Shah Rukh

• Må ikke forveksles med Shah Rokh (Shahrokh Shah) (1734-1796), konge i Afsharid-dynastiet

Shah Rukh
Født		20. aug. 1377[1] Samarkand
Død		13. mars 1447 (69 år) Rayy
Beskjeftigelse		Militær leder
Embete		Timuridsultan (1405–1447)
Ektefelle		Goharshad Malikat Agha[2]
Far		Timur Lenk
Barn		Ulugh Bek Ibrahim Sultan Baysunghur Mirza Muhammad Juki Soyurghatmish ibn Shahrukh
Nasjonalitet		Timuridriket
Gravlagt		Samarkand
Shah Rukh på Commons

Shah Rukh, Šāhrokh^[3], født 20. august 1377, død 13. mars 1447, var hersker I Timurid-riket fra 1405 til 1447.

Han var fjerde og yngste sønn av den tyrkisk-mongolske erobreren Timur Lenk som grunnla Timurid-dynastiet i 1370 da han etablerte sitt rike i Transoxiana. Riket omfattet store deler av dagens Usbekistan og nabolandene. Etter Timurs død i 1405 ble riket delt på grunn av stridigheter mellom flere av hans etterkommere og det ble redusert i utstrekning på grunn av invasjoner vestfra. Shah Rukh hersket over de sørøstlige delene av riket – Transoxiana og deler av Persia. Han opprettholdt imidlertid rikets betydelige maktposisjon i regionen.

Shah Rukh kontrollerte de viktigste handelsrutene mellom Asia og Europa, inkludert den legendariske Silkeveien, og skaffet seg enorme inntekter fra dette. Han flyttet hovedstaden fra Samarkand til Herat og gjorde denne byen til timuridenes politiske sentrum.

Han interesserte seg for kunst og vitenskap og lot dette utvikle seg i sin regjeringstid, samtidig som han fremmet stabilitet i politiske og økonomiske forhold og fred med nabolandene. I motsetning til sin far, Timur, regjerte ikke Shah Rukh som en krigsherre og erobrer, men som en islamsk sultan. I samtidige krøniker fremstilles han som en beskjeden mann med diplomatiske evner som rettet opp mye av rikets voldelige preg etter Timur.^[4]

Shah Rukh ble født 20. august 1377 i Samarkand som den fjerde og siste av Timur Lenks sønner. Enkelte kilder hevder at hans mor var Saray Mulk Khanum, en keiserinne fra Tsjagataikhanatet som var røvet fra Amir Husayn Qara’unas harem og var Timurs førstehustru. Historikeren Muhammad Khwandamir (15. århundre) skriver at Shah Rukhs mor var Taghay Tarkhan Agha fra Kara-Khitan-riket.^[5] som var Timurs konkubine. Khwandamir skal ha brukt en slektskrønike fra Shah Rukhs egen regjeringstid som kilde for denne påstanden.^[6] Uansett opphav ble prinsen personlig oppdratt av Saray Mulk, sammen med Timurs barnebarn Khalil Sultan (født 1384).^[7]

Timur synes ikke å ha hatt noe nært forhold til sønnen Shah Rukh, men han hadde tillit til ham. Shah Rukh ble i 1397 utnevnt til guvernør i Stor-Khorasan-provinsen med byen Herat som hovedsete. Selv om dette var en betydelig region var det ikke mer enn hans bror Miran Shah ble tildelt da han var tretten år gammel. Shah Rukh ble av Timur selv aldri forfremmet ut over denne stillingen. Under Timurs felttog til Kina fikk Shah Rukhs unge sønner delta mens han selv ble satt igjen.^[8]

