Vancouver

Vancouver
Land		Canada
Provins		Britisk Columbia
Ligger ved		Fraser (retning: sør) Burrard Inlet (retning: nord) English Bay (retning: nordvest)
Grunnlagt		1886
Oppkalt etter		George Vancouver
Tidssone		-8
Postnummer		V5K
Retningsnummer		604
Areal		2 878,52 km²
Befolkning		681 486 (2016)
Bef.tetthet		236,75 innb./km²
Høyde o.h.		2 meter
Nettside		vancouver.ca/
Politikk
Borgermester		Gregor Robertson
Posisjonskart Vancouver Vancouver (Britisk Columbia)
Vancouver 49°15′39″N 123°06′50″V
Vancouver på Commons

Vancouver er en by ved stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 603 502 innbyggere i 2011 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 313 328 innbyggere i 2011 er Canadas tredje største byområde.^[1]

Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen.

Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Øst-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er i dag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier.

Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord.

Vancouver ligger på den sedimentært avsatte Burrardhalvøya i det nedre lavlandet av British Columbia, like over grensen fra Washington, USA. Bebyggelsen har vokst utover de vestre og sentrale deler av halvøya, som avgrenses av bukta Burrard Inlet i nord og munningsdeltaet til den 1 375 km lange elva Fraser i sør. Denne elva har avsatt delstatens nedre lavland og er den største i British Columbia, med et nedslagsfelt på 220 000 km² som gir grunnlag for jordbruk, papir- og treforedlingsindustri, samt noe vannkraft. I vest ligger Georgiastredet som er byens utløp til havet, mens Vancouver Island lengre vest skjermer området fra selve Stillehavet.

Selve storbybebyggelsen strekker seg over 2 878 km², mens Vancouver kommune bare utgjør sentrumsområdene på Burrardhalvøya med 114,7 km². Byen har en av Nord-Amerikas største byparker, Stanley park, på hele 404,9 hektar. Umiddelbart nord for byen, på nordbredden av Burrard Inlet, starter fjordlandskapet hvor Rocky Mountains strekker seg helt ned til kysten, under navnet North Shore Mountains. Denne fjellkjeden strekker seg videre oppover hele vestkysten av Canada og begrenser både Vancouvers vekst nordover og betingelsene for storbyer på vestkysten.

Opprinnelig hadde Vancouverområdet temperert regnskog med store barskoger, lønn og or. Typiske arter har vært douglasgran, kjempetuja og vestamerikansk hemlokk. Enorme bartrær ble derimot tidlig hugget ut, eksempelvis ble dagens Stanley park hugget ut i de to første tiårene etter grunnleggelsen av kommunen i 1866. Mange innførte trær vokser i Vancouver, deriblant palmer, apeskrekktre, magnolia og rhododendron. Mange gater er kranset av det japanske kirsebærtreet Sakura eller av hestekastanje.

Byen har et mildt kystklima, som kan sammenlignes med det man finner på vestkysten av Norge. Somrene preges av mer tørke enn vi opplever i Norge, særlig i juli og august. Ellers er året regnfullt, ikke minst i perioden oktober-mars. Vintrene er milde med relativt mye nedbør. Middel årsnedbør er 1 200 mm ved Vancouver lufthavn, men topografien gir store forskjeller i nedbørmengde i storbyområdet. Temperaturene spenner i gjennomsnitt fra 22 °C dagtemperatur i juli-august (inntil 30 °C) til 6,1 °C dagtemperatur i desember-januar.

Det hender at snøen legger seg i byen, men et vanlig år er det kun elleve dager med snøfall, og gjennomsnittsåret har 48,2 cm samlet snøfall. Vintrene er milde sammenliknet med Canada forøvrig, det er frost i 46 dager per år, men bare 4-5 dager med frost hele døgnet.

