Høyreekstremisme

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Høyreekstremisme er et samlebegrep for flere former for politisk ekstremisme som anses å befinne seg på ytterkanten av høyresiden på den politiske venstre-høyre-aksen. Ekstremisme defineres som politiske bevegelser eller ideologier utenfor det demokratiske spekteret. Deres mål er å avskaffe det konstitusjonelle demokratiet, til forskjell fra radikale bevegelser som beskrives som mer moderate og arbeider innenfor det etablerte demokratiske systemet.

Høyreekstremismen er kjennetegnet ved ytterliggående nasjonalisme (ultranasjonalisme, til dels i kombinasjon med imperialisme); avvisning av likhet og noen former for frihet; ønske om en autoritær eller totalitær stat; rasistiske og fremmedfiendtlig ideologi (herunder antisemittisme); nasjonalkonservative forestillinger om at det opprinnelige samfunnet og kulturen er truet av fremmede elementer; og en overbevisning om at folkeslag er grunnleggende ulike der noen står naturlig over andre. Etter terrorangrepet mot USA i 2001 har forestillingen om islam (og islamisme) som en fundamental trussel blitt mer fremtredende i vestlig høyreekstremisme.^[3]

Høyreradikale er kritiske til det demokratiske systemet, men holder seg innenfor demokratiets spilleregler. Høyreekstreme makthavere, som diktatorene i de fascistiske og nazistiske regimene i mellomkrigstiden, kan også bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål.^[4]

Betydningen og bruken av liknende begreper har variert gjennom historien, i forskjellige språk og mellom enkeltpersoner, basert på politisk ståsted.

Tradisjonelt omfatter høyreekstremisme ytterliggående konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister (nasjonalsosialister), fascister,^{[6][7][8][9][10]} tilhengere av monokulturisme og andre ultra-nasjonalistiske idealer. Høyreekstremister støtter ofte segregering, det vil si å atskille grupper som blir ansett å være overlegne fra dem som blir ansett for å være mindreverdige. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarianisme, rasisme, fremmedfrykt og fiendtlig mot én eller flere religioner, for eksempel i form av klerikalfascisme, antisemittisme og islamfiendtlighet (anti-islam). Også ekstrem islamisme eller jihadisme regnes av noen som høyreekstrem^[11][12], til dels i slekt med eller en form for fascisme, islamofascisme.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

For å unngå politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre og nykonservativisme, forsøker enkelte å unngå begrepet på norsk i dag, og erstatter det med ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.

Den første bølgen av høyreekstreme bevegelser i Europa kom i mellomkrigstiden da en rekke skjøre europeiske demokratier ble satt til side av høyreekstreme bevegelser. De fremste eksemplene på dette er styresettene i det fascistiske Italia under Benito Mussolini 1922–1945, Polen under Józef Piłsudski, det nasjonalsosialistiske Tyskland under Adolf Hitler 1933–1945, det austrofascistsike Østerrike under Engelbert Dollfuß og det falangistiske Spania under Francisco Franco 1939–1975.

Framveksten av nynazistiske bevegelser på 1960-tallet og 1970-tallet representerer den andre bølgen av høyreekstremisme. I Tyskland har høyreekstreme partier som NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) og DVU (Deutsche Volksunion) hatt stor oppslutning i en rekke delstater, på tross av myndighetenes forsøk på å forby disse bevegelsene. I Tyskland har høyreekstreme symboler som hakekors og romersk hilsen («hitlerhilsen») vært forbudt siden Det tredje rikets fall.

Det er tre eller fire faser i utviklingen av høyreekstreme partier i Europa etter andre verdenskrig.^[13][14]

I Tyskland har partiene Die Rechte og Der III. Weg fått fotfeste blant annet i Sachsen etter 2000.^[15]

• 
  Tilhengere av De svarte hundre, en høyreekstrem, monarkistisk, antisemittisk og ultranasjonalistisk bevegelse i Det russiske keiserriket, demonstrerer i 1905.
• 
  «Svartskjorter», den paramilitære delen av Partito Nazionale Fascista («Det nasjonale fascistiske partiet», PNF) i Italia ledet av Benito Mussolini, under marsjen mot Roma i 1922.
• 
  Medlemmer av Ku Klux Klan (KKK), en høyreekstrem, rasistisk (Hvit makt) og antikatolsk gruppering i USA, under en massemønstring i Washington i 1928.
• 
  Medlemmer fra det reaksjonære og monarkistiske Deutschnationale Volkspartei («Det tysknasjonale folkepartiet», DNVP) og det nazistiske Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei («Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti», NSDAP) sammen i den høyreekstreme alliansen Harzburger Front i den tyske Weimarrepublikken 1931.
• 
  Medlemmer i den fascistliknende kamporganisasjonen Falangen (Falange Española Tradicionalista y de las Juntas de Ofensiva Nacional-Sindicalista) i Zaragoza under Den spanske borgerkrigen 1936. Bevegelsen støttet Franco under hans diktatur fram til 1977.

