Mordechai Vanunu

Mordechai Vanunu מרדכי ואנונו
Født		13. okt. 1954[1][2] (70 år) Marrakech (Marokko)
Beskjeftigelse		Tekniker, aktivist, varsler
Utdannet ved		Ben-Gurion University of the Negev
Ektefelle		Kristin Joachimsen (2015–)[3]
Parti		Maki
Nasjonalitet		Israel Marokko
Utmerkelser		6 oppføringer Seán MacBrides fredspris (1994)[4] Folkets Fredspris (2004) Right Livelihood Award (1987) LennonOno Grant for Peace (2004) Carl-von-Ossietzky-medaljen (2010) Æresdoktor ved Universitetet i Tromsø (2001)
Mordechai Vanunu på Commons

Mordechai Vanunu (hebraisk: מרדכי ואנונו, født 13. oktober 1954 i Marrakech i Marokko) er en israelsk fredsaktivist og tidligere atomtekniker som gjorde Israels utvikling og besittelse av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen offentlig kjent i 1986. Dette førte til at han samme år ble kidnappet av Mossad (fra Italia), dømt til 18 års fengsel og holdt fengslet til 2004, i mange år i isolat. Han ble løslatt i 2004, men har ikke fått forlate Israel, og får heller ikke snakke med utlendinger. Amnesty International har uttalt at «organisasjonen anser Mordechai Vanunu som en samvittighetsfange og krever at han blir sluppet fri umiddelbart».^[5]

Vanunu var universitetsrektor (Lord Rector) ved universitetet i Glasgow 2005-08, og er æresdoktor ved Universitetet i Tromsø siden 2001. Han har mottatt Right Livelihood Award (1987) og Folkets fredspris (2005), og er nominert til Nobels fredspris (bl.a. av tidligere fredsprisvinner Józef Rotblat) en rekke ganger.^[6] Daniel Ellsberg har beskrevet ham som «den største helten i atomalderen».^[7]

19. mai 2015 giftet han seg med Kristin Joachimsen i den tyske menigheten i Forløserens kirke i Jerusalem.^[8][9]

Vanunu ble født i Marrakech i Marokko som sønn av Mazal og Solomon Vanunu. Den jødiske kjøpmannsfamilien talte etter hvert fem sønner og fem døtre. Sønn nr 2 og 3, Mordechai og Meir, var farens favoritter. De fikk skolegang og et nært forhold. Som familien vokste, flyttet den til stadig større boliger i Malakh,^[10] den jødiske bydelen. Der var det to jødiske skoler, men Mordechai gikk på Alliance-skolen utenfor området, der halve skoledagen foregikk på fransk og halve dagen på arabisk. Dessuten hadde han en time på hebraisk. Etter skoletid likte guttene seg i farens butikk. På vei til skolen gikk de gjennom travle arabiske gater og følte seg vel der.^[11]

Faren var rabbiner. I 1963, da Vanunu var ni år, emigrerte familien til Israel, delvis fordi Marokko fikk selvstendighet i 1956, og livet ble mer utrygt enn under fransk styre. Motviljen mot jødene ble uttrykt sterkere, med steinkasting og angrep på jødiske butikker. Samtidig arbeidet Mossad-agenter fra 1950 for å overtale folk til å flytte til Israel. Marokko innførte utreiseforbud for å hindre Israel i å vokse, men Mossad skaffet utreisetillatelser uansett ved å bestikke marokkanske tjenestemenn. Vanunu senior ville fortrukket å flytte til Canada eller Frankrike, men bestemte til sist for å omplante familien til et sted ved Haifa. Imidlertid hadde de israelske planene om bosetning av Negevørkenen feilet. Ingen flyttet dit frivillig. Løsningen ble å tvangsplassere nykommere fra Nord-Afrika der. Vanunu-familien ble sendt til Beersheba, til et treskur med utedo. Etter en stund flyttet familien likevel til et sted nær Haifa, men etter seks uker kom politiet og returnerte dem til Beersheba. Solomon som hadde tenkt seg Israel som et moderne, vestlig land, hadde kjøpt kjøleskap, vaskemaskin, radio og båndopptaker i Marseille. Innkjøpene fikk de liten glede av; kjøleskapet nådde først frem etter at familien var tilbake i Negev, og de var bosatt i en leiegård uten strøm og uten plass til et kjøleskap. Faren som hadde vært vant til å sørge for familien, ble sendt på veiarbeid i statlig regi. Det hadde han ikke helse til.^[12] Også i Israel snakket familien marokkansk arabisk innbyrdes, for moren kunne ikke hebraisk.^[13]