Arkeologiske utgravninger tyder på at det kan ha bodd mennesker på Burrardhalvøya i 8-10 000 år. ^[2] Ulike stammer av Coast Salish-kulturen bodde i området i historisk tid, med landsbyer både ved munningen av Fraser-elva og i dagens Stanley Park. Spanjolen José María Narváez var den første europeeren her i 1791, og målet med de tidlige utforskningene var å finne en mulig sjøvei gjennom det nordamerikanske kontinentet. Utforskningen som skulle få størst økonomisk betydning kom med North West Companys handelsmann Simon Fraser, som kom fra øst og reiste nedover vassdraget til sjøen i 1808. Stor tilflytting ble det ikke før Fraser-gullrushet i 1858, da om lag 25 000 menn slo seg ned i Fraser-vassdraget og grunnla handelsposten New Westminster, som også i dag er en selvstendig forstadskommune i storbyområdet. Selve Vancouver fikk sin første bebyggelse først i 1862, og fikk ikke byrettigheter før 1886, som en av de yngste storbyene i Canada. Sagbruksanlegget Hastings Mill i Gastown-strøket ble en hjørnesteinsbedrift i en by som var helt dominert av tømmerhandel og treforedling.

Med Canadian Pacific Railway (CPR) ble 1880-årene gjennombruddet for havnebyen Vancouver. Byen ble transitthavn for øst-vestlig handel ikke bare i Canada, men også mellom Asia og Europa via Atlanterhavet. ^[3] Anleggelsen av jernbane hadde vært et sentralt krav for borgerne i British Columbia, da de tok stilling for å gå med i Canada-konføderasjonen i 1871. Da jernbanen var sluttført til stillehavskysten i 1886, falt det sammen med den formelle grunnleggelsen av Vancouver by som endestasjon for anlegget. Allerede etter to måneder brant hele byen ned, men ble raskt gjenoppbygget. Under Klondike-gullrushet i 1898 fungerte Vancouver som handelsstasjon for utrustning av de mange ekspedisjonene nordover. Handelsmannen Charles Woodward åpnet varehuset Woodward's i 1892 og fikk raskt konkurranse av Spencer's og Hudson's Bay Company. Snart vokste befolkningen meget raskt, fra 1 000 i 1881 til drøye 20 000 i 1900 og hele 100 000 i 1911. Mange kinesiske og andre asiatiske arbeidere fikk arbeid med jernbaneutbyggingen, og de kummerlige forholdene deres kombinert med kulturforskjeller avfødte både politiske kriser og dannelsen av den rasistiske anti-innvandrings-organisasjonen Asiatic Exclusion League i 1907.

Jernbaneselskapet var den store kilden til investeringskapital før og etter århundreskiftet, men med dominansen av store selskaper fulgte en radikalisering av arbeiderbevegelsen i byen. En storstreik i 1903 rettet seg mot anerkjennelse av retten til fagforeningsorganisering ved CPR, og harde arbeidskonflikter i hele provinsen førte i 1918 til Canadas første generalstreik. Sosial uro førte også til forbud mot kinesisk innvandring fra 1923. Under depresjonen i 1930-årene gikk én av ni canadiske familier på sosialhjelp, og i disse årene blusset det opp sterkere klassekamp og en ny streikebølge. I 1935 satte arbeidsløse i gang protestmarsjen On-to-Ottawa Trek for å protestere overfor de føderale myndighetene, men de ble stoppet underveis og internert i canadiske fengsler. Mange av dem ble senere frivillige i den spanske borgerkrigen. De store sosiale spenningene førte også til en tidlig oppblomstring av feminisme, avholdsbevegelse og ulike andre sosiale organisasjoner. Det var alkoholforbud fra 1914 til 1921, da provinsregjeringen etablerte vinmonopol som fortsatt har omsetningsmonopol i British Columbia. I mellomkrigstiden førte også asiatisk bruk og salg av opium til den første prosessen med forbud mot narkotika i Canada.

