Völkischbevegelsen

Völkisch-bevegelsen (på tysk Die völkische Bewegung, «den tysk-folkelige bevegelse») er et samlebegrep for ulike tyske, nasjonalistiske, rasistiske og populistiske grupperinger og idéstrømninger i årene før og etter første verdenskrig. Tilhengerne av bevegelsen hevdet at «folketyskerne» hadde et historisk «folkefellesskap» (Volksgemeinschaft), var overlegne andre etniske grupper og måtte forenes som folk.^[1]

Völkisch-bevegelsen omfattet ultranasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske foreninger, partier, publikasjoner, grupper og enkeltpersoner. Fra siste fjerdedel av 1800-tallet fikk de stadig større innflytelse i Det tyske keiserriket og Østerrike-Ungarn og siden i Weimar-republikken. Deres politiske og religiøse ideer påvirket også raseideologien og landbrukspolitikken i det nasjonalsosialistiske Tyskland og nazistenes Lebensraum-erobringer under andre verdenskrig.

Völkisch-tilhengerne fremhevet både tyske, nasjonalromantiske kulturtradisjoner og nasjonalkonservative og tildels esoteriske forestillinger om «ætt og jord» (Blut und Boden), «etnisk renhet», rasehygiene, «germanerne» og «den nordiske rasen» som «sunne» folkegrupper, og forfallet i moderne industrisamfunn.

Betegnelsen kan også vise til tyske nasjonalistmiljøer etter andre verdenskrig, høyreradikale grupper som bygger på nyhedensk tankegods.

Ordet völkisch (uttales «følkisj») regnes i dag som et historisk og rasistisk begrep. Adjektivet er avledet av Volk (flertall Völker), «folk, folkeslag», og det gamle volckisch^[2] og kan oversettes med «etnisk, folkelig,^[3] nasjonal, tysk-folkelig, tysk-nasjonalistisk» og liknende.

Det som forente grupperingene innen völkisch-bevegelsen, var den tysknasjonale, rasistiske tenkningen preget av jødehat. Völkisch-bevegelsen hadde ingen nasjonal overbygning, men opererte og øvet en viss innflytelse gjennom etablerte partier og informasjonsvirksomhet. Bevegelsen hadde bred folkelig støtte.^[4]

Sentralt i völkisch-tenkningen var å søke åndelig fornyelse av det tyske folk, i og utenfor Det tyske rikets grenser, ved å vende tilbake til de tyske kulturelle og rasemessige røttene. Rasehygiene ble et viktig virkemiddel utfra rasebiologiske ideer om den germanske rasens overlegenhet, men også fra forestillingen om at rasen hele tiden var truet. Bevegelsen vektla germansk og norrøn mytologi i den gamle Edda og romantiske og kulturelle uttrykksformer som kunsthåndverk, «norrøn» arkitektur og annet. Slik framsto bevegelsen både som en «tilbake-til-landsbygda» og en anti-urban populistisk bevegelse.

Völkisch-tenkningen forkastet det kristne menneskesynet, og henvendte seg til de tidligere, hedenske gudene, dog ofte uttrykt som «germansk-kristendom». Dette kom videre til uttrykk gjennom dyrkingen av naturen og et ønske om å leve i nær kontakt med «Det tyske jordmonn».

Bevegelsen utviklet etter hvert et kombinasjon av esoteriske aspekter og folkloristiske okkulte elementer med forestillinger om rasistisk overlegenhet. Begreper som ættetenking og etnisk renhet stod sentralt, og sammenhengen mellom ætt og jord, i betydningen at de naturgitte forutsetningene de ulike folkegruppene har levd under i århundrer har påvirket dem og gitt dem ulike karakteregenskaper. Historien ble sett på som en evig strid mellom etniske grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke egen folkegruppe skulle gå til grunne. De så jøder, frimurere, katolikker og kommunister som krefter som ødela germanerne og søkte derfor å bekjempe dem.

Blant de viktige völkisch-grupperingene var Thuleselskapet i München, et hemmelig, høyreekstremt selskap stiftet i 1918.

Blant bevegelsens aktører var generalfeltmarskalken Erich Ludendorff (1865–1937)^[4] som utga boken Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse i 1927 (utgitt på norsk av Eugen Nielsen i 1928 som Frimureriets avsløring),^[5] der han utviklet «dolkestøtslegenden», en konspirasjonsteori hvor Tysklands nederlag i første verdenskrig tilskrives jødenes, frimurernes, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill. Hans andre kone, nervelegen Mathilde von Kremnitz (1877-1966), utgav i 1921 boken Triumph des Unsterblichkeitswillens («Udødelighetsviljens triumf»), hvor hun hevdet at alle mennesker av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når frem til selvbevissthet i nordiske mennesker. Menneskeheten inndeltes i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene skulle være onde, blant annet ved sine forsøk på å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen ses som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse.^[6]

Andre sentrale tilhengere og tenkere rundt bevegelsen var den antisemittiske bibelforskeren Paul de Lagarde (1828–1891) og den østerrikske raseideologen Jörg Lanz von Liebenfels (1874–1954).^[7]

Völkisch-bevegelsen opptrådte som en forløper for og gikk inn som en del av tankegodset til nasjonalsosialismen, blant annet gjennom Thuleselskapet, et høyreradikalt hemmelig selskap som ble dannet i 1918, og deres avis Völkischer Beobachter («nasjonal observatør») som fra 1920 til 1945 ble talerør for nazipartiet NSDAP.

Under Rikspartidagene i 1927 i Nürnberg hevdet nazipartiets propagandaleder Joseph Goebbels i sin tale at dersom völkisch-bevegelsen hadde forstått sin posisjon og evnet å få folk ut i gatene, hadde de kunnet ta makten 9. november 1918,^[8] i forbindelse med keiser Wilhelms abdikasjon og den etterfølgende uro. Hitler skrev i Mein Kampf at «de sentrale ideene i den nasjonalsosialistiske bevegelse er völkisch, og völkisch-ideer er nasjonalsosialistiske». Den nasjonalsosialistiske raseteorien bygde på begrepsbruk fra völkisch-bevegelsen, som da Eugen Fischer overtok som nasjonalsosialistisk rektor ved Humboldt-universitetet i Berlin i 1933, og innsettelsestalen hans 29. juli hadde tittelen «Forståelsen av den völkische (nazi)staten i biologiens perspektiv».^[9]

Også etter andre verdenskrig har det vært enkelte tilløp til völkisch-grupper, og da særlig basert på åsatru og andre nyhedenske elementer. I 1951 ble Artgemeinschaft Germanische Glaubens-Gemeinschaft stiftet som en tysk nyhedensk og nynazistisk organisasjon.^[10] I 1983 ble den slått sammen med grupperingen Nordungen som ble stiftet i 1924. Artgemeinschaft (som kan oversettes med «artsfellesskap») blander høyreekstrem ideologi med norrøn og teutonsk religiøse elementer som åsatru, men også ateisme.^[11] Utover på 1960-tallet ble det også tilført teosofiske og såkalt ariosofiske elementer. Gruppen er sterkt fremmedfiendtlig og antisemittisk.

Völkische elementer finnes også innen andre nyhedenske grupperinger som Allgermanische Heidnische Front («Den allgermanske hedenske front») fra 1998, til dels etter modell av Norsk Hedensk Front fra 1993 med kontakter til blant andre Black metal-miljøer. Det hevdes av Magasinet Monitor at også Varg Vikernes har vært en del av dette miljøet og har skrevet artikler for Allgermanische Heidnische Fronts magasin, noe han imidlertid benekter selv.^[12]

• Volksgemeinschaft
• Folketyskere
• Deutschvölkische Freiheitspartei (DvP), antisemittisk nasjonalistparti 1914–1918
• Thuleselskapet (Thule-Gesellschaft), høyreradikalt hemmelig selskap 1917–1937
• Ariosofi, halvreligiøs strømning inspirert av teosofi, okkultisme og esoterisme som hevdet «den ariske rasens» overlegenhet
• Blut und Boden, «blod og jord», nazistisk forestilling om germanske folk felles arv og rett til Lebensraum
• Völkischer Beobachter, nazistenes partiavis 1920–1945
• Paganisme
• Odinisme

• «Slik ble vi germanersvermere», Dagbladet: Magasinet på nett, publisert 7. mai 2009