Synsrehabilitering

Vedrørende synsrehabilitering er begrepene habilitering og rehabilitering i forskrift om habilitering og rehabilitering (§2) definert som: Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjonsevne og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Noen nyttige praktiske forholdsregler når man er sammen med blinde eller sterkt svaksynte:
• si hvem du er når du henvender deg til synshemmede.
• nevn personens navn ved tiltale.
• si fra når du går.
• ikke forlat synshemmede alene på ukjent sted eller midt i et rom.
• fortell personen hva som finnes i nærheten.
• la alt stå på sin vante plass.
• fortell når du flytter på gjenstander som vanligvis har fast plass.
• bruk språket mye.
• la personen selv være aktiv og ansvarlig.
• dersom du skal ledsage en blind, er det denne som skal holde fast i deg, og ikke omvendt.

Før man starter en rehabiliteringsprosess er det viktig å huske at rehabilitering er en individuell prosess, som må planlegges og tilpasses den enkeltes forutsetninger. Betydningen av at rehabiliteringen er planlagt og målrettet gjenspeiles godt i forskrift om individuell plan. Forskriften slår blant annet fast at personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester fra det offentlige hjelpeapparatet har rett på å få utarbeidet en individuell plan, som omfatter alle tjenester, for eksempel skole, trygd, arbeid og ytelser en person med langvarige og sammensatte behov trenger for å leve et aktiv og selvstendig liv.

Det er viktig å ta hensyn til om synshemningen er medfødt eller ikke, og når den har oppstått. Graden av synstap er vesentlig å kartlegge. Dersom vedkommende også har andre funksjonshemninger, må det totale bildet kartlegges. Som grunnlag for rehabiliteringen må det foreligge en medisinsk utredning og eventuell behandling. Sentrale spørsmål er:
• Hva er årsak til synshemningen?
• Hvordan er prognosen?
• Kan noe gjøres for å bedre synet?
• Kan noe gjøres for å forhindre forverring?
• Hvordan er synsfunksjonen, for eksempel brillebehov, visus, kontrastsensitivitet, synsfelt, mørkesyn med mer.?

Det er stor forskjell på å være født blind og å bli blind i voksen alder. En som er født blind vil ikke kjenne noen annen virkelighet, mens for en som mister synet i voksen alder vil tapet blant annet innebære en krisereaksjon og sorgreaksjon. Sentralt for alle er å oppleve seg som et fullverdig menneske selv med en synhemming. Det kan være vanskelig når en ikke kan være med på aktiviteter som en før var opptatt av eller aktiviteter som andre i omgangskretsen er med på. Det er i denne sammenheng viktig å utvikle en identitet som synshemmet. Både synshemmede barn og voksne har behov for å treffe andre synshemmede. Kurs, likemannsgrupper og samlinger i regi av interesseorganisasjoner osv. kan være gode møtepunkter.

Selv om synshemmede har behov for kontakt med andre synshemmede, er det like viktig at den synshemmede kan fungere i den sosiale sammenhengen man lever i til daglig. Når det gjelder synshemmede elever, viser det seg at integrering fungerer bra i klasseromssituasjonen. Det viser seg imidlertid at mange har mindre kontakt med medelevene i friminuttene og i fritiden. Det er en viktig oppgave for organisasjoner i nærmiljøet som skole, idrettslag og foreninger å legge til rette for økt sosial integrering. Fylkessynspedagoger og kompetansesentra kan også være viktige i dette tilretteleggingsarbeidet.

Den enkelte synshemmede må utvikle et realistisk syn på seg selv. Det er viktig at en kan se de mulighetene en har. Av og til vil en også kunne unngå sviende nederlag, dersom en har realistiske forhold til hvilke begrensninger synstapet innebærer. Personer som mister synet opplever ofte at deres omgangskrets og sosiale aktiviteter avtar etter synstapet. En viktig del av rehabiliteringsarbeidet vil være å drive nettverksarbeid som tar sikte på å opprettholde sosiale relasjoner.

Det er spesielt på tre områder synshemmede vil ha behov for særlig tilrettelagt opplæring og trening: dagliglivets aktiviteter – ADL, mobilitet og orientering, og lese- og skrivetrening. Både synshemmede og ledsagere har behov for å lære ledsagerteknikker.