Historiske kilder gir ingen forklaring på forholdet mellom Shah Rukh og faren, men enkelte ting peker på at Shah Rukh var født av en konkubine og ikke av en fribåren hustru. Dette kan ha forårsaket press fra familien.^[4] Alternativt har det vært hevdet at Timur trakk Shah Rukhs egenskaper som leder og hersker i tvil. Prinsen hadde på dette tidspunkt fått et rykte for overdreven beskjedenhet og fromhet.^[9] Shah Rukh deltok, sammen resten av de ledende timuridene, i felttoget mot Det osmanske rike som kulminerte med slaget om Ankara i juli 1402. Shah Rukh ledet hærens venstre flanke, broren Miran Shah ledet den høyre og med Timur selv i midten. To av Shah Rukhs nevøer ledet fortroppene. Kampen endte med seier til Timur, og den osmanske sultan Bayezid I ble tatt til fange.^[10]

Timur Lenk døde i 1405 under et felttog mot Ming-dynastiet i Kina. Det er hevdet at han på dødsleiet skal ha ytret ønske om å se Shah Rukh en gang til, og han beklaget at det ikke var mulig.^[11] Det er uklart hvem Timur hadde utpekt som arving til riket. Hans to eldste sønner, Umar Shaikh Mirza I^[12] og Jahangir Mirza, var døde, og de to yngste, Shah Rukh og Miran Shah, ble ansett som ikke verdige. Enkelte kilder hevder at Pir Muhammad, en sønn av Umar Shaikh Mirza, ble utpekt til arving.^[13] Han gjorde iallfall krav på riket, men det gjorde også hans fetter Khalil Sultan som var sønn av Miran Shah, og ikke minst Shah Rukh. Khalil Sultan klarte å få kontroll over hovedstaden Samarkand og statskassen.^[14] Pir Mohammad ble beseiret av Khalil i 1407 og ble drept året etter.

Shah Rukh, som hadde etablert seg i byen Herat (vest i dagens Afghanistan) marsjerte fra sitt hovedkvarter i Herat nord til elva Amu-Darja (i antikken kjent som Oxus), men han ble hindret i å krysse elva og gå mot Khalil Sultan på grunn av at Khalil fikk militær støtte av sin far Miran Shah og sin bror Abu Bakr. De hadde kommet med forsterkninger fra sin base i Aserbajdsjan. Miran Shah måtte imidlertid trekke seg tilbake på grunn av angrep fra Jalayiridene mot hans territorium lenger vest. Miran Shah ble drept i kamp mot dem i 1408, og Abu Bakr led samme skjebne året etter.^[14][15]

I tiden etter dette foregikk det både forhandlinger og sporadiske kamper mellom Shah Rukh og Khalil, og flere andre av Timurs barnebarn sto fram med krav på tronen. Blant disse var Sultan Husayn Tayichiud (født 1380 som sønn av Timurs datter Taghay Shah, også kjent under navnet Aka Biki). Han allierte seg etter hvert med Khalil, men endte opp med å svikte ham og gjenoppta sitt eget krav. Han ble beseiret av Khalil og flyktet til Shah Rukh som fikk ham henrettet.^[16] To andre av Timurs barnebarn, Iskandar (født 1384) og Pir Muhammad (født 1379, begge sønner av Umar Shaikh Mirza I) gjorde også krav på tronen. Enkelte kilder hevdet at Pir Muhammad var utpekt av Timur selv til å overta riket.^[17] Brødrene ble imidlertid beseiret av henholdsvis Shah Rukh og Khalil Sultan, men de fikk beholde livet. Pir Muhammad ble drept av en av sine egne menn i 1407, mens Iskandar ble henrettet i 1415 etter et mislykket opprør.^[18][19]

Det var først i 1409 at kampene begynte å vippe i Shah Rukhs favør. På denne tiden begynte Khalil å miste støtte blant aristokratiet i Samarkand. Hans ekteskap med Shadi Mulk ble ansett for en skandale fordi hun var enke etter en av Timurs mektigste menn.^[20] Under hennes innflytelse fikk en del personer av lavere rang høye stillinger på bekostning av adelen, mens flere av Timurs enker og konkubiner ble tvangsgiftet under sin rang.^[14]

