Levende lys

Levende lys, også kalt Stearinlys er små flammer på en veke som blir brukt som en lyskilde. Før elektrisiteten ble tatt i bruk var levende lys en av få måter se i mørket på. I dag brukes levende lys ofte for å skape en stemning, utføre en symbolsk handling, eller som del i en religiøs høytid.

De senere årene har det også kommet erstatninger som LED-lys (med engangs- eller oppladbare batterier) slik at man unngår avgasser samt unngår brannfaren assosiert med åpen flamme.

Det levende lyset får vi ved at veken trekker til seg flytende fett, som gir nok energi til å holde vedlike en rolig flamme. Dersom fettet er av dårlig kvalitet, vil flammen flakke og sprute.

Flammen til et lys kan deles inn i fire ulike varmeområder. Området helt innerst nær veken inneholder fordampet voks. Fordi tilførselen av oksygen her er begrenset, forbrenner voksen bare delvis, og har en temperatur på 600–800 °C med en fargeløs flamme. Området utenfor er blåaktig, temperaturen stiger her til rundt 1000 °C. Temperaturen i den lyse sonen er på rundt 1200 °C, mens den ytterste delen har best tilgang til surstoff, og er varmest, 1400 °C.

Levende lys er en hyppig brannårsak. I 1999 var levende lys opphavet til 93 husbranner i Norge. Bruk av bar ild er forårsaket mer enn 20 % av bygningsbrannene i Norge i 2005 ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Levende lys har ulik kvalitet, dette sammen med bruk utenfor tilrådde retningslinjer er grunnen til mange av brannene.

Stearinlys kan inneholde de helse- og miljøskadelige stoffene krom og muskxylen. Muskxylen er en av flere typer syntetiske muskforbindelser (luktstoffer) som kan frigjøres til luft når stearinen brennes.

Det finnes ulike måter å lage levende lys på. I Nord-Europa er nå det vanlig å la smeltet stearin kjøles rundt en veke, slik at vi får stearinlys. Andre former for fett, som voks, talg og parafin, kan også brukes for å lage stive lys. I Sør-Europa og Asia er det derimot vanlig å bruke grunne oljelamper, fylt med for eksempel olivenolje eller sesamolje, som veken flyter nedi.

Parafinlamper og lanterner er eksempler på lamper som gir levende lys og har vært brukt over hele verden før man fikk elektrisitet.

Lys er ofte en del av buddhistiske tempelritualer, og blir gjerne brukt sammen med røkelse og blomster.

Høytider kan markeres med levende lys, for eksempel ved å bære dem rundt et tempel. I vassa, regntiden der munker trekker seg tilbake til tempelet for å hvile og meditere, blir det ofte brukt store lys av de troende. I forbindelse med dette holder de et opptog med digre vokslys i Thailand. Phiti hae prasat peung (พิธีแห่ปราสาทผึ้ง) i Ubon Ratchatani er det mest kjente.

Lys kan også bli brukt som hjelpemiddel under meditasjon.

Hjemme hos religiøse hinduer er det vanlig å tenne en oljelampe i husalteret om morgenen som brenner hele dagen. Hinduistiske høytider ble ofte feiret med utallige levende lys som man for eksempel kan sende av gårde på en hellig elv eller fylle rom eller tempel med. Den viktigste lysfesten er dipavali, da man tenner oljelamper over hele India.

I Sør-India er det også vanlig å tenne en lampe hver gang man begynner med noe nytt og ønsker en god begynnelse.

I jødedommen tenner man lys av tre hovedgrunner: Symbolsk markering av Guds nærhet, markering av skille og markering av minne.

Ner tamíd: I Tempelet i Jerusalem brant alltid menoráen, eller den sjuarmede lysestaken. Denne var uttrykk for Guds nærhet og skulle alltid brenne. I synagoger har man også et slikt «evig lys», eller «ner tamíd». Dette lyset, som er et minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet, er oftest rødt og har tradisjonelt vært et levende lys. I dag brukes normalt elektrisk lys i stedet.

Minnet om lysunderet: De åtte dagane i hanukká tenner man minst ett nytt lys hver dag. Disse lysene er hellige, og man skal ikke bruke lyset deres til å gjøre vanlig arbeid.

Skillet mellom hverdag og helg; et minne om budene: I jødedommen tenner man to levende lys før solnedgang på fredagskvelden for å markere begynnelsen av hver sabbat og høytid. Dette markerer, i tillegg til skillet mellom arbeid og helg, minnet om høytidene som jøder er pålagte å holde og huske.

Skillet mellom helg og hverdag: En stund etter solnedgang på lørdagkveld og etter høytider tenner man et lys som hoveddelen av habdaláseremonien som markerer skillet mellom helg og hverdag og begynnelsen på den nye uken. Om en høytidsdag begynner på lørdagkveld sier en habdalá for skillet mellom helg med fullt arbeidsforbud og helg med delvis arbeidsforbud.

Minnet om døde: I sjibá (sørgeuken) etter dødsfall i familien brenner en et minnelys. På hver årsdag for nære slektninger — også kalt jahrzeit eller nahalá, tenner en et lys for å minnes den døde. Dette er en opphavlig askenasisk skikk som har spredt seg til sefardiske og mizrahiske jøder.

I kristendommen, særlig katolisismen, tenner en gjerne lys i samband med bønner, som når en ber for sjelen til en avdød. Det er vanlig å ha levende lys brennende under gudstjenesten.

I adventstiden tenner mange adventslys hver søndag, ett lys for hver adventssøndag fram til julaften. Luciadagen blir også markert i Sverige og Norge med levende lys, gjerne i en krans i håret til jenta som opptrer som den hellige Lucia. Det er også vanlig å bruke kalenderlys med nummer som en brenner vekk hver dag mens en venter på julaften.

Det levende lyset står ofte som et symbol mot ulike former for mørke, som ondskap og uvitenhet. Innen sekulær humanisme står det for fornuft.

Blant annet er logoen til Amnesty International et stearinlys omkranset av piggtråd. Tenning av levende lys er vanlig på humanistiske arrangement.

Levende lys blir brukt til å skape stemning, for eksempel ved et høytidelig måltid eller en bursdagsfeiring, der en kake gjerne blir pyntet med samme antall lys som bursdagsbarnet fyller år. Etter hvert som alderen på den som feirer stiger, kan man gå over til å brenne et lys formet som tallet på antall år man fyller.

• Miljøstatus i Norge: Muskxylen