Susiddhikārasūtraen

Susiddhikārasūtraen
Vajradhara er en sentral person i tantraen
orig. सुसिद्धिकरमहा­तन्त्र­साधनोपायिकपटल
susiddhikaramahā­tantra­sādhanopāyikapaṭala
legs par grub par byed pa'i rgyud chen po las sgrub pa'i thabs rim par phye ba
(ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་རྒྱུད་ཆེན་པོ་ལས་སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ)
sūxīdì jiéluó jīng (蘇悉地羯羅經)
SjangerVajrayāna
Oversetter(e)Padmakara Translation Group (fra tibetansk, ennå ikke påbegynt); Rolf W. Giebel 2006 (fra kinesisk)

Susiddhikarasūtraen (sanskrit: susiddhikaramahā­tantra­sādhanopāyikapaṭala, devanāgarī: सुसिद्धिकरमहा­तन्त्र­साधनोपायिकपटल) er en esoterisk tekst (en tantra) i vajrayāna-tradisjonen. Den norske tittelen er «avsnittet om forsoningsritualer i den store tantraen, susiddhikara».

Den originale teksten på sanskrit er ikke bevart. Den finnes imidlertid i en tibetansk oversettelse fra det 8. århundre, og i en kinesisk oversettelse fra 726 e.Kr.

Teksten begynner med en rekke spørsmål om å utnytte tantra effektivt. De resterende kapitlene tar opp disse spørsmålene, og gir klassifiseringer av tantriske ritualer og guddommer.

Tittelen

[rediger | rediger kilde]

Sādhanā (साधन) betyr «metode» eller «praksis» for å oppnå et spesifikt mål; det kan også bety «rituale». I tibetansk wylietranslitterasjon er dette gjengitt som las sgrub pa'i (ལས་སྒྲུབ་). Upāyika (उपायिक) betyr «kyndige midler» eller «pedagogikk»; på tibetansk er det gjengitt som thabs rim par (ཐབས་རིམ་པར). Ordet sādhanopāyika (ལས་སྒྲུབ་ཐབས་རིམ་པར, las sgrub pa'i thabs rim par) kan oversettes med «forsoningsritualer». Pāṭala (पाटला), på tibetansk phye ba (ཕྱ་བ), betyr «kapittel», «seksjon» eller «avsnitt». Benevnelsen sādhanopāyikapaṭala kan derfor oversettes med «seksjon med forsoningsritualer», og dette er den forkortede benevnelsen i den tibetanske Kangyur (sgrub pa'i thabs rim par phye ba, སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ།).[1]

Mahā­tantra, tibetansk rgyud chen po (རྒྱུད་ཆེན་པོ), betyr «den store tantraen». Affikset kāra (कार), tibetansk par byed (པར་བྱེད), betyr «å handle» og «å utføre». Susiddhikara (सुसिद्धिकर), tibetansk legs par grub par byed pa'i (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་) betyr «den komplette fullføringen av alle siddhier».[2]

Den fulle sanskrit-tittelen susiddhikaramahā­tantra­sādhanopāyikapaṭala (सुसिद्धिकरमहा­तन्त्र­साधनोपायिकपटल), på tibetansk legs par grub par byed pa'i rgyud chen po las sgrub pa'i thabs rim par phye ba/ (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་རྒྱུད་ཆེན་པོ་ལས་སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ།), betyr «avsnittet om forsoningsritualer i den store tantraen, susiddhikara».[2]

Sittende Amitabha fra kongedømmet Joseon, Korea, 1735. Utskåret tre med lakk og forgylling (40.6 x 26.7 x 19.1 cm). Skikkelsen utfører karana mudrā. Mudrāer er sentrale under de tantriske ritualene.
Foto: Los Angeles County Museum of Art

På kinesisk er tittelen 蘇悉地羯羅經 (pinyin: sūxīdì jiéluó jīng), som er en ordrett oversettelse av susiddi (蘇悉地, sūxīdì), karā (羯羅, jiéluó) og sūtra (經, jīng).[2]

Innflytelse og utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Teksten ble oversatt til kinesisk i år 726 e.Kr. under Tang-dynastiet (唐朝, 618–907). I Kina ble den studert av skolen zhēnyán zōng (眞言宗). Denne virket i årene 716 til 721, men under dynastiene Liáo (辽朝, 916–1125) og Sòng (宋朝, 960–1279) kom en ny bølge av esoteriske studier, som fortsatte å virke inn i dynastiene Jīn (金朝, 1115–1234) og Yuán (元朝, 1271–1368). Under Ming-dynastiet (明朝, 1368–1644) smeltet zhenyan zōng sammen med andre skoler.[3]