En hungersnød skapte enda mer misnøye med Khalil Sultan, og han ble fengslet av den mektige Amir Khudaidad Hussain, leder for Dughlat-klanen og tidligere mentor for Khalil. Hussain førte Khalil til Ferganadalen og innsatte ham som guvernør i Andizjan. Samarkand lå nå åpent for Shah Rukh som inntok byen. Han tok Khalils hustru Shadi Mulk til fange. Khalil måtte dra til Samarkand og anerkjenne Shah Rukh som hersker. Khalil fikk sin hustru satt fri og ble nå innsatt som guvernør i Rayy. Khalil døde i 1411, og hans kone begikk selvmord kort tid etter.^[21]

Etter at Khalil Sultan, Sultan Husayn og Pir Muhammad nå var døde hadde Shah Rukh ingen umiddelbare rivaler og han styrte riket som Timurs rette arvtaker. Han flyttet hovedsetet sitt til byen Herat og innsatte sin sønn Ulugh Beg som guvernør for Transoxiana med sete i Samarkand.^[21]

Shah Rukh konsoliderte sitt rike ved å gjenerobre regioner som hadde falt fra riket under arvefølgestridene. Fars, sør i dagens Iran, som ble styrt av hans nevø Bayqara Mirza I, ble tatt tilbake i 1414. Kermān, øst for Fars, som ble styrt av Sultan Uwais Barlas, ble underlagt riket to år etter. Shah Rukh fortsatte gjenerobringene og rundt 1420 var de østlige delene av Timurs rike og de sentrale og sørlige delene av Persia igjen underlagt Timurid-riket.^[22]

Den vestlige delen av imperiet, inkludert Aserbajdsjan og Mesopotamia var fortsatt utenfor hans kontroll. Disse områdene ble holdt av Qara Yosuf som ledet det Oghuz-tyrkiske Kara Koyunlu-dynastiet. Qara Yosuf hadde beseiret og drept Shah Rukhs bror Miran Shah i Aserbajdsjan flere år tidligere og hadde kontroll over flere viktige byer i området, som Bagdad, Qazvin og Diyarbakır.^[23] Forholdet til Kara Koyunlu forble uavklart i lang tid. Shah Rukh gjorde flere både politiske og militære framstøt, men uten å lykkes.

Qara Yosuf døde i november 1420, under et av Shah Rukhs første felttog vestover og hvor han erobret Aserbajdsjan og Armenia. Mindre enn ett år senere måtte Shah Rukh forsvare seg mot et opprør fra Qara Yosufs sønner.^[23] En av sønnene, Qara Iskander, som var ny hersker i Kara Koyunlu fra 1421, fortsatte motstanden mot timuridene og Shah Rukh måtte dra ut på et nytt felttog i 1429. Timuridene seiret, og Shah Rukh innsatte nå Iskanders halvbror, Abu Said, som marionettehersker i Tabriz. To år senere ble byen gjenerobret av Iskander som også fikk Abu Said henrettet.^[23]

Shah Rukh måtte derfor ut i et tredje og siste felttog som resulterte i at Iskander måtte flykte. Han ble senere drept av sin sønn Qubad. Selv om felttoget ikke resulterte i noen endelig løsning på problemene med Kara Koyunlu, så oppnådde Shah Rukh en viss stabilitet i regionen for resten av sin regjeringstid etter at han innsatte en annen bror av Iskander, Jahan Shah, som hersker.^[24][25]

Hurufismen var en religiøs retning eller sekt innen sufismen som baserte seg på bokstavenes (ḥurūf)s mystikk.^[26] På slutten av 1300-tallet ble tilhengerne beskyldt for kjetteri av de islamske lærde.^[27] Som et resultat av dette ble grunnleggeren av bevegelsen, Fazlallah Astarabadi, i 1394 arrestert og henrettet etter Timurs ordre av sønnen Miran Shah.^[28] Drapet på sektens leder førte til at Astarabadis tilhengere nærte et stort hat mot timuridene.^[29] Da Shah Rukh forlot en moske en gang i 1426 ble han utsatt for et attentat. Angriperen, Ahmed Lur, henvendte seg til herskeren under påskudd av å legge frem en begjæring. Shah Rukh ble så knivstukket i magen, men attentatmannen klarte ikke å påføre ham et dødelig sår, og Ahmed Lur ble raskt drept av vaktene.^[30] Shah Rukh kom seg i løpet av få dager, og en undersøkelse koblet Ahmed Lur både til hurufistbevelgelsen og til familien til Astarabadi.^[31]

