Posisjoner i amerikansk fotball

I amerikansk fotball blir en spillers spesifikke rolle på banen referert til som hans "posisjon". Under idrettens moderne regler har begge lagene 11 spillere på banen og et ubegrenset antall bytter; det vil si at lag kan bytte ut så mange spillere de ønsker, så lenge dette skjer før eller etter et play. Dette har resultert i utviklingen av grupperinger av spillere med fokus på spesifike oppgaver på hvert lag: angrepet (laget som innehar ballen og forsøker å score), forsvaret (laget som prøver å hindre det andre laget i å score, og forsøker å ta ballen fra dem), og special teams (som spiller i alle situasjoner som involverer et spark). Innad disse tre separate grupperingene finner man forskjellige posisjoner avhengig av hver spillers hovedoppgave på banen.

I amerikansk fotball beskriver angrepet det laget som innehar ballen. Det er deres jobb å flytte ballen mot motstanderlagets målsone for å score poeng. De elleve spillerne på angrepet kan deles inn i to grupper: fem offensive linemen, hvis hovedoppgave er å blokkere motstanderne og beskytte sin quarterback, og seks backs og receivere hvis hovedoppgave er å flytte ballen enten ved å løpe med den eller via en pasning.

Angrepets oppbygging er strengt regulert av idrettens regler; der må være minst syv spillere på scrimmagelinjen og maksimum fire spillere (kjent som "backs") bak den. De eneste spillerne som kan flytte ballen fremover under et play er backene og de to spillerne på hver ende av offensive linen ("ends"). Disse spillerne utgjør lagets "skill positions" og refereres også til som "berettigede receivere". De gjenværende spillerne (kjent som indre linemen) er "uberettigede" og kan ikke ta imot fremoverpasninger, som betyr at de vanligvis blokkerer. Under disse reglene har kreative trenere utviklet et bredt spekter av angrepsformasjoner for å dra nytte av de forskjellige spillernes ferdigheter og situasjoner i kampene.

De følgende posisjonene er standard i omtrent alle kamper, selv om forskjellige lag vil arrangere dem på forskjellige måter avhengig av lagets kampplaner.

En offensive line er i hovedsak ansvarlig for å blokkere motstanderlagets forsvarsrekke for å beskytte sin egne quarterback. Under vanlige plays berører ikke offensive linemen ballen (sett bort fra centerens snap), med mindre ballen er fumbled av den som håndterer ballen, en pasning blir avledet, eller når en spiller som vanligvis er en offensive lineman tar opp en annen posisjon på banen. En offensive line består av:

Centeren er spilleren som begynner playet fra scrimmagelinjen ved å snappe ballen til quarterbacken. Som navnet tilsier står centeren vanligvis midt i offensive linen, selv om noen lag til tider bruker en ubalansert rekke hvor centeren står litt til en av sidene. Som med alle andre offensive linemen skal centeren også blokkere forsvarsspillerne. Centeren har også ofte ansvaret for å peke ut hvem som skal blokkere hvem, og signalisere justeringer basert på hvordan forsvaret er oppstilt.

To guards står på hver side av centeren. Som med alle andre indre linemen er deres oppgave å blokkere både under pasningsspill og på løp. På noen plays kan en guard, istedenfor å blokkere rett fremover, trekke ut til siden for å blokkere for en som løper med ballen på plays kjent som "traps" (for løp på innsiden), "sweeps" (for løp på utsiden) og "screens" (for pasningsspill). I disse situasjonene blir guarden referert til som en "pulling guard".

To tackles spiller på utsiden av guardene. Deres rolle er i hovedsak å blokkere under pasningsspill og på løp. I området mellom en tackle og den andre tillates "close line plays" hvor blokkeringer bakfra, som er ulovlig alle andre steder på banen, er tillatt. For en høyrehendt quarterback har venstre tackle som jobb å beskytte quarterbacken fra å takles bakfra (blindsonen), og dette er vanligvis den beste spilleren på offensive linen. I likhet med guards kan tackles trekke seg til siden under løp, når der er en tight end på deres side. Tackles er vanligvis høyere enn andre indre linemen fordi de må kunne separere seg fra defensive linemen under pass blocks. De er vanligvis også kjappere på føttene da de ofte må jobbe mot defensive ends som løper inn for å nå quarterbacken eller spilleren som løper med ballen.