I Korea var denne teksten innflytelsesrik under kongedømmet Goryeo (고려, 918–1382) og skolen chin'ŏn chong (진언종). Den koreanske tittelen er Sosilchigalla kyŏng (소실지갈라경).[2]

Den japanske tittelen er Soshitsujikyara kyō (ソシツジキャラキョウ). I den japanske buddhistiske skolen Tendai-shū blir teksten betraktet som en av tre primære tantraer. De to andre er mahavairocana Tantra og vajraśekharasūtraen. Skolen shingon-shū opererer kun med de to sistnevnte som to primære tantraer.[2]

I Tibet har teksten blitt studert fra det 8. århundre frem til det 21. århundre.[3]

Religionshistorisk kan denne teksten plasseres i kategorien østasiatisk buddhisme, men også tibetansk buddhisme og indisk buddhisme. Det er en esoterisk tekst: I Tibet hører den hjemme i vajrayāna og i Kina i zhēnyán zōng og dens avleggere chin'ŏn chong i Korea og shingon-shū i Japan. Det er en rituell tekst. Den beskriver en serie med ritualer som brukes under guddomsdyrkelse. Flere av elementene i ritualene – mudrāer, mantraer, maņḍala'er, homa, abhiṣekaer og gudsyoga – har paralleller i før-buddhistiske religioner som jainisme og hinduisme.

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Tantraen begynner brått ved at bodhisattva'en «vredfulle kuṇḍalinī» stiller Vajradhara en serie med spørsmål om prosedyrene for å gjenta mantraer «for å raskt å oppnå suksess» (kapittel 1). I resten av kapitlene (kapittel 2-40) gir Vajradhara svar på disse spørsmålene. «Suksess» er en oversettelse av sanskrit-ordet siddhi (kinesisk: 成就, chéngjiù).[4]

Ordet kan også oversettes med «prestasjon», «oppnåelse» og «effektuering».[5] Reglene for de forskjellige ritualene omfatter alt fra veiledninger for å velge ens lærer eller disippel, og det rituelle stedet for detaljerte opplistinger av gaver og retningslinjer for å påkalle guddommene, utførelsen av homa («brennoffer»), konstruksjon av maņḍala'er og utførelsen av andre ritualer.[4]

Guddommene er inndelt i tre familier eller grupper (Buddha, Lotus og Vajra). Ritualene er på samme måte inndelt i śāntika (passivisering), paușțika (velstand) og ābhicāruka (undertrykkelse). Suksessen måles i henhold til tre grader (høyere, middels og lavere). Hver grad er igjen inndelt i tre undergrader.[5]