Attentatet resulterte i umiddelbare represalier mot sekten. Astarabadis barnebarn Azud ble henrettet, og mange av sektmedlemmene ble innkalt til omfattende avhør. Blant disse var de flere fremtredende intellektuelle, som den persiske historikeren Sharaf ad-Din Ali Yazdi og hans lærer Sain-ud-din Turka. Dikteren Qasem-e Anvar ble utvist fra Herat etter ordre fra Shah Rukh. Også innen hoffet ble det utrenskninger ved at kalligrafen Ma’ruf-i Khattat, som jobbet for Shah Rukhs sønn Baysunghur også ble arrestert.^[32]

Det er ikke klarlagt i hvilken grad hurufistene var involvert i drapsforsøket, men de etterfølgende utrenskningene førte til et langt mer anstrengt forhold mellom timuridene og de intellektuelle.^[33]

I sin tidlige regjeringstid foretok Shah Rukh regelmessige forflytninger av sine slektninger som var tjenestemenn i riket. Formålet var sannsynligvis å avverge opprør. For eksempel ble Khalil Sultan flyttet fra Samarkand til Rayy, Umar Mirza ble flyttet fra Aserbajdsjan til Astrabad, Iskandar fra Ferghana til Hamadan og derfra videre til Shiraz osv.^[24] Tiltakene var imidlertid ikke helt vellykkede og Shah Rukh måtte flere ganger slå ned interne opprør blant timuridene. Iskander Mirza, sønn av Timurs sønn Umar Shaikh Mirza I, gjorde opprør og herjet byene Isfahan og Kerman, og hans bror Bayqara Mirza I, som tidligere hadde stått bak et opprør i Fars, gjorde på nytt opprør i Shiraz. Disse opprørene fortsatte i hele Shah Rukhs regjeringstid. I 1446, i en alder av nesten sytti år, måtte han bruke hæren mot sitt barnebarn Sultan Muhammad bin Baysonqor, som hadde gjort opprør i imperiets vestlige provinser.^[24]

Under Shah Rukhs styre opplevde timuridriket markante forbedringer på både det økonomiske og det kulturelle området. Noe av dette kan tilskrives Shah Rukhs mer diplomatiske evner i motsetning til Timur Lenks hensynsløshet, men Shah Rukh blir av ettertiden ikke bedømt som en spesielt dyktig statsmann. Forbedringene tilskrives i like stor grad påvirkning fra hans keiserinne Goharshad Begum som sammen med sønnene og en del dyktige statlige tjenestemenn ga god kontinuitet i statens anliggender. Blant tjenestemennene var det flere som utmerket seg ved langvarig og kvalifisert tjeneste, blant andre Jalal-du-din Firuz Shah som var øverstkommanderende for hæren i trettifem år, Ghiyas-ud-din Pir Ali Khwafi som var førstesekretær i trettien år og Amir Alika Kokultash som var sjef for statens finanser i førtitre år.^[34]

Shah Rukhs hustru Goharshad Begum finansierte byggingen av to moskeer og teologiske skoler (madrassaer) i Mashhad og Herat. Den blandede etniske opprinnelsen til det regjerende timurid-dynastiet ga opphav til mangfold i det kulturelle uttrykket, en kombinasjon av persisk sivilisasjon og kunst, litteratur skrevet på persisk, og med lån fra kinesisk, tsjagataisk og arabisk. Shah Rukh bestilte også en rekke historiske og geografiske verk, blant annet Tāriḵ-e Šāhroḵ, et historisk verk om Shah Rukhs styre i 1413-1414 skrevet av historikeren Hafiz-i-Abru. Dette ble senere innlemmet i større historiske verker som Majmuʿa-ye Ḥāfeẓ-e Abru (et universalhistorisk verk) og Majmaʿ al-tawāriḵ al-solṭāni ya^[35]

I Shah Rukhs regjeringstid ble forholdet mellom Timuridriket og Ming-dynastiet under Yongle-keiseren og hans etterkommere normalisert etter at forholdet mellom forgjengerne Timur Lenk og Hongwu-keiseren nesten hadde endt i krig.^[36] Krigen ble avverget ved at Timur døde. Kinesiske utsendinger besøkte Samarkand og Herat flere i tiden 1414-1420.^[37] mens Shah Rukh sendte en stor delegasjon til Beijing i 1419-1422 som ble mottatt med store banketter og gjensidig gaveutveksling.^[38][39]

Shah Rukh opprettholdt også forretningsmessige og politiske forbindelser med andre herskere i regionen som det tyrkiske Aq Qoyunlu-dynastiet lenger vest, med Delhi-sultanatet i India, Ormus og Det osmanske rike. Han normaliserte også forholdet til Mamelukksultanatet i Egypt.^[40]

Rett etter at Shah Rukh hadde slått ned opprøret til Sultan Muhammad døde han av helsemessige årsaker i sitt vinterkvarter i byen Rayy i dagens Iran i mars 1447.^[24] Til tross for at de nærmeste prøvde å skjule dødsfallet spredte nyheten om herskerens død seg raskt. Det oppsto kaos i militærleiren og gjorde en rask transport til hovedstaden umulig. Først den tredje dagen etter dødsfallet kunne man starte transporten, ledsaget av enken Goharshad Begum og sønnesønnen Abd al-Latif Mirza. Etter noen dager tok imidlertid Abd al-Latif både enken og liket som gissel, enten som pressmiddel for å fremme sitt eget krav på tronen eller for å støtte faren, Ulugh Beg i arvefølgestriden. Ulugh Beg var Shah Rukhs eneste gjenlevende sønn. En annen sønnesønn, Ala al-Dawla Mirza, gikk til kamp mot Abd al-Latif og beseiret ham. Han satte enken fri og fikk Shah Rukh begravet i hovedstaden Herat. Da Ulugh Beg erobret Herat året etter beordret han at liket skulle graves opp og flyttes til sin egen hovedstad Samarkand. Shah Rukh ble der begravet i Gur-e-Amir-mausoleet i Samarkand sammen blant andre Timur Lenk.^[41]

Arvefølgekampene blant Shah Rukhs etterkommere fortsatte i flere år, først og fremst mellom Ulugh Beg og Ala al-Dawla. Ulugh Beg gikk seirende ut av den striden, men han ble drept av sin sønn Abd al-Latif i 1449. I den påfølgende borgerkrigen mistet Timurid-dynastiet kontrollen over imperiet.^[42][43]

• Goharshad Begum, datter av Ghiyas-ud-din Tarkhan
• Malikat Agha, datter av Khizr Khoja (Khizr Ughlan Chaghatay), enke etter Umar Shaikh Mirza I, Shah Ruks bror
• Tuti Agha, en kvinne fra Narin Mughal-stammen
• Aq Sultan Agha, datter av Charkas bin Timan Ilchigiday
• Mihr Nigar Agha, en usbekisk Bisut-dame
• La'l Takin Agha

• Ulugh Beg (1394–1449) - med Goharshad Begum. Visekonge i Transoxiana, etterfulgte senere faren som timurid-hersker.
• Sultan Ibrahim Mirza (1394–1435). Visekonge i Persia.^[44]
• Baysunghur (1397–1433) - med Goharshad Begum. Shah Rukhs kunstneriske tredje sønn hadde aldri noen herskerposisjon, men spilte en viktig rolle i farens regjering i Samarkand.
• Soyurghatmish Mirza (1399–1426) - med Malikat Agha. Visekonge i India og Ghazni.
• Muhammad Juki Mirza (1402–1444) - med Goharshad Begum. Visekonge i Garmsir og Khuttal.

