Rosekrigene

Rosekrigene er et navn på den periodevise borgerkrigstilstanden i England mellom 1455 og 1487. Kampen sto om Englands trone, og hovedmotstanderne var huset York og huset Lancaster. Begge slektene stammet fra huset Plantagenet, idet de kunne spore sine aner til Edvard III. Navnet rosekrigene ble ikke brukt i samtiden. Det har sitt opphav i symbolene som ble brukt av partene, en hvit rose for York og en rød for Lancaster.

Krigene ble utkjempet av riddere og deres føydalhærer. Lancaster hadde det meste av sin støtte i nord og vest, mens York var sterke i sør og øst. På grunn av de store tapstallene blant adelige, var krigene en sentral faktor i svekkelsen av den føydale makten, noe som førte til at man under huset Tudor fikk et sterkt, sentralisert monarki.

Striden mellom de to husene startet da Rikard II ble styrtet av Henry Bolingbroke, hertug av Lancaster, i 1399. Han var sønn av Edvard IIIs tredje sønn, John av Gaunt, og hadde dermed et svakt krav på tronen. Ifølge presedens skulle kronen ha gått til en mannlig etterkommer av Lionel av Antwerpen, som var Edvard IIIs andre sønn. Rikard II hadde selv navngitt Lionels sønnesønn Roger Mortimer, 4. jarl av March som arving. Men Bolingbroke lot seg krone som Henrik IV, og fordi Rika

ard II hadde vært en upopulær konge, ble han akseptert.

Henrik IV døde i 1413, og hans sønn ble kronet som Henrik V. Han var en dyktig hærfører, og hans militære resultater mot Frankrike i Hundreårskrigen styrket hans popularitet enormt. Han kunne dermed også styrke Huset Lancasters krav på tronen. Før slaget ved Agincourt ble det avslørt en konspirasjon mot Henrik V, ledet av Richard, 3. jarl av Cambridge. Richard, som var sønn av Edmund av Langley, ble henrettet. Hans kone, Anne de Mortimer, hadde et krav på tronen, ettersom hun var datter av Roger Mortimer, 4. jarl av March og dermed etterkommer etter Lionel av Antwerpen. Da Henrik V døde i 1422 kom Henrik VI på tronen. Han var en svak konge, og det ble raskt klart at Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som var sønn av Richard, hertug av Cambridge og Anne Mortimer, ville utfordre ham.

Henrik VI, som var av huset Lancaster, var omgitt av upopulære regenter og rådgivere. De fremste av disse var Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset og William de la Pole, 1. hertug av Suffolk. De ble klandret for å vanskjøtte rikets finanser og for å forspille muligheter i fortsettelsen av Hundreårskrigen. Under Henrik VI mistet England alle sine områder i Frankrike, inkludert det Henrik V hadde erobret.

Kongen ble derfor sett på som svak og ineffektiv. I tillegg led han av en mental sykdom, som førte til pinlige episoder. Innen 1450-årene hadde mange begynt å se ham som uegnet til å styre. Samtidig mente huset York å ha et sterkere krav på tronen, og de fyrte dermed opp under slike tanker. Borgernes misnøye vokste, føydalherrene hadde private hærer og kongens hoff var svært korrupt, en kombinasjon som la veien åpen for borgerkrig.

I 1453 hadde Henrik VI sitt første større anfall som følge av sin mentale lidelse. Et regentråd ble opprettet, ledet av en Lord Protector, Richard Plantagenet, hertug av York. Richard var populær, og som tidligere nevnt hadde han, som overhode for huset York, et krav på tronen som var minst like sterkt som kongens. Han ble stadig modigere i å fremme dette kravet. Hertugen av Somerset ble fengslet, og Richards allierte Salisbury og Warwick fikk hans støtte i mindre konflikter med Henriks støttespillere, spesielt hertugene av Northumberland.

Henrik VI var i 1455 frisk nok til å ta makten selv igjen, og Richard ble drevet bort fra hoffet av hans dronning, Margaret av Anjou. Hun hadde, på grunn av sin manns svakhet, blitt de facto overhode for huset Lancaster. Richard mistet dermed muligheten til å vinne makten gjennom intriger.

