Curare

Strychnos toxifera av Koehler 1887

Curare er navnet på enkelte pilgifter fra Sør-Amerika. Pilene var innsatt med gift som drepte viltet eller fienden ved kvelning siden muskulaturen som sørget for åndedrettet ble lammet. Slike piler ble også brukt mot soldater og europeiske oppdagelsesreisende. Pilene ble oftest skutt med blåserør.

Curare påvirker ikke bevisstheten og påvirker ikke smerteopplevelsen før oksygenmangelen blir alvorlig. Ved operasjoner er det derfor viktig at pasienter som får curarelignende medisiner også får narkosemidler som gjør dem bevisstløse og smertefrie.

Det er fra gammelt tre hovedgrupper av curare:

  • Tubocurarin med det vanligste giftstoffet D-tubocurarin, som også er kjent som rørcurare, eller bambuscurare fordi det har vært oppbevart i hulrommene i bambusrøret. Det er et alkaloid som er en avledning av isoquinoline.
  • calebas curare (eng. gourd curare) som var pakket i skallet av en squash-/gresskar-lignende frukt. Hovedgiftstoffene er alloferine og toxiferine.
  • krukkecurare ble pakket i leirkrukker. Giftstoffene er protocurarine, protocurine og protocuridine.

Curare brukes bl. a til henrettelse med giftsprøyte

Historien

[rediger | rediger kilde]

I 1596 nevnte sir Walter Raleigh pilgifter i boka Discovery of the Large, Rich, and Beautiful Empire of Guiana (nå Guyana)(Oppdagelsen av det store, rike og vakre Guyana-riket). Det er mulig at giften han beskrev ikke var curare. De tidligeste europeiske oppdagelsesreisende lærte om flere dødelige planteekstrakter fra Amazonas som ble kalt curare. Alexander von Humbolt skrev i 1800 en beskrivelse av hvordan giften ble fremstilt fra planter av de innfødte ved Orinoco-elva.

I 1811 til 1812 gjorde Sir Benjamin Collins Brodie forsøk på dyr med curare og viste at dyret overlevde uten ettervirkninger bare respirasjonen holdes vedlike mens giften virker.

Charles Waterton beskrev i 1825 hvordan han holdt et esel levende under påvirkning av curare med kunstig åndedrett med belg og en tracheostomi, som er et hull inn i luftrøret der det legges en slange som dyret / pasienten puster igjennom.

I 1850 viste George Harley at curare var effektivt i behandling av stivkrampe og ved forgiftning med stryknin.

Henry Hallett Dale beskrev effekten av acetylcholin i 1914. Etter 25 år viste han at acetylcholin er del av den nevromuskulære signaloverføringen som blokkeres av curare.

Det mest kjente og historisk viktigste curare-giftstoffet er d-tubocurarine. Det ble i 1935 isolert fra en museumsprøve av curare av Harold King som arbeidet i Sir Henry Dales laboratorium i London. Han greide også å fastslå den kjemiske strukturen av stoffet. Stoffet ble lansert i 1940 som muskelavslappende middel under operasjoner. Curare er ufarlig å spise fordi det er et for stort molekyl til å suges opp av tarmen. Det vil være virksomt om det kommer i blodbanen i et sår eller om det settes som intravenøs injeksjon. Byttedyrene er derfor trygge å spise selv om de er drept med curareinnsatte piler.

Farmakologiske egenskaper

[rediger | rediger kilde]

Curare er eksempler på ikke-depolariserende muskelavslappende midler. De blokkerer nikotin-acetylcholin reseptorene som er en av to typer cholinerge receptorene på den postsynaptiske siden av den nevromuskulære overgangen på enden av nerven til muskulaturen.

Curare er etterfulgt av flere syntetisk fremstilte midler som har de grunnleggende egenskapene, men med langt færre bivirkninger.

Arthur Lawen i Leipzig gjorde isolerte forsøk med curare til anestesi fra 1912. I 1939 ble det brukt på psykiatriske pasienter som fikk en krampebehandling med stoffet Metrazol. Dette var en forløper til elektrosjokkbehandling.

Curarelignende muskelavslappende midler er brukt i anestesien av flere grunner.

  • Det er lettere å intubere en pasient med avslappede muskler.
  • Det var tidligere nødvendig med mer eter, kloroform eller cyclopropan for anestesi før curarelignende midler ble vanlige. Dette økte risikoen for dødsfall under operasjonen for pasienten, spesielt for eldre, hjertesyke individer.
  • Ved operasjoner i magen er det viktig at bukmusklene er avslappet under hele inngrepet.

Siden både d-tubocurarin og Halotane er ganglionblokkere, kan kombinasjonen gi alvorlige blodtrykksfall.

I 1954 ble det offentliggjort en artikkel som antydet at bruk av muskelavslappende midler økte anestesirelaterte dødsfall seks ganger. Dette er senere vist seg å være helt grunnløst.

Dagens anestesileger har flere muskelavslappende midler til disposisjon. De har mulighet for å styre muskelavslapping, smertestillende virkning og søvn/bevisstløshet separat. Siden muskelavslappende midler ikke gir søvninduserende eller smertestillende effekt, har det forekommet at pasienter har vært våkne og smertepåvirket uten mulighet til å gi tilbakemelding om egen tilstand eller bevege seg under operasjonen.

Arnfinn Nesset-saken

[rediger | rediger kilde]

Nesset-saken i Orkdal er en av de alvorligste seriemordersakene i Norge så langt. Over flere år ga Arnfinn Nesset, da som leder ved sykehjemmet, Curacit (suksametoniumklorid) til mange eldre med noe redusert funksjonsevne. Giften ble gitt intravenøst, og samtlige forgiftede ble drept av dette. Pasientene fikk ikke annen anestesisk behandling, og opplevde trolig at de ikke fikk puste, og døde hjelpeløse.