De naturhistoriske samlinger

De naturhistoriske samlinger
Plassering		Nygårdshøyden
Arkitekt		Johan Henrik Nebelong, Hans Jacob Sparre
Etablert		1865
De naturhistoriske samlinger 60°23′16″N 5°19′18″Ø
Adresse		Muséplass 3

De naturhistoriske samlinger (Universitetsmuseet – Naturhistorie)^[1] er et naturhistorisk museum i Bergen, som er en del av Universitetsmuseet i Bergen. På folkemunne kalles museet Naturhistorisk museum.^[2]

De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk.

Bergens museum ble opprettet i 1825 av stiftamtmann og tidligere stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849). På oppdrag fra museets styreleder, overlege Daniel Cornelius Danielsen ved St. Jørgens hospital, fikk arkitekt Johan Henrik Nebelong oppgaven med å tegne musumsbygget på Nygårdshøyden. Nybygget ble plassert i utkanten av byen, på den gamle Rakkerhaugen, byens rettersted fram til 1803. Grunnsteinen ble lagt ned i 1864, museet sto ferdig i 1866 og utstillingene åpnet 4. april året etter.^[3]

Midtbygget er fra 1865, mens sidefløyene er frå 1898. Under flere lag med maling har konservatorer funnet de originale veggfargene.^[4]

Bergens museum var forløperen for Universitetet i Bergen som åpnet i 1946^[5] og museet ble en del av det nye universitetet.

I oktober 1864 vedtok bystyret i Bergen å arrangere Den Internasjonale Fiskeriudstilling på Bergens museum. Utstillingen var planlagt å finne sted i august 1865, med det formål å fremme den norske fiskeriindustrien og øke kunnskapen om ulike fiskeprodukter og -redskaper. Den nye museumsbygningen på Nygårdshøyden sto ferdig oppført sommeren 1865.^[6]

Utstillingen, som var den første internasjonale fiskeriutstillingen i Norge, samlet 474 deltakere fra 14 land.^[7] Ved utstillingens avslutning den 18. september, etter seks uker, hadde nesten 25 000 personer besøkt arrangementet.^[8] På denne tiden hadde Bergen bare 27 700 innbyggere.^[9]

I museets forhall ble det i løpet av utstillingsperioden arrangert flere faglige foredrag. Et av de populære temaene var østersfiskeriene langs Hordalandskysten, en tradisjonsrik og lønnsom virksomhet på slutten av 1800-tallet.

I tillegg til dette satte museet opp en naturhistorisk utstilling med temaet «norske sjødyr». Disse dyrene var enten utstoppet, nedlagt i sprit eller utstilt som skjeletter. De største sjødyrene ble imidlertid hengt opp i taket, og skapte en visuell opplevelse for de besøkende.^[10]

I tiårene som fulgte, befestet museet sin posisjon som en viktig forskningsinstitusjon i Norge. Det var her Gerhard Henrik Armauer Hansen oppdaget leprabasillen og viste at spedalskhet ikke er arvelig.

Høsten 1882 ble Fridtjof Nansen ansatt som annenkonservator ved museet. Han ble interessert i nervesystemets organisering og studerte hvordan systemene var bygd opp hos laverestånde organismer fra havet. I løpet av en fireårsperiode publiserte han tre artikler med preliminære observasjoner fra ulike arter før han presenterte sin doktorgrad om nervesystemer. Nansen var da den første til å disputere på bakgrunn av forskning utført ved Bergens Museum.^[11][12]

Gjennom forskningen ble grunnlaget for et universitet i Bergen lagt. Etter hvert ble også selve museumbygget utvidet med to sidefløyer, og Muséhagen ble anlagt.

I 1946 vedtok Stortinget å opprette Bergens universitet med bakgrunn i aktiviteten ved museet. Nå skulle landet ha to likestilte universiteter som gjensidig stimulerte hverandre.

Samarbeidet mellom Universitetet i Bergen og museet fortsatte å være tett, og i dag er museets ulike enheter samlet under det felles navnet Universitetsmuseet i Bergen.^[13]

Museets arkitektur er preget av italiensk renessanse, slik man finner den i Palladios villaer og i palassarkitektur som Palazzo Strozzi og Palazzo Farnese. Fra Nebelongs samtid kan man finne forbilder i Karl Friedrich Schinkels og Friedrich August Stülers arkitektur, som Nasjonalmuséet i Stockholm (1848–1866), Universitetet i Königsberg (1844-1862) og Vitenskapsakademiet i Budapest (1862-65). Andre samtidige bygg en kan sammenligne med er Gottfried Sempers tekniske høyskole i Zürich (1861-1864) og Stortinget av Emil Victor Langlet (1860-1866).