Fire backs stiller seg opp bak scrimmagelinjen. I tillegg er der to receivere, en på hver ende av scrimmagelinjen, som stiller seg opp utenfor linemenen. Der er fire hovedposisjoner for disse spillerne:

Quarterbacken er spilleren som mottar ballen fra centeren for å starte et play. Det er den mest innflytelsesrike posisjonen på angrepssiden, da lagets evne til å flytte ballen ned banen er avhengig av hans suksess. Quarterbacken er ansvarlig for å motta plays fra trenerne på sidelinjen og videreformidle disse til de andre angrepsspillerne i huddlen. QUarterbacken kan gjøre endringer til et play på scrimmagelinjen (kjent som en "audible") avhengig av hvordan forsvaret har stilt seg opp. Ved begynnelsen av et play kan quarterbacken stå i en av tre stillinger. Dersom han står like bak centeren og får ballen overlevert direkte fra ham, er quarterbacken "under center". Dersom han står et stykke bak centeren er han i "shotgun formasjon" eller "pistol formasjon" ('shotgun' er vanligvis lenger bak enn 'pistol'). Etter han mottar ballen fra centeren har quarterbacken i grunn tre muligheter for å flytte ballen fremover: han kan løpe med den selv, gi den til en annen berettiget spiller som kan løpe med den, eller foreta en fremoverpasning til en spiller lenger ned på banen.

Running backs er spillere som stiller seg opp bak offensive linen, i en stilling hvor de kan få ballen fra quarterbacken og legge ut på et løp. Lag kan bruke mellom en og tre running backs under et play (eller ingen, en situasjon som da er kjent som et "tomt backfield"). Det finnes varianter av running backs avhengig av hvor de stiller seg opp og hvilken spesifikk rolle de har. En "tailback" (eller "halfback") er ofte den som løper mest med ballen for et lag. De kan også ta imot pasninger, ofte som en "check-down" eller "safety valve" når alle de andre receiverne på et pasningsspill er dekket opp. "Fullbacken" er ofte større og sterkere enn tailbacken, og har som hovedoppgave å blokkere. Fullbacken kan derimot også brukes til å ta imot pasninger eller for å løpe med ballen. Fullbacks stiller seg ofte opp nærmere scrimmagelinjen enn tailbacks, slik at de kan blokkere for dem. En "wing-back" eller "slot-back" brukes for en running back som stiller seg opp bak scrimmagelinjen på utsiden av tacklen eller tight enden. Slot-backs finnes kun i enkelte angrepssystemer, som i flexbone formasjonen. En lignende posisjon, kjent som "H-back" ses heller på som en variant av tight end-posisjonen.

Wide receivere er spesialister i å ta imot pasninger. De er vanligvis kjappe og høye, og har som hovedoppgave å løpe spesifikke ruter og være åpne (dvs. finne en posisjon hvor ingen forsvarere er i nærheten) for pasninger, men de brukes til tider for å blokkere. Wide receivere stiller seg vanligvis opp "wide", på endene av scrimmagelinjen nær sidelinjene før et play starter. I likhet med running backs finnes det varianter av wide receivers, basert på nøyaktig hvor de stiller seg opp. En wide receiver som er på scrimmagelinjen kalles for en "split end", og telles da som en av de syv påkrevde spillerne på scrimmagelinjen. En wide receiver som stiller seg opp bak linjen (og dermed teller som en av de fire backene) kalles for en "flanker": En widre receiver som stiller seg opp mellom den ytterste wide receiveren og offensive linen kalles for en "slot receiver".