Typisk for perioden etter 2001 er fremvekst av det som er kalt den tredje bølgen høyreekstremisme. Den viktigste forskjellen fra den tradisjonelle nazismen er et skifte av hovedfiende fra jøder og innvandrere generelt til muslimer. Samtidig legger den mindre vekt på raser, og mer vekt på det den kaller «kultur». I noen tilfeller har den nedtonet nasjonalismen til fordel for en slags paneuropeisme. Ikke sjelden fremstår den som kristen, selv om dette trekket ikke er begrenset til den tredje bølgen, og iallfall i Europa ser ikke kristen forkynnelse ut til å være sentralt.

Denne moderniseringen har vært mest merkbar i Vest-Europa, hvor innvandringen av muslimer og dermed antallet muslimer har økt de siste tiår. Trolig har også Al-Qaidas terroraksjoner siden 2001 gjort det lettere å markedsføre anti-islam.

Anti-islam har også vist vekst utenom de høyreekstreme miljøene, men da som regel i mer moderat og avdempet form, eksempelvis ved snakk om «snikislamiering» i Norge,^[16] og i Sveits ved at et forbud mot moskéer ble vedtatt ved en folkeavstemning.

Den tredje bølgen har ikke erstattet andre former for høyreekstremisme. Tradisjonell nazisme finnes fortsatt – likeså antisemittisme. En av de sterkeste høyreekstreme grupperingene i Europa, Jobbik i Ungarn, later ikke til å ha noe fiendtlig forhold til islam.^[17]

Sentralt for den moderne høyreekstremismen er islamofobi i form av en angst for verdenskonspirasjon hvor ledelsen i EU sammen med de arabiske landene har gått sammen for å skape et «Eurabia», og i noen tilfeller troen på at en europeisk borgerkrig er i anmarsj.^[18] Den «politisk korrekte eliten», «kulturmarxistene» eller «multikulturalistene» betraktes som deltagere eller «nyttige idioter» i «Eurabia»-konspirasjonen.

Blant sjefsideologene innen denne gren av høyreekstremismen regnes Oriana Fallaci, Bat Ye’or, bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) og folkene bak nettstedet «Gates of Vienna».

Den moderne høyreekstremismen har ofte et vennskapelig forhold til Israel, eller ser i det minste dette landet som en alliert i kampen mot den islamske verdenskonspirasjonen. Den har altså byttet ut en konspirasjonsteori med en annen. Enkelte har også forsøkt å alliere seg med andre tradisjonelle fiender mot den nye hovedfienden. Således hevder English Defence League (EDL) å ha en egen avdeling for homofile og lesbiske, som høyreekstremistene – i likhet med islam – tradisjonelt har hatt et anstrengt forhold til. EDL prøver ikke bare å tiltrekke seg jøder, men også sikher og hinduer; en av talspersonene er sikh.^[19] På lignende vis gjør Anders Behring Breivik seg til talsmann for en allianse med jøder og hinduer. Etter at Jean-Marie Le Pen i Front national overlot formannsvervet til sin datter Marine, har også fronten nedtonet jødehetsen til fordel for muslimhets.

En allianse med jøder eller Israel er uforenlig med tradisjonell nazisme og fascisme, som slett ikke alltid har noe fiendtlig forhold til islam. Den høyreekstreme politikeren Nick Griffin i BNP anser EDL som en del av en sionistisk konspirasjon.^[19]

Enkelte mer tradisjonelle høyreekstremister har nedtonet jødehetsen uten å erstatte den med islamofobi. På sine engelskspråklige nettsider skriver Jobbik at hverken bevegelsen eller dens ungarske garde er antisemittisk, blant annet ved å intervjue et medlem av garden som oppgis å være jøde.^[20]

Hets mot romfolk er typisk for europeiske høyreekstremister og er fortsatt dominerende hos for eksempel Jobbik.

Den moderne høyreekstremismen bruker i stor grad Internett og sosiale medier i markedsføringen og rekrutteringen.^[21] Høyreekstreme nettsteder og blogger er sagt å fungere som virtuelle ekkokamre, hvor høyreekstremistene lettere enn før kan møte likesinnede.^[22] Økt satsing på nettmedier er imidlertid vanlig i organisasjonslivet – en naturlig tilpasning etter som stadig flere skaffer seg stadig kraftigere datamaskiner, bredbånd, mobilt bredbånd, Facebook-konto osv. og tilbringer stadig mer tid på nettet.

