William de Corbeil

William de Corbeil
Født		ca. 1070 Corbeil-Essonnes
Død		21. nov. 1136[1] Canterbury[2]
Beskjeftigelse		Pavelig legat
Embete		Romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (1123–1136)
Far		Richard I de Grenville
Gravlagt		Canterburykatedralen

William de Corbeil (født ca 1070 formodentlig i Corbeil, død 21. november 1136 i Canterbury) var erkebiskop av Canterbury.

Williams bakgrunn vet man nesten ingenting om. Man vet at han hadde brødrene Ranulf og Helgot^[3] ettersom de dukker opp som vitner på et charter ^[4]. De stammet formodentlig fra Corbeil ved Seinen^[5] og ble utdannet i Laon. Han gikk i tjeneste hos Ranulf Flambard, biskop av Durham, og ble, ti år etter at han var inntrådt hos augustinerkorherrene, prior ved klosteret St. Osyth i Essex, utnevnt av biskop Richard av Beaumis I av London i 1121.^[5]

Han gikk etterhvert i erkebiskop Ralph d'Escures' tjeneste i Canterbury, og i 1117 reiste han sammen med ham til Roma da Ralph lå i strid med erkebiskop Thurstan av York,^[6] som krevde at han ikke skulle være understilt Canterbury.

Tidlig i 1123 ble han mot en rekke andre kandidater valgt i en kirkelig/sekulær valgprosess^[7][a] til erkebiskop av Canterbury. Navnene på tre som ikke ble valgt, er ikke kjent for ettertiden.^[6] Han synes å ha vært en kompromisskandidat, ettersom han i det minste var kannik selv om hen ikke var den munk som domkapitlet hadde tenkt seg.^[8] William var den første augustinerkorherre som ble erkebiskop i England, noe som var et klart brudd med tradisjonen dom alltid hadde foretrekker munker til bispesetet.^[9] Skjønt det turde ha vært de færreste som den gang kan ha ansett forskjellen mellom en korherre og en munk som noe spesielt, vakte Williams' valg noe uro blant munkene u domkirkekapittele, som var «alarmert av utnevnelsen ettersom han var en klerk».^[10]

Ettersom han nektet å tilerkjenne Thurstan, erkebiskopen av York, uavhengighet fra erkebispedømmet Canterbury, nektet Thurstan å bispevie ham. Dermed ble det Williams egne suffraganbiskoper som foretok bispevielsen: Biskop Richard de Belmeis av bispedømmet London var hovedkonsekrator, de øvrige biskoper var William Giffard (av Winshester), Roger (Salisbury), Bernard (av Saint David’s i Wales) og Ernulf (av Rochester).

William reiste til Roma, der han måtte fastslå at Thurstan var kommet ham i forkjøpet og allerede hadde fremlagt sin sak for pave Callistus II. Men William nådde likevel frem; han hadde den engelske kong Henrik I og keiser Henrik V (som var svigersønn til Henrik av England) på sin side; hvorpå paven gav ham palliet.

Erkebiskop Williams neste strid gjaldt den pavelige legat kardinal Giovanni da Crema (Johann av Crema), som agerte i selvherlig manér i England. William reiste nok en gang til Roma, der han fikk gjennomført at han selv ble utnevnt til pavelig legat (legatus natus) for England og Skottland. Dette ble et prejudikat av vesentlig betydning for den engelske kirkes videre historie.

Under Williams embedstid ble det romanske koret i Canterburykatedralen ferdig, og høytidelig innviet i mai 1130.

