Victor Meyer

Victor Meyer
Født		8. sep. 1848[1][2][3][4] Berlin[5][3][4][6]
Død		8. aug. 1897[1][2][3][4] (48 år) Heidelberg[7][3][4][6]
Beskjeftigelse		Kjemiker, oppfinner, universitetslærer
Embete		Ekstraordinær professor (1871–1872) professor (1872–1884) professor (1884–1888) professor (1889–1897)
Akademisk grad		Doktorgrad (1867–)[4]
Utdannet ved		Universitetet i Heidelberg[3][4] Friedrichswerder Gymnasium (1858–1865)[3][4]
Doktorgrads- veileder		Robert Wilhelm Bunsen
Far		Jacques Meyer[3][8]
Søsken		Richard Meyer[3][4]
Barn		Hilde Stieler[4]
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen[3]
Gravlagt		Bergfriedhof
Medlem av		6 oppføringer American Academy of Arts and Sciences Det prøyssiske vitenskapsakademiet (korresponderende medlem)[4] Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1882–)[9][4][10] Bayerische Akademie der Wissenschaften (1883–) (korresponderende medlem)[4] Göttingens vitenskapsakademi (korresponderende medlem)[4] Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala (korresponderende medlem)[4]
Utmerkelser		Davymedaljen (1891)[11] Æresmedlem (deles ut av: Royal Society)[4]
Signatur
Victor Meyer på Commons

Victor Meyer (født 8. september 1848 i Berlin, død ved selvmord 8. august 1897 i Heidelberg) var en tysk kjemiker og betydelig bidragsyter til både organisk og uorganisk kjemi.

Han er best kjent for å oppfinne et apparat for å bestemme damptetthet, Victor Meyer-apparat, og for å oppdage tiofen, en hetrosyklisk forbindelse. Han er enkelte ganger referert til som Viktor Meyer.

Meyer's profesjonelle karriere:

Hans far var Julius Meyer.

Vitenskapelige bidrag

• Syntese av aromatisk karboksylsyre fra sulfonsyre og formiater (1869).
• Nitroalkan fra alkyliodid og sølvnitritt (1872).
• Utvikling av en metode til å skille mellomg primære, sekundære og tertiære nitroalkaner (1875).
• Da han begynte å studere fysikalsk kjemi i 1876, utviklet Meyer en ny metode for å bestemme gasstetthet i 1878. Denne metoden gjorde ham i stand til å demonstrere hvordan arsenoksid damp hadde formelen As₄O₆, at kvikksølv, sink og kadmium besto av enatomig damp, og at halogen molekyler dissosierte til atomer ved oppvarming, et fenomen han studerte til sin død. Victor Meyer apparatet måler nøyaktig volum til en gassubstans hvorfra damptetthet til gass kan avledes og også relativ masse.
• Foreslo at glukose er en aldehyd og ikke en keton, og dermed korrigerte von Baeyer og van't Hoff (1880).
• Syntese av aldoksim og ketoksim fra hydroksylamin og aldehyd eller keton, og dermed oppdaget en ny strukturell identifikasjon og elucidation metode (1882, sammen med Alois Janny).
• Identifikasjon av tiofen som forurensning i benzen som er fremstilt fra kull (1882). Benzen fremstilt ved dekarboksylering av benzosyre inneholdt ikke denne urenheten.
• Første pålitelige syntese av ren sennepsgass (1886, se også Meyer's account on sulfur mustard)
• Kobling av konseptene for stereokjemi og dipol i 1888. Meyer hadde alltid vært interessert i stereokjemiske problemer og var en av de første to instruere elevene sine med van't Hoff's teori om asymmetrisk karbon og Hantzsch-Werner teorien.
• Oppdaget iodoso forbindelser i 1892 ved å la o-iodobenzosyre reagere med salpetersyre.
• Observasjon (1892) at orto-substituert benzosyre derivater vanskelig forestring. Dette prinsippet er nå kjent som Victor Meyer forestringslov og ble oppdaget i et forsøk med å forestre o-iodobenzosyre.
• Oppdagelse av iodonium forbindelser ved å la jodbenzen og iodosobenzen reagere med hverandre (1894).

Meyer skrev flere betydningsfulle bøker:

• Tabellen zur qualitativen Analyse (1884, skrevet sammen med Frederick Treadwell)
• Pyrochemische Untersuchungen (1885)
• Die Thiophengruppe (1888)
• Chemische Probleme der Gegenwart (1890)
• Ergebnisse und Ziele der Stereochemischen Forschung (1890)
• Lehrbuch der organischen Chemie (1893, skrevet sammen med Paul Jacobson. En populær bok og utgitt i mange opplag)
• Märztage im kanarischen Archipel, ein Ferienausflug nach Teneriffa und Las Palmas (1893, reisehåndbok)

• 1891 – Davymedaljen