• 
  Nynazister i München 2005 demonstrerer med flagg fra Det tyske keiserriket.
• 
  Andrij Biletski i den nasjonalistiske, paramilitære organisasjonen Ukrainas patrioter (Патріот України) holder tale i Kharkiv våren 2008.
• 
  Tilhengere av det islamofobe English Defence League (EDL) demonstrerer i England 2010.
• 
  Medlemmer av fascistpartiet Svoboda i Ukraina 2012 med svarte og røde flagg som ble brukt av den gamle Organisasjonen av ukrainske nasjonalister.
• 
  Nynazisten Maksim «Tesak» Martsinkevitsj i det forbudte National Socialist Society (Национал-социалистическое общество) i Russland støttet Anders Behring Breivik i et TV-intervju 2012.^[23]

Ordet høyreekstremisme er antagelig nyere enn fenomenet. Aftenposten, dengang organ for partiet Høire, brukte høyreekstremister første gang 25. november 1946.

Ekstremisme skiller seg fra radikalisme ved at ekstremister ikke aksepterer demokratiets spilleregler og er villige til å bruke vold for å oppnå politiske mål. Personenes radikalisering og vilje til å bruke vold henger blant annet sammen med subjektivt opplevde trusler. Symbolske trusler synes ifølge forskning ved Universitetet i Oslo å være viktigere enn opplevelser av voldelige trusler som terrorfrykt eller andre reelle trusler. En symbolsk trussel er en opplevelse av at ens religiøse verdier, normer, moral eller identitet er truet av en annen gruppe, for eksempel at innvandring opplevelse som kulturell forurensing. «Reelle trusler» er forhold som undergraver personens økonomi eller velferd. Terrortrussel spiller liten rolle for om personen aksepterer voldsbruk eller ønsker å bruke vold, ifølge denne forskningen. Dehumanisering av utgrupper svekker moralske sperrer mot voldsbruk.^[4]

Siden 1990 har det i Vest-Europa vært mest høyreekstrem vold i Tyskland med 131 drepte hvorav de fleste innvandrere eller med innvandrerbakgrunn. Norge er på andreplass med 80 på grunn av 22. juli, bortsett fra er tre drepte registrert i Norge. Storbritannia hadde 36 drepte og Spania 22 disse årene ifølge C-REX og det tyske innenriksdepartementet.^[24]

Se også Nynazisme i Norge

På 1930-tallet var de norske høyreekstremistene organisert i partiet Nasjonal Samling eller i den enda mer ytterliggående gruppa Ragnarok.

Mens nynazistiske organisasjoner i nyere tid har hatt en viss oppslutning i ungdomsmiljøer i Sverige, har høyreekstremistene i Norge - tross et tidvis betydelig antall organisasjoner - i liten grad vært i stand til å rekruttere norsk ungdom. I dag er organisasjonene Vigrid og Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse de mest kjente høyreekstreme organisasjonene i Norge. Sistnevnte gruppering har sine røtter i Norsk Front, seinere Nasjonalt Folkeparti, som ble grunnlagt av Erik Blücher i 1975.

Ifølge Aftenposten i 2018 ønsker en del unge høyreradikale å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet. Tore Bjørgo uttalte at de er mye mer polerte enn de tradisjonelle høyreekstremistene, og de ønsker å flytte grensene for hva det er mulig å snakke om i offentligheten.^[25] Bjørgo uttalte i 2018 at høyreekstremistene har blitt tydelig eldre blant annet fordi det ble stans i rekrutteringen særlig etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001. Bjørgo tror at en årsak til at høyreekstreme ikke rekrutterer særlig unge er avtagende fremmedfrykt blant unge. Holdningsundersøkelser viser at fremmedfrykten hovedsakelig finnes hos de noe eldre.^[26]

Ifølge en undersøkelse utført av Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo i 2020, har seks prosent av befolkningen høyreekstreme holdninger; én prosent har mange høyreekstreme holdninger, mens fem prosent deler flere av disse holdningene.^[27]

Også terroristen Anders Behring Breiviks ideologiske grunnlag for sin massehenrettelse av politiske motstandere i Regjerningskavartalet i Oslo og av arbeiderparti-ungdommer på Utøya 22. juli 2011 vil av de aller fleste defineres som høyreekstrem. I sin tekstsamling, et «manifest» som består av egenprodusert materiale og tekster tatt fra andre skribenter (særlig Fjordman), oppgir Breivik som motiv for angrepet at han ønsker et monokulturelt Europa, tuftet på kristne verdier, kjernefamilien, fri markedsøkonomi og støtte til Israel. Teksten uttrykker støtte til «kulturkonservatisme», høyrepopulisme, ultranasjonalisme, islamofobi og høyreekstrem sionisme.^[28][29] Han anser islam og det han kaller «kulturmarxisme» – som han bruker om dem som støtter det multikulturelle samfunnet – som fienden, og argumenterer for å bekjempe det han kaller «Eurabia», «dhimmitude» og multikulturalisme for å bevare et kristent Europa.^[28][30][31] Manifestet angriper også klimaforskningen.^[32]