I mellomkrigstiden opplevde Vancouver ikke bare sosial konflikt og krise, men også viktige vekstimpulser. Åpningen av Panamakanalen muliggjorde eksport av varer fra Midt-Canada til Europa via Vancouvers havn. Politiske prosesser som gjorde jernbanetransporten vestover mer lønnsomt skapte vekst for den canadiske korneksporten via byens havn. Det hjalp også å få etablert University of British Columbia i Point Grey i 1925, med blant annet ingeniørfag, selv om depresjonen på 30-tallet ga sterk nedgang i provinsens bevilgninger til lærestedet. Den 1. januar 1929 ble Vancouver slått sammen med nabokommunene Point Grey og South Vancouver, og befolkningen nådde 228.193 og skapte Canadas tredje største storbyområde. Kommunens åpne politikk overfor innvandrere på tvers av den nasjonale innvandringsstoppen skapte også kulturell og økonomisk vekst, men også betydelig kriminalitet. Et forsøk på å slå ned på kriminalitet etter lokalvalget i 1934 førte snarere til økt sosial spenning mellom hvite og asiatiske innvandrere. Under andre verdenskrig ble japanerne i området internert og fjernet fra vestkysten.

I årene etter andre verdenskrig skjedde det en rask utbygging av byen, og flere store broprosjekter forbandt nå forstedene med Vancouver over den mektige Fraser-elva. Byen fikk egen TV-stasjon i 1953, og det ble reist universiteter i form av British Columbia Institute of Technology i 1960 og Simon Fraser University i 1965. Forøvrig ble miljøorganisasjonen Greenpeace stiftet i Vancouver i 1971. Byutviklingen skjøt ny fart foran Expo 86, da både Vancouver SkyTrain, den overbygde arenaen BC Place Stadium, Science World og Canada Place stod klart for verdensutstillingen. Samtidig har Vancouver utviklet store sosiale problemer de senere årene. Tildelingen av Vinter-OL 2010 har gitt byggearbeider som har gitt kjærkomne oppdrag til byens anleggsbransje under finanskrisen.

Med 5 335 innbyggere per km² er Vancouver et tettbebygd byområde. Havet i vest og North Shore Mountains i nord begrenser byens naturlige utbredelse, og flere mennesker bor urbant i sentrumsnære områder enn hva tilfellet er i mange andre nordamerikanske byer. På 1950-tallet oppmuntret byens planleggingsmyndigheter framveksten av høyhusbebyggelse og utvikling av forlatte industritomter, kompensert med prioritering av større park- og grøntområder. Midt på 1980-tallet ble Coal Harbour bygd ut til bolig- og forretningsområde, slik det også skjedde med forlatte havneområder i mange europeiske byer på denne tiden. I nyere tid har begrepet ecodensity vært i bruk om byutviklingen – hvor urban livskultur utvikles med de goder det har for kulturell livskvalitet og økologisk gunstig korttransport. Likefullt er bruken av kollektivtransport relativt liten og for forstadsboerne er bilen det dominerende fremkomstmiddelet.

I sentrum har det vært eksperimentert med moderne og modernistisk arkitektur, bl.a rundt Vancouver Art Gallery, Harbour Centre, Vancouver Law Courts, Robson Square og Vancouver Library Square. I forrige århundre ble høyhus reist med Carter-Cotton Building, deretter Dominion Building i 1907 (53 meter), Sun Tower i 1911 (82 meter), og ikke minst Marine Building i 1930 (98 meter). De to sistnevnte var i tur og orden høyeste profane bygning i det britiske imperiet utenom England, og Marine Building var tydelig inspirert av skyskraperbyggingen i New York.

Det moderne, tidligere hovedkvarteret til kraftselskapet BC Hydro er i nyere tid omgjort til boligkomplekset Electra. På Canada Place ligger det telt-formede utstillingsområdet Vancouver Convention & Exhibition centre nede ved sjøen, med moderne forretningslokaler og verdens første permanente IMAX-3D-kino. Utstillingssenteret ble bygget ferdig til verdensutstillingen Expo 86 som Vancouver var vertsby for, med hovedutstillingsområde på nordbredden av False Creek. To monumentale bygg som preger sentrumsbildet er rådhuset (1936) og Vancouver Hospital (1958). Høyest troner likevel One Wall Centre fra 2001 (150 meter), Shaw Tower fra 2004 (149 meter), og Living Shangri-La fra 2009 (201 meter).

Vancouver har Canadas største havn og handler med 130 land verden over. Byen er transitthavn for de rike ressursene i det vestlige Canada og for varer som kommer med jernbane og motorveiforbindelsen vestfra. Havnevirksomheten er Canadas største med 50-60 millioner tonn hovedsakelig bulkgods per år, ^[4] står for en omsetning på 22 mrd CA$, og bidrar med 10,5 mrd CA$ til BNP. ^[5] Richmond internasjonale lufthavn er den viktigste flyplassen i det vestlige Canada.

Sysselsatte bruker i meget høy grad bil til arbeidsstedet, få bruker kollektivtrafikk – i 2006 var fordelingen 745 000 versus 165 000 sysselsatte som brukte hhv bil og kollektivtrafikk til arbeid. ^[6] Metrosystemet Vancouver SkyTrain er en tre-linjers svevebane, under betegnelsen Skytrain, med om lag 210.000 passasjerer daglig.

Inntektsnivået i byen er trolig høyere enn i delstaten som helhet, med en median inntekt på 55 231 CA$ i 2005, mot 52 709 CA$ for delstaten som helhet, men det er særlig de barnløse familiene som har betydelig høyere inntekt enn delstatsnivået. ^[7] Derimot er det en noe større andel i lavinntektsarbeid i Vancouver enn i delstaten ellers, om lag hver femte arbeidstaker er lavtlønnet i storbyområdet. ^[8] I oppgangsåret 2006 var arbeidsløsheten relativt lav – 5,6% – og yrkesdeltakingen var 66,8%. Svært mange arbeider i tjenestenæringene, i alt arbeidet 837 245 mennesker (73%) i private tjenestenæringer og 161 295 (14%) i offentlig tjenesteyting, mens industrien og naturfaglig virksomhet bare sysselsatte 108 290 (11,4%), hvorav bare drøye 40 000 arbeider i tradisjonell industri og kraftforsyning. Regner man sammen bygge- og industrivirksomhet, sysselsatte derimot disse bransjene hele 170 000 arbeidstakere. ^[9]

I Vancouver har en rekke store selskaper sitt hovedkontor. Viktige næringer er høyteknologi og telekommunikasjon, havnevirksomhet, kraftproduksjon, gruver og skogsindustri, filmproduksjon og fiske. Sammen med den amerikanske nabobyen Seattle utgjør Vancouver et økonomisk tygdepunkt på stillehavskysten med betydelig intern handel, og stor eksport. I 2009 har British Columbia sterkere økonomisk vekst og bedre økonomi enn resten av Canada.^[10] I 2011 senkes provinsens selskapsskatt fra 16,5% til 10%, og kombinert med føderale skatter innebærer dette at selskapsskatten på overskudd blir 25% fra 2012. Provinsen har lovpålagt budsjettbalanse i de offentlige finansene, og har innført en karbonskatt på 10 CA$ per tonn og som øker til 30 CA$ per tonn i 2012.^[10] Målet er å redusere klimagassutslippene fra 2007-nivået med 33% innen 2020, og foruten karbonskatt er det også innført skatteletter for grønne investeringer.

De største selskapene i byområdet er havneselskapet Port Metro Vancouver, energiselskapet Terasen, restaurantkjeden A&W Canada, HSBC Bank Canada, CTC Bank of Canada, EA Canada (endel av USA-registrerte Electronic Arts), IT-selskapet Sierra Systems, samt transportselskapet CHC Helicopter. Om lag 60% av Canadas gruveselskaper er lokalisert i British Columbia.^[11] Selskapet Ballard Power Systems utvikler og produserer brenselceller, og det er også mange nye selskaper innen trådløs teknologi og tjenester.^[12]

Et interkommunalt selskap, Metro Vancouver, har ansvar for vannforsyning, avfall, resirkulering og andre fellestjenester for alle kommunene i storbyregionen, og er en stor arbeidsgiver i området. Bruken av offentlig-privat samarbeid er utbredt.

Det attraktive klimaet og fjordlandskapet, kombinert med store natur- og fjellområder like ved byen, gjør den attraktiv for turisme og cruisevirksomhet. Vancouver var i 1986 vert for verdensutstillingen Expo 86. I februar 2010 er Vancouver vertstby for Vinter-OL.

Vancouvers storbyområde utgjør med 2,1 millioner innbyggere drøyt halvparten av British Columbias befolkning på 4,1 millioner. Storbyens befolkning er litt yngre enn provinsens, og dette skyldes at det særlig er flere studenter og småbarnsforeldre i storbyområdet enn utenfor. Det er rimelig å anta posisjonen som studie- og høyteknologiby som en forklaring på dette. ^[13]

Engelsk er det største morsmålet med 1,19 mill brukere i 2006, mens 880 440 innbyggere hadde morsmål, og 27 000 hadde enten fransk eller fransk og engelsk som morsmål. Om lag 275 000 innbyggere behersket ikke engelsk i 2006, og av de ikke-engelskspråklige familiene snakket svært få noe engelsk hjemme. Svært mange av byens voksne befolkning – hele 47,2% – er første generasjons innvandrere. Av innvandrerbefolkningen på 831 265 personer hadde 388 740 kommet allerede før 1991, mens 151 690 hadde ankommet mellom 2000 og 2006.

Nesten hele innvandringen til British Columbia tas opp av storbyområdet Vancouver. Svært mange av innvandrerne er canadiske statsborgere, i 200 var i alt 238 145 ikke-canadiske borgere. I Vancouver er det relativt sett langt færre av opprinnelig indiansk avstamning,enn i delstaten som helhet. ^[14] Av innvandrerbefolkningen er kinesiske innvandrere den største gruppen med 381 537, eller nesten halvparten av alle innvandrere. Det var spesielt populært blant velstående hongkongkinesere å få statsborgerskap i Canada i forbindelse med Kinas overtakelse av den tidligere britiske kolonien i 2007. Gruppen av sør- og sørøstasiater utgjorde 240 640, og i alt var bare om lag 46 300 eller 5,3% ikke-asiatiske innvandrere av innvandrerbefolkningen på 875 300 mennesker. Det er store grupper av filippinere, japanere, koreanere og andre asiatiske innvandrermiljøer. ^[15]

Vancouver kalles ofte Hollowood North og har en stor filmindustri. ^[16] Mange kanadiske og amerikanske tv-serier produseres her, eksempelvis The L Word. På grunn av canadiske skatteregler, er det billigere å produsere filmer der enn i Hollywood. Filmer som X-men, X-men 2 og X-men 3, og TV-seriene The X-Files, Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, og mange andre er skapt i Vancouver.

Byen har tre universiteter – British Columbia Institute of Technology, University of British Columbia og Simon Fraser University. I 2006 hadde om lag 432 000 innbyggere universitetsutdanning, og dette utgjorde 2/3 av hele den høyt utdannede befolkningen i British Columbia. Av befolkningen 24-34 år hadde mer enn en tredjedel universitetsutdanning, og 183 408 eller 63,5% av alle i denne aldersgruppen hadde utdanning på høyskolenivå (college) eller høyere. Totalt hadde om lag 300 000 av byens befolkning tatt sin høyere utdanning utenfor Canada. ^[17]

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Vancouver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vancouver – galleri av bilder, video eller lyd på Commons – City of Vancouver.
• (en) (en) Vancouver hos Wikivoyage
• «Vancouver 2010» – offisiell hjemmeside for De Olympiske vinterleker og Paralympics.
• Offisiell turistinformasjon – Tourism Vancouver.
• «Vancouver Guide» – BC Passport Travel informasjonstjeneste.
• «Vancouver City Info» – informasjonstjeneste fra Vancouver.com.
• «Vancouver Travel Guide» Arkivert 17. januar 2009 hos Wayback Machine. – About.com informasjonssider om Vancouver.
• Vancouver Economic Development – offisiell hjemmeside.