Utførelsen av homa («brennoffer») i hinduismen.
Foto: Bharat Mudgal (5. desember 2011)
  • Kapittel 1 (første del av kapittel 1 i den tibetanske versjonen) innledes med at «vredfulle kuṇḍalinī» stiller Vajradhara en serie med spørsmål.[5]
  • Kapittel 2 (andre del av kapittel 1 i den tibetanske versjonen): Vajradhara begynner sine svar til kuṇḍalinī's spørsmål ved å beskrive hovedegenskapene til tantraen. Deretter følger et mantra og en kort forklaring av det tertiære systemet som er nevnt ovenfor (mantraet til moren, vidyārāja og mahākrodha i hver familie). Det følger veiledninger for å bestemme hvilken familie et mantra tilhører, og diverse instruksjoner i bruken av mantraene.[5]
  • Kapitlene 3–6 (kapitlene 2–5 i den tibetanske versjonen) beskriver egenskapene til en lærer eller ācārya, hans potensielle disipler eller mantrin, hans medarbeidere og hjelpere, og stedene som er egnet for utførelsen av ritualene.[6]
  • Kapittel 7 (kapittel 6 i den tibetanske versjonen) skisserer de etiske retningslinjene som utøveren må holde seg til. Det er detaljerte instruksjoner om renselse. Det gis deretter korte beskrivelser av flere artikler som utøveren bør ha (vajra, perlesirkel, en ring av grasarten imperata cylindrica og et beskyttende belte rundt midjen). Kapittelet avsluttes med flere renselser.[6]
  • Kapitlene 8–12 (kapitlene 7–11 i den tibetanske versjonen) beskriver blomstene, salvene, røkelsen, lampene og maten som tjener som de fem typer av offergaver.[6]
  • Kapitlene 13–15 (kapittel 12 i den tibetanske versjonen) inneholder instruksjoner i å utføre ritualene śāntika, paușțika og ābhicāruka. Kapittel 15 gir også begrunnelser for å utføre ritualet ābhicāruka som kan synes å stride mot ånden i buddhismen.[6]
  • Kapittel 16 (kapittel 13 i den tibetanske versjonen) beskriver forskjellige typer mantraer, og de tre grader av prestasjoner som oppnås.[6]
  • Kapittel 17 (kapittel 14 i den tibetanske versjonen) forklarer hvordan man utfører ofringer for guden (argha) og gir instruksjoner i hvordan man påkaller sin egen og andres guder.[7]
  • Kapittel 18 (kapitlene 15–17 i den tibetanske versjonen) er det lengste kapittelet. Det beskriver dyrkelsen av gudene som er påkalt, og gir informasjon om diverse emner, deriblant instruksjoner i å lage gaver, beskytte det rituelle stedet, beskytte seg selv og avvise gudene. Det gir instruksjoner i sitte-stedet til utøveren, vers for å hylle de tre juveler, Avalokiteśvara og Vajradhara, formlene for å tilstå ens synder, for å ta sin tilflukt i de tre juveler, generere sinnet av opplysning (bodhicitta), overføring av fortjenester og å inngå eder. Det gir instruksjoner i å lage og anvende bedekranser, regler for den samtidige messingen av mantraer, tegn på suksess i resitasjonen, og instruksjoner bruken av de fem produktene fra kyr (melk, ostemasse, ghi, møkk og urin).[7]
  • Kapittel 19 (kapittel 18 i den tibetanske versjonen) hvordan man øker majesteten eller styrken til guder og mantraene som de presiderer over ved hjelp av ritualer som for eksempel homa.[7]
Japansk bedekrans for kvinner, tilhørende skolen Jōdo Shinshū.
Foto: 利用者 (12. mars 2008)
  • Kapittel 20 (kapittel 19 i den tibetanske versjonen) beskriver innvielsen av guddommen. Duftende vann helles fra en dekorert flaske over en dukke av guddommen for å øke guddommens majestet.[7]
  • Kapittel 21 (kapittel 20 i den tibetanske versjonen) beskriver typer av drømmer som indikerer suksess, og prosedyrene for å få slike drømmer.[7]
  • Kapittel 22 (kapittel 21 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene når en lærer ønsker å overføre et mantra til sin disippel.[7]
  • Kapittel 23 (kapittel 22 i den tibetanske versjonen) forklarer at utøveren kan mistenke at hans mantra ikke er effektivt. Dette kapittelet forklarer hvordan man håndterer en slik situasjon.[7]
  • Kapittel 24 (kapittel 23 i den tibetanske versjonen) beskriver flere ritualer som øker kraften og majesteten til et mantra.[8]
  • Kapittel 25 (kapittel 24 i den tibetanske versjonen) forklarer generelle regler for utførelse av homa.[8]
  • Kapittel 26 (kapittel 25 i den tibetanske versjonen) opplister forskjellig tilbehør som er nødvendige for utførelsen av forskjellige ritualer.[8]
  • Kapittel 27 (kapittel 26 i den tibetanske versjonen) beskriver egenskaper til tilbehør som kan bli gitt rituelle fullmakter eller effektuert for bruk i ritualer.[8]
  • Kapitlene 28–29 (kapittel 27–28 i den tibetanske versjonen) forklarer fremgangsmåten ved å erverve og deretter vaske og rense gjenstandene som skal brukes i ritualene.[8]
  • Kapittel 30 (kapittel 29 i den tibetanske versjonen) forklarer målingen og kvantitetene for å effektuere ulike typer tilbehør.[8]
  • Kapittel 31 (kapittel 30 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene for å innvie en elev, deriblant konstruksjon av et maņḍala, utførelsen av homa og selve innvielsen.[8]
Japanske røkelsespinner
  • Kapittel 32 (kapittel 31 i den tibetanske versjonen) gir flere metoder for bestråling av tilbehør som effektueres, eller får dem til å generere strålende energi eller magisk kraft (tejas).[8]
  • Kapittel 33 (kapittel 32 i den tibetanske versjonen) forklarer de mest gunstige måneder i året, dager i måneden, og tider på dagen for utførelse av forskjellige ritualer.[8]
  • Kapittel 34 (kapittel 33 i den tibetanske versjonen) gir tilleggsinstruksjoner for å bruke den beskyttende snoren rundt midjen og på forberedelsen av øyesalver for å lindre tretthet. Kapittelet beskriver deretter lovende tegn som indikerer suksess.[9]
  • Kapittel 35 (kapittel 34 i den tibetanske versjonen) forklarer prosedyrene for påkallelse av gudene for å effektuere artiklene. Det dekker valget av sted, konstruksjonen av maņḍala,er og ritualer.[9]
  • Kapittel 36 (kapitlene 35–38 i den tibetanske versjonen) beskriver noen enkle prosedyrer for å gjenopprette mangelfullheter i ritualene som kan ha inntruffet under ens praksis. Den beskriver tre maņḍala,er (for Buddha-, Lotus- og Vajrafamiliene), etterfulgt av et spesielt homa-rituale som kalles saṃpāta homa («kontakt homa»). Deretter følger tre maņḍala,er (for Buddha-, Lotus- og Vajrafamiliene), etterfulgt av et maņḍala som er felles for de tre familiene. Under utførelsen av ritualene, kan forskjellige hindringer oppstå, og metoder for å avspore disse forklares. Kapittelet avsluttes med instruksjoner for den fullkomne effektuering.[9]
  • Kapittel 37 (kapitlene 39–40 i den tibetanske versjonen) beskriver et maņḍala og ledsagende ritualer som utføres hvis et tilbehør er stjålet. Det skal utføres umiddelbart etter tyveriet. Dette blir etterfulgt av et maņḍala med ledsagende ritualer som brukes hvis det har gått en tid. Når artikkelen er returnert, blir gjenstanden oppdelt. Dersom også dette mislykkes, blir flere ritualer utført.[9]

