Bilderberg-gruppen

Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg, er en årlig lukket tre-dagers konferanse med rundt 150 inviterte deltakere fra den vestlige eliten innen privat næringsliv, politikk, media og akademia. Formålet er å bygge kontaktnettverk^[1] og diskutere internasjonal politikk.

Deltakerne kan fritt bruke informasjonen fra konferansen, men ikke sitere den.^[2] Deltakelsen av nøkkelpersoner fra mange store mediehus gjør at konferansen har lite medieomtale og et omdømme for å være hemmelig.^[3]

Den opprinnelige konferansen ble holdt på Hotel de Bilderberg i Oosterbeek, Nederland den 29. til 31. mai 1954. Det var flere initativtakere, bl.a. den polske eksilpolitikeren Joseph Retinger. Formålet var å knytte tettere bånd mellom USA og Europa i en tid da det var bekymringer for økende splittelse, med økende anti-amerikanisme, trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land og tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA. Retinger (en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser) kontaktet Prins Bernhard av Nederland som gikk med på å fremme ideen, sammen med tidligere belgiske statsminister Paul Van Zeeland, og lederen av nederlandske Unilever, Paul Rijkens. Bernhard i sin tur kontaktet Walter Bedell Smith, sjef for CIA, som spurte Eisenhowers rådgiver Charles Douglas Jackson om å håndtere forslaget. Gjestelisten skulle ha to deltakere fra hver nasjon, en for å representerere konservative og en for å representerer liberale synspunkter.^[4] Femti delegater fra 11 land i Vest-Europa deltok på den første konferansen, sammen med 11 amerikanere.^[5]

Ifølge forfatter Hugh Wilford bestod den amerikanske delegasjonen av 20 representanter. Blant disse var Charles Douglas Jackson (fra president Eisenhowers stab, og en av initiativtakerne til konferansen), Irwing Brown (europarepresentant for American Federation of Labor (AFL), den eldste paraplyorganisasjonen for amerikanske fagforeninger, Paul Nitze (George Kennans etterfølger og forfatter av forsvarsdokumentet NSC-68) og John Coleman, som sammen med belgiske Paul van Zeeland var viseformann for konferansen.^[6]

Prins Bernhards biograf skrev om møtet at det muligvis var den mest uvanlige internasjonale konferansen som var avholdt til da. Deltakerne bestod av statsministre, utenriksministre, partiledere, ledere for store banker og industriselskaper, akademikere og ledere for internasjonale organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskap, men på konferansen opptrådte alle disse uten titler.^{[trenger referanse]}

Møtets suksess fikk arrangørene til å arrangere en årlig konferanse. En permanent styringsgruppe ble etablert med Retinger som permanent sekretær. I tillegg til å arrangere konferansen, opprettholdt styringsgruppen også et register over deltakerne med navn og kontaktinformasjon, med sikte på å skape et uformelt nettverk av personer som kan kalle på hverandre i en privat kapasitet.^{[trenger referanse]} De neste tre årene ble konferansen holdt i Frankrike, Tyskland og Danmark. I 1957 ble den første amerikanske konferansen holdt på St. Simons Island, Georgia, med $ 30 000 fra Ford Foundation. Stiftelsen leverte ytterligere finansiering for konferansene i 1959 og 1963.

Ifølge forfatter Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men at kontrollen over initiativet allerede i 1955 hadde blitt overtatt av deltakere fra USA. Wilford skriver også at i starten hadde konferansen en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro-amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti-doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell (senere ble leder for Labour) og hans samarbeidspartnere, som alt lenge før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser, og derfor var komfortable med situasjonen på Bilderberg-møtene.

Listen over de 83 deltagerne på møtet i Toronto i juni 1996 kom for en dag. Her stod navn som Henry Kissinger, David Rockefeller, dronning Beatrix, Ford-direktøren Alex Trotma,^[7] Carl Bildt, fra Norge Jan Petersen, og Gazi Erçel fra den tyrkiske sentralbanken.^[8]

I et essay fra 1980 kalt The Bilderberg and the West hevder forsker Peter Thompson at Bilderberggruppen er møteplass for toppledere fra verdens ledende multinasjonale selskaper og politiske toppfigurer, for en felles vurdering av både umiddelbare og langsiktige problemer som den vestlige verden står overfor. Ifølge Thompson er Bilderberg i seg selv ikke et utøvende organ, men når deltakerne oppnår en form for enighet om hva som skal gjøres, har de til rådighet mektige transnasjonale og nasjonale virkemidler. Han avslutter med at når enighet ikke alltid oppnås, reflekterer dette styrken til konkurrerende motkrefter utenfor og i den kapitalistiske herskerklassen.^[9]

