Vettisfossen
| Vettisfossen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Høyde o.h. | 622 meter | ||
 Vettisfossen 61°22′48″N 7°56′45″Ø | |||
Vettisfossen (også omtalt som Vettismorkfossen, Markefossen eller Morkafossen) er en foss elven Utla i Utladalen i Årdal kommune i den sørvestre delen av Jotunheimen.[1][2][3]
Den er Norges og Nord-Europas høyeste uregulerte fossefall.[2] Vettisfossen har et fritt fall på 275 meter ned fra Vettismorki, et slakt platå med seter og gammel furuskog. Fossen er en del av vassdraget Morka-Koldedøla, som har sitt utspring i Morka-Koldedalen og renner ned i Utladalen og ut i elva Utla.[4] I Norge er det bare Mardalsfossen, Ringedalsfossen og Skykkjefossen som har et større fritt fall. Vettisfossen ble fredet i 1924 etter privat avtale med Naturvernforbundet om fredning året før. Fossen er et populært turistmål. Det er omlag 1,5 times gange fra gården Hjelle, nærmere tettsted er Øvre Årdal.
Fossen danner av og til så mye is at noen klatrere har tatt seg opp issøylen.[5]
Fredning
[rediger | rediger kilde]Fossen ble fredet ved kongelig resolusjon 8. februar 1924: "...Vettisfossen og Fosselven med omgivelser paa gaarden Vetti gr.nr. 13 br.nr 1 i Aardal herred, Sogn, være fredet mot ødelæggelse eller beskadigelse eller forandringer av ethvert slags overensstemmende med en av eieren Jørgen A. Vetti utstedt erklæring 28. juni 1923...".[4]
Bakgrunnen for fredningen var strid om et privat vern av Ringedalsfossen og Tyssestrengene (loddrette fall på 300 meter) gjennom avtale mellom DNT og grunneierne i Tyssedal. I 1920 godtok DNTs generalforsamling salg av fossene til AS Tyssefaldene som planla kraftutbygging. Det var mye strid om salget av servituttene i Tyssedal. DNT ble tilbudt 240.000 kroner for servituttet. Professor Jens Holmboe, formann i Vestlandske krets av Naturfredningsforeningen, kritiserte salget og satset da hardt på å redde Vettisfossen som erstatning for de to som ble solgt til kraftverk. Sammen med godseier Gjert F. Heiberg på Amla i Kaupanger besøkte han Jørgen Vetti og fekk til et evigvarende servitutt om at fossen skulle renne fritt uten regulering eller endring på noen måte. Holmboe ønsket ikke en gjentak av Tyssedal-saken og servituttet innebar at Naturfredningsforeningen (Naturvernforbundet) aldri kunne selge eller tjene på avtalen. Jørgen Vetti fikk i juni 1923 betalt 15.000 kroner i kompensasjon, hvorav DNT betalte halvparten, Johan Ludwig Mowinckel ga 1200 kroner, Årdal kommune 250 kroner og resten skaffet ved en innsamlingsaksjon. I februar 1924 vedtok regjeringen en kongelig resolusjon om varig vern av Vettisfossen; dette var første gang en elv i Norge fikk varig vern.[6][7][8][9][10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Slingsby, William Cecil (1998). Norge: den nordlige arena : skisser fra tindebestigninger og oppdagerferder i norsk natur mellom 1872 og 1921. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250420764.
- ^ a b Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1988). De tusen fossers land. Oslo: Nortrabooks. s. 92. ISBN 8290103433.
- ^ Helberg, Claus (1994). De første vandrere. [Oslo]: Den Norske turistforening. ISBN 8290339429.
- ^ a b Berntsen, Bredo (1977). Naturvernets historie i Norge: fra klassisk naturvern til økopolitikk. Oslo: Grøndahl. s. 44f. ISBN 8250401956.
- ^ NRK (11. desember 2006). «Vettisfossen». NRK. Besøkt 7. september 2024.
- ^ Solheim, Erik (5. juli 2024). «Då Vettisfossen vart freda». Dag og Tid.
- ^ Askeland, Heine (2003). Strid og vern. Glimt fra Naturvernforbundet Hordalands historie. Bergen: Forbundet. ISBN 8299659116.
- ^ Berntsen, Bredo (1994). Grønne linjer. Oslo: Grøndahl Dreyer : Norges naturvernforbund. ISBN 8250421507.
- ^ Stå vakt om naturen. Bergen: Eide forlag. 1969.
- ^ Naturhistorisk vegbok. Bergen: Nord 4. 2004. ISBN 8273260615.