Den tibetanske versjonen

[rediger | rediger kilde]
En vajra og en bjelle (ghanta), som er klassiske rituelle symboler i vajrayāna.
Foto: Jean-Pierre Dalbéra (10. februar 2013)

Den tibetanske versjonen bærer tittelen legs par grub par byed pa'i rgyud chen po las sgrub pa'i thabs rim par phye ba (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་རྒྱུད་ཆེན་པོ་ལས་སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ). Den forkortede tittelen er sgrub pa'i thabs rim par phye ba (སྒྲུབ་པའི་ཐབས་རིམ་པར་ཕྱེ་བ།). Den originale tittelen på sanskrit var susiddhikaramahā­tantra­sādhanopāyikapaṭala. Den norske tittelen er «avsnittet om forsoningsritualer i den store tantraen, susiddhikara».[1]

I A Comparative Analytical Catalogue of the Kanjur Division of the Tibetan Tripitaka fra Ōtani-universitetet i Kyōto er den tekst nr. 431.[10][11]

I Dergé Kangyur finnes den i seksjonen kriya-tantra (བྱ་བའི་རྒྱུད།, bya ba'i rgyud/) som tekst nr Toh. 807 / D. 813. Den er i bind 96 (ཝ, wa), tekst nr 56, folioene 168a.1-222b.7 (110 sider).[1][12]

I Peking Kangyur er den tekst nr Q. 431, og befinner seg i seksjonen tantra (རྒྱུད, rgyud), bind 19 (ཚ, tsha), tekst nr 29, folioene 230a.8-284b.7 (108.875 sider).[13]

I Narthang Kangyur er den tekst nr N. 722, og befinner seg i seksjonen tantra (རྒྱུད, rgyud), bind 97 (ཚ, tsha), tekst nr 53, folioene 112b.2-187b.7.[14]

I Lhasa Kangyur er den tekst nr H. 764, og befinner seg i seksjonen tantra (རྒྱུད, rgyud), bind 96 (ཚ, tsha), tekst nr 53, folioene 224a.6-306a.7.[15]

I Choné Kangyur er den tekst nr C. 436, og befinner seg i seksjonen tantra (རྒྱུད, rgyud), bind 18 (ཚ, tsha), tekst nr 29, folioene 262a.7-324a.6 (122.875 sider).[16]

I Urga Kangyur er den tekst nr U. 807, og befinner seg i seksjonen tantra (རྒྱུད, rgyud), bind 97 (ཝ, wa), tekst nr 56, folioene 168a.1-223a.1 (110 sider).[17]

Kolofonen (Q. 431, tsha, 313a8) lyder: stong chen mo rab tu 'joms pa las gsungs pa'i smon lam rdzogs s+ho // // (སྟོང་ཆེན་མོ་རབ་ཏུ་འཇོམས་པ་ལས་གསུངས་པའི་སྨོན་ལམ་རྫོགས་སྷོ་༎་༎).[10] 

