Mehmed Talat

Mehmed Talat
Født		1. sep. 1874[1] Kardzjali (Det osmanske rike)[2]
Død		15. mars 1921[1][3] (46 år) Berlin[4]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Storvesir av Det osmanske rike (1917–1918) Ministry of the Interior of the Ottoman Empire (1913–1917)
Parti		Committee of Union and Progress
Nasjonalitet		Det osmanske rike
Gravlagt		Monument of Liberty, Istanbul
Utmerkelser		Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[5]
Mehmed Talat på Commons

Mehmed Talat Pasja (tyrkisk: Mehmet Talat Paşa) (født i 1. september 1874 i Kardjali i Edirne vilajet i det som nå er Bulgaria, drept 15. mars 1921 i Berlin) var den 280. storvesiren av Det osmanske riket. Han var en av lederne i Ungtyrkerne og kom til makten ved et statskupp i 1908. Han er også kjent for sin rolle i deportasjonen av armenere, også kjent som folkemordet på armenerne, der han pekes ut som en mulig hovedmann bak ugjerningene.

Han ble drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Raphael Lemkin fikk kjennskap til saken og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett.^[6]

Talat stemmet fra enkle kår og representerte et sosialt sjikt som var på vei oppover og som skulle komme til makt med den ungtyrkiske revolusjon. Familien var bektasjitter. Som seksåring opplevde han den russisk-tyrkiske krig og den russiske okkupasjon av egne hjemtrakter. Disse barndomsopplevelser satte et sterkt preg på ham – den førte til en meget sterk nasjonalisme hos ham, og den skulle følge ham livet gjennom.

I studentårene sluttet han seg til ungtyrkerne, som propaganderte for redning av Det osmanske riket fra de imperialistiske stormakters truende styrkeoppbygging.

Uten slutteksamen fra skolegangwn gikk han inn i statlig tjeneste. Ved utbruddet av den ungtyrkiske revolusjonen sommeren 1908 arbeidet Talaat Bej, som han da het, som telegraftjenestemann i Saloniki og hadde en ledende stilling innen «Komitérn for enighet og framsteg», som var sentralpunkt for den ungtyrkiske revolusjonærr bevegelse. Etter denne bevegelses seier ble han medlem av det tyrkiske parlamentet og en av dets visepresidenter, samtidig som han var ordførende for den ungtyrkiske komité, og dermed innehadde han den høyeste posisjonen i bevegelsen.

Etter å innledningsvis ha virket i bakgrunnen, tok Talaat Pasja i august 1909 over som innenriksminister i Hilmi Pasjas regjering, der han ble Ferid Pasjas etterfølger. En av hans tiltak på denne post var at for de lokale forvaltningsmyndighetene å påpeke at det var av vekt med hensynsfull behandling av alle utlendinger, og at dette hadde utenrikspolitiske konsekvenser. Talaat Pasja fortsatte som minister under storvesiren Hakki Pasja, men i februar 1911 gikk han av etter konflikter mellom den ungtyrkiske komitéen og krigsministeren Mahmud Schefket Pasja. Også en splittelse innen komitéen mellom en moderat fløy og en nasjionalistisk-chauvinistisk fløy bidro til avgangen.

Etter mordet på storvesiren Mahmud Schefket i juni 1913 kom Talaat Pasja tilbake som innenriksminister i den nye regjeringen under prins Said Halim, og ble der den faktiske lederen, også i utenriksanliggender, selv om de formelt ble tatt hånd om av storvesiren selv. Dette innebar attdet var Talaat Pasja som sammen med den nye krigsministeren Enver Pasja høsten 1914 gjennomdrev at Tyrkia sluttet seg til Sentralmaktenes pakt, til tross for at den ubesluttsomme storvesiren i det lengste nølte om dette. Dette innebar at Tyrkia under første verdenskrig havnet på Tysklands og Østerrikes side.

Han skal ha stått bak ordren om å deportere tusener av armenere i 1915 angivelig på grunn av armenernes samarbeid med russere under første verdenskrig ^[7][8]. Han skal også ha gitt ordre om å «drepe hver armenske mann, kvinne og barn uten hensyn^[9]. Selv har han skrevet følgende i sine memorier om bakgrunnen for deportasjonsordren:

I admit that we deported Armenians from our eastern provinces, and we acted in this matter upon a previously prepared scheme. The responsibility of these acts falls upon the deported people themselves. Russian ... had armed and equipped the Armenian inhabitants of this district [Van] ..., and had organized strong Armenian bandit forces. ... When we entered the Great War, these bandits began their destructive activities in the rear of the Turkish army on the Caucasus front, blowing up the bridges and killing the innocent Mohammedan inhabitants regardless of age and sex... All these Armenian bandits were helped by the native Armenians.^[10]

Etter første verdenskrig, i 1918, rømte han til Berlin med Enver Pasja og Djemal Pasja etter å ha underskrevet en våpenhvile med ententemaktene. Talat ble drept av en armener, Soghomon Tehlirjan, i et attentat på åpen gate i Berlin, hvor han så ble gravlagt til 1943, da graven ble åpnet og levningene ført til Istanbul.