Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Offisielt navn		Det Trondhiemske Selskab (1760–1767), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1767–)
Org.form		Stiftelse
Org.nummer		962050891
Stiftet		1760
Land		Norge
Hovedkontor		Trondheim
		May Thorseth (1. januar 2020)[1]
Medlemskap		All European Academies[2]
Grunnlegger(e)		Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning, Peter Frederik Suhm
Nettsted		www.dknvs.no (no, en)

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) er Norges eldste vitenskapelige institusjon. Det har som formål å fremme og formidle vitenskapen.

DKNVS ble stiftet i Trondheim i 1760 under navnet Det Trondhiemske Selskab og fikk, gjennom kongelig stadfestelse av statuttene, sitt nåværende navn i 1767. Kongen er til enhver tid selskapets protektor.

I 1926 ble DKNVS delt og organisert i to uavhengige avdelinger med hvert sitt styre. Den ene avdelingen beholdt selskapets navn, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og den andre fikk navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. Museet beholdt alle tidligere etablerte fond, biblioteket og museumssamlingene – og fortsatte sin utstillingspraksis og forskning basert på samlingene. Selskabet ble organisert som et vanlig medlemsselskap. Medlemmene innvoteres med basis i sin vitenskapelige kompetanse.

Da Universitetet i Trondheim ble etablert i 1968, ble museets bibliotek og museumssamlinger del av universitetets virksomhet. I 1984 overtok Staten biblioteket og samlingene. DKNVS beholdt en fondskapital og en landeiendom som forvaltes av en stiftelse. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab besto deretter av Stiftelsen og Selskabet.

Fra 2002 har Stiftelsen og Selskabet felles styre, og institusjonene heter Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Stiftelse (DKNVS Stiftelse) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi (DKNVS Akademi).

Selskabet utgir Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, som løper fra 1761, og dermed er Nordens eldste vitenskapelige publikasjonserie.

Selskabet^[3] ble stiftet i 1760 (under navnet Det Trondhiemske Selskab) av biskop Johan Ernst Gunnerus, den norske historiker og rektor Gerhard Schøning og den danske historikeren Peter Frederik Suhm. I 1767 ble virksomheten mer formalisert, med egne statutter. Selskabet fikk kongelig godkjennelse og kunne skifte navn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.^[4] At Trondheim ble valgt til å huse Norges vitenskapelige selskap fremfor Bergen, som var større, eller Christiania som var like stor, var en følge av de tre stifternes personlige engasjement. Etableringen gjorde Trondheim til Norges vitenskapelige sentrum i opplysningstiden.

Gunnerus brukte sin posisjon som biskop i Nidaros til å oppfordre prestene til å drive vitenskapelige studier,^[5] og han benyttet selv bispevisitasene til studier av land og natur. Det var han som var drivkraften i Selskabet, og han opparbeidet seg internasjonal anerkjennelse med sine publikasjoner. Den svenske botanikeren Carl von Linné var én av dem som omtalte Gunnerus' forskning i rosende ordelag.^[6] Gunnerus' sentrale stilling ble enda viktigere etter at Schøning og Suhm fikk stillinger i Danmark i 1765 og forlot Trondheim.

Det Kongelige Norske Videnskabers Skrifter

Allerede i 1761, ett år etter stiftelsen, begynte Det Trondhiemske Selskab publisering av sine Skrifter. Serien utgis fortsatt, og regnes som en av verdens eldste løpende vitenskapelige publikasjonsserier. I tillegg til stifterne av Selskabet, har mange andre kjente personer skrevet i skriftserien siden starten, blant andre matematikeren Nils Henrik Abel, filosofen Arthur Schopenhauer, dikterne Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Henrik Ibsen, zoolog Michael Sars og språkforsker, botaniker og dikter Ivar Aasen.^[7]

I forbindelse med 250-årsjubileet for Skrifter, digitaliserte NTNU Universitetsbiblioteket alle nummer publisert fra starten i 1761 til og med 1920. Utvalgte nummer fra nyere tid er også tilgjengelige digitalt via NTNU Open Access Journals.^[8]