 * * *

Den tibetanske versjonen er skrevet i vers, mens den kinesiske versjonen for det meste er i prosa. Den tibetanske versjonen har 40 kapitler, og ligner mye på Koryǒ-versjonen (se nedenfor). Den inneholder tre kapitler som mangler i den japanske manuskriptversjonen og i utgaven fra det sørlige Sòng.[18] Kapittel 1 og 2 i Koryǒ-versjonen er slått sammen til kapittel 1 i den tibetanske og den japanske versjonen.[6] De tre kapitlene 13, 14 og 15 i Koryǒ-versjonen er kapittel 12 i den tibetanske.[6] Kapittel 18 i Koryǒ-versjonen er kapitlene 15–17 i den tibetanske.[7] Kapittel 36 i Koryǒ-versjonen er kapitlene 35–38 i den tibetanske.[9] Kapittel 37 i Koryǒ-versjonen er kapitlene 39–40 i den tibetanske.[19]

Verket The Yoga of Tibet (1981), av den 14. Dalai Lama Tenzin Gyatso, inneholder mange sitater fra den tibetanske utgaven av susiddhikarasūtraen.[20]

Padmakara Translation Group har påtatt seg arbeidet med å oversette den tibetanske versjonen til engelsk. Oversettelsen er basert på Dergè Kangyur, men tar også hensyn til varianter og alternative oversettelser i andre utgaver av Kangyur. Den 8. oktober 2024 var oversettelsen ennå ikke påbegynt.[1]

Den kinesiske versjonen

[rediger | rediger kilde]
Del av artikkelserien
Japansk buddhisme
Skoler
Grunnleggere
Templer
Hellige tekster

Susiddhikarasūtraen ble oversatt til kinesisk av Śubhakarasiṃha (善無畏, 683–727) i det 14. året av Kāiyuán (開元) i regjeringstiden til keiser Xuánzōng (唐玄宗), dvs. i året 726 e.Kr., under Tangdynastiet (唐, 618–907).[18][2]

Det er bevart tre forskjellige utgaver av teksten, som alle består av tre bokruller: Koryǒ-utgaven fra kongedømmet Goryeo (고려, 918–1382), en utgave fra dynastiet det sørlige Sòng (宋朝, 960–1279) og en utgave basert på et japansk manuskript fra midten av det 8. århundre.[18]

I den xylografiske utgaven av Tripiṭaka Koreana fra 1236 til 1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), er den i bind 432 (chüan 1-3), etui 詩 (197), som ble gravert 1245.[21] I bokformen av Tripiṭaka Koreana – Koryo-dae-jang-kyong (KJDK), som er det fotografiske nytrykk av Haeinsa-xylografene, befinner den seg i bind 13, side 1027-1073, som tekst nr 432 (K432).[22][21]

I Han'gul taejanggyong kanhaeng mongnok (HDJK), utgitt av Dongguk University (1976), er den i bind XIII, som tekst nr 1027. I katalogen Bussho kaisetsu daijiten (佛書解説大辭典) av Gemmyo Ono (小野玄妙, 1883–1939) er den omtalt i bind 7, side 8d.[21]

I Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) er den i bind 23, tekst nr 464, og den opptar sidene 830-876.[22] I katalogen til Nanjiō Bunyiū (1849–1927) fra 1883 er den tekst nr 533.[22][23] Teksten er fraværende i Dainippon Zokuzōkyō (大日本續藏經) eller 卍.[22]

Koryǒ-utgaven finnes i Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 10 mikkyō-bu (密教部), bind 18 (一, del 1), som tekst nr 893. Den bærer tittelen sūxīdì jiéluó jīng (蘇悉地羯羅經), og den forkortede tittelen er sūxīdì jīng (蘇悉地經).[22][2]

En gjengivelse av det japanske manuskriptet i pseudoklassisk kanbun kundoku-stil ble utgitt i 1936 i Kokuyaku issaikyō del 5 (mikkyō buo).[4][24] Dateringen til midten av det 8. århundre er gitt av Ninkai Oyama (1982). Forholdet mellom de tre kinesiske versjonene er drøftet av Yorihito Takada (1996).[25][26]