Konferansen koordineres av en styringskomité på 34 personer med medlemmer fra hvert av de vestlige landene som er representert ved konferansen. I tillegg er det en rådgivende gruppe.^[10]

En pressemelding i 2008 fra American Friends of Bilderberg uttalte at «Bilderbergs eneste aktivitet er den årlige konferansen. På møtene fattes ingen vedtak, foretas ingen avstemninger, og ingen politiske uttalelser utstedes», og bemerket at deltakernes navn var tilgjengelige for pressen.^[11] Bilderberg-gruppens uoffisielle hovedkvarter er universitetet i Leiden i Nederland.^[12]

• Henri de Castries (2012-)
• Étienne Davignon (1999–2011)
• Peter Carington, 6. baron Carrington (1990–1998)
• Eric Roll, Baron Roll av Ipsden (1986–1989)
• Walter Scheel (1981-1984)
• Alec Douglas-Home (1977–1980)
• Prins Bernhard av Nederland (1954–1975)^[13]

Utgiftene til Bilderbergmøtenes lille sekretariat dekkes helt av private abonnenter. Årsmøtets kostende er ansvaret til styringsgruppens medlem(mer) i vertslandet,^[10] og dekkes av virksomheter i vertslandene.^[14]

Det offentlige dekker det meste av kostnadene for sikkerhetsoppbudet. I 2013, da konferansen ble holdt i Storbritannia, kjørte politiet Operation Discuss i atten måneder før konferansen.^[15] Det ble etter konferansen avdekket at utgiftene løp opp til rundt 1,3 millioner britiske pund (ca 13 millioner norske kroner). En halv million pund ble tilbudt politiet av Bilderberg-gruppen for å unngår overskridelse av politibudsjettet.^[16]

De som har deltatt omtales ofte som «Bilderbergere». De fleste deltar kun én gang og inkluderer mange med innflytelsesrike offentlige verv. Medlemmer av styringskomiteen (som lager invitasjonslisten) deltar hvert år og kommer hovedsakelig fra det private næringsliv. De senere år typisk en fra hvert land som har deltakere, men elleve fra USA.^[10]

Medlemskapet er i stor grad trukket fra vesteuropeiske og nordamerikanske land.^[17] I en artikkel fra 1977 kritisk til Bilderberg-gruppens medlemskap, siterer journalist Caroline Moorehead et ikke navngitt medlem av gruppen: «Ingen invitasjoner går ut til representanter fra utviklingslandene. Ellers ville vi blitt et mini-FN» og en annen: «vi leter etter likesinnede mennesker og kompatible mennesker. Det ville være verre å ha en klubb av dumskaller». I artikkelen karakteriserer Moorehead gruppen som "politisk sterkt partisk mot moderat konservativisme og store bedrifter" og hevder at "ytterste venstre er representert ved spredde innslag av sentrale sosialdemokrater".^[18]

Deltakerlistene har mange navn på personer som kort tid senere fikk politiske lederposisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton som deltok to år før han vant presidentvalget i USA.^[6][19] Ifølge en BBC-artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU-kommisjonen deltatt på Bilderberg-konferanser før de ble valgt.^[20] Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.^{[20][6][14][21]}

Politikere og andre i offentlige verv understreker at de deltar som privatpersoner, ikke som offentlige representanter. Forskjellen er om reisen og oppholdet er betalt for privat eller av det offentlige.

I 2013 ble det rapportert at en kilde involvert i planleggingen for gruppens møte det året innrømmet at personer som ikke står i de offentlig utstedte detakerlistene noen ganger kan møte opp «bare for dagen».^[22]

Den mest sentrale Bilderbergeren er David Rockefeller (USA) som har vært med på nesten alle konferansene siden begynnelsen og er rådgiver til styringskomiteen.^[10]

