Bistand

Bistand, eller utviklingssamarbeid, beskriver overføringer fra ett eller flere land, offentlige, private eller overnasjonale organisasjoner til enkeltland eller grupper av mottagerland. Det kan skje i form av finansiell støtte, materiell støtte, eller overføring av personell og kunnskap. Mottakeren er ofte et utviklingsland. Tidligere ble dette kalt utviklingshjelp, eller u-hjelp. Bistand kan komme i form av nødhjelp i en humanitær krise, eller med formål å skape langsiktig økonomisk og sosial utvikling. Historisk har bekjempelse av fattigdom vært det viktigste målet med bistanden.^[1] Forskning tyder på at bistand har liten eller ingen virkning på økonomisk vekst,^[2] utviklingsøkonomen Angus Deaton mener at bistand kan være direkte ødeleggende for innbyggere i mottakerlandene.^[3]

Normalt brukes begrepet bistand om overføringer fra stat til stat, men begrepet dekker også privat bistand. Gjennom de siste 20 år^[når?] har den offisielle bistanden (den som gis av regjeringer) ligget mellom 50 og 60 milliarder dollar. USA er verdens største bidragsyter i absolutte tall (15,7 milliarder dollar i 2003), men den minste blant de utviklede landene i forhold til bruttonasjonalprodukt (0,14 % i 2003). FN har satt 0,7 % av bruttonasjonalprodukt som mål for størrelsen av utviklingshjelp. I øyeblikket lever kun fem land opp til dette målet, deriblant både Sverige (1,03 %), Danmark (0,87 %) og Norge (1,07 %). Globalt sett er Norge det landet som gir størst andel av bruttoinntekt til utviklingshjelp, med sine 5,7 milliarder dollar i 2013 (en økning på 17 % fra 2012). Norge var også et av verdens første land til å gi bistand.^[4]

Ofte skilles det mellom bilateral og multilateral bistand. Bilateral bistand er den bistanden som overføres fra et giverland til et mottakerland direkte. Multilateral bistand gis av flere til én mottaker som så er ansvarlig for å overføre bistanden til en eller flere mottakere. Midler som gis til FN, er et typisk eksempel på multilateral bistand, der stater gir midler til verdensorganisasjonen, og som FN så bruker på bistandsarbeid. Slik multilateral bistand kan enten være bundet, dvs. gitt til et spesifikt fomål, eller ubundet, dvs. at den organisasjonen som videreformidler bistanden står fritt til å disponere midlene etter eget ønske.

OECDs utviklingskomité, DAC, definerer hva som kan anerkjennes som bistand, og hva som ikke kan telles med. Blant hva som anerkjennes som bistand, er flyktningetiltak, herunder også flyktningetiltak i giverlandet de første tolv månedene en flyktning fra et mottakerland er i giverlandet samt midler som brukes til å returnere flyktninger.^[5] er I Norge faller denne utgiftsposten under statsbudsjettets kapittel 167, som er en del av Utenriksdepartementets budsjett. I regjeringens proposisjon 1 S 2015 (Delen av regjeringens foreslåtte statsbudsjett som omhandler utenriksdepartementet), var beløpet satt til 1 615 698.^[6] En del av den norske utviklingshjelpen forvaltes av Norad, Direktoratet for utviklingssamarbeid.

Bunden bistand er en form for bistand hvor «leveranser finner sted uten åpen internasjonal anbudsinnbydelse.»^[7] Fraværet av internasjonal konkurranse kan resultere i overprising, og dermed dårligere utnyttelse av bistandmidlene. Binding av bistanden fratar samtidig mottaker muligheten til fritt å velge leverandør. Bunden bistand er det motsatte av ubunden bistand.

Det skilles gjerne mellom tre former for bunden bistand. Ved enkel binding får mottakerlandet finansiell bistand mot at midlene blir brukt i giverlandet. Hvis mottaker ønsker produkter fra en sektor hvor giverlandet har konkurransedyktige bedrifter, blir ikke realverdien av bistanden redusert nevneverdig. Dette har vært brukt som argument for mer binding av norsk bistand, da norske produsenter er konkurransedyktige innenfor flere sektorer som kan være interessante for utviklingsland. Dette gjelder for eksempel petroleum, vannkraft og kunstgjødsel. Den andre formen er dobbel binding. Det betyr at giver også bestemmer hvilke typer varer eller tjenester midlene kan brukes til. Dette kan fort bli resultatet i en liten økonomi som Norges, med få konkurransedyktige sektorer. Den tredje formen er såkalt trippel binding, hvor også leverandørfirma var bestemt av giverlandet. Med få bedrifter i hver sektor ville dette fort bli resultatet av dobbel binding.^[8]

Bunden bistand har også blitt definert som «varer som blir kjøpt i giverlandet.» Dette er en upresis definisjon som ikke tar hensyn til at bedrifter i giverlandet kan vinne en anbudskonkurranse.

Ubunden bistand er bistand som blir gitt til utviklingsland uten at giverlandet stiller krav om at midlene skal brukes til innkjøp av varer eller tjenester i giverlandet. Ubunden bistand er det motsatte av bunden bistand.^[9]

Norsk statlig utviklingssamarbeid begynte med Stortingets opprettelse av Fondet for hjelp til underutviklede land i juni 1952, også kalt Indiafondet, som resulterte i Fiskeriprosjektet i Kerala. Gjennom den første bilaterale bistandsavtalen, som ble underskrevet mellom Norge, India og FN, støttet Norge helsearbeid og fiskerisektoren i Kerala.

«Det indisk-norske fiskeriprosjektet er det mest omtalte i norsk bistandshistorie. Selv om det ofte omtales som mislykket, var det i realiteten et av Norges mest vellykkede bistandsprosjekter», skriver Helge Øystein Pharo, som har forfattet et tobindsverk om prosjektet.^[10]

På begynnelsen av 1960-tallet ble det besluttet å øke Norges samlede utviklingshjelp, som etter hvert ble utvidet til å omfatte land i Afrika og andre land i Asia. I 1968 ble Norad (Norwegian Agency for Development Cooperation) opprettet som et frittstående direktorat under Utenriksdepartementet, med instruks om å «trekke opp planer for anvendelse av Norges samlede offentlige bistand til utviklingslandene og for samordning av denne bistanden».

• Terje Tvedt Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen. ISBN 82-05-32372-0
• Jarle Simensen 1952-1975: Norge møter den tredje verden Norsk utviklingshjelps historie bd 1 ISBN 9788276748222
• Arild Engelsen Ruud, Kirsten Alsaker Kjerland, 1975-1989: Vekst, velvilje og utfordringer Norsk utviklingshjelps historie bd 2 2003 ISBN 978-82-7674-823-9
• Frode Liland, Kirsten Alsaker Kjerland 1989-2002: På bred front Norsk utviklingshjelps historie bd 3 ISBN 978-82-7674-824-6

• Mld. St. 13 (2008-2009)Klima Konflikt kapital
• Meld-st. -14-(2010--2011) Mot en grønnere utvikling- om sammenhengene i miljø- og utviklingspolitikken
• «Dårlig bistand blir sjelden stanset», artikkel fra nettstedet bistandsaktuelt.no
• «Utgifter til utviklingshjelp i OECD-land, 2013», fra ssb.no - nettsted to Statistisk sentralbyrå