Det er mindre forskjeller i ordlyd og mening i de tre utgavene. I tillegg finnes mer iøynefallende forskjeller. Rekkefølgen på den andre og tredje bokrull har blitt reversert i den japanske manuskriptversjonen. Kapitlene 13-15 i Koryǒ-utgaven mangler i de to andre utgavene. Kapitlene har også blitt delt forskjellig; Koryǒ-utgaven har 37 kapitler, mens utgaven fra det sørlige Sòng har 35 kapitler og den japanske manuskriptutgaven har 34 kapitler. Det er merkbare forskjeller i innhold mellom kapittel 2 og 7 i Koryǒ- og Sòng-utgavene på den ene siden og og de tilsvarende kapitlene i det japanske manuskriptet på den andre siden. På grunn av en utilsiktet reversering i rekkefølgen av to påfølgende folioer, har en del av kapittel 8 blitt transponert til halvveis gjennom kapittel 9 i Sòng-utgaven.[18]

I 2000 gjenga Rolf Giebel en sanskrit-rekonstruksjon av 14 vers av teksten.[27] I 2006 publiserte Rolf Giebel en engelsk oversettelse av Koryǒ-utgaven.[28]

Nedenfor vises kapitlene i Koryǒ-utgaven, deres sidetall i Taishō shinshū daizōkyō, og den tibetanske kapittelinndelingen.[22][29]

Bokrull Kapittel Tittel Sidetall i Taishō Tibetansk
1 1 請問品
qǐng wèn pǐn
Spørsmål 		603a – 603b 1
2 真言相品
zhēn yán xiàng pǐn
Karakteristikkene til mantraer 		603c – 604c
3 分別阿闍\梨相品
fēnbié ā dū\lí xiàng pǐn
Om å gjenkjenne karakteristikkene til en Ācārya 		604c – 605a 2
4 分別持誦真言相品
fēnbié chí sòng zhēn yán xiàng pǐn
Om å gjenkjenne karakteristikkene til en som messer mantraer 		605a – 605b 3
5 分別同伴品
fēnbié tóng bàn pǐn
Om å gjenkjenne en medarbeider 		605b – 605c 4
6 揀擇處所品
jiǎn zé chù suǒ pǐn
Valget av sted 		606a 5
7 持戒品
chí jiè pǐn
Om må følge forskriftene 		606b – 608a 6
8 供養花品
gōngyǎng huā pǐn
Å tilby blomster 		608b – 609a 7
9 塗香藥品
tú xiāng yào pǐn
Salver 		609b – 609c 8
10 分別燒香品
fēnbié shāo xiāng pǐn
Om å skille mellom røkelser 		610a – 610b 9
11 分別然燈法品
fēnbié rán dēng fǎ pǐn
Å gjenkjenne reglene for brennende lamper 		610b – 610c 10
12 獻食品
xiàn shí pǐn
Å tilby mat 		610c – 612b 11
2 13 扇底迦法品
shāndǐ jiā fǎ pǐn
Śāntika-ritualet 		612c 12
14 補瑟徵迦法品
bǔsèzhēng jiā fǎ pǐn
Paușțika-ritualet 		613a
15 阿毘遮嚕迦品
āpízhēlū jiā pǐn
Ābhicāruka-ritualet 		613b – 614a
16 分別成就法品
fēnbié chéngjiù fǎ pǐn
Å skille mellom ritualer av prestasjoner 		614b – 614c 13
17 奉請本尊品
fèng qǐng běn zūn pǐn
Påkallelse av guddommen 		614c – 615b 14
18 供養次弟法品
gōngyǎng cì dì fǎ pǐn
Regler for tilbedelsesprosedyrer 		615b – 619c 15–17
19 光顯法品
guāng xiǎn fǎ pǐn
Ritualer for bestråling [av guddommen] 		620a 18
20 灌頂本尊法品
guàn dǐng běn zūn fǎ pǐn
Ritualer for innvielse av guddommen 		620a 19
21 祈驗相單
qí yàn xiàng dān
Kjennetegn på effekten av ens bønner 		620b – 620c 20
22 受真言法品
shòu zhēn yán fǎ pǐn
Riter for å motta mantraer 		621a 21
23 滿足真言法喿
mǎn zú zhēn yán fǎ sào
Riten for å gjøre mantraer komplett 		621b 22
24 增威品
zēng wēi pǐn
Å øke [et mantra's] masjestet 		621b 23
25 護摩法則品
hùmó fǎ zé pǐn
Regler for homa 		621c – 622a 24
26 備辨持誦支分品
bèi biàn chí sòng zhī fēn pǐn
Å forberede resitasjonens tilbehør 		622b 25
27 成就諸物品
chéngjiù zhū wù pǐn
Egenskaper ved artikler av effektuering 		622c – 623a 26
28 取成就物品
qǔ chéngjiù wù pǐn
Å ta [i besittelse] artikler av effektuering 		623a 27
29 淨除諸物品
chēng chú zhū wù pǐn
Rensing av artikler [for effektuering] 		623b 28
30 諸物量數品
zhū wù liáng shǔ pǐn
Måling og mengder av artikler [for effektuering] 		623b 29
31 除一切障大濛灌頂曼茶羅法品
chú yí qiè zhàng dà méng guàn dǐng màn chá luó fǎ pǐn
Riter i maņḍalaet av den store innvielse for å eliminere alle hindringer 		623c – 624b 30
32 光顯諸物品
guāng xiǎn zhū wù pǐn
Bestråling av artikler for effektuering 		624c – 625b 31
3 33 分別悉地時分品
fēnbié xī de shí fēn pǐn
Differensiering av tidene for siddhier 		625c – 626a 32
34 圓儀成就品
yuán yí chéngjiù pǐn
Fullføringen av forberedelsene for [riten av] prestasjoner 		626a – 626b 33
35 請尊加被成就
qǐng zūn jiā bèi chéngjiù
Å invitere guddommer til å styrke [artikkelen] for effektuering 		626c – 627b 34
36 補闕少法品
bǔ quē shǎo fǎ pǐn
Ritualer for å rette opp mangler 		627c – 631a 35–38
37 被偷成物卻徵法品
bèi tōu chéng wù què zhēng fǎ pǐn
Ritualer for å hente en effektueringsartikkel som har blitt stjålet 		631b – 633b 39–40

