Leidang

Leidang (av norrønt leið = «ferd»;^[1] dansk leding, svensk ledung, engelsk lething, latin expeditio) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip for ekspedisjoner og krig. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde forbilde i angelsaksernes fyrd i England. I Norge ble leidangen etablert av Håkon den gode, hvor kystlandet, så langt som laksen går opp i elvene, ble delt i skipreder, og hvert skiprede skulle utrede (stille) et langskip med folk og proviant. Bare kongen fikk by ut leding, og han hadde kommando over flåten.^[2]

I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, en av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall «årer». Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

Skipreiden skulle sendes ut når det var «allmenning». Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann» (styrimaðr eller styræsmand) og fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).

Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann (dvs. påbud og forbud) og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gagn for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang, og hvem som står ansvarlig. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap, og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen «kalte ut» leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved «angrep på landet».

Våpnene på skipet var typisk bue og pil, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.

På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene leidangens overordnede.

Leidangen som opprinnelig var en militærordning som bare trådte i kraft i krig, ble omgjort til den første store statsskatten i Norge. Nå måtte bøndene hvert år levere en del av de matvarene som de før bare skulle betale i krig - og likevel slapp de ikke krigstjeneste.^[3] I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etter hvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Leidangsskatten levde videre i skatteenheten «månedsmat», der én månedsmat tilsvarte den mengden mat én mann behøvde i én måned om bord på et skip.^[4] F.eks. var gården Haucase (= Haukås) på Lindås i regnskapene til Munkeliv kloster skattlagt med «ti øre og tre månedsmater».^[5]

Siste gang den norske leidangen ble kalt ut, var i slaget ved Bergen 1429.^[6] Befolkningen ble varslet minst fire dager i forveien, og det ble reist festningsverk ved kongsgården og bispegården, som imidlertid begge ble nedbrent. Skip ble mobilisert også fra områdene rundt Bergen, men denne flåten ble nedkjempet. Kanskje mer enn tusen mann ble drept eller druknet. Det ble da klart at det ikke fantes militær evne i Norge til å verge seg mot inntrengere.^[7]

^A ML = Magnus Lagabøtes testamente. ^B GL = Gulatingsloven

Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.^[8]

• Norges historie
• Gjerd

• Ersland/Holm, Norsk forsvarshistorie – bind 1, ISBN 82-514-0558-0
• Edvard Bull d.e.: Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid – Steenske forlag – Kristiania 1920
• Harbitz, G.P.: Den norske leidangen, Oslo : Sjøforsvaret, 1951
• Øyvind Flatnes: Leidangen i operativ tjeneste

• Leidang hos Store norske leksikon