Det hadde tidligere vært mindre trefninger mellom de to husene, men alltid gjennom allierte familier som hadde Yorks eller Lancasters støtte. En virkelig borgerkrigstilstand brøt ut da Richard av York førte en mindre styrke mot London og møtte Henriks styrke ved St. Albans 22. mai 1455. Første slag ved St. Albans var en mindre trefning rett utenfor datidens sentrum, der hovedgaten i dag ligger. Richards uttalte mål var å «fjerne dårlige rådgivere» fra hoffet. Huset Lancaster tapte slaget, og mange av lederne falt, deriblant Somerset. York og hans allierte styrket sin innflytelse. Det virker som om begge parter var sjokkert over slaget, og forsøkte å forsone seg med hverandre. Da Henriks sinnssykdom blomstret opp igjen ble York igjen rådgiver, mens Margaret måtte ta seg av sin mann; hun var allerede blitt skjøvet ut av beslutningsprosessen.

Kompromisset etter slaget i 1455 ser ut til å ha vært effektivt i begynnelsen. York beholdt sin dominerende posisjon også etter at kongen var blitt frisk igjen. Men problemene dukket snart opp igjen, spesielt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge Henrik; hertugen av York eller Margarets unge sønn, Edward av Westminster. Hun nektet å godta en løsning som fratok sønnen arveretten, etter at han i 1454 hadde fått arveprinstittel som prins av Wales. Hun aksepterte antagelig diskusjonen bare så lenge York hadde militær overmakt.

I 1456 reiste Henrik til Midlands, og Margaret lot ham ikke komme tilbake til London. Kongeparet var populære i Midlands, men deres stjerne var fallende i hovedstaden, hvor kjøpmennene var svært misfornøyde med nedgangen i handel og den utbredte lovløsheten i byen. Kongen satte opp sitt hoff i Coventry, og den nye hertugen av Somerset trådte frem som hans nye yndling. Margaret fikk Henrik til å omgjøre utnevnelser gjort av York i regenttiden, mens York selv ble sendt til Irland. Mens lovløshet i hovedstaden og sjørøveri langs sørkysten var voksende problemer, var kongeparets eneste interesse å sikre seg selv. Margaret innførte verneplikt for første gang i Englands historie. I London vendte folket seg til en annen, Richard Neville, jarl av Warwick, som senere ble kjent som «Kongemakeren».

Etter Yorks hjemkomst fra Irland begynte fiendtlighetene igjen. Den 23. september 1459 stod slaget ved Blore Heath i Staffordshire. En stor lancastrianerstyrke klarte ikke å hindre en yorkiststyrke i å marsjere fra Middleham Castle i Yorkshire til Ludlow Castle hvor de sluttet seg til hertugen. I slaget ved Ludford Bridge seiret lancastrianerne. Yorks eldste sønn, Edward, jarl av March, flyktet sammen med Salisbury og Warwick til Calais. Lancastrianerne hadde nå full kontroll, og Somerset ble innsatt som guvernør i Calais. Hans forsøk på å kaste ut Warwick ble lett slått tilbake, og yorkistene begynte å utføre raid mot den engelske kysten i 1459–60, noe som økte oppfatningen av kaos og lovløshet.

I 1460 var Warwick og de andre yorkistene klare til å invadere England, og de opprettet raskt støttepunkter i Kent og London, hvor de hadde sterk støtte i befolkningen. De fikk også den pavelige emissæren på sin side, og marsjerte nordover. Henrik førte en hær sørover, mens Margaret ble igjen i nord med prins Edward. 10. juli 1460 stod slaget ved Northampton, som var en katastrofe for lancastrianerne. Yorkistene under Warwick, støttet av forræderi i Lancasters rekker, tok Henrik til fange og førte ham til London.

York forsøkte etter sin fremgang å fremme sitt eget krav på tronen. Han steg i land i det nordlige Wales og reiste til London. Der ankom han sammen med sin kone Cecily Neville, og ble tatt imot med en seremoni som normalt bare tilkommer en monark. Parlamentet ble samlet, og da York kom inn gikk han rett mot tronen, sikker på at lordene ville oppfordre ham til å ta tronen slik de hadde gjort med Henrik IV i 1399. Men han ble i stedet møtt av stillhet. Han annonserte sitt krav, men til og med Warwick og Salisbury var sjokkert over hans overmot; på dette tidspunkt var ingen av dem klare for å styrte Henrik VI. Deres ambisjonsnivå var fortsatt å kaste hans dårlige rådgivere.

Dagen etter presenterte York detaljerte slektshistorier for å støtte sitt krav, basert på at han var etterkommer av Lionel av Antwerpen. Dette førte til at han fikk noe mer støtte, og parlamentet bestemte seg for å vurdere saken. De kom til at Yorks krav var sterkere, men allikevel stemte de med en majoritet på fem stemmer for at Henrik skulle fortsette; besittelse av tronen var også en viktig faktor i deres vurdering av kravene. I oktober 1460 kom man frem til et kompromiss gjennom Act of Accord, en lov som anerkjente York som Henriks tronfølger og fratok prins Edward arveretten. York måtte godta dette og oppnådde det meste av det han ønsket, spesielt ettersom han ble Lord Protector og kunne styre i Henriks navn. Margaret fikk ordre om å forlate London med prinsen. Loven var ikke akseptabel for huset Lancaster, som kom til Margarets hjelp og samlet en stor hær i nord.

Hertugen av York forlot London senere i 1460 sammen med Salisbury, for å konsolidere sin stilling i nord, hvor dronning Margarets hær ifølge rapportene samlet seg nær byen York. Hertugen inntok en defensiv stilling på Sandal Castle nær Wakefield julen 1460. Margarets hær var omkring dobbelt så stor som hertugens, men allikevel beordret han den 30. desember et stort angrep. Hans hær led et knusende nederlag i slaget ved Wakefield. Hertugen falt selv i slaget, og Salisbury og hertugens 17 år gamle sønn Edmund, jarl av Rutland ble tatt til fange og halshugget. Margaret ga ordre om at de tre ledernes hoder skulle plasseres over byportene i York.

I henhold til Act of Accord ble den 18 år gamle Edward, jarl av March tronarving, ettersom han var hertugen av Yorks eldste sønn. Salisburys arving, Warwick, ble Englands største jordeier. Margaret reiste lenger nordover for å sikre seg skotsk støtte. Mary av Gueldres, den skotske dronningen, lovet å gi henne en hær hvis England avsto grensebyen Berwick-upon-Tweed og prins Edward forlovet seg med hennes datter. Margaret gikk med på dette. Hun hadde ikke penger til å betale hæren med, og kunne dermed ikke tilby soldatene annet enn det de kunne plyndre sør i England; grensen for hvor de kunne plyndre ble satt til elven Trent. Hun tok med hæren til Hull, og rekrutterte flere soldater underveis.

Samtidig møtte Edward av York Pembrokes hær som kom fra Wales, og slo dem i slaget ved Mortimer's Cross i Herefordshire. Han inspirerte sine menn med en «visjon» om tre soler ved daggry, et fenomen kjent som «parhelion», som han sa symboliserte de tre overlevende sønnene av Richard av York, og var et sterkt tegn på forestående seier. Han valgte senere en strålende sol som sitt personlige emblem.

Margaret gikk sørover, og hæren hennes gjorde enorm skade mens den plyndret seg gjennom det sørlige England. I London brukte Warwick dette for å styrke støtten til yorkistene, og fikk blant annet Coventry til å skifte side. Han hadde dog ventet for lenge med å samle en hær, og uten Edwards hær som støtte ble han overrasket av lancastrianernes ankomst ved St. Albans. I andre slag ved St. Albans vant Lancaster sin største seier så langt. Yorkistene hadde med seg kong Henrik, og etterlot ham uskadd under et tre. Kongen slo tretti av lancastrianernes soldater til riddere umiddelbart etter slaget. I London brøt panikk ut på grunn av ryktene om herjinger. Byens porter ble stengt, og dronningen fikk ikke forsyninger til sine styrker, som plyndret Hertfordshire og Middlesex.

Edward rykket frem mot London fra vest og hadde slått sammen sine styrker med Warwicks. De ankom samtidig som dronningen trakk seg tilbake til Dunstable, og dette gjorde det mulig for Edward og Warwick å gå inn i London uten strid. De ble ønsket hjertelig velkommen og fikk både penger og forsyninger fra borgerne. Edward kunne ikke lenger hevde at han bare ønsket å kaste noen rådgivere. Etter farens og brorens død ved Wakefield var det klart at han ikke ville nøye seg med mindre enn tronen. Han trengte å få støtte fra en annen autoritet, og dette fikk han da biskopen av London spurte folket hva de ønsket og de svarte med å rope «kong Edvard». Parlamentet bekreftet dette, og han ble uoffisielt kronet som Edvard IV i Westminster Abbey.

