller chữ nho av kinesisk 儒 konfutsiansk.

Kinesisk kultur var tonegivende i Vietnam i lang tid. Vietnam tilhørte Kina i løpet av tusen år fra 207 f.Kr. til 938 e.Kr. Etter at landet ble selvstendig innretta man etter kinesisk forbilde et statlig eksaminasjonssystem for blivende statstjenestemenn; der ble grunnlaget lagt på de konfutsianske klassikerne, på kinesisk. Helt fram til kolonitida ble offentlige dokumenter skrevet på kinesisk. En stor del kinesiske ord ble lånt inn i vietnamesisk, og disse ord skrev man naturligvis med deres kinesiske tegn.

Den vietnamesiske måten å uttale de kinesiske tegnene er baserte på sørkinesiske dialekter og skiller seg en hel del fra mandarin, altså fra den nordkinesiske dialekten som nå fungerer som riksspråk i Folkrepublikken Kina. Også i dag pleier man å angi kinesiske navn, både geografiske navn og personnavn, på denne tradisjonelle uttalen, selv om vietnamesere i dag vanligvis verken kan snakke eller lese kinesisk. Det blir litt forvirrende for dem som er vant med å se navnene skrevet på norsk:

Peking/Beijing blir Bắc Kinh

Shanghai blir Thượng Hải

Mao Zedong blir Mao Trạch Đông

chữ nôm, ordrett sørlig skrift.

Med den kinesiske skriften kunne man kun skrive kinesiske ord; for arveordene måtte man finne på nye tegn. Disse ble ofte danna på kinesisk vis; man lagde et nytt tegn av to gamle, et som antydet betydninga, og et som antydet uttalen. Disse tegnene kalles chữ nôm og ser akkurat ut som kinesiske tegn. Når de første nôm-tegnene ble skapt vet man ikke; de eldste tilfellene er allerede fra slutten av den kinesiske tiden, men det tok tid å finne på tegn for alle ord i språket, og det sies at nôm-skriften ikke var fullendt før på 1700-tallet. I offisielle skrifter ble ofte klassisk kinesisk brukt, men innen litteratur, vitenskap og andre områder ble mye skrevet på vietnamesisk, i nôm-skrift. I løpet av det korte Tây Sơn-dynastiet fra 1788 til 1802 ble vietnamesisk brukt, skrevet med nôm for arveordene og hán for de kinesiske lånordene (chữ Hán-nôm), som offisielt språk i stedet for kinesisk. I dag er nôm-skriften trengt helt unna av Quốc ngữ; det oppgis at færre enn hundre personer i verden i dag kan lese nôm.

Quốc ngữ av kinesisk 國語 riksspråk.

De katolske misjoner skapte allerede på 1600-tallet en måte å skrive vietnamesisk med latinske bokstaver. Det ble utviklet av den franske jesuitten pater Alexandre de Rhodes, som publiserte det i sitt det store verk Dictionnarium Annamiticvm Lusitanvm, et Latinvm ope Sacrae Congregationis de Propaganda Fide in lucem editum (Vietnamesisk, portugisisk og latinsk ordbok ...) (1651).

Systemet var naturligvis mye lettere å lære seg enn den vanskelige nôm-skriften, og ble først brukt innen kristne grupper, men spredde seg senere rundt om i samfunnet. I løpet av de første tiårene av 1900-tallet erstatta Quốc ngữ helt de eldre skriftsystemene.

• Emeneau, M.B. (1951). Studies in Vietnamese (Annamese) grammar. University of California publications in linguistics (Vol. 8). Berkeley: University of California Press. 
• Hägerdal, H. (2005). Vietnams historia. Lund: Historiska Media. ISBN 91-85057-10-X. 
• Svantesson, J.-O. (1991). Språk och skrift i Öst- och Sydöstasien. Lund: Studentlitteratur. ISBN 91-44-34091-5. 
• Thompson, Laurence C. (1965). A Vietnamese grammar. Seattle: University of Washington Press. 

• (en) Vietnamese language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• BBCs sendinger på vietnamesisk
• nomfoundation.org onlineleksikon for nôm-skrift
• Flerspråklig vietnamesisk leksikon, online
• SEASITE vietnamesisk språkkurs, online Arkivert 27. mai 2007 hos Wayback Machine.