Japansk kommentar av Ennin (圓仁)

[rediger | rediger kilde]
Statue av Ennin (圓仁, 793–864)
Foto: Brukeren Jnn (2007)

Den japanske buddhisten Ennin (圓仁, 793–864) skrev en kommentar til susiddhikārasūtraen i 7 bokruller.[2] Den befinner seg i Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 25 (續經疏部, zokukyōsho-bu), bind 61 (六), tekst nr 2727. Den kinesiske tittelen er sūxī de jiéluó jīng lüè shū (蘇悉地羯羅經略疏); den japanske tittelen er soshitsujikara-kyō ryakuso.[30][2]

Ennin var en munk innenfor Tendai-shū. Han var født i provinsen Shimotsuke. 9 år gammel begynte han å studere under Kōchi (廣知), og 15 år gammel dro han til Hieifjellet og studerte læreboken i buddhistisk meditasjon, Maka shikan, under Saichō (最澄, 767–822). Ennin regnes som grunnleggeren av underskolen Sanmon (山門), som hadde sitt hovedkvarter i Enryaku-ji, på toppen av Hieifjellet.[31]

Ennin betraktet susiddhikārasūtraen som en av tre grunnleggende esoteriske sūtra'er (三部祕經, sanbu hikyō). De kalles også «de tre mantra-sūtra'er» (眞言三部, shingon sanbu), «de tre hemmelige sūtra'er» (祕密三部, himitsu sanbu) eller «de tre sūtra'er til mahāvairocana». Skolen shingon-shū opererer kun med «to store sūtra'er» (兩部大經), nemlig mahavairocana tantra og vajraśekharasūtraen. Ennin mente at susiddhikārasūtraen forente disse to.[32]

En ikonografisk tilleggstekst

[rediger | rediger kilde]

Taishō shinshū daizōkyō inneholder en ikonografisk tilleggstekst. Det er tekst nr 3164 [8.1–27] i seksjon 32 圖像部 (zuzō-bu) eller «illustrasjoner». Den består av en bokrull og tittelen er 蘇悉地儀軌契印圖. På kinesisk blir dette sūxīdì yíguǐ qìyìn tú, på japansk soshitsuji giki geiin zu og på norsk «mudrāer for susiddhi-ritualenes prosedyre».[33]

Teksten består av en serie tegninger av mudrā'er (契印, qìyìn eller 印契, yìnqì). En mudrā er et kodet tegn eller en gest som lages med hendene og som indikerer et aspekt av læren. Det er gester som utføres under forskjellige påkallelsesriter i susiddhitantra.[33]

Teksten ble bragt til Japan av Enchin (圓珍, 814–891) og Shūei (衆叡). Enchin var en annen skikkelse ved Tendai-shū, som også studerte ved Hieifjellet. Han var en nevø av Kūkai (空海, 774–835), som grunnla Shingon-shū. I 853 reiste han til Kina og returnerte til Japan i 858. Enchin var grunnleggeren av underskolen Jimonha (寺門派) innenfor Tendai-shū.[34]

