Slaget ved Barnet

Slaget ved Barnet
Konflikt: Rosekrigene
En kunstnerisk framstilling av slaget
Dato 14. april 1471 Sted Nær Barnet, England 51°39′44″N 0°12′00″V Resultat Avgjørende seier for yorkistene
Stridende parter
Huset York	Huset Lancaster
Kommandanter og ledere
Edvard IV	Jarlen av Warwick
Styrker
12-15 000 mann	15-20 000 mann
Tap
1 000 falne	1 500 til 2 000 falne

Slaget ved Barnet ble utkjempet nær Barnet, omkring 16 km nord for London, den 14. april 1471, under rosekrigene.

Richard Neville, 16. jarl av Warwick hadde i 1469 skiftet side i rosekrigene, og i oktober 1470 styrtet han Edvard IV og fikk gjeninnsatt Henrik VI. Warwick hadde så gjort den feil å støtte Ludvig XI av Frankrike i et forsøk på å ta Burgund. Karl I av Burgund gav på sin side støtte til Edvard for å fjerne Warwick. De to sidene hadde likeverdige hærer, men Warwick regnet med støtte fra George, hertug av Clarence, Edvard IVs ambisiøse bror.

Edvard marsjerte mot London, mens Warwick forble i Coventry hvor han hadde rekruttert soldater. Etter å ha tatt tilbake London marsjerte Edvard nordover og møtte Warwick nær Barnet.

På lancastrianernes side kommanderte John de Vere, 13. jarl av Oxford høyre flanke, John Neville, 1. marki av Montagu midten og Henry Holland, 3. hertug av Exeter venstre flanke. Styrkene ble stilt opp ut fra veien til Barnet, med venstre flanke på veien. Warwick holdt seg i bakgrunnen med reservene.

Yorkistene stilte opp med midtseksjonen på veien, kommandert av Edvard IV. Hans bror Richard, hertug av Gloucester kommanderte høyre flanke og William Hastings, 1. baron Hastings kommanderte den venstre.

Oxfords styrker slo tidlig inn i yorkistenes venstre flanke, men det var vanskelig for de andre kommandantene å utnytte fordelen på grunn av tett tåke. De to sidene dreide rundt slik at slaglinjene ble liggende parallelt med veien, og i forvirringen brøt det ut strid mellom to lancastrianske avdelinger som feilidentifiserte hverandre. Etter hvert som tåken brøt opp, innså Warwick at slaget var tapt, og mens hans forsøkte å nå frem til hesten sin ble han hugget ned. Hans yngre bror Montagu falt også, antagelig drept av en av Oxfords menn da det ble ropt opp om forræderi.

Samme dag som slaget stod steg Margaret av Anjou og Edward av Westminster i land ved Weymouth og begynte å samle styrker i Wales. Hadde hun vært i stand til å forsterke Warwicks styrker før slaget kunne det hele endt annerledes, men med Edvards seier kunne kongen konsolidere sin posisjon og forberede seg på det endelige oppgjøret, som fant sted i slaget ved Tewkesbury.

• Carpenter, Christine (2002) [1997]. The Wars of the Roses: Politics and the Constitution in England, c. 1437–1509. Cambridge Medieval Textbooks. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-31874-7.
• Gravett, Christopher (2003). Tewkesbury 1471: The Last Yorkist Victory. Campaign. 131. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-514-3.
• Haigh, Philip (1995). The Military Campaigns of the Wars of the Roses (Hardcover utg.). Gloucestershire, United Kingdom: Sutton Publishing. ISBN 978-1-85833-770-8.
• Ross, Charles (1999) [1981]. Richard III. Yale English Monarchs. New Haven, Connecticut; and London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-07979-1.
• Royle, Trevor (2008). Lancaster Against York: The Wars of the Roses and the Foundation of Modern Britain. Hampshire, United Kingdom: Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-4039-6672-8.
• Seymour, William (1997) [1975]. Battles in Britain and Their Political Background, 1066–1746. Hertfordshire, United Kingdom: Wordsworth Editions. ISBN 978-1-85326-672-0.
• Wise, Terence (1983). The Wars of the Roses. Men-at-Arms Series. 145. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-0-85045-520-5.