I starten og frem til 2002 var norske medlemmer av styringskomiteen (med ett unntak) skipsredere, men de to siste var/er konsernsjefer i Norsk Hydro.^{[trenger referanse]} Den nåværende og de tre forrige konsernsjefene i Norsk Hydro har alle deltatt.^{[trenger referanse]} Fra det norske statsapparatet har det deltatt flere partiledere med gode utsikter til å bli statsminister, hvorav mange kort tid etter ble det, inklusive nåværende statsminister Erna Solberg og forrige statsminister Jens Stoltenberg.^{[trenger referanse]} Andre særtrekk er forsvarsministere, sentralbanksjefer, forkjempere for Europeisk integrasjon og den nåværende og forrige kronprinsen.^{[trenger referanse]} Fra media er Aftenposten/Schibstedgruppen representert, og fra akademia Universitetet i Oslo.^{[trenger referanse]}

Den sentrale personen fra Norge i Bilderbergsammenheng er i øyeblikket Svein Richard Brandtzæg (konsernsjef i Norsk Hydro) som sitter i Bilderbergs styringskomite.^[10]

• 2015 (11-14. juni) på Interalpen-Hotel Tirol i Telfs-Buchen, Østerrike
• 2014 (29. mai-1. juni) på Marriott Hotel i København, Danmark
• 2013 (6-9. juni) på The Grove Hotel Watford i Hertfordshire, Storbritannia
• 2012 (31. mai–3. juni) på Westfields Marriott i Chantilly, Virginia, USA^[23]
• 2011 (9–12. juni) på Suvretta House i St. Moritz, Sveits^[24]
• 2010 (3–7. juni) på the Hotel Dolce i Sitges, Spania^[25]
• 2009 (14–16. mai) på Astir Palace resort i Athen, Hellas^[26]

Konferansen har blitt holdt i Norge kun én gang, 14.–16. mai 1982 på Rica Park Hotel i Sandefjord. Dette er også eneste gang en sittende norsk statsminister (Kåre Willoch) har deltatt.

Hvert år deltar mellom ti og tyve redaktører og journalister fra tidsskrifter som The New York Times og The Wall Street Journal, men med referatforbud.^[27]. Møtene holdes under Chatham House-regelen som sier at informasjonen som kommer frem, fritt kan brukes av deltakerne, men at ingen utsagn skal tillegges navngitte personer.^[2] Financial Times-journalisten Martin Wolf, som har vært invitert flere ganger i en ikke-rapporterende rolle, har sagt om bilderberg-konferansen at «diskresjon, fremfor hemmelighold, er nøkkelen til et slikt møte».^[28]

Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet sa følgende om konferansen til Dagens Næringsliv:

Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.^[27]

Følgende aviser, tidsskrift og mediakonsern er noen hvor eiere, redaktører eller andre sentrale personer har deltatt og dermed lovet å ikke referere konferansen. Gjengangerne er typisk engelskspråklige tidsskrift med internasjonal distribusjon, men også enkelte andre nasjonale aviser er hyppig representert på konferansen.

Engelskspråklige aviser/tidsskrifter: The Washington Post, The New York Times, Time, The Economist, Financial Times, Newsweek, The Wall Street Journal, The Daily Telegraph.

Andre aviser/tidsskrifter: Die Zeit (Tyskland), Le Figaro og Les Échos (Frankrike), La Stampa, Corriere della Sera og La Repubblica (Italia), 'El País (Spania), Jerusalem Post (Israel), Politiken og Jyllands-Posten (Danmark).

Nyhetsbyråer: Reuters (Storbritannia, selger nyheter til aviser og tv-stasjoner over hele verden).

Mediekonserner: Telegraph Media Group (Storbritannia), PRISA (Spania), Ringier (Sveits), Hollinger Inc. (Canada, nedlagt).

The Economist står i en særstilling, i og med at det hvert år siden 1998 inviteres to journalister derfra som rapporteurs for å skrive møtereferatene. The Economist er et ukentlig nyhetsmagasin som selges over hele verden, med stoff om politiske og økonomiske globalt relevante saker fra hele verden. Artiklene oppgir ikke navn på skribentene, og avslutter ofte med en oppfordring om hva som bør være veien videre.

Siden 1983 har journalisten Jim Tucker fra American Free Press gjennom kilder som deltakere, hotellansatte og søppelavfall fra konferansene publisert gjestelister og agendaer.^[27]

I 1999 publiserte den britiske ukeavisen The Big Issue det de hevdet var det lekkede referatet fra konferansen.^[29]

I 2009 fikk konferansen omfattende omtale i nettutgaven av den engelskspråklige avisen The Guardian med artikkelserien «Charlie Skelton's Bilderberg files». Skelton har vært til stede utenfor konferansen og fortsatt artikkelserien hvert år siden.^[30]

I 2010 noen få dager før konferansen ble det lagt ut en offisiell hjemmeside for Bilderberg-gruppen.^[31][32]

Minst seks norske avisredaktører og direktører har deltatt på Bilderberg-konferansen:

• Hanne Skartveit (politisk redaktør i VG) (2018)^{[trenger referanse]}
• Trine Eilertsen (politisk redaktør i Aftenposten) (kjent deltakelse i 2015)^{[trenger referanse]}
• Per Egil Hegge (redaktør for Aftenposten) (kjent deltakelse i 1999)^[33]
• Nils Morten Udgaard (utenriksredaktør for Aftenposten) (kjent deltakelse i 1998)^[34]
• Tinius Nagell-Erichsen (administrerende direktør i Aftenposten/Schibstedgruppen) (kjent deltakelse i 1982, året den ble holdt i Norge)^[35]
• Hans Vatne (sjefredaktør i Aftenposten) (kjent deltakelse i 1981)^[36]

Bilderberg-gruppens egen pressemelding for 2002 sier Bilderberg- ikke har andre aktiviteter enn en årlig konferanse. På møtene blir ingen resolusjoner foreslått, ingen avstemninger blir gjort, og ingen uttalelser gitt.[Bilderberg er kun] et lite og fleksibelt uformelt og uoffisielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes.^[21] Denne fremstillingen stemmer sammen med den beskrivelsen mange møtedeltakere har gitt.^[14]

• Etienne Davignon, tidligere visepresident for EU-kommisjonen og styreleder for Bilderberg-konferansene, har understreket at de «ikke er et kapitalistisk komplott for å styre verden».^[21] Han hevder at konferansene automatisk vil samle internasjonalister – mennesker som støtter arbeidet til WTO, transatlantisk samarbeid og europeisk integrasjon.^[20]

• Thierry de Montbrial, direktør for det franske Institute of International Relations og deltaker i mer enn tredve år kaller konferansen for en «klubb».^[21]

• Professor Kees van der Pijl har argumentert at møtene spiller en uformell men essensiell rolle i verdenspolitikken. Han hevder at «det trengs steder hvor disse menneskene kan tenke over hoved-utfordringene som ligger foran dem, koordinere retning for politikken, og finne ut hvor der kan oppnås konsensus.»^[20]

• Will Hutton, økonomisk analytiker, tidligere avisredaktør og Bilderbergmedlem hevder deltakerne får anledning til direkte å influere internasjonal konsensus (common sense), en konsensus som først og fremst favoriserer internasjonal frihandel.^[20]

Kritikere av konferansen som det britiske parlamentsmedlemmet Micheal Meacher hevder at det, på tross av at det ikke tas formelle avgjørelser på møtene, legges et grunnlag for en konsensus blant politiske, industrielle og finansielle eliter, og at dette former den globale agendaen.^[14][37] Konferansene har alltid vært lukkede og deltakerlisten har normalt ikke blitt offentliggjort. Dette, kombinert med gjestelisten av fremtredende politikere og næringslivsfolk, har ledet til kritikk for manglende transparens. Det har blitt påpekt at potensialet er stort for at gruppen fatter beslutninger uten offentlighetens innsyn og uten demokratisk kontroll.^[38]

• Pressen har møtt kritikk i forbindelse med konferansene. Ledere for store redaksjoner og mediehus er regelmessig gjester. Kritikere mener imidlertid at de aktuelle publikasjonene sjelden nevner konferansene, og at kritikken mot konferansene blir bagatellisert når de eventuelt nevnes.^{[27][21][39][40][41]}

• Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har uttalt seg svært kritisk til pressefolk som deltar på konferansene. Han mener pressen ved å delta og samtidig akseptere forbudet mot å rapportere fra konferansen, bidrar til å underminere demokratiet.^[42] Aftenpostens journalist Per Egil Hegge, som selv deltok på konferansen i 1999, peker i et tilsvar til kritikken fra Kokkvold til at hans avis både i 1998 og 1999 skrev om konferansen. Selv om ingenting ble referert fra selve konferansen hevder Hegge at han selv har hatt stor nytte av bakgrunnskunnskap han har tilegnet seg på konferansen.^[43][44]