Susiddhikarasādhanasaṃgraha

[rediger | rediger kilde]

Susiddhikarasūtraen var ment som en generell guide. Behovet for en manual som arrangerte materialet i et koherent rituale førte til en omfattende rituell manual.[35]

Manualen finnes i Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 10 mikkyō-bu (密教部), bind 18 (一, del 1), som tekst nr 894. Den består av tre bokruller, og på kinesisk er dens tittel sūxīdì jiéluó gōngyǎng fǎ (蘇悉地羯羅供養法), og den forkortede tittelen er sūxīdì gōngyǎng fǎ (蘇悉地供養法).[36]

Gōngyǎng fǎ er den kinesiske oversettelsen av pūjavidhi (ritualer), og den rekonstruerte tittelen er derfor *Susiddhikara-pūjāvidhi.[37] Den gir fullstendige detaljer for utførelsen av guddomsdyrkelse. Det begynner med forberedelse av stedet, og fortsetter med beskrivelsen av rituelle handlinger og mudrāene som skal brukes. Dette mangler i susiddhikarasūtraen.[35]

Orientalister har spekulert i om Śubhākarasiṃha var forfatteren.[35][37][4] Han var heller oversetteren; i den tibetanske kanon blir samme tekst tilskrevet Agrabodhi (དཔལ་ལྡན་བྱང་ཆུབ་མཆོག, dpal ldan byang chub mchog). Agrabodhi (ikke Varabodhi som noen har hevdet) levde i det 8. århundre.[35][4] Han var en indisk pandita som forfattet 5 tekster, som er bevart i Dergé Tengyur (fire i seksjonen Yoga Tantra og én i seksjonen Kriya Tantra).[38]

Den tibetanske tittelen er legs par grub par byed pa'i sgrub pa'i thabs bsdus pa (ལེགས་པར་གྲུབ་པར་བྱེད་པའི་སྒྲུབ་པའི་ཐབས་བསྡུས་པ།) som er en oversettelse av sanskrit-tittelen susiddhikarasādhanasaṃgraha eller «en oppsummering av sādhanā'er fra susiddhikaratantra».[39]

I 1977 publiserte Ninkaku Takada en japansk oversettelse av den kinesiske versjonen.[40]

Padmakara Translation Group har påtatt seg arbeidet med å oversette den tibetanske versjonen til engelsk. Oversettelsen er basert på Dergè Tengyur, men tar også hensyn til varianter og alternative oversettelser i andre utgaver av Tengyur. Den 8. oktober 2024 var oversettelsen ennå ikke påbegynt.[39]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Padmakara, Toh.807
  2. ^ a b c d e f g h i Muller, 1997
  3. ^ a b Bentor 2017
  4. ^ a b c d e Giebel 2006, side 115
  5. ^ a b c d Giebel 2006, side 116
  6. ^ a b c d e f g Giebel 2006, side 117
  7. ^ a b c d e f g h Giebel 2006, side 118
  8. ^ a b c d e f g h i Giebel 2006, side 119
  9. ^ a b c d e Giebel 2006, side 120
  10. ^ a b Peking, 2007
  11. ^ Ōtani, 1930
  12. ^ D.813
  13. ^ Q.431
  14. ^ N.722
  15. ^ L.764
  16. ^ C.436
  17. ^ U.807
  18. ^ a b c d Giebel 2006, side 114
  19. ^ Giebel 2006, side 120_121
  20. ^ Tsong-kha-pa 1981
  21. ^ a b c Lancaster, 1997
  22. ^ a b c d e f Wittern, Taishō 893
  23. ^ Nanjo, 1883
  24. ^ Kokuyaku issaikyo, bind 5
  25. ^ Oyama, 1982
  26. ^ Takada 1996
  27. ^ Giebel 2000
  28. ^ Giebel 2006
  29. ^ Giebel 2006, side 111-112
  30. ^ Wittern, Taishō 2227
  31. ^ Muller, 2003
  32. ^ Muller, 2001
  33. ^ a b Muller, 2001
  34. ^ Muller, 2003
  35. ^ a b c d Giebel 2015, side 685
  36. ^ Wittern, Taishō 894
  37. ^ a b Muller, 1997
  38. ^ Padmakara, Agrabodhi
  39. ^ a b Padmakara, Toh.3066
  40. ^ Takada 1977

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Susiddhikārasūtraen&oldid=24721837»