Bygningen er en klassisk museumsbygning fra slutten av 1800-tallet i historiserende rundbuestil. Den er strengt symmetrisk med markant midtparti og markerte fløyer. Utvendig er mursteinsflatene slemmet og malt. Pussdekoren har friser med løvehoder under vinduene, vertikale hjørnelisener og brede lister under takløpet. På midtfløyen er listen kronet av en konsollrekke i sterkt relieff.^[14]

Ved sydfløyen oppførte Sparre en åpen underbygning, Runehallen, den ble oppført i kleberstein og gneis, og innvendig fikk hallen krysshvelv. Bygningen har en karakteristisk vindusløsning, der vindusglassene er satt inn i store sprosseverk av metall.

Byggetrinn 1 fra 1865 ble tegnet av arkitekt Johan Henrik Nebelong, og består av en midtfløy i tre etasjer, med flankerende to-etasjes fløyer. Byggetrinn 2 fra 1898 ble tegnet av arkitekt Hans Jacob Sparre og omfatter ytterfløyer i tre etasjer. Byggetrinn 2 har stil og materialvalg som byggetrinn 1.

Tårnsalen åpnet i 1867 og består av tre etasjer. Salen er omkranset av gallerier, som blant annet opprinnelig ble bygget som et galleri for de naturhistoriske samlingenes kunstsamling, men ble omdisponert til zoologiske samlinger i 1875. I 1887 ble øvre galleri bygget.

Salen er bygget etter modell av det britiske Underhuset.^[15][16] Selve salen er 120 kvadratmeter. Den hadde naturlig overlys fra store vinduer i taket. På slutten av 1870-tallet ble bildene overført til Bergen Billedgalleri da en var bekymret for deres tekniske tilstand og ville redde dem fra ytterligere forfall.

Etter at bildene ble flyttet var deler av de naturhistoriske samlingenes zolofiske utstilling plassert her. Etter en tid begynte vinduene å lekke og dette førte til at overlyset ble kledd inn noe som gjorde at rommets opprinnelige storhet forsvant.

Siden 1920-tallet har den vært brukt som lager for utstoppede dyr og fugler som ikke er i bruke og salen har vært stengt for publikum. Grunnen til dette var at ble kravene til offentlige bygninger innskjerpet og trappen som leder opp til Tårnsalen ble funnet for bratt. Etter ombygning og restaurering åpnet salen for publikum i 2019 etter å ha vært stengt i nesten hundre år.^[17][18]

Museet hadde foredrag og kurs. Fra 1894 hadde museet overtatt de populære «Foredrag for Hvermand». Ved utvidelsen av museets bygning i 1898 ble det tatt særlig hensyn til foredragene. Det ble innredet en stor og en mindre foredragssal i samme fløy som arbeidsrommene.

Salen ligger i sørfløyen ble spesielt dekorert da den ble bygget i 1898. Den gamle festsalen rommet 220 personer. På 1960-tallet ble den festsalen i likhet med resten av sørfløyen bygget om til kontorer og laboratorier.

Sørfløyen er rikere dekorert enn nordfløyen. Den inneholder intakte originalflater som er godt bevart under innbygning fra 1960-tallet. Der er kommet frem nye funn i bygningen, som et tidligere ukjent stukkaturtak i 1.etasje. I rommet finnes stukklister, brystningspanel, gipsrosetter og originale smijernssøyler.

Hvalsalen har skjeletter av i alt 18 ulike hvalarter. 23 hvalskjeletter er montert hengende fra taket, og i tillegg finnes det flere kranier og annet beinmateriale av hval i utstillingen. 11 skjelletter er over 5m lange. Den aller største er en 24m lang blåhval. Alle skjelettene er mer en 100 år gamle, og noen av dem har hengt i taket siden åpningen av den store fiskeriutstillingen i 1865.

