Trøndersk

Trøndersk, eller trøndsk,^[1] er benevnelsen på talemålet i Trøndelag. Inkludert i dialektområdet eller nært beslektet er også talemålet på Nordmøre, i Bindal i Nordland, i Frostviken i Sverige og på Kvikne og i Elgå i Hedmark.^[2] Trøndersk tilhører den østnorske dialektgruppen. Noen fellestrekk med andre østnorske dialekter er jamning, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter. Andre trekk som palatalisering og apokope er felles med nordnorsk. Den svenske nabodialekten jemtsk er også nært beslektet med trøndersk.^[3]

Fordi de trønderske dialektene dekker et forholdsvis stort geografisk område, finnes det også tilsvarende store forskjeller dialektene imellom. Bymålet i Trondheim har en mer normert grammatisk struktur enn bygdedialektene, etter påvirkning fra det dansk-norske skriftspråket og «den dannede dagligtale».^[4][5] Trondheimsmålet påvirker nabodialektene gjennom regionalisering.

Trøndersk er lett å kjenne igjen grunnet flere språklige trekk, slik som apokope (bortfall av siste vokal som å kast i stedet for å kaste), jamvekt med utstrakt bruk av jamning, kløyvd infinitiv, palatalisering, retrofleks flapp og førstestavelsestrykk i lånord (som ['banan], ikke [bana:n]). Dessuten er det personlige pronomenet (første person, subjektsform) æ svært utbredt, i tillegg til nektingsadverbet itj. Undersøkelser i Trondheim viser at stadig flere ungdommer i byen erstatter itj med ikke som nektingsadverb, på tross av at ordene ikke og itj tradisjonelt har hatt ulike betydninger i byen.^[4][6] Forskning publisert i 2010 viste at det blant unge i Trondheim var mindre forskjell på «fintrøndersk» og «gatespråk». Noen typiske trønderske trekk (blant annet palatalisering) hadde blitt mindre utbredt i byen til fordel for østnorske former.^[7]

Det er til dels store forskjeller mellom de trønderske dialektene. Tradisjonelt har man pleid å skille mellom inntrøndersk og uttrøndersk, hvor gjennomføringen av jamningen definerer skillet.^[8] Typiske inntrønderske former er våttå (eller vatta i Namdalen) («vite») og vukku («uke»), mot uttrøndersk vætta og vækka.^[8] I tillegg til Namdalen vil altså dialektene på Innherred og i Stjørdalen være inntrøndersk. Til Trondheim hører også formene vær og værra, hvor førstnevnte er lånt fra bokmål (med bortfall av endevokal), mens sistnevnte er en mer typisk uttrøndersk form.

Bymålet i Trondheim varierer mellom ytterpunkter som «fintrøndersk» eller «pentrøndersk» – opprinnelig sosiolekten hos byborgerskapet, et talt riksmål med pronomenet jei og et trøndersk tonefall som typiske kjennetegn – og talemål som ligger tettere opp til bygdemålene.^[4][5][6]

Også i ordtilfanget finner en til dels store forskjeller, hvor de tradisjonelle dialektordene som et kompromiss ofte blir erstattet med en dialektal uttale av ordet som brukes i bokmål:

Et annet eksempel på variasjoner er variantene av ordet «gulv», som heter gålv eller gulv i Trondheim, gælv eller gølv i Inntrøndelag, og konsekvent gølv på Frosta.

Bymålet i Trondheim påvirker dialekten i de mindre byene/tettstedene i Trøndelag, som f.eks. Orkdal, Verdal, Levanger, Namsos og Stjørdal, og dialekten i disse tettstedene påvirker igjen dialektene i nærliggende bygder. En dialekt som derimot har holdt seg ganske godt, når man ser på avstandene til større steder, er tydalsdialekten. Og kystkommunene Hitra og Frøya. Blant annet er dativ ofte beholdt, et trekk som er i ferd med å forsvinne fra de fleste dialekter, og preposisjonen «hos» heter som regel me, mens den i øvrig trøndersk vanligvis heter åt og te. Eksempelvis betyr «å gå i skoja oppi me ås» det samme som «å gå i skogen oppe hos oss». Legg også merke til formen skoja, som er en dativform av skojen.

På norsk og andre moderne germanske språk ligger trykket på første stavelse i alle arveord. Normalisert talemål, og dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge, beholder derimot det opprinnelige trykket i lånord. Trøndersk følger ikke denne regelen, og har trykk på første stavelse i alle ord, i likhet med dialektene i bygder og arbeiderklassebydeler på Østlandet.

I Verdal har sammensatte ord trykk på det andre leddet, slik at navnet på kommunen uttales med trykk på a-en. Dette er et fenomen som også forekommer andre steder i Norge, for eksempel i Nord-Gudbrandsdalen og på Sunnmøre.

Dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge har høytone-setningsmelodi der det første ordet i en fortellende setning uttales med lys tone, før tonen synker. Trøndersk har derimot lavtone-setningsmelodi der fortellende setninger har en jevn tone. Intonasjonen minner om normalsvensk, og tonen stiger ikke på slutten av setningen, slik den gjør på østlandsk.

Trøndersk har tonelag som brukes til å skille ulike ord. I dialekter med dativ har dativformen tonem 2. Den eneste forskjellen på nominativ og dativ i intetkjønnsord er ofte tonelaget.

Ord med apokope har som regel en egen stigende-fallende tone (cirkumfleks).

En kort gjennomgang av hovedtrekk i grammatikken i trønderdialektene:

Adjektiv bøyes nesten som på nynorsk, men med apokope i komparativ: Svart, svartar, svartast

Eks. på unntak: Stor-større-størst: Stor-støør-støsst. Bra-bedre-best: Bra-ber/likar-bæst/likast.

Verbene kan bøyes vidt forskjellig i forskjellige varianter av dialekten, eksempelet under viser en tradisjonell bøyning fra Inntrøndelag, og en nyere bøyning fra trondheimsområdet, men også på disse stedene kan det være variasjon.

• Eksempel: å være:

• Tradisjonelt kan også vokalskifter forekomme hyppig, og det gjenspeiles særlig i verb som å slåss:

I eksempelet ovenfor kan man se at den første vokalen i infinitivsformen (å), forander seg videre til e, o og i når verbet bøyes. De alternative bøyningsformene i presens og perfektum er vanligere blant de yngre og i byene, som ofte snakker en mindre bred variant av trøndersk.

Dette skjemaet viser forskjellige trønderske varianter av spørreordene:

Det som er verdt å merke seg er at kæm og ka går igjen over hele Trøndelag, mens ord som kor, korsn, samt koffor og korfor er typiske for Trondheim og ord som hænn, kålles og kåffer er typiske for Inntrøndelag. I bymålet i Trondheim er det ikke uvanlig at k-en først i spørreordene uttales med v- som på Østlandet.

Det grammatiske kasuset dativ har eksistert helt siden norrønt og lenge før det, men lever fortsatt i noen få trønderdialekter. Mest seigliva er dativen i deler av tydalsdialekten, hvor den også er å finne i yngre mål. Også i Inntrøndelag finner man bruk av dativ.

Eksemplene nedenfor er fra dialekten på Skatval, hvor særlig eldre personer fortsatt bøyer stedsnavn (Fløan, Fløom), personlige pronomen (han, hanom) og substantiv i dativ. En kan se for seg følgende dialog:

• Kæm på gåla ga du botja te?

(Hvem på gården ga du boken til?)

Gåla (nominativ gårn) står i dativ fordi preposisjonen på står foran. Denne og mange flere preposisjoner er bundet til dativ.

• Æ ga a te hanom.

(Jeg ga den til ham)

Hanom (nominativ han) står i dativ fordi det er et indirekte objekt.

De neste eksemplene er fra dialekten på Innherred:

• Herre e måt åt katten/hoinna.

(Dette er mat til katta/hunden.)

Katten/hoinna står i dativ fordi preposisjonen til står foran. I nominativ ville formene vært katta/hoinn, som f.eks. i setningen Katta/hoinn e slæft ut (Katta/hunden er sluppet ut.)

• Æ hi vørri i skoja fer å sjå ætti jultre.

(Jeg har vært i skogen for å se etter juletrær.)

Skoja står i dativ fordi preposisjonen i står foran. I akkusativ ville formen vært skojen, som f.eks. i setningen Æ ska oppi skojen fer å sjå ætti jultre. Her styrer preposisjonen i (eller oppi) akkusativ fordi den betegner bevegelse mot objektet. I nominativ ville også formen vært skojen, f.eks. Hainn e fin nu skojen. (Nå er skogen fin.)

• Også stedsnavn har dativformer, f. eks. Han bur i Skångn eller Dæm heill te ut:ti Finnsvitjen.

(Han bor i Skogn. De holder til i Finsvik.)

I en setning uten dativ ville ikke endelsen vært -n, f.eks. Æ ska fårrå innpå Skångna (Jeg skal dra til Skogn) eller Henn plassn heite Finnsvika (Denne plassen heter Finsvik).

• Stedsnavn ender på -um har sitt opphav i en dativform, for eksempel Dullum (i Åsen og Stjørdalen) og Nossum (i Skogn, tidligere vanlig uttale Nøssan) stammer fra flertallsformer, henholdsvis «i dalheimane» og «i nesheimane».

I dette avsnittet brukes det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA).

I likhet med andre dialekter i den nordlige delen av Norge blir l og n palatalisert etter trykksterk, kort vokal: mann [maɲ], ball [baʎ]. I enkelte tilfeller blir også d og t palatalisert: fadder [faɟer], fett [fec]. Dialekten i Lierne har, i likhet med jemtsk, ikke palatalisering. I store deler av Sør-Trøndelag og Nordmøre blir n i noen ord palatalisert også i trykksvak stavelse, guttene [gutaɲ], noen [noɲ].

Trøndersk har i likhet med østlandsk, romsdalsmål, nordnorsk, og store deler av svensk retroflekse konsonanter. Dette innebærer at del konsonantforbindelser med r trekkes sammen til en enkel konsonant: kart [kaʈ], «sint» [gæɳ]. Den mest kjente retroflekse konsonanten er tjukk l (IPA: ɭ]. Den kan i likhet med de andre retroflekse konsonantene bare forekomme i innlyd og utlyd. I trøndersk er som regel både l og -rð blitt til tjukk l: sol [soɭ], gård [gaɭ] eller [goɭ]. I sørvestre deler av Sør-Trøndelag er -rð blitt til r.

Gammel -tl- har i den sentrale delen av området blitt til frikativisk l (IPA: ɬ). Denne lyden forekommer i noen få ord: lille [liɬə], «pyse» [taɬ], «pysete» [taɬot]. Dette er en sjelden språklyd, som i Europa ellers bare finnes i walisisk og i jemtsk ^{[trenger referanse]}, men trøndersk har altså hele fire allofoner av l.

Røros-dialekten har en egen s, som artikuleres lenger bak i munnen enn vanlig på norsk. Det påstås ofte at dette skyldes påvirkning fra tyske gruvearbeidere.

I likhet med nordnorsk har de fremre vokalene i, y og e blitt senket til hhv. e, ø og æ, som i f. eks. fesk (fisk), høtt (hytte) og flæsk (flesk).

I de sørøstre delene av Sør-Trøndelag er diftongene ei, øy og au blitt til monoftonger. Stein [sten], røyk [røk], graut [grøt]. I nedre Melhus og Buvika er bare ei og øy monoftongert. I Verdal bli ofte diftongen ei til "æ", eksempelvis blir heim til "hæm" og stein til "stæn". Monoftongering forekommer også på indre Østlandet, og på svensk og dansk.

Noen vokalskifter er mer lokale, som for eksempel i Stjørdal der smør er blitt til smær, og dør til dær. Dette er forøvrig resultat av et helt eller delvis bortfall av en distinkt vokallyd (i lydskrift representert ved œ) som kan beskrives som en mellomting av æ og ø, som fortsatt finnes brukt av enkelte. Tidligere var lyden såpass utbredt at ord som sjæl (skille) og sjœl (skylle) hadde betydningsforskjell, men i dag uttales begge disse ordene oftest likedan, som sjæl eller sjøl. Denne lyden er fortsatt vanlig i Verdal.

Gammel selbudialekt har nasale vokaler, for eksempel bygdã. Disse vokalene opptrer i de ordene der -n falt bort i overgangen mellom norrønt og moderne norsk. En periode i middelalderen hadde sikkert all norsk, og mange svenske dialekter, nasale vokaler.

Meldalsdialekten har en egen i-lyd.

I Namdalen uttales ofte gammel á som ao, båt [ba^ot]. Dette er eller mest kjent fra Indre Sogn, Voss, Jämtland og Island.