Tight ends stiller opp på siden av tacklene. Tight ends regnes som hybrider, en blanding av en wide receiver og en offensive lineman. Ettersom at de spiller ved siden av de andre offensive linemenene brukes de ofte til å blokkere, især når et lag løper med ballen. Etter som at de teller som berettigede receivere kan de også ta imot pasninger. Posisjonen kjent som "H-back" er en tight end som stiller seg opp bak scrimmagelinjen, og derfor teller som en av lagets fire "backs", men rollen deres er ellers lik andre tight ends.

Avhengig av det spesifikke angrepet trenerne har utformet, kampens situasjon og de individuelle spillernes ferdigheter kan lag bruke formasjoner som inkluderer et varierende antall running backs, wide receivers og tight ends, så lenge det ikke bryter med regelen om fire backs og syv på linjen. I flere år var den vanligste sammensetningen en quarterback, to running backs (en tailback/halfback og en fullback), to wide receivere (en flanker og en split end) og en tight end. Moderne lag har mer varierte formasjoner, fra en "full house" formasjon med tre running backs, to tight ends og ingen wide receivere, til "spread" formasjoner med fire eller fem wide receivere, og enten en eller ingen running backs.

Forsvarslaget eller bare forsvaret, er laget som begynner et play fra scrimmage uten å ha ballen. Deres oppgave er å hindre det andre laget i å score, og sikre ballen for sitt eget lag. Forsvaret oppnår dette ved å tvinge angrepet til å gi ballen til dem, enten ved å: hindre dem i å få en første down og tvinge dem til å punte, tvinge frem en fumble eller en interception, eller en sjelden gang tvinge frem en turnover på downs.

Idretten har ingen regler som bestemmer hvilke posisjoner et forsvarslag må stille med. En forsvarsspiller kan stille seg opp hvor som helst på sin side av scrimmagelinjen. Over tid har forsvarsspillernes roller derimot blitt definert til tre forskjellige hovedtyper, som alle har flere individuelle posisjoner.

I likhet med motpartene på angrepet stiller defensive linemen seg opp på scrimmagelinjen, nært ballen. Der er tre posisjoner som vanligvis ses på som en del av en defensive line:

Defensive tackles, noen ganger referert til som "defensive gaurds", spiller midt på defensive linen. Oppgaven deres er å løpe mot spilleren som har ballen, og stanse forsøk på løp gjennom midten av scrimmagelinjen. De fleste forsvarssystemer har en eller to defensive tackles. Dersom et lag bruker en andre defensive tackle, noen ganger referert til som en "under tackle", er denne spilleren vanligvis noe kjappere enn en nose tackle.

Nose tackles, også kjent som en "middle guard" eller "nose guard", spiller i midten av defensive linen. Hovedoppgangen er å blokkere sperre av midten av offensive linen og stoppe de fleste forsøk på løp (vanligvis fullback dives, plunges og sneaks). De stiller seg opp direkte overfor angrepets center, nese mot nese, som gav posisjonen navnet. Den brukes i 3-4-formasjoner eller i nærheten av mållinjen.

De fleste nose tackles er rundt 320 pund (150 kg) til 350 pund (160 kg) og er de største i spillerstallen. Det er en av de mest fysisk krevende posisjonene, da de ofte må håndtere to eller tre spillere og samtidig må være kjappe nok til å kollapse offensive linen. Til tider brukes nose tackles i 4-3-forsvar og plasseres enten i quarterbackens blindsone eller direkte overfor centeren.

Defensive ends stiller seg opp ved siden av defensive tackles, på defensive linens kanter. Deres oppgaver er å angripe passeren eller stanse løp mot utsiden av scrimmagelinjen (vanligvis referert til som "containment"). Den kjappeste av de to stilles vanligvis opp på høyresiden av defensive linen (quarterbackens venstre) da dette er blindsonen for en høyrehendt quarterback.