Kong Edvard sverget at han ikke skulle la seg formelt krone før Henrik og Margaret var henrettet eller sendt i eksil. Han annonserte også at Henrik hadde mistet retten til kronen fordi han hadde latt sin dronning føre en hær mot rikets rettmessige tronfølger under Act of Accord. For de fleste var dette en unødvendig erklæring; man anså Edvards krav for å være sterkere enn Henriks, og Edvard hadde dermed bare gjenopprettet tingenes naturlige tilstand.

Edvard og Warwick marsjerte nordover og samlet en stor hær. De møtte en like stor lancastriansk hær utenfor Towton ved York. Slaget ved Towton var det til da største slaget i krigene. Begge sider var enige om at det skulle være et avgjørende slag, hvor det ikke skulle gis nåde. Omkring 40–80 000 mann kjempet i slaget, hvorav over 20 000 falt. Dette var et enormt antall på denne tiden og det største tapstall på en enkelt dag på engelsk jord. Kong Edvard vant en avgjørende seier, og lancastrianerne ble desimert. Henrik og Margaret og deres sønn Edward flyktet nordover da de hørte om resultatet. Mange av de overlevende lancastrianerne byttet side, og de som forble lojale mot Henrik og Margaret ble drevet tilbake til nordgrensen og til noen få slott i Wales. Edvard rykket frem til York, hvor han fant sin fars og brors, og Saliburys, hoder på byportene. De ble raskt erstattet av hodene til fremtredende lancastrianere.

Henrik og Margaret flyktet til Skottland, hvor de fikk tilhold ved Jakob IIIs hoff. De gav, som tidligere lovet, fra seg Berwick. De forsøkte også en invasjon av Carlisle senere samme år, men på grunn av pengemangel hadde de ikke store nok styrker til å kunne bekjempe Edvards menn.

Edvard IVs offisielle kroning fant sted i juni 1461 i London, til stor jubel. Han fikk styre under nokså fredelige forhold i ti år.

I nord hadde ikke Edvard full kontroll før i 1464, ettersom flere lancastrianere holdt ut i sine slott. Dunstanburgh, Alnwick og Bamburgh var blant de siste som falt. Det aller siste var Harlech i Wales, som måtte overgi seg i 1468 etter syv års beleiring. Henrik ble tatt til fange i 1465 og holdt som fange i Tower of London, hvor han i det minste til å begynne med ble behandlet nokså godt.

Lancastrianere gjorde opprør to ganger i 1464. 25. april stod slaget ved Hedgeley Moor, og 15. mai stod slaget ved Hexham. Begge ganger seiret Warwicks bror John Neville, 1. marki av Montagu.

I perioden 1467–1470 fant det sted en merkbar og rask forverring av forholdet mellom kong Edvard og hans tidligere mentor, jarlen av Warwick. Opphavet til uoverensstemmelsen var kongens hemmelige bryllup med Elizabeth Woodville i 1464. Han kunngjorde dette som et fait accompli, noe som satte Warwick i en pinlig situasjon ettersom han hadde forhandlet om ekteskap med en fransk brud, fordi han var overbevist om at en allianse med Frankrike var nødvendig. Da Woodvilleslekten ble kongens favoritter i stedet for Nevilleslekten oppsto det en sterk bitterhet. Det var også andre faktorer, som kongens ønske om en allianse med Burgund i stedet for Frankrike, og hans tilbakeholdenhet med å la brødrene George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester gifte seg med henholdsvis Isabel Neville og Anne Neville, som var Warwicks døtre. På toppen av det hele var ikke folket fullt så begeistret for Edvard lenger, etter en periode med høye skatter og stadige utbrudd av lovløshet.

Innen 1469 hadde Warwick gått inn i en allianse med Edvards bror George, som var svært sjalu på kongen. De samlet en hær som slo kongens styrker i slaget ved Edgecote Moor, og Edvard ble deretter holdt som fange på Middleham Castle i Yorkshire. Warwick fikk dronningens far, Richard Woodville, 1. jarl Rivers, henrettet. Han tvang Edvard til å samle parlamentet i York. Planen var at parlamentet skulle erklære Edvard for uektefødt, slik at kronen gikk til hertugen av Clarence, som var den neste i arverekkefølgen. Men landet var i opprør, og Edvard klarte å få støtte fra sine andre bror, Richard, hertug av Gloucester, og flertallet blant adelen. Gloucester samlet en stor styrke og befridde kongen.

Warwick og Clarence ble deretter erklært for å være forrædere og måtte flykte til Frankrike. I 1470 hadde Ludvig XI av Frankrike kommet under stort press fra Margaret av Anjou, som ønsket hjelp til å invadere England for å kreve tilbake tronen. Ludvig foreslo en allianse mellom Warwick og Margaret. Ingen av de to, som hadde vært bitre fiender, ønsket dette, men etterhvert innså de fordelene for begge parter. De håpet nok på helt forskjellige resultater: Warwick ønsket en marionettekonge i form av Henrik VI eller hans sønn, mens Margaret ville ha tilbake den makt hun hadde før Richard av York presset henne ut. For å forsterke alliansen ble det arrangert ekteskap mellom Anne Neville og Edward av Westminster, den tidligere prinsen av Wales. Høsten 1470 invaderte Warwick England.

Edvard IV ble nå tvunget til å flykte fra landet da John Neville skiftet side og støttet sin bror Warwick. Nevilles store styrke kom overraskende fra nord, og Edvard måtte spre sin hær for å ikke bli slått fullstendig. Sammen med Gloucester flyktet han fra Doncaster til kysten, deretter til Holland og så i eksil i Burgund. Warwick planer bar raskt frukt, og Henrik VI kunne i oktober paradere gjennom Londons gater som gjeninnsatt konge, mens Edvard og Richard ble erklært for å være forrædere.

Warwicks suksess skulle ikke vare lenge. Han gikk for langt da han la planer om å invadere Burgund sammen med kongen av Frankrike. For dette skulle han få et område i Nederlandene som belønning. Dette fikk Karl den modige av Burgund til å alliere seg med Edvard, og i 1471 finansierte han en invasjon av England. Edvard slo Warwick i slaget ved Barnet samme år. Resten av lancastrianernes styrke ble knust i slaget ved Tewkesbury, og Edward av Westminster ble drept. Den 21. eller 22. mai 1471 ble Henrik VI myrdet, og yorkistenes grep om tronen var dermed enda sterkere.

Gjeninnsettelsen av Edvard IV i 1471 kan sees som slutten på rosekrigene, da resten av hans regjeringstid var rolig. Men da han døde brått i 1483 oppsto igjen uro som kan sies å være krigenes siste fase. Det hadde utviklet seg en splittelse mellom dronningens slektninger Anthony Woodville, 2. jarl Rivers og Thomas Grey, 1. marki av Dorset på den ene siden, og adelige som ikke satte pris på Woodvilleslektens posisjon ved hoffet på den andre.

Da Edvard IV døde var Edvard V bare tolv år gammel. Woodvilleslekten var posisjonert slik at den hadde stor påvirkning på den unge kongens regjering, ikke minst fordi Edvard V hadde vokst opp hos jarl Rivers på Ludlow Castle. Den andre fraksjonen var meget misfornøyd med dette. Den avdøde kongen hadde på dødsleiet utnevnt Richard, hertug av Gloucester, som rikets beskytter, og hertugen ble de facto leder for anti-Woodvillefraksjonen.

Med hjelp fra William Hastings og Henry Stafford tok Gloucester den unge kongen til fange i Stony Stratford i Buckinghamshire. Han ble ført til Tower of London og fikk senere følge av den ni år gamle Richard, hertugen av York. Etter å ha sikret seg guttene påstod Richard at ekteskapet mellom Edvard IV og Elizabeth Woodville var ugyldig, og at de to guttene derfor var uektefødt. Parlamentet sa seg enig, og vedtok Titulus Regius, en lov som gav Gloucester kongetittelen som Rikard III. De to guttene i Tower of London, kjent som «Prinsene i Tower», forsvant. Man antar at de ble myrdet, og det er mulig at to skjeletter som er funnet i Tower er deres levninger. Hva som egentlig skjedde og hvem som eventuelt beordret dem drept er et av de mest kontroversielle spørsmål i engelsk historie.

Siden Rikard var den fremste generalen på yorkistenes side var det mange som regnet ham som en mer egnet konge enn Edvard V, ettersom gutten måtte ha styrt gjennom en komité av regenter. Lancastrianerne på sin side satte sin lit til Henry Tudor, hvis far Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond, var en uektefødt halvbror av Henrik VI. Dette var en svakt tronkrav, men Henry krevde den i stedet gjennom sin mor, Margaret Beaufort, som var etterkommer av Edvard III gjennom John Beaufort, 1. jarl av Somerset, sønnesønn av Edvard III og uektefødt sønn av John av Gaunt. Selv om ingen av de to kravene var særlig sterke, kunne summen av dem være nok til å vinne støtte.

Henry Tudors styrker beseiret Richards i slaget ved Bosworth Field i 1485, og Tudor ble kronet som Henrik VII. Han styrket sin posisjon ved å gifte seg med Elizabeth av York, som var datter av Edvard IV og dermed den yorkist som hadde det sterkeste kravet på tronen. Han kombinerte dermed de to husene til Huset Tudor og markerte dette ved å kombinere den røde og den hvite rosen til den røde og hvite Tudorrosen. Han sikret også sitt krav ved å henrette alle andre som kunne ha et krav på tronen så snart han fikk fatt i dem, en handlemåte hans sønn Henrik VIII fortsatte med.

Mange historikere mener at Henrik VIIs kroning markerer den endelige slutten på rosekrigene, men noen mener at også slaget ved Stoke Field i 1487 må regnes med. Dette var et resultat av at en ung pretendent ble fremmet. Lambert Simnel lignet svært på Edvard, jarl av Warwick, som hadde yorkistenes sterkeste krav med unntak av dronningens, og utgav seg for å være jarlen. Pretendentens plan var mislykket fra starten av, fordi den unge jarlen var i live og satt i fangenskap; det kunne dermed ikke være den minste tvil om at han var en svindler. Simnels styrker ble ledet av John de la Pole, jarl av Lincoln. De led et knusende nederlag ved Stoke. Simnel ble benådet og ble satt til å arbeide i det kongelige kjøkken.

Astrid Lindgrens barnebøker om Mesterdetektiven Karl Blomkvist skildrer kampen mellom ridderne av den hvite rosen (Kalle, Anders og Eva-Lotta) i krig med ridderne av den røde rosen slik den utspiller seg i en søvnig svensk småby på 1950-tallet. Kampen er en ridderlek inspirert av rosenes krig. Konflikten sentrerer omkring deres motsvarighet til Gralen – Stormumriken – en tilsynelatende helt alminnelig stein. Lindgren parafraserer innledningsscenen i William Shakespeares stykke Henrik V når hun lar Kalle forklare at «Nu är det strid mellan den Vita och den Röda rosen och tusen sinom tusen själar skola gå in i döden och in i dödens natt». Det arkaiska språket brukes på flere steder, spesielt når de to gruppene skal fornærme hverandre.

Episoder fra rosekrigene er beskrevet i miniatyr i Robert Louis Stevensons bok The Black Arrow, med undertittelen «A Tale of the Two Roses». «Helten», Dick Shelton, er tilhenger av huset York og yter Richard III stor hjelp i det fiktive Slaget ved Shoreby. Etter slaget blir Dick adlet av Richard III. «Skurken» Sir Daniel Brackley har skiftende lojalitet, men i den perioden boken beskriver har han valgt å stå på huset Lancasters side.

Rosekrigene blir harselert med og utgjør en sentral del av handlingen i den første serien om Sorte Orm. Rosekrigene har også vært en inspirasjonskilde for George R.R. Martins bokserie En sang om is og ild og fjernsynsserien Game of Thrones, som er basert på denne.^[1]

• Haigh, Philip A (1995): The Military Campaigns of the Wars of the Roses. ISBN 0-7509-0904-8
• Ross, Charles (1994): The Wars Of The Roses, New York.
• Wagner, John A. (2001): Encyclopedia of the Wars of the Roses. ISBN 1-85109-358-3
• Weir, Alison (1998): Lancaster and York: the Wars of the Roses. ISBN 0-7126-6674-5

• (en) Wars of the Roses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Wars of the Roses (på engelsk)
• WarsOfTheRoses.com inneholder kart, tidslinje, informasjon om større aktører og en sammenfatning av hvert enkelt slag (på engelsk)
• threetwoone.org. et diagram som viser relasjoner mellom personer og hendelser (pågående arbeide, på engelsk).