Funksjonen som landhusholdningsselskap

Frem til 1772 var medlemmene av DKNVS i hovedsak opptatt av naturvitenskap, økonomi, religion og historie. I dette året fikk Selskabet en ny oppgave av arveprins Frederik og Ove Høegh-Guldberg. Med Det Kongelige Danske Landhuusholdnings-Selskab som mønster, skulle DKNVS fungere som landhusholdningsselskap. Fra tidlig i 1770-årene arbeidet Selskabet derfor hovedsakelig for jordbrukets utvikling i Norge, fra 1774 ved å dele ut premie til «Vindskibelighed og Landbovæsenets Opmuntring». Premiepengene kom fra et årlig legat på 300 riksdaler, som Selskabet fikk tilsendt fra arveprinsen. DKNVS administrerte utdeling av priser til bønder som utmerket seg innenfor ulike former for «landhuusholdning», som rydding av jord, teglsteinsbrenning, produksjon av hornkammer, fiske og fangst. Selskabet definerte ulike felt for de enkelte år.^[9] Også «bondekonen» kunne søke om premie, for eksempel for stoff vevet av hjemmeavlet lin (se avbildet plakat fra 1780). I utgangspunktet var det også en pris for vitenskapelige avhandlinger, men den ble vanligvis ikke utdelt, ettersom det sjelden kom inn arbeider i det hele tatt, eller de var av for dårlig kvalitet.^[10] Premieringsvirksomheten ble avsluttet i 1848.^[11]

Gunnerus' død i 1773 ble et alvorlig tilbakeslag for Selskabet. Det var ingen i Trondheim som kunne fylle tomrommet etter grunnleggeren, og føre hans vitenskapelige arbeid videre.^[12] Ledervervet ble overtatt av stiftsprost Ole Irgens.

Selskabet hadde ansvaret for et bibliotek, en samling av naturalia og det årlige legatet på 300 riksdaler, som Gunnerus hadde forhandlet frem under en visitas i København i 1771. Samlingene ble oppbevart hos privatpersoner i Trondheim inntil katedralskolens nye bygg, Harsdorffbygningen, sto klart i 1787. Der disponerte Selskabet andre etasje med festsal og plass til boksamling og naturaliesamling. Biblioteket mangedoblet sine samlinger da det arvet Schønings bibliotek på 12 000 bind i 1780; det ble dermed det suverent største bibliotek i Norge.^[13]

Selskabet gjorde seg også bemerket ved at det igjen satte i gang diskusjonen om et norsk universitet. Gunnerus hadde gjort et mislykket forsøk tidligere, men under arveprinsens besøk i Trondheim i 1788, holdt Selskabets leder Christian Frederik Hagerup en engasjert tale om saken, som også ble trykt i København. Det ble likevel ikke noe av universitetet i denne omgangen.^[14]

I 1804 ble den nye biskopen, Peter Olivarius Bugge, valgt til Selskabets formann og skulle forbli det gjennom de viktige årene frem til 1820. Selskabets økonomi ble styrket betraktelig gjennom to testamentariske gaver i 1804. Selskabet ble enearving etter landmåler og naturforsker Christopher Hammer, og mottok 20 000 riksdaler og en større samling bøker, manuskripter, oldsaker, måleinstrumenter og naturalier. Omtrent samtidig mottok Selskabet 5 000 riksdaler etter amtsforvalter Niels Poulson i Sorø.^[15] I tillegg kom de 300 årlige riksdaler fra kronprinsen.