Museet kjøpte både hele hvaler og ferdigkokte skjeletter fra hvalfangerne langs kysten av Vestlandet, og allerede på slutten av 1800-tallet var dette en så stor samling at museet kunne bytte, selge og gi bort verdifulle skjeletter til andre museer i Europa. Museets ansatte preparerte og kokte selv skjeletter i museumshagen til et stykke ut på 1900-tallet.

I 2010-2012 arbeidet et internasjonalt team av konservatorer med å konservere, stabilisere og restaurere skjelettene^[19].

Muséhagen ble anlagt i årene 1897–1899 etter en plan av konservator dr. Jørgen Brunchorst. Hagen skulle opprinnelig være en utendørs fortsettelse av de botaniske utstillingene inne i museet. Hagen ble anlagt i et myrete terreng og besto av avrundete bed, plener og hageganger. Lokalt ble hagen omtalt som «Brunchorsts hjerte og nyrer» og ble tidligere brukt i vitenskapelige studier.

Første del av botanisk hage ble anlagt rundt museumsbygningen. Professor Rolf Nordhagen la om deler av hagen i samarbeid med bygartner Georg Rosenvinge i 1926-1930. Den opprinnelig romantiske hagen med buktende stier og nyreformede bed fikk da en strammere utforming og ny vannhage mot Olaf Ryes vei^[20]. Gamlehagen lengst i nord er bevart fra 1800-tallet.

I Muséhagen finnes i dag ca. 3000 forskjellige arter. De fleste er hentet inn som frø fra viltvoksende arter i Norge og andre land over hele verden, men det finnes også kulturformer, f.eks. av økonomisk viktige og særlig vakre sorter. Hagen er et resultat av 120 års utvikling, med stadig utprøving av nye arter og sorter.

Dagens hageanlegg er fra 1930-tallet og inneholder blant annet steinbed på vestsiden av museumsbygningen, parterret på sørsiden og rododendronterrasser nedenfor veksthuset.

I 2009 startet arbeidet med en utvendig rehabilitering, basert på en bevilgning på 30 millioner kroner i regjerings krisepakke.^[21] I 2010 ble det planlagt en innvendig rehabilitering av museumsbygningen, en opprusting av Muséhagen, da spesielt området mellom Studentsenteret og sørfløyen.^[22] I 2012 godkjente Finansdepartementet et forprosjekt for rehabilitering av sørfløyen. I mai 2013 ble det bevilget 20 millioner kroner i oppstartsbevilgning til første del av oppussingsprosjektet.^[23]

1. november 2013 stengte museet dørene,^[24] da det viste seg at bygget var i så dårlig i stand innvendig at det gikk ut over samlingene ^[25]. Grunnet manglende finansiering fra regjeringen, ble museet stengt på ubestemt tid ^[26][27]. Over en million objekter måtte flyttes til trygge magasiner,^[28] et arbeid som startet sommeren 2012. I november 2013 åpnet ett nytt museumsmagasin hvor hele samlingen var flyttet innen utgangen av 2015.^[29][30]

2. september 2015 åpnet sørfløyen, da ombygget fra kontorer til en museumskafé og Universitetsaula for Universitetet i Bergen.^[31] 18. august 2018 åpnet museet i tre timer med arrangementet Tomt museum hvor besøkende kunne få omvisninger i et rehabilitert, men tomt bygg ^[25].

14. oktober 2019 åpnet museet dørene igjen for publikum, etter 6 års renovering og oppgradering.^[32]

Rektor ved UiB og daværende statsminister Erna Solberg sto for åpningen. Det ble også arrangert et barnetog fra Festplassen opp til museet.^[33]

De 16 nye utstillingene rommet drøyt 100 nye pattedyr, like mange nye fugler og en lang rekke nye insekter og sjødyr, i tillegg til blant annet planter, krystaller og utstillinger om både geologi og evolusjon.^[34]

Bare to uker etter gjenåpningen av Universitetsmuseet hadde besøkstallene nådd 15000, og den gamle dagsrekorden ble nesten doblet.^[35]

• Universitetsmuseet i Bergen
• Artikkel om utstillingene på museet Arkivert 12. oktober 2019 hos Wayback Machine.
• Artikkel om de utstoppede dyrene som var i for dårlig stand til å bli utstilt igjen
• kunsthistorie.com - Naturhistorisk museum i Bergen Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine.
• Forvaltