Sonetto di Michelangelo

«Sonetto di Michelangelo» opus 17 nr. 1 er et verk for orkester i én sats av Fartein Valen. Stykket ble skrevet i 1932 og er inspirert av en av Michelangelos sonetter. Verket hører blant hans hyppigst fremførte komposisjoner.

Verket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 1 valthorn og strykere.

En typisk framføring varer 5–6 minutter. Verket er tilegnet Agnes Hiorth og er utgitt av Norsk Musikkforlag.

Når en gripes av den atonale musikken, opplever en det Michelangeo kalte for ‘den annen skjønnhet’

Fartein Valen, radiointervju i 1950^[1]

Valen begynte på komposisjonen den 11. mars 1932 i Oslo og fullførte verket hjemme i Valevåg den 6. juli samme år. Inspirasjonen til komposisjonen hentet han fra en av Michelangelos sonetter, derav tittelen på verket (på norsk: «Sonett av Michelangelo»). Teksten til sonetten var viktig for Valen og ble trykket i programheftet ved uroppførelsen i 1934 på både italiensk og tysk og i utgivelsen på Norsk Musikkforlag fra 1935. I Berit Kvinge Tjømes norske oversettelse lyder sonetten:

Ifølge Olav Gurvin var «brennende tvil» noe som lenge hadde preget Valen i forhold til sin egen kunstneriske retning og valget av den atonale musikken som uttrykksmiddel.^[3] For Valen representerte «den annen skjønnhet» (på originalspråket: L'altra Belta) den atonale musikken, noe han forklarte i et radiointervju sent i livet:

«Når en gripes av den atonale musikken, opplever en det Michelangeo kalte for ‘den annen skjønnhet’. Vi [de atonale komponister] bruker bare teknikken for å få ‘den annen skjønnhet’ frem. [...] Den atonale musikk er likeså følt som noen annen musikk, kanskje enda mer, men riktignok på en annen måte.»^[1]

Stykket ble urfremført i Oslo den 15. januar 1934 av Filharmonisk Selskaps Orkester dirigert av Olav Kielland. Verket fikk blandet mottagelse i pressen selv om en del av publikum viste stor begeistring. Langt bedre var mottagelsen da verket ble fremført i København i 1947 under ISCM-festivalen, der verket høstet stor applaus og flotte kritikker. Anmelderen i The Times mente til og med at det var festivalens beste verk.^[4] Dette markerte Valens internasjonale gjennombrudd.^[5]

«Sonetto di Michelangelo» er bygget opp rundt tre karakteristiske motiver som presenteres suksessivt i begynnelsen av verket som en slags eksposisjon. Deretter blir motivene behandlet fritt kanonisk før stykket avsluttes med en kort reprise av eksposisjonen. Motiv 1 er imidlertid tillagt ekstra vekt på slutten av stykket.^[6]

Motiv 1

Motiv 2

Motiv 3

Valens øvrige énsatsige orkesterstykker:

• «Pastorale» op. 11
• «Cantico di Ringraziamento» op. 17. nr. 2
• «Nenia» op. 18 nr. 1
• «An die Hoffnung» op. 18 nr. 2
• «Epithalamion» op. 19
• «Kirkegården ved havet» op. 20
• «La Isla de las Calmas» op. 21
• «Ode til ensomheten» op. 35

Filharmonisk Selskaps Orkester / Øivin Fjeldstad (dirigent) (innspilt 1945)

Musica KN 7101 (white) (78-plate, 1945)

Mercury MG10149 (LP, 1954) (+ Valen opp. 20, 21 og verk av Harald Sæverud)

Filharmonisk Selskaps Orkester / Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)

Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17 nr. 2, 18, 20, 21, 32, 35)

Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17 nr. 2, 18, 20, 21, 32, 35)

Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2005-2006)

BIS Records BIS-CD-1522 (CD, 2008) (+ Valen opp. 11, 17 nr. 2, 30, 37)

• Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag. 
• Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (på engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum. 
• Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6. 

• Om «Sonetto di Michelangelo» i Forskningsprosjektet Norsk musikkarv
• «Sonetto di Michelangelo» framført av Oslo filharmoniske orkester dirigert av Esa-Pekka Salonen (1987)