Statuttene ble endret i 1805 på grunn av den labre vitenskapelige aktiviteten.^[16] De nye statuttene tillot også personer uten vitenskapelig bakgrunn å bli medlemmer i Selskabet, og utvannet den vitenskapelige profilen ytterligere. Flere lokale personer kom inn, og Selskabet ble mer trøndersk enn før. I 1811 fikk Selskabet atter nye statutter, som blant annet tillot at kvinner fikk adgang til biblioteket. Selskabet fikk nå et årlig beløp på 1 000 riksdaler fra statskassen.^[13]

Samtidig gikk diskusjonen om etableringen av et universitet i Norge på nytt. Selskabet ser ikke ut til å ha deltatt i den i det hele tatt. Diskusjonen ble ledet av det nylig grunnlagte Selskabet for Norges Vel i Christiania. Selskabet i Trondheim ble diskutert som en økonomisk ressurs, og en samlokalisering av Selskabet og universitetet ble ansett som en fordelaktig mulighet. Denne gangen førte diskusjonen frem, og i 1811 innvilget kongen at et universitet kunne etableres i Norge. Lokaliseringsdebatten endte med at universitetet ble lagt til Christiania. Ingen tok til orde for å lokalisere det til Trondheim.^[17] Universitetet var på den tiden først og fremst et utdanningssted, mens vitenskapelige selskap ofte var de som kunne gi penger til forskning, et slags «forskningsråd». Denne oppgaven falt i stor grad på DKNVS, som hadde betydelige økonomiske midler.

DKNVS sto, som institusjon, helt utenfor de aktuelle, politiske diskusjonene som preget landet rundt 1814.^[13] I 1815 ble nye statutter utarbeidet, som følge av unionen med Sverige. Selskabets tre klasser, den historisk-filosofiske, den estetisk-antikvariske og den matematisk-fysisk-økonomiske ble redusert til to.^[11]

I 1820 ble statsråd Christian Krohg preses i Selskabet. Han sto imot alle krav om å flytte det til Christiania, som nå var landets vitenskapelige sentrum.

Selskabet støttet på 1800-tallet personer og forskning, blant annet Ivar Aasens språkforskning, og samling av middelalderskrifter i Diplomatarium Norvegicum. Det gav støtte til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland og Aasmund Olavsson Vinje til deres studier. Man fortsatte også med utvidelsen av en allerede betydelig naturvitenskapelig samling, grunnlaget til dagens Vitenskapsmuseet, og videre oppbygging av det som i dag er Gunnerusbiblioteket.

I 1857 ble Det Norske Videnskaps-Akademi grunnlagt i Christiania. Det gav universitetsmiljøet der et forum for debatt og svekket samtidig den vitenskapelige betydningen av DKNVS enda mer. Et annet problem for Selskabet på denne tiden, var plassen. Samlingene, særlig boksamlingene, var blitt for store for Selskabets lokaler i Harsdorffbygningen. Man bestemte seg etter en del diskusjoner for å reise et nybygg på Kalvskinnet. Bygget ble tegnet av arkitekt P.H. Holtermann.^[18] Det var romslig dimensjonert og stod ferdig i 1866. Da kunne biblioteket og naturaliesamlingen flyttes fra Harsdorffbygningen til Selskabets eget hus. Byggekostnadene hadde tømt Selskabets kasser, så stipendvirksomheten måtte innskrenkes betydelig, og man konsentrerte seg om å bygge ut den vitenskapelige samlingen. Samlinger som den i Trondheim stod på denne tiden sentralt i forskningen.

Bygget på Kalvskinnet ble ominnredet og utvidet i regi av arkitektene Johan P. Digre og Chr. Christie.^[18]

Det ble debattert i Selskabet om det skulle prioritere en utvikling mot et moderne forskningsinstitutt, eller mot et rendyrket museum, til opplysning og kunnskap for lokalbefolkningen. Svaret ble en klar prioritering av museumsvirksomheten. Dette ble klargjort i statuttendringer i 1903, og det ble gjort tydelig ved en parentes til Selskabets navn. Det ble nå hetende Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (Trondhjems Museum). En annen endring i statuttene i 1903 var at Selskabet nå skulle være en medlemsorganisasjon der alle som ønsket kunne bli medlem ved å betale den fastsatte årsavgiften.^[19]

1910: NTH etableres

Da NTH ble etablert i 1910, kom det nye akademikere til byen, som professorer ved høyskolen. De hadde behov for et samlingssted for faglige foredrag og diskusjoner, og ønsket en omorganisering av Selskabet, en revitalisering i retning av et «virkeligt videnskabsselskab», gjerne i samarbeid mellom NTH og Selskabet. Høsten 1912 la de frem et forslag for Selskabets direksjon, men det ble avvist.^[20] Preses svarte NTH v/professor Johan Herman Lie Vogt at DKNVS konsentrerte seg om sitt virke som museum, og en omorganisering til et «virkeligt videnskabsselskab» ville sette museumsvirksomheten i fare.^[21]

I flere år fremover ble en endring av Selskabets virksomhet drøftet og debattert. På generalforsamlingen i 1923 ble det enighet om at Selskabet skulle organiseres i to uavhengige avdelinger, med hvert sitt styre. Den ene avdelingen skulle beholde Selskabets eiendeler og fond, og fortsette arbeidet med museet og biblioteket. Den andre avdelingen skulle organiseres som et moderne vitenskapelig selskap med medlemmer som var innvalgt på grunnlag av vitenskapelige kvalifikasjoner. Felles problemer og interesser mellom avdelingene skulle tas opp i et fellesutvalg.

1926: Deling i to avdelinger

I 1926 ble det fattet et endelig vedtaket om delingen i to avdelinger. Den ene, vitenskapsselskapet, beholdt navnet fra 1767: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Den andre avdelingen fikk navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. De to institusjonene blir i praksis kalt Selskabet og Museet.^[22]

Selskabet fortsatte utgivelsen av Skrifter, og etablerte den nye skriftserien Forhandlinger. Det ble også opprettet en ny form for medlemskap, i tillegg til dem som er innvalgt etter vitenskapelige kvalifikasjoner: «donerende medlemmer», som gir finansiell støtte.^[23] Selskabet innstiftet i 1926 den vitenskapelige prisen Gunnerusmedaljen, som dets høyeste utmerkelse. Signe Schmidt-Nilsen ble i 1926 Selskabets første kvinnelige medlem.

Dette året ble det bestemt at Selskabets høytidsdag skulle legges til Gunnerus' fødselsdag, 26. februar. Tidligere hadde dagen vært feiret på kongens eller protektors fødselsdag.^[24]

1951: DKNVS Museet blir omgjort til stiftelse

I 1951 ble DKNVS Museet omgjort til stiftelse, underlagt lov om stiftelser. Museet hadde dermed en annen legal forankring enn akademidelen av DKNVS. Museet hadde på dette tidspunkt vitenskapelig ansatte innenfor naturvitenskap og arkeologi. I 1949 var Trondhjem biologiske stasjon blitt tilknyttet museet. Marinbiologisk forskning ble deretter en viktig del av museets forskningsaktivitet.

I 1960 var det gått 200 år siden Det Trondhjemske Selskab ble stiftet. Fellesutvalget for DKNVS hadde allerede i 1955 bestemt at dette skulle feires av Selskabet og Museet i fellesskap, men markeringen førte til visse kontroverser mellom akademidelen og museet. Selskabet oppfattet seg som den tohundreårige arvtager av Det Trondhjemske Selskab, til tross for at det i en lang periode ikke hadde vært i funksjon som selskap med innvalgte medlemmer. De museale aktivitetene hadde derimot vært i funksjon gjennom hele 200-årsperioden og Museet oppfattet seg derved som den historiske arvtager. Fellesutvalget slo fast at Museet og Selskabet hadde like stor rett til det ærverdige navnet og den 200-årige historien,^[25] og jubileumsmarkeringen ble gjennomført, ledet av preses for DKNVS Harald Wergeland og museumsdirektør Reidar Brekke.^[26]

1968: Universitetet i Trondheim etableres

Da Universitetet i Trondheim ble etablert i 1968, ble museets bibliotek og samlinger del av universitetets virksomhet. Museet var dermed blitt en universitetsinstitusjon, og var derved i en helt annen situasjon enn Selskabet. Museet var imidlertid fortsatt en del av DKNVS frem til 1984.

1984: Forbindelsen mellom Museet og Selskabet brytes

En vesentlig forandring av status og styring for DKNVS Museet skjedde i 1984, etter innføring av lov om Universitetet i Trondheim (1983-06-03-48). Museet ble overført fra DKNVS til staten ved Universitetet i Trondheim (UNiT), som en av universitetets tre delenheter, under navnet Vitenskapsmuseet (VM).^[27] De to andre enhetene ved UNiT var Norges tekniske høgskole (NTH) og Den allmennvitenskapelige høgskolen (AVH). Universitetet overtok alle museets eiendeler, det vil si bygningene, biblioteket og samlingene, men det fantes landeiendommer og fondsmidler som juridisk ikke kunne overføres til staten. Det ble derfor opprettet en stiftelse, DKNVS Museumsstiftelsen (i 1990 endret til DKNVS Stiftelsen), for forvaltning av disse midlene, som ifølge statuttene i hovedsak skulle brukes til vitenskapelig arbeid. Stiftelsen fikk et styre på fem medlemmer; to offentlig oppnevnte, to fra Museumsforeningen, samt stiftelsens generalsekretær, som ble ansatt av styret. Den første generalsekretæren var Gunnar Sundnes, som tidligere var generalsekretær for DKNVS Museet.

DKNVS besto fra 1984 av den nye DKNVS stiftelsen og DKNVS Selskabet (som ble dannet i 1926).^[28] Selskabet var en uavhengig vitenskapelig medlemsinstitusjon. Stiftelsen var underlagt det offentlige lovverket. Begge hadde som formål å initiere, støtte og fremme vitenskapelig virksomhet og kunnskap.^[29]

Forbindelsen mellom Museet og Selskabet var nå formelt helt brutt, og det ble ingen fellesmarkering av DKNVS' 225 år i 1985.^[30]

1996–2000 NTNU og byjubileum

NTNU ble etablert i 1996. Stiftelsen og Selskabet sto sammen om feiring av Trondheims 1000-årsjubileum i 1997, og videreutviklet samarbeidet for å koordinere en mer omfattende vitenskapelig formidling til et allment publikum.^[28]

DKNVS driver egne forskningsprosjekter, forvalter fonds og legater, tildeler vitenskapelige priser og medalje for kulturskaping, kulturbevaring og kulturformidling^[31] samt formidler vitenskap i populærvitenskapelig form gjennom Kunnskapsbyen,^[32] et formidlingsprosjekt, som under navnet «Byen, elva og kunnskapen» ble gitt som gave til Trondheims befolkning ved byens 100-årsjubileum i 1997.^[33]

I 1998 presenterte DKNVS' styre et strategidokument, DKNVS i framtida,^[34] der blant annet fremtidig forskning i Selskabets regi ble drøftet. Forskningsaktivitetene ivaretatt av Stiftelsen var ikke omtalt. Et forslag om samordning av styrene for de to delene ble deretter lansert. Tanken var blant annet at ett styre ville føle like stort ansvar for begge delene. I 2000 ble det utarbeidet en ny styringsstruktur, og i 2001 ble det utarbeidet nye statutter for DKNVS (med virkning fra 2002).^[34] DKNVS består heretter av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Stiftelse, som har som felles mål å fremme og formidle vitenskapen. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) brukes når Akademiet og Stiftelsen opptrer sammen. Enhetene fikk nå felles styre og administrasjon. Akademiet er en medlemsforening, Stiftelsen en forskningsstiftelse.

Årlige bevilgninger til forskning avhenger av avkastning på fonds og legater, men ligger normalt mellom 200 000 og 250 000 kroner.^[35]

Den årlige publikasjonen Forhandlinger skiftet fra og med 2004 navn til Årbok for DKNVS Akademiet og DKNVS Stiftelsen, for bedre å gjenspeile det samlede DKNVS' aktivitet gjennom et år, og formalisere samarbeidet mellom Akademiet og Stiftelsen.^[36]

DKNVS Akademiet er karakterisert ved sine åpne møter og annen ekstern aktivitet, som tildeling av forskningspriser, og spiller en forskningspolitisk rolle som høringsinstans i mange saker. Samarbeid med andre institusjoner øker, både innen- og utenlands, og i 2016 ble Akademiet tatt opp som medlem av ALLEA (ALL European Academies), the European Federation of Academies of Sciences and Humanities.^[37]

I 2018 signerte preses Ida Bull, på vegne av DKNVS Akademiet, San Fransisco Declaration on Research Assessment (DORA) (norsk=San Fransisco-erklæringen om forskningsvurdering), den såkalte DORA-erklæringen.^[38]

DKNVS Stiftelsen har, i henhold til sine statutter, initiert og nærmest fullfinansiert tre store forskningsprosjekter: erkebiskop Øysteins myntverksted i Erkebispegården, et trøndersk språkprosjekt og et om skadeinsekter. I tillegg har Stiftelsen gitt delfinansiering til flere mindre prosjekter.^[39]

Selskabets statutter har vært endret flere ganger gjennom DKNVS' historie. Noen av endringene er omtalt ovenfor, under de ulike tidsepoker. Tidslinjen nedenfor viser de største endringene ved hver endring. Noen få av delinstitusjonenes statuttendringer er tatt med:^[40]

• 1767: De første statutter. Kongelig godkjennelse og rett til å bruke navnet «Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab». Nye medlemmer skulle bidra med en bokgave – eller betale 10 riksdaler.
• 1805: Den første endringen av statuttene. Det ble enklere for andre enn vitenskapsmenn å bli medlemmer.
• 1811: Kvinner får adgang til biblioteket.
• 1815: Nye statutter som følge av unionen med Sverige. Selskabet deles i to klasser.
• 1874: Det slås fast at Selskabet skal fungere som et museum med samlinger og forskning innenfor naturvitenskap og arkeologi. Arkeologi, historie og naturhistorie i det nordenfjeldske skal være basis for Selskabets vitenskapelige aktivitet.
• 1903: Det stadfestes at Selskabet er et museum. (Trondhjems Museum) tilføyes bak navnet. Alle som betaler årlig avgift kan bli medlemmer.
• 1926: Selskabet var nå funksjonelt delt i to deler. Nye statutter ble vedtatt, de var i hovedsak lik dem fra 1903, men med små justeringer for å passe til den nye situasjonen.
• 1951: Museet ble selveiende offentlig stiftelse, og fikk egne statutter.
• 1989: Regional tilknytning til Frostating og Hålogaland ble fjernet fra DKNVS' statutter, likeså medlemmenes fortrinnsrett til å publisere sine arbeider i Selskabets Skrifter og Forhandlinger.
• 2002: Selskabet og Stiftelsen fikk et felles styre. Selskabets overordnede navn er fortsatt Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). De to avdelingene består som separate enheter, med betegnelsene Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Stiftelse (DKNVS Stiftelse) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi (DKNVS Akademi).^[41]

Den fremste utmerkelsen Selskabet deler ut, er Gunnerusmedaljen.

I 2012 etablerte DKNVS den internasjonale forskningsprisen Gunnerusprisen i bærekraft. Den første prisen ble tildelt Dr. Kamal Bawa for hans pionérarbeid innen populasjonsbiologi i regnskogområder. Prisen ble ikke utdelt i 2013–2016, men i 2017 ble den reetablert, nå i samarbeid med NTNU, og prisen for 2017 gikk til den svenske miljøforskeren Carl Folke.

• 2024: Sofie Snipstad for forskning på ultralyd i kreftbehandling og Elise Barring Berggren for forskning på norske jøders eiendom etter holocaust.^[42]
• 2023: Siddharth Sareen for humanistisk forskning på miljøspørsmål og Jessica Ann McBeck for studier av geofysiske signal som kan varsle nært forestående jordskjelv.^[43][44]
• 2022: Anne Tjønndal for forskning på likestilling og kjønn i idretten og Geir-Arne Fuglstad for matematiske modeller og statistiske metoder innen beregningskrevende statistikk.^[43]

Norges dokumentarv

Selskabets arkiv fra perioden 1760–1860 er et betydningsfullt eksempel på viktige kulturelle og politiske strømninger utenfor hovedstaden. Det forteller om et miljø for kunnskapsutvikling og vitenskap i Trondheim allerede mot slutten av 1700-tallet. Generalprotokollen fra 1768 til 1841 dokumenterer aktiviteten i Selskabet, som møter, korrespondanse og inntak av bøker i biblioteket. I arkivet inngår blant annet en brevsamling på rundt 3000 brev fra og til Selskabets medlemmer. Materialet fra Selskabets virksomhet som landhusholdningsselskap inngår i arkivet. I perioden 1772–1848 kom det inn nærmere 3000 søknader om premie for praktiske virksomheter, fra til sammen ca. 3300 personer. Dette materialet inngår også i arkivet. Det består blant annet av stoffprøver, vevprøver, opplysninger om hva som ble dyrket og hva som ble produsert på den tiden. Flere av dokumentene er digitalisert, og register over arkivet finnes i Arkivportalen.^[45]

I 2012 ble arkivet (1760–1860) innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.^[46]

Selskabets praeses var først Norges konge og vicepraeses var den lokale lederen. I 1815 ble de to verv omdøpt til protector og praeses.

Protector (praeses til 1815)

• 1772–1805: arveprinsen Frederik
• 1805–1814: arveprinsen Christian Frederik
• 1814–1815: vacant
• 1815–1818: Kronprins Karl Johan av Norge og Sverige
• 1818–1844: Karl Johan av Norge og Sverige
• 1844–1859: Oscar I av Norge og Sverige
• 1859–1872: Karl IV av Norge og Sverige
• 1872–1905: Oscar II av Norge og Sverige
• 1906–1957: Haakon VII
• 1957–1991: Olav V
• 1991–: Harald V

Praeses (vicepraeses til 1815)

• 1766–1773: biskop Johan Ernst Gunnerus
• 1773–1780: biskop Ole Irgens
• 1780–1791: stiftsprost Christian Frederik Hagerup
• 1791–1803: biskop Johan Christian Schønheyder
• 1804–1820: biskop Peter Olivarius Bugge
• 1820–1828: statsråd Christian Krohg
• 1829–1832: kapellan Niels Stockfleth Schultz
• 1832–1832: Frederik Christopher, greve af Trampe
• 1833–1838: stortingsmann Christian Hersleb Hornemann
• 1838–1848: rektor Frederik Moltke Bugge
• 1848–1849: sogneprest Fredrik Storm
• 1849–1850: rektor Frederik Moltke Bugge
• 1851–1855: biskop Hans Jørgen Darre
• 1855–1865: sogneprest, ordfører Christian Petersen
• 1866–1870: sogneprest Andreas Grimelund
• 1870–1872: biskop Hans Jørgen Darre
• 1872–1874: biskop Andreas Grimelund
• 1874–1883: sogneprest, stortingsrepresentant Bernhard Ludvig Essendrop
• 1883–1897: overlærer Karl Ditlev Rygh
• 1897–1899: generalmajor Johannes Sejersted
• 1899–1902: rektor Knud H. Lossius
• 1903–1914: lege Bjarne Lysholm
• 1914–1926: overlærer, rektor Axel Sommerfelt
• 1926–1933: lege Halfdan Bryn
• 1933–1945: professor Ragnvald Iversen
• 1946–1946: professor Viggo Brun
• 1946–1949: professor Ragnvald Iversen
• 1950–1958: professor Thorolf Vogt
• 1958–1965: professor Harald Wergeland
• 1966–1973: biskop Tord Godal
• 1974–1981: professor Sigmund Selberg
• 1982–1989: professor Grethe Authén Blom
• 1990–1995: professor Haakon Olsen
• 1996–1999: professor Peder Borgen
• 2000–2004: professor Karsten Jakobsen
• 2005–2010: professor Steinar Supphellen
• 2010–2013: professor Kristian Johan Fossheim
• 2013–2013: professor Jan Ragnar Hagland
• 2014–2016: professor Helge Holden
• 2017– : professor Ida Bull

Akademiet kan ha inntil 435 medlemmer, der medlemmer over 70 år ikke er tellende, og inntil 30 assosierte medlemmer. Ordinære medlemmer av DKNVS' Akademi er: innenlandske ordinære medlemmer og utenlandske ordinære medlemmer. «Som innenlandske ordinære medlemmer kan innvelges personer, også utenlandske statsborgere bosatt i Norge, som har gjort en anerkjent vitenskapelig innsats. Som utenlandske ordinære medlemmer kan innvelges forskere bosatt i utlandet, av utvilsom internasjonal rang, særlig om de gjennom sin innsats har tilknytning til Norge. Selskabets styre kan innby som æresmedlemmer personer som har gjort Selskabet særlig store tjenester, og/eller har fremmet vitenskap og kultur på en fremragende måte. Som assosierte medlemmer av Selskabets Akademi kan innbys vitenskapelig interesserte personer og institusjoner som bidrar til å fremme Selskabets formål.»^[47]

I 1926 ble fysikeren Signe Schmidt-Nielsen Selskabets første kvinnelige medlem. Inntil 1960 var det bare tre kvinnelige medlemmer.^[24]

Ved statuttendringene i 1805 ble medlemmene inndelt i fire klasser: Den filosofiske, den matematiske, den historiske og den fysikalske-økonomiske. Fra 1815 er de ordinære medlemmene fordelt på to klasser, den humanistiske klasse og den naturvitenskapelige klasse:

• Den humanistiske klasse:
  • Gruppe I (Filosofi, idehistorie og religionsvitenskap), Gruppe II (Psykologi og pedagogikk), Gruppe III (Språkvitenskap), Gruppe IV (Sosiologi og statsvitenskap), Gruppe V (Geografi, økonomi, sosialantropologi, sosial- og helsevitenskap), Gruppe VI (Historie og arkeologi), Gruppe VII (Litteraturvitenskap og estetiske fag (kunst, medievitenskap, musikk, arkitektur)).

• Den naturvitenskapelige klasse:
  • Gruppe I (Matematikk), Gruppe II (Fysikk), Gruppe III (Kjemi), Gruppe IV (Generell biologi), Gruppe V (Biokjemi, biofysikk og molekylær biologi), Gruppe VI (Medisin), Gruppe VII (Geovitenskap), Gruppe VIII (Teknologi)

DKNVS utnevner vanligvis ikke æresmedlemmer. Per 2018 er kong Harald Selskabets protektor, mens dronning Sonja, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit er æresmedlemmer av Selskabet.^[48]

• Arvesen, Ole Peder; Gjærevoll, Olav (1961). Kongelige norske videnskabers selskab. (Brun). 
• Andersen, Håkon W. … [et al.] (2009). Aemula Lauri : the Royal Norwegian Society of Sciences and Letters, 1760-2010. Sagamore Beach, Mass: Science History Publications. ISBN 9780881353839. 
• Blom, Grethe Authén (1985). Det kongelige norske videnskabers selskab (DKNVS) : riss av Selskabets historie 1760-1985. Trondheim: DKNVS.  e-bok fra bokhylla.no
• Midbøe, Hans (1960). Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs historie 1760–1960. Trondheim: DKNVS.  [to bind]
• Stubhaug, Arild (2009). DKNVS Norges første vitenskapsselskap 250 år. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 9788251923965. 
• Stubhaug, Arild (2010). Den lange linjen : historien om Videnskabsselskabet i Trondheim. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 9788251925235. 
• Aase, Monica (1987). PATRIOTER OG BØNDER : Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs arbeid med landbrukspremier 1772–1806. Universitetet i Trondheim, AVH.  [Hovedoppgave i historie]

• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
• Side for DKNVS 250-års jubileum
• Oversikt over Selskabets Skrifter
• Arkivet etter DKNVS finnes på NTNU Universitetsbiblioteket og er en del av Norges dokumentarv