• Det norske Nobelinstituttet har måttet tåle kritikk etter at instituttets direktør og Den Norske Nobelkomites sekretær, Geir Lundestad, deltok på konferansen i 2005. Daniel Estulin, som har skrevet flere bøker om Bilderberg–konferansene, og Fredrik S. Heffermehl, som har engasjert seg sterkt i saken til den israelske forskeren og atomvåpenaktivisten Mordechai Vanunu, påpekte at Vanunu, Hans Blix, FNs våpeninspektører i Irak, og Mohamed el-Baradei var nominert til fredsprisen det året. Estulin og Heffermehl påpekte at en fredspris til en av disse var lite ønskelig for enkelte av konferansens interessegrupper, og at det i lys av dette kunne oppstå mistanke om uheldige koblinger. Professor Ole Danbolt Mjøs, Krf-politiker og daværende leder for Nobelkomiteen, svarte på kritikken at «det er umulig å gi regler for hvilke møter vi er med på».^[45][46][47]

Bilderberg-gruppen har vært gjenstand for en rekke anklager om å drive konspiratorisk virksomhet blant verdenseliten, og konferansene er hyppig gjenganger i konspirasjonsteorier av ulike slag.^[48]

• På den første konferansen i 1954 snakket Eisenhower-medarbeideren Charles Douglas Jackson, som var sentral i arrangementet, engasjert mot den rådende mccarthyismen i USA. Han skal ha forutsagt McCarthys fall, noen måneder før dette virkelig skjedde. Denne spådomsevnen skal ha imponert europeiske møtedeltagere, og konspirasjonsteoretikere har siden festet seg ved «spådommen» som et indisium på at Bilderberg-gruppen er i stand til å påvirke begivenheter av denne typen.^[6]

• På 1950-tallet ble konferansen av europeisk venstreside mistenkt å være et initiativ tatt av USAs regjering, herunder CIA, for å undergrave sosialismen.^[6] Frykten for at kommunismen skulle spre seg oppfattes av flere som en viktig årsak til at konferansene ble startet,^[6] så venstresidens bekymringer var ikke helt uten rot i virkeligheten.

• Høyresiden i USAs anklaget på sin side Bilderberg-gruppen for å utgjøre en europeisk sosialistisk konspirasjon for å svekke USAs konstitusjonelle oppbygging.^[6] I tiden etter Franklin D. Roosevelt og hans New Deal–program eksisterte det en utbredt tro på den amerikanske høyresiden om at kommunistene hadde infiltrert Washington, og at disse, i samarbeid med sterke jødiske pengeinteresser, søkte å opprette en sentralisert stat med sterk kontroll over borgerne, i strid med hva mange oppfattet som det amerikanske idealet.^[49] Senere har denne retningen av konspirasjonsteorien utviklet seg til en forståelse av at Bilderberg-gruppen er et sentralt ledd i en verdensomspennende plan for maktovertakelse innenfor rammene av en såkalt «ny verdensorden» («New World Order»).^[6]

• Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg har i bøkene Makten bak makten og SOV, mitt lille Norge hevdet at Norges politikere, fra SV til Frp, planmessig og over tid har avskaffet Norges nasjonale selvbestemmelsesrett, og har overlatt denne til overnasjonale organer som hverken velges demokratisk eller er underlagt demokratisk kontroll. Ertresvåg understreker at han ikke betrakter Bilderberg-konferansene som åsted for den internasjonale konspirasjonen han mener å se, men mer som rekrutteringsgrunn for denne.^[40][50]

• Etterforskeren og journalisten James P. Tucker, jr. mener^{[51][trenger bedre kilde]} at de første oppfordringene om et amerikansk angrep på Irak ble fremmet^[52] på Bilderberg-møtet i 2002.^[14][27]

• Under krigene på Balkan var det en utbredt tro blant serbere at NATOs krigføring var direkte motivert av behovet for kontroll over oljerørledningene som går gjennom landet, og at avgjørelsen om krigen var tatt^{[53][trenger bedre kilde]} av Bilderberg-gruppen.^[21][14]

• Den trilaterale kommisjon, etablert av David Rockefeller i 1972 etter at Bilderberg-gruppen nektet å inkludere Japan.^[54]

• Offisielt nettsted
• (en) Bilderberg Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bilderberg Meetings Participant Lists 1954-2012 (Publicintelligence.net)
• Deltakerlistene for 1965-1994 samlet i én søkbar fil (Scribd.com)
• Bilderberg Meetings: An Illustrated History (Scribd.com) - inneholder en rekke bilder
• The Bilderberg Group: Planning the World's Future Behind Closed Doors
• Bilderberg.org - konspirasjonsteorier om Bilderberg