Til tross for at erkebiskop William de Corbeil hadde svoret for kong Henrik I at han ville støtte dennes datters Matildas (barnebarnet av Vilhelm erobreren og keiser Henrik Vs enke), krav på den engelske trone, kronet han i stedet i desember 1135 Stefan av Blois, Henrik Is nevø, til konge. skjønt noen kronikører betraktet ham som forræder og sviker på grunn av sitt brutte løfte om å krone Matilda, var det ingen som betvilte hans fromhet. Noen få år etter skulle Matilda likevel bli landets herrskerinnbe, om enn for en meget kort tid. I april 1141 ble Stefan tatt til fange og de facto avsatt. Matilda kontrollerte dermed riket. Hun tok formelt sett aldri tittelen dronning, men kalte seg Lady of the English. Men i november var lykken snudd, og Stefan ble satt fri og tok tilbake makten.

Hans episkopalgenealogi er:

• Erkebiskop Robert av Jumièges (?-1070)
• Biskop William the Norman (?-1075) *bispeviet 1051
• Erkebiskop Lanfranc (1005-1089) *1070
• Erkebiskop Thomas av Bayeux (?-1100) *1070
• Erkebiskop Anselm av Canterbury (1033-1109) *1093
• Biskop Richard de Belmeis (-1127) *1108
• Erkebiskop William av Corbeuil (1070-1136) *1123^[11]

• Walter Farquhar Hook: Lives of the Archbishops of Canterbury. Bentley Books, London 1850/84.
• William Richard Stephens: History of the English Church, Bd. 2: The English Church from the Norman conquest to the accession of Edward I. 1066–1272. AMS Press, New York 1967 (Nachdr. d. Ausg. London 1901).
• Barlow, Frank (1979). The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5. 
• Barlow, Frank (2004). «Corbeil, William de (d. 1136)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/6284.  (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
• Bartlett, Robert C. (2000). England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford, UK: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8. 
• Bethell, D. L. (Oktober 1969). «English Black Monks and Episcopal Elections in the 1120s». The English Historical Review. 84 (333): 673–694. JSTOR 563416. doi:10.1093/ehr/LXXXIV.CCCXXXIII.673. 
• Bethell, Denis (Oktober 1968). «William of Corbeil and the Canterbury-York Dispute». Journal of Ecclesiastical History. 19 (2): 145–159. doi:10.1017/S0022046900056864. 
• Burton, Janet (2004). «Thurstan (c. 1070–1140)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/27411.  (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
• Cantor, Norman F. (1958). Church, Kingship, and Lay Investiture in England 1089–1135. Princeton, NJ: Princeton University Press. OCLC 186158828. 
• Crouch, David (2007). The Normans: The History of a Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 978-1-85285-595-6. 
• DuBoulay, F. R. H. (1966). The Lordship of Canterbury: An Essay on Medieval Society. New York: Barnes & Noble. OCLC 310997. 
• Handbook of British Chronology (Third revised utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. 1996. ISBN 0-521-56350-X. 
• Green, Judith A. (2006). Henry I: King of England and Duke of Normandy. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-74452-2. 
• Greenway, Diana E. (1991). Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300. 2: Monastic Cathedrals (Northern and Southern Provinces). Institute of Historical Research. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |url= også er angitt (hjelp) 19. juli 2011.  Bruk av |besøksdato= krever at |url= også er angitt. (hjelp)
• Frost, Amanda Clark, red. (2001). Henry I. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0-300-08858-2. 
• Huscroft, Richard (2005). Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2. 
• Keats-Rohan, K. S. B. (1999). Domesday Descendants: A Prosopography of Persons Occurring in English Documents, 1066–1166: Pipe Rolls to Cartae Baronum. Ipswich, UK: Boydell Press. ISBN 0-85115-863-3. 
• The Heads of Religious Houses, England and Wales, 940–1216 (Second utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. 2001. ISBN 0-521-80452-3. 
• Knowles, David (1976). The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (Second reprint utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6. 
• Platt, Colin (1996). The Castle in Medieval England & Wales (Reprint utg.). New York: Barnes & Noble. ISBN 0-7607-0054-0. 
• Spear, David S. (våren 1982). «The Norman Empire and the Secular Clergy, 1066-1204». Journal of British Studies. XXI (2): 1–10. JSTOR 175531. doi:10.1086/385787.