Til sist lyktes familien å komme til Haifa. Der fikk faren opp en religiøse brukthandel og ble igjen en religiøs leder, barna ble sendt på yeshiva (ortodoks skole) og holdt unna andre barn. De måtte også bidra økonomisk og måtte tidlig i arbeid. Men Mordechai ba om å slippe religiøs undervisning da han var seksten. I takt med at faren ble mer ortodoks, trakk sønnen seg bort fra religion. I 1971 begynte han den treårige obligatoriske militærtjenesten. Mordechai feilet i opptaksprøven for å bli pilot, men ble opptatt i et ingeniørkompani og utmerket seg i Yom Kippur-krigen i oktober 1973. Han ga seg så i kast med fysikkstudier i Tel Aviv.^[14]

Fra 1976 til 1985 arbeidet han som atomtekniker og skiftleder ved atomanlegget Dimona i Negevørkenen. Frankrike bygget reaktoren på slutten av 1950-tallet. Dimona er fortsatt hovedkilden til Israels plutonium. Norge leverte i 1959 tyve tonn tungtvann, stoffet som er nødvendig for å iverksette prosessen. I 1963 da anlegget ble startet, leverte USA enda fire tonn tungtvann.^[15]

Vanunu var også deltidsstudent i geografi og filosofi ved Ben-Gurion-universitetet. På denne tiden ble han kritisk til Israels behandling av palestinerne, og dannet en fredsgruppe kalt Campus sammen med fire andre jødiske studenter og fem arabiske studenter, og som gikk inn for én stat i Palestina. Vanunu var også aktiv i en gruppe kalt Bevegelsen for fred. Tidlig på 1980-tallet konverterte Vanunu fra jødedommen til kristendommen. Vanunu tok baccalaureusgrad i filosofi og geografi ved Ben Gurion-universitetet i 1985. Han har mottatt en æresdoktorgrad ved Universitetet i Tromsø.

I 1986 overførte Vanunu fotografier fra atomanlegget Dimona til den britiske avisen The Sunday Times, som senere trykket bildene. Avisen lovet samtidig Vanunu $100 000 for å skrive en bok om saken.^[16] Samtidig lurte en kvinnelig israelsk agent Vanunu til å dra til Roma, der han ble kidnappet av Mossad i all hemmelighet og ført til Israel. Bortføringen kunne like gjerne blitt foretatt i London, men israelerne ønsket ikke problemer med britiske myndigheter, og man anså Roma som et bedre alternativ.

I Jerusalem ble Vanunu stilt for retten for brudd på taushetsplikten. På Yitzak Rabins hemmelige ordre tapte Vanunu dermed muligheten for en rettferdig saksgang. Domstolen fikk beskjed om kun å ta stilling til om han hadde brutt sin taushetsplikt, uten å diskutere hans motiver, eller om opplysningene hans overhodet var korrekte. Staten slapp dermed å bevise om han hadde røpet noe til skade for Israel. Det var nok til domfellelse å finne ham skyldig i å ha brutt taushetsplikten. For dette ble han idømt 18 års fengsel, mens Rabin ble tildelt Nobels fredspris i 1994.^[17]

Under fangenskapet ble Vanunu holdt 12 år i isolasjon. Under sitt lange fangenskap, og hele tiden etterpå, har Vanunu nektet å snakke hebraisk, og kommuniserer utelukkende på engelsk.^[18] Amnesty International beskrev behandlingen av Vanunu som «grusom, inhuman og nedverdigende behandling [...], slik som er forbudt gjennom internasjonal lov».^[19] Israelske myndigheter hevder at fasilitetene i Vanunus fengselscelle var bedre enn i gjennomsnittlige israelske fengsler. Videre påpeker de at hverken Den europeiske menneskerettskonvensjon eller FNs økonomiske og sosiale råds minimumsregler for behandling av fanger nevner noe forbud mot isolasjon, på tross av disse dokumentenes gjennomgående høye krav til behandling av fanger.^[20]

Vanunu blir av mange menneskerettighetsgrupper ansett som en samvittighetsfange og ofte sammenlignet med den tyske pasifisten Carl von Ossietzky.^[21] I Israel er synet på Vanunu motsatt. Shimon Peres uttalte i forbindelse med løslatelsen at «Vanunu forrådte sitt land og fikk en rettferdig straff».^[22] Etter at det ble kjent at Vanunu uttalte at «vi trenger ikke en jødisk stat, det må være en palestinsk stat»,^[23] ble han enda mer upopulær i Israel. De fleste israelere ser på ham som en forræder.^[24]

Vanunu ble løslatt fra israelsk fengsel 21. april 2004. Han har imidlertid blitt nektet å forlate Israel, slik han ønsker, og blir også nektet å snakke med utlendinger. Den israelske riksadvokaten Menachem Mazuz begrunnet tiltakene mot Vanunu med hensynet til statens sikkerhet, da Vanunu skal ha uttalt at han ønsker å avsløre flere statshemmeligheter.^[25]

Vanunu har uttalt at han blir forfulgt av israelske myndigheter fordi han er kristen: «Jeg led her i 18 år fordi jeg er kristen.»^[26]

Mordechai Vanunu ble i 2001 utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Tromsø. Han har blitt nominert til Nobels fredspris hvert år fra 1988 til 2004, og mottok i 1987 Right Livelihood Award. I desember 2004 ble han valgt til rektor ved universitetet i Glasgow (Skottland), en ren æresstilling som tidligere har vært tildelt en rekke fremstående britiske politikere, bl.a. statsministrene Benjamin Disraeli og Arthur Balfour. I 2005 mottok Vanunu Folkets Fredspris i Norge.

I oktober 2004 søkte Vanunu politisk asyl i Norge. Han sendte også søknader til Sverige, Danmark, Irland og Frankrike, og sa at han ville ta imot beskyttelse fra et hvilket som helst land som ville gi ham det. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) har tatt til orde for Norge har moralsk plikt til å gi Vanunu politisk asyl.^[27] Det gjorde også Lars Sponheim da han var Venstre-leder. Han uttalte at Vanunu var en viktig varsler og derfor burde få opphold i Norge,^[28] men Kjell Magne Bondevik sørget for at varsleren ble nektet asyl i Norge.^[29] Universitetet i Tromsø har tilbudt Vanunu jobb på fredsstudiet sitt.

Den 9. april 2008 gjorde Bergens Tidende det kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk Utlendingsdirektoratet om å avslå Vanunus søknad, til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl.^[30] Vanunu uttalte samme dag som opplysningene ble kjent at «jeg er skuffet, men ikke overrasket over å høre at det lå politiske motiver bak den avslåtte søknaden om asyl i Norge».^[31] 10. april bestemte den norske regjeringen at Vanunu kan få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Avgjørelsen, som er blitt kritisert av Vanunus støttespillere, ble tatt etter medienes avsløring av Erna Solbergs innblanding. Vanunu har selv uttalt at en arbeidstillatelse ikke er verdt noe, og at norske styresmakter må presse Israel til å la ham reise ut av Israel.^[32] Israelere har ikke visumplikt til Norge for besøk på færre enn 90 dager.^[33] Det betyr i praksis at Vanunu automatisk hadde fått oppholdstillatelse, idet han allerede har et jobbtilbud i Norge.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Mordechai Vanunu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mordechai Vanunu på Internet Movie Database
• (en) Let us thank and honor Mordechai Vanunu Arkivert 15. februar 2020 hos Wayback Machine.
• (en) Vanunu's statement upon release from prison