Valutakurs

valutakurs

Innen finans beskriver valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €), at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. Valutamarkedet er et av de største markedene i verden. Ifølge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 billioner amerikanske dollar eier hver dag.^{[trenger referanse]}

Spotprisen er den nåværende vekslingskursen. Forward vekslingskursen viser til en vekslingskurs som oppgis og handles i dag for levering og betaling på en spesifisert framtidig dato.

En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD.

Valutakursen som benytter et lands hjemmevaluta som «prisvaluta» (for eksempel 6,0000 = 1 amerikansk dollar i Norge) kalles «direkte valutakurs» sett fra norsk perspektiv.^[1] Denne formen benyttes i de fleste land.

Valutakurser som benytter et lands hjemmevaluta som «enhetsvaluta» (for eksempel $ 2,00000 = £ 1 i Storbritannia) kalles «indirekte valutakurs». Denne formen benyttes i britiske aviser. Formen er også vanlig i Australia, New Zealand og Canada.

• Direkte valutakurs: x enheter av hjemmevalutaen = 1 fremmed valutaenhet
• Indirekte valutakurs: x enheter av den fremmede valutaen = 1 enhet av hjemmevalutaen.

I tilfellet med direkte valutakurs går vekslingskurstallet ned når hjemmevalutaen styrker seg (appresierer). For eksempel ved at kursen går fra 8.0000 til 7.9900 NOK/EUR. Omvendt øker tallet når fremmedvalutaen styrker seg og hjemmevalutaen svekker seg (depresierer).

Hvis en valuta flyter fritt, så får den lov til å svinge mot andre valutaer basert på tilbud og etterspørsel. Valutakursene til slike valutaer varierer nesten hele tiden på listene i verdens finansmarkeder, hovedsakelig banker.

Et bevegelig eller foranderlig fastkursregime er et system med fastkurser, men med en forholdsregel som gjør det mulig å endre verdien til en valuta. For eksempel var den kinesiske yuanen (CNY, ¥) låst til å være ¥8.2768 per amerikanske dollar fra 1994 til 2005. Kineserne er ikke de eneste som har gjort dette. Fra slutten av annen verdenskrig til 1971 hadde alle vesteuropeiske land fast valutakurs mot amerikanske dollar basert på Bretton Woods-systemet.

• Den nominelle valutakursen er den kursen som en organisasjon kan kjøpe valutaen til et land for når den betaler med valutaen til et annet land.
• Den reelle valutakursen (R) er et viktig begrep innen økonomifaget, selv om det er ganske vanskelig å forstå det. Begrepet kan forstås ut fra modellen R =e(P*/P) der e er vekslingskursen målt som antall enheter av hjemmevalutaen per enhet fremmed valuta. P er prisnivået i hjemlandet, og P* er det utenlandske prisnivået.

Uheldigvis er denne kompakte og enkle modellen for utregning av reell valutakurs bare et teoretisk ideal. I praksis er det mange utenlandske valutaer og prisnivåer å ta hensyn til. Følgelig blir modellutregningene kompliserte. Videre er modellen basert på kjøpekraftsparitet, som innebærer en konstant reell valutakurs. Den reelle praktiske bestemmelsen av en konstant reell valutakurs ville aldri kunne gjøres på grunn av begrensninger i datainnsamlingen. Kjøpekraftsparitet ville innebære at den reelle valutakursen var den valutakursen som en organisasjon kunne handle varer og tjenester for i en økonomi (et land) med valutaen i en annen økonomi. Hvis for eksempel prisen på en vare øker med 10 % i Norge, og japanske yen (JPY, , ¥) samtidig appresierer med 10 % mot norske kroner, så forblir prisen på varen konstant for japanske konsumenter. Folk i Norge vil imidlertid likevel måtte forholde seg til økningen på 10 % i innenlandske priser. Det er også verdt å nevne at myndighetsbestemte tollsatser kan påvirke den faktiske valutakursen og dempe prispress. Kjøpekraftsparitet kan kun anses for å gjelde på lang sikt (3-5 år) når priser etter hvert korrigerer mot paritet.

I nyere modellering benytter reell valutakurs et sett av makroøkonomiske variabler som relativ produktivitet og den reelle renteforskjellen.

Teorien om renteparitet forsøker å forklare utviklingen i valutakurser med hensyn til det relative rentenivået mellom land. Teorien omfatter både dekket og udekket renteparitet, og sier at rentenivået i to land og valutakursen mellom de to landenes valuta på sikt vil justeres slik at effekten endringer i det relative rentenivået motvirkes av endringer i valutakursen. Det vil da ikke være mulig å gjøre risikofrie plasseringer i utenlandsk valuta (arbitrasje). En endring i det relative rentenivået i forhold til utlandet vil føre til appresiering eller depresiering av hjemlandets valuta.

Eksempel: Dersom den risikofrie renten i Norge reduseres relativt til rentenivået i euro-området, så vil (hvis alt annet er likt) den norske valutaen ifølge ideen om renteparitet svekke seg (depresiere) slik at det ikke skal lønne seg å ta opp lån i Norge, som kan plassere risikofritt til en høyere rente i euro-området.

Udekket renteparitet beskriver forholdet mellom spotkurs og terminkurs på utenlandsk valuta. Spotkursen er prisen på umiddelbar levering av utenlandsk valuta (og er den man vanligvis refererer til. Terminkursen for valuta er prisen på fremtidig levering av utenlandsk valuta (fra tre dager og oppover). Formelen for udekket renteparitet kan settes opp som TP=i_h-i_u=(F-S)/S, der TP er terminpremie (differansen mellom spotkurs og terminkurs), F er terminkurs og S er spotkurs.

Det har ikke blitt vist at renteparitet har vært gjeldende etter 1990-årene. I motsetning til hva teorien om renteparitet sier, har valutaer med høye renter typisk appresiert snarere enn depresiert, muligens som følge av dempet inflasjon og som følge av at en valuta som gir høyere rente framstår som mer attraktiv.

Disse modellene hevder at en valutakurs må være i likevekt – på det nivået som gir en stabil driftsbalanse. Et land som har et handelsunderskudd vil oppleve en nedgang i valutareservene som etter hvert reduserer (depresierer) verdien av landets valuta. Fallet i valutaens verdi gjør landets eksportprodukter rimeligere på verdensmarkedet mens det gjør importprodukter dyrere. Etter hvert reduseres derfor importen mens eksporten øker. Dermed stabiliseres handelsbalansen og valutaen mot likevekt.

Som kjøpekraftsparitetsteorien fokuserer betalingsbalansemodeller på varer og tjenester som kan handles og ignorerer den økende betydningen av globale kapitalstrømmer. Penger jager kun varer og tjenester, men i større grad finansielle verdipapirer som aksjer og obligasjoner. Flyten av finansielle verdipapirer inngår i utenriksregnskapsdelen av betalingsbalansen og balanserer dermed underskuddet i driftsbalansen. Økningen i kapitalstrømmer har gitt opphav til Kapitalverdimodellen (CAPM).

Handelsveksten finansielle verdier (aksjer og obligasjoner) har endret måten analytikere og markedsaktører ser på valuta. Økonomiske variabler som økonomisk vekst, inflasjon og produktivitet er ikke lenger de eneste drivkreftene i valutakursutviklingen. Andelen transaksjoner som kommer fra grensekryssende handel med finansielle verdipapirer dominerer over de valutatransaksjoner som er forbundet med vare- og tjenestehandel.

Kapitalverditilnærmingen anser valutaer for å være verdipapirpriser handlet i et effisient finansmarked. Følgelig er valutakursene mer og mer korrelert med andre markeder, spesielt aksjer.

Man kan tjene eller tape penger i valutamarkedet akkurat som på børsen. Valutaer kan handles i spottmarkedet og i form av derivater i valutamarkedet.

En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet. Den svekker seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta.

Økt etterspørsel etter en valuta kommer enten av en økt transaksjonsetterspørsel etter penger, eller en økt spekulativ etterspørsel etter penger. Transaksjonsetterspørselen etter penger har høy korrelasjon med næringsaktiviteten i landet, bruttonasjonalprodukt (BNP), og sysselsettingsnivå. Jo flere folk som ikke har arbeid, jo mindre vil befolkningen som helhet bruke på varer og tjenester. Sentralbanker har typisk små vanskeligheter med å tilpasse det tilgjengelige pengetilbudet til etterspørselen etter penger i forretningstransaksjoner.

Det er vanskeligere for en sentralbank å tilpasse pengemengden til den spekulative etterspørselen etter penger. De forsøker imidlertid å gjøre dette ved å endre rentene. En investor kan velge å kjøpe valuta hvis avkastningen (det vil si renta) er høy nok. Jo høyere rentene forventes å bli i et land, jo større er etterspørselen etter landets valuta. Det har blitt hevdet at valutaspekulasjon kan hindre reell økonomisk vekst, spesielt fordi store valutaspekulanter med vilje kan presse verdien på en valuta ned ved å selge den i markedet for å tvinge sentralbanken til å kjøpe valutaen for å holde den stabil. Dette gjelder først og fremst i fastkursregimer der sentralbanken har sagt at den vil holde valutaen på et bestemt nivå, men det kan også forekomme når markedet venter at sentralbanken vil intervenere i markedet for å hindre fallet i valutaens verdi. Hvis sentralbanken intervenerer, så kan spekulanten kjøpe tilbake valutaen fra banken til en lavere pris, stenge posisjonen og ta gevinst.

Når folk velger hvilken valuta de skal sitte på, er de også opptatt av at den skal holde på verdien i fremtiden. En valuta vil ha en tendens til å falle i verdi hvis landets inflasjon er høyere, hvis landets produksjon er ventet å falle eller hvis et land er preget av politisk usikkerhet. Da president Vladimir Putin avskjediget regjeringen 24. februar 2004, falt verdien på russiske rubler. Da Kina annonserte planer om den første romferden, steg syntetiske futures for kinesiske yuan. Siden Kinas valuta offisielt er knyttet til dollar, har syntetiske markeder oppstått som kan simulere en flytende yuan.

Valutamarkedene er vanligvis veldig likvide, ettersom verdens største banker tilbyr valutahandel døgnet rundt. Banken for internasjonale oppgjør (Bank for International Settlements – BIS) anslo i april 2010 at omsetningen i det globale valutamarkedet i gjennomsnitt var på 4 billioner US dollar per dag, opp 20 prosent fra 2007.^[2] De største markedene for valutahandel er London, fulgt av New York og Tokyo.

• Finansielle instrumenter
• Valutamarkeder
• Gullstandard

• Valutakurser hos Norges Bank
• US Federal Reserve, daglig oppdatering
• US Federal Reserve, kurser siden 2000
• Fremmedvaluta per amerikansk dollar, 1948 – 2004 Arkivert 24. januar 2019 hos Wayback Machine.
• Valutakurser - de off. valutakurser, oppdateres daglig
• Valutakalkulator