Tsjornobyl-ulykken

Tsjornobyl-ulykken
Ulykkesstedet, Tsjernobyls reaktor 4, tatt fra helikopter 27. april 1986, dagen etter ulykken.
Dato		26. april 1986
Klokkeslett		01:23
Sted		Tsjernobyl kjernekraftverk
Deltakere		Iekaterina Ivanenko
Antall døde		4 000,[1] 60 000,[2] 31
Posisjon
Tsjernobyl-ulykken 51°23′22″N 30°05′57″Ø

Tsjornobyl-ulykken (ukrainsk Чорнобильська катастрофа) i 1986 er den hittil mest alvorlige kjernekraftulykken i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire atomreaktorene i kjernekraftverket i Tsjornobyl, 100 km nord for Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i det daværende Sovjetunionen. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. Opp mot 50 mennesker døde som direkte følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det siste dødsfallet ble registrert i 2004.^[3] Anlegget ble stengt for godt 15. desember 2000.^[4]

Store mengder støv som inneholdt radioaktivt jod og cesium ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under andre verdenskrig.^[5] Omtrent fem millioner mennesker i Belarus, Ukraina og Russland lever i dag i områder med betydelig nedfall etter ulykken.^[6]

Det totale antall dødsfall som følge av ulykken er beregnet til opp mot 4 000 mennesker.^[7] Opprinnelig ble det antatt at flere titusentalls folk ville dø av senvirkninger.^[3] Tallet inkluderer dødsfall 20 år eller mer etter ulykken.^[6][8]

Fredag kveld 25. april 1986 forberedte kjernefysiske teknikere ved kjernekraftverket i Tsjornobyl reaktor nummer fire for å kjøre en test neste dag. Denne testen besto i å kjøre reaktoren på sitt maksimale og finne ut hvor lenge turbinene kunne fortsette å produsere elektrisitet når systemet samtidig var blitt slått av. Dette var en farlig test, men den var blitt gjennomført tidligere. Som en del av forberedelsene for testen var noen livsviktige systemer, blant annet den automatiske frakoblingsmekanismen, blitt skrudd av. Alt dette var for å se hvordan reaktoren reagerte på maksimal effekt.

Rett etter klokka 01.00 26. april, begynte tilstrømningen av kjølevann å synke. Dette resulterte i at effekten på reaktoren økte. Klokka 01.23 ble reaktoren skrudd tilbake til den vanlige lavmodus-innstillingen, men en dominoeffekt av de tidligere feilene som var gjort, fikk et katastrofalt utfall. Dette resulterte i at effekten sank kraftig og igjen utløste en dampeksplosjon. Denne eksplosjonen var så kraftig at den sprengte beskyttelseshetten på 500 tonn i fillebiter. AZ-5 som i Sovjet var kode for å stoppe reaktor, ble trykket inn. Dette gjør at reaktoren bråstopper.

Mange av de 211 kontrollstavene smeltet, og da den andre eksplosjonen (årsaken til denne er ennå debattert blant eksperter) skjedde, ble mengder med fragmenter av det radioaktive drivstoffet slynget ut fra reaktoren. Dette igjen tillot store mengder med luft å trenge inn, som i sin tur tente grafittblokker som var ment for isolering av reaktoren. Når grafitt antennes, er det nærmest umulig å få slukket. Da de som jobbet der så grafitt på bakken, betydde det at reaktorkjernen hadde sprengt.

I de første dagene etter ulykken jobbet omtrent 1 000 mennesker intenst med å slukke brannen og kapsle inn restene av reaktorene for å unngå nye eksplosjoner og utslipp av radioaktivt materiale. En del av disse arbeiderne fikk betydelige stråledoser, og 28 personer døde som følge av akutte stråleskader, mens tre døde av brann- eller andre skader. Mange døde av senskadene. Omtrent 135 000 mennesker ble evakuert fra nærområdene rundt kraftverket i løpet av den første uka etter eksplosjonen.

I alt 600 000 militære og sivile arbeidet som såkalte «likvidatorer» for å begrense skadeomfanget. Betegnelsen «likvidator» er fra sovjetisk militærterminologi og viser til målet om å «likvidere konsekvensene av atomulykken», blant annet ved svært omfattende rensing av området og innkapsling av den ødelagte reaktorbygningen. Det tok ni dager og 5 000 tonn med løsmasse som sand, bor, leire og bly for å få brannen og utslippene under kontroll. Dette var sluppet fra en armada av redningshelikoptre som fløy så nær som 30 meter fra brannen. Ettersom myndighetene prøvde seg fram fordi ingen hadde erfaring med tidligere ulykker av samme type, er det usikkert hvilke skadebegrensningstiltak som faktisk hadde effekt.

En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens helseorganisasjon (WHO), fant 56 dødsfall som følge av akutt stråling (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de seks millionene som bodde i nærheten.^[9] Ifølge denne rapporten kan det hevdes at omfanget av ulykken ble kraftig overdrevet i vestlige medier, og radioaktiviteten i Tsjornobyl-området i 2005 var på et nivå som ikke vil være farlig for mennesker å bo og leve i.^[10] Greenpeace hevder at ulykken forårsaket 90 000 dødsfall,^[11] men få forskere mener det er grunnlag for slike anslag.

Ifølge ukrainske helsemyndigheter er omtrent 15 000 av disse «likvidatorene» i dag døde. Det er også en høy selvmordsrate blant dem og 92,7 % er syke.^[12] Ulykkens dødstall fra Sovjetunionen siden 1986 er 31 mennesker.

Nå er kjernekraftverket bygget inn i en sarkofag, og flere familier har flyttet inn i «sonen», selv om den fremdeles regnes som farlig. Men skadene på mennesker og natur har vært mindre enn mange spesialister fryktet.^[13]

Reaktorene i Tsjornobyl var av typen RBMK-1000, som er en grafittmoderert reaktor som bruker lettvann til avkjøling. RBMK-reaktorene ble kun bygget i Sovjetunionen og var ikke en teknologi som ble eksportert til østblokklandene. Kjernen består av grafittblokker med kanaler som brenselstavene er firet ned i. Grafitten fungerer som moderator. Denne typen reaktorer er ustabile og har høy positiv void-coefficient, som innebærer at det kan dannes lommer av damp i reaktorkjernen. Siden dampen ikke har avkjølende egenskap slik som kjølevannet, så vil reaksjonen på disse stedene kunne komme ut av kontroll. Ved f.eks. tungtvannsreaktorer, hvor tungtvannet både fungerer som moderator og kjølevann, vil slike lommer kun medføre at reaksjonen bremses, som kalles negativ void-coefficient. Dette er langt sikrere enn RBMK-konstruksjonen, hvor moderatoren fortsetter å påvirke reaksjonen etter at kjølevannet fordampes.

Ulykken skjedde da reaktor nr. 4 kom ut av kontroll og man fikk en rask temperaturstigning i kjernen som følge av at kjølevannet fordampet. Da man forsøkte å stanse reaktoren, viste det seg at tuppene på kontrollstavene, som også var laget av grafitt, faktisk bidro til å øke effekten ytterligere. Dette var en konstruksjonsfeil som operatørene ikke kjente til. Dette var også en av tingene som ble rettet opp ved tilsvarende reaktorer i tiden etter ulykken.

Innbyggerne i området rundt reaktoren ble evakuert. De sovjetiske myndighetene offentliggjorde ikke meldinger om alvoret i ulykken. Det ble ikke satt i gang tiltak i Kyiv som ikke er langt fra kraftverket.^[4]

Røyken fra brannen i kraftverket nådde over 1000 meter opp i luften og de ti dagene brannen pågikk ble radioaktivt materiale fraktet med vinden. Nedfallet var hovedsakelig i nærområdet, mens en del lette partikler blåser til Finland, Sverige og Norge og senere til Storbritannia og Sentral-Europa. Ulykken var ukjent utenfor Sovjetunionen inntil det gikk en alarm på Forsmark atomkraftverk i Sverige. Det radioaktive materialet som 28. april ble oppdaget ved Forsmark ble først antatt å være lekkasje på deres egen reaktor og senere sporet til Tsjornobyl. Sovjetiske myndigheter informerte samme kveld om ulykken på nyhetssendingene uten at omfanget av ulykken ble angitt.^[4]

I 2007 kom det frem at sovjetiske myndigheter fremkalte regn over den hviterussiske republikken for å hindre at skyer med radioaktivt materiale nådde Moskva da vinduen snudde. Den britiske forskeren Alan Flowers som påviste 20–30 ganger mer stråling enn normalt i de berørte områdene av Belarus, han ble i 2004 utvist fra Belarus da han hevdet at sovjetisk myndigheter fremkalte regn. De radioaktive nedfallet havnet på landsbygda i Belarus.^[14][15]

Selv om Norge ligger langt fra Tsjornobyl, fikk ulykken relativt store konsekvenser for Norge. Norge var det landet utenom Sovjetunionen som mottok mest radioaktivt nedfall etter ulykken. I tillegg ble land som Østerrike og Sveits hardt rammet grunnet de topografiske forholdene, i likhet med Norge. Vinden sto mot Norge, og det var mye nedbør i den aktuelle perioden slik at de radioaktive partiklene i luften festet seg til regndråpene og falt ned på bakken. Nedfallet over Norge ble størst i de områdene som fikk nedbør i dagene etter ulykken. Særlig hardt rammet ble fjellområdene i Valdres, Gudbrandsdalen, Trøndelag og sørlige Nordland. Det ble advart mot å spise kjøtt og fisk fra de berørte områdene.^[4]

Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter og kom dermed inn i næringskjeden. Sau og rein som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009.^[16]

Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine kjernekraftverk. Dette førte til at Norges geologiske undersøkelse gjennomførte en omfattende kartlegging av nedfallet på norsk territorium, da det viste seg at de ufarlige verdiene Statens strålevern hadde registrert var feilaktige. NGUs åpenhet omkring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet NGU ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Atle Fretheim konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse.^[17] Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker.^[18]

• 
  Skilt som varsler om strålefare utenfor en tidligere kafé i byen Pripjat.

  Foto: Diana Markosian, 2011.
• 
  Sjekkpunkt for Tsjornobyls eksklusjons­sone.
• 
  Den såkalte «røde skogen», som er et 10 km² stort område med død og svært radioaktiv skog innenfor eksklusjonssonen.
• 
  En sterkt deformert grisunge utstilt ved Український національний музей "Чорнобиль", Ukrainas nasjonale Tsjornobyl-museum som ble etablert i Kyiv i 1992.

  Foto: Vincent de Groot.

• Svetlana Aleksijevitsj: Bønn for Tsjernobyl Solum 2015 ISBN 9788256017645 original 1997 «Чернобыльская молитва»
• Serhii Plokhy: Chernobyl: The History of a Nuclear Catastrophe Basic Books 2018 ISBN 1541617096

• (en) Chernobyl disaster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Miljøstatus i Norge: Tsjernobyl-ulykken og konsekvenser for Norge
• Derfor smalt Tsjernobyl - artikkel fra forskning.no 26.4.06