En defensive lineman har vanligvis en eller begge hendene i bakken før ballen blir snappet; dette skiller dem fra linebackere som ikke har hendene i bakken før snappet.

Linebacker spiller bak defensive linen og har forskjellige oppgaver avhengig av situasjonen, inkludert å angripe passeren, dekke receivere, og forsvare mot løp.

Middle linebackeren, noen ganger kjent som en "inside linebacker" (spesielt i et 3-4 forsvar), er ofte kjent som "forsvarets quarterback" da det ofte er de som velger plays for forsvaret og må reagere til et bredt spekter av situasjoner. Middle linebackere må kunne stoppe running backs som kommer seg forbi defensive linen, dekke opp under pasningsspill gjennom midten av banen, og angripe quarterbacken under et blitz.

Outside linebackere har forskjellige navn avhengig av deres rolle. Noen lag stiller sine outside linebackere opp på samme side av banen uavhengig av situasjonen. Andre lag gir dem spesifike roller; enten som en "strongside" (SLB) eller en "weakside" (WLB). Strongside, eller "Sam", linebackeren stiller seg opp på samme side som angrepets tight end og har ofte ansvaret for å dekke tight enden eller running backen under pasningsspill. Weakside, eller "Will", linebackeren stiller seg opp på den siden av offensive linen som ikke har en tight end, og brukes ofte til å angripe eller blitze quarterbacken, eller dekke en running back under et pasningsspill.

Defensive backs, også kjent som "secondary", stiller opp like bak linebackerne eller på utsiden langs sidelinjene. Defensive backs brukes i hovedsak for å forsvare mot pasningsspill. Defensive backs fungerer også som et lags siste forsvarslinje når angrepslaget løper med ballen og må kunne takle i åpent felt, især når spilleren som løper med ballen har kommet seg forbi de andre forsvarerne. En normal sammensetning av defensive backs består av to cornerbacks og to safeties, selv om lag kan ta i bruk spesielle defensive backs (nickelbacks og dime backs) istedenfor linebackere og defensive lineman i situasjoner hvor de må dekke opp flere receivere.

Cornerbacks forsøker å hindre pasninger ved å enten slå ballen ut av luften og bort fra receiveren eller ved å selv ta imot pasningen. I situasjoner hvor angrepslaget løper med ballen er deres jobb å stanse runneren, enten ved å lede dem tilbake mot midten av banen for å bli taklet, takle dem selv, eller tvinge dem over sidelinjen.

Safeties er den siste forsvarslinjen (lengst fra scrimmagelinjen) og hjelper vanligvis cornerbackene med dekning under lange pasninger. En strong safety (SS) er vanligvis større og sterkere enn de to, og tilbyr ekstra beskyttelse mot løp ved å stå nærmere scrimmagelinjen, vanligvis på den sterke (tight end) siden av banen. En free safety er vanligvis mindre og kjappere enn de to andre, og er vanligvis forsvarsspilleren som er posisjonert dypest for å hjelpe til under lange pasningsspill.

I enkelte situasjoner kan forsvaret ta ut en linebacker eller defensive lineman for å trekke inn ekstra defensive backs for å dekke opp ekstra receivere. En formasjon med fem defensive backs blir ofte kalt en "nickel" formasjon, og den femte (ekstra) defensive backen kalles for en "nickelback". En formasjon med en sjette defensive back (dimeback) kalles for en "dime package". I særs spesielle situasjoner kan lag bruke syv eller åtte defensive backs.

Forsvarsformasjoner er oftest navngitt med en numerisk kode som representerer antallet spillere i hver posisjon. De to vanligste er 3-4 forsvar og 4-3 forsvar, hvor det første nummeret viser til antallet defensive linemen og det andre viser til antallet linebackere (antallet defensive backs kan man regne seg frem til da det må være elleve spillere på banen). Et 3-4 forsvar består dermed av tre defensive linemen (vanligvis en nose tackle og to defensive ends), fire linebackere og fire defensive backs (to cornerbacks, en strong safety og en free safety).

Special teams er enheter som kommer på banen under spark. Hvor mange spillere som også spiller på angrep eller forsvar kan ha lignende roller på special teams (offensive linemen for å blokkere, forsvarsspillere for å takle) finnes det noen spesielle roller som kun er på banen under spark.

En kicker, også kjent som en "placekicker", er ansvarlig for avspark, ekstrapoeng og field goals. I alle de tre situasjonene må kickeren sparke ballen fra bakken, enten ut av hendene til en holder eller av en tee. Noen lag har to kickere: en som sparker ekstrapoeng og field goals og en annen, kjent som en "kickoff specialist", som tar avspark. De fleste lag bruker derimot samme kicker for alle oppgavene, og noen bruker også den samme spilleren til å punte.

Kickoff specialists brukes kun under avspark og er generelt sett også lagets placekicker. Lag kan bruke kickoff specialists dersom de føler at hverken kickeren eller punteren er gode nok til å ta avspark. Ettersom at deres rolle er såpass fokusert, og på grunn av det begrensede antallet plasser lag har i spillerstallen, er denne posisjonen sjelden på profesjonelt nivå.

Punteren stiller seg vanligvis opp 15 yards bak scrimmagelinjen (avstanden må være kortere hvis dette hadde ført til at punteren står på eller bak linjen bak målsonen. Etter å ha tatt imot snappet slipper punteren ballen og sparker den før den treffer bakken. Dette skjer vanligvis på fjerde down med den hensikt å gi motstander ballen så dypt på deres banehalvdel som mulig.

Omtrent alle som spiller en av de andre posisjonene på special teams er også reservespiller for angrepet eller forsvaret.

Holderen er vanligvis posisjonert mellom syv og åtte yards fra scrimmagelinjen og holder ballen i ro for placekickeren. Holderen er ofte en reservequarterback eller en punter da disse regnes som å ha "gode hender", god ballfølelse og erfaring med å ta imot snaps fra long snapperen (center) under plays fra scrimmage. En holder brukes noen ganger under avspark dersom været eller banetilstanden fører til at ballen faller av teen.

En spesialisert center som napper ballen direkte til holderen eller punteren. Long snapperen er vanligvis ikke den samme som centeren, da ballen må snappes mye lenger bakover når et lag skal sparke ballen. Frem til rundt 2000-tallet var long snappere ofte reservespillere; lag har nå ofte en dedikert long snapper.

Returnere er ansvarlige for å ta imot baller fra spark (enten avspark eller punt) og løpe ballen tilbake. Dette er vanligvis en av de kjappeste spillerne på et lag. Lag bruker gjerne samme spiller i begge posisjonene, eller ha en separat returner for punts og avspark. Returnere spiller vanligvis også som wide receivere eller cornerbacks. Ettersom at det er en relativt høy sjanse for skader under kick returns unngår de fleste profesjonelle lag å bruke sine beste receivere eller cornerbacks som returnere.

En blokkerende back som stiller seg opp mellom 1 og 3 yards bak scrimmagelinjen under punts. Ettersom at punteren stiller seg opp så langt bak er det ofte backen som gir signaliserer til forsvaret og til long snapperen at ballen skal snappes. Deres hovedrolle er å være den siste forsvarslinjen for punteren. Under fake punts er det noen ganger upbacken som tar imot snappet før han vanligvis velger å løpe med ballen, men i noen situasjoner kaster en pasning. Upbacks spilles vanligvis av en reserve running back eller linebacker.

En spiller under avspark og punts som er spesialisert i løpe fort ned banen for å takle returneren. Gunnere stiller seg vanligvis opp langs sidelinjen, hvor det er færre forsvarere som kan blokkere ham. Wide receivere og cornerbacker fyller ofte denne rollen.

Jammere forsøker å stanse gunnere under avspark og punt slik at returneren har mer tid til å løpe med ballen.

• Strategi i amerikansk fotball
• Ordbok for amerikansk fotball