• Maryam Sultan Agha (d. 1441) - med Goharshad Begum. Gift med Muhammad Jahangir Mirza, sønn av Muhammad Sultan Mirza, Pir Muhammads bror
• Qutlugh Turkan Agha - med Goharshad Begum
• Qutlugh Sultan Agha - med Tuti Agha
• Taghay Turkan Agha - med Tuti Agha
• Sa'adat Sultan Agha - med Goharshad Begum
• Payanda Sultan Agha med Aq Sultan Agha. Gift med Yahya Mirza, sønn av Muhammad Sultan Mirza, Pir Muhammads bror

• Thomas W. Lentz, Glenn D. Lowry (1989). Timur and the Princely Vision, Persian Art and Culture in the Fifteenth Century. Smithsonian Institution Press. ISBN 978-0874747065. 
• John E Woods (1990). The Timurid Dynasty. 
• Vasilii Vladimirovitch Barthold (1959). Four Studies on the History of Central Asia, Vol. 2. 
• Syed Jamaluddin (1995). The state under Timur: A study in empire building. 
• Mohamad Reza Ghiasian (2018). Lives of the Prophets. ISBN 978-9004377219. 
• Spencer Tucker (2011). Battles that Changed History: An Encyclopedia of World Conflict. ISBN 978-8182745506. 
• George Sale, George Psalmanazar, Archibald Bower (1781). An Universal History: From the Earliest Accounts to the Present Time. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Anne F. Broadbridge. Spy or Rebel? The Curious Incident of the Temürid Sulṭān Ḥusayn’s Defection to the Mamluks at Damascus in 803/1400–1, MAMLŪK STUDIES REVIEW Vol. 14, 2010, s. 29-42 (PDF). Besøkt 21.07.2019. 
• William Bayne Fisher, Peter Jackson, Peter Avery, Lawrence Lockhart, John Andrew Boyle, Ilya Gershevitch, Richard Nelson Frye, Charles Melville, Gavin Hambly (1986). The Cambridge History of Iran, Volume VI. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mohammad Habib, Khaliq Ahmad Nizami (1970). A Comprehensive History Of India Vol. 5. 
• Peter Jackson, Lawrence Lockhart (1986). The Cambridge History of Iran, Volume 6. Cambridge Universary Press. ISBN 9780521246996. 
• Beatrica Forbes Manz (2007). Power, Politics and Religion in Timurid Iran. Cambridge University Press. ISBN 13-978-0-521-86547-0 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
• Justin Marozzi (2012). Tamerlane: Sword of Islam, Conqueror of the World. 
• Vladimir Minorsky (1931). Medieval Iran and its neighbours, Vol. 1. 
• Kees W. Bolle (1987). Secrecy in Religions. Brill Archive. ISBN 90-04-08342-1. 
• Christine Caldwell Ames (2015). Medieval Heresies. 
• Shahzad Bashir (2012). Fazlallah Astarabadi and the Hurufis. 
• Il’ja Pavlovich Petruševskij (1985). Islam in Iran. 
• Edward Granville Browne (1924). A History of Persian Literature in Modern Times (A.D. 1500–1924). 
• İlker Evrim Binbaş (2016). Intellectual Networks in Timurid Iran: Sharaf al-Dīn 'Alī Yazdī and the Islamicate Republic of Letters. 
• Edward L. Dreyer (2007). Zheng He: China and the Oceans in the Early Ming Dynasty, 1405–1433. New York: Pearson Longman. ISBN 9780321084439. 
• Shih-Shan Henry Tsai (2002). Perpetual Happiness: The Ming Emperor Yongle. University of Washington Press. ISBN 0-295-98124-5. 
• Timothy Brook (1998). The Confusions of Pleasure: Commerce and Culture in Ming China. University of California Press. ISBN 0-520-21091-3. 
• M.S. Asimov, C.E. Bosworth (1999). History of Civilizations of Central Asia, Vol. 4. South Asia Books. ISBN 978-8120815957. 
• John Stevens (1715). The History of Persia. London: J. Brown.