I forbindelse med angrepet og rettssaken etterpå ble det satt fokus på høyreorientert ekstremisme på Internett og i organiserte grupperinger. Det gjelder blant annet det borgerjournalistiske nettstedet document.no og den høyreradikale bloggeren Fjordman samt Norsk forsvarsallianse (NDL), den norske avdelingen av den militante, islamkritiske bevegelsen English Defence League (EDL) i England. I Norge har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ansvar for å overvåke borgernes sikkerhet og følge med på aktiviteter hos folk som har tilhørighet til de politiske ytterfløyene.

Relativt nye hatgrupper og enkeltpersoner som går på tvers av de klassiske høyreekstreme og islamfobe gruppene er ekstreme islamister (jihadister), som de siste årene har utkrystallisert seg i det norske miljøet. I disse hatgruppene finnes det enkeltpersoner som har vært aktiv i lengre tid og spredt ekstreme meninger. Organisering og kontakt mellom gruppene synes å ha blitt etablert i etterkant av demonstrasjonene mot Dagbladet i 2010 da avisen lot trykke en tegning av profeten Muhammed. En gruppering i dette miljøet, som kaller seg Profetens Ummah (som betyr «profetens nasjon»), hevdes ved dette navnet å tilrane seg legitimitet ved å representantene alle verdens muslimer framfor en liten gruppe ekstremister.^[33]

Antirasistisk Senter identifiserte dette miljøet i rapporten Høyreekstremisme i Norge som utkom i 2012.^[34] På den tiden var miljøet fremdeles et løst nettverk, men de ekstremistiske synspunktene som gruppen fremmet plasserte dem innenfor den høyreekstreme delen av norsk politikk: «Vi kom frem til at enhver adekvat definisjon av høyreekstremisme også vil ramme dette miljøet,» slo Antirasistisk Senters rapport fast.^[33]

Islamistene ønsker seg en stat basert på Sharia.^[35] De ekstreme islamistene fordømmer ikke voldsbruk for å komme frem til et slikt samfunn. De har en grunnleggende ulikhet mellom ulike menneskegrupper som ideal. Det ligger også en tydelig antisemittisk holdning blant dem. I all vesentlighet er det snakk om en ultrakonservativ motreaksjon mot det man anser som et forfall i samfunnet omkring seg, og en hatsk motreaksjon mot mer liberale livsanskuelser, akkurat av en slik type som har kjennetegnet fascistiske bevegelser opp gjennom historien.^[33]

• De nasjonalsosialistiske bevegelser
• Nasjonalsosialisme (nazisme), tysk, aggressiv, rasebasert nasjonalisme med ytterliggående antisemittisme og sterk mistillit til demokrati, marxisme, liberalisme, borgerlig konservatisme og pasifisme
• Fascisme, italiensk politiske bevegelse ledet av Benito Mussolini og politiske ideologier som legger vekt på en nasjons enhet, et autoritært førerstyre og imperialisme
• Nynazisme, nazistiske bevegelser etter andre verdenskrig
• Nyfascisme, fascistiske bevegelser etter andre verdenskrig
• Pangermanisme, tysk bevegelse som ønsket å samle alle tysktalende folk politisk
• Peronisme, populistisk, nasjonalistisk arbeiderideologi i Argentina oppkalt etter president Juan Domingo Perón
• Rasisme, forestillinger om menneskeraser og at disse kan rangeres etter biologiske, mentale eller kulturelle egenskaper
• Nasjonalisme, politiske ideologier bygd på prinsippet om en nasjons egenverdi (særlig den som er etnisk ensartet)
• Konservatisme, livsholdning og politisk tankeretning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier
• Antikommunisme
• Xenofobi, fremmedfrykt
• Populisme, politikk som vil spre makt og verne miljøet eller politikk som satser på det som er populært blant folk flest
• Venstreekstremisme, samlebetegnelse for politisk radikalisme og ytterliggående ideologier som ligger til venstre for parlamentarisk sosialisme
• Radikalisme, politikk som ønsker grunnleggende og gjennomgripende forandringer i samfunnet

• Dahl, Hans Fredrik (1979): Hva er fascisme? 3. opplag. ISBN 82 530 0478 8
• Fest, Joachim (1973): Hitler. Gyldendal Norsk Forlag; ISBN 82-05-05791-5.
• Simonsen, Tor Espen m.fl. (red.) (2009): Høyrepopulisme i Vest-Europa. Unipub; ISBN 978-82-7477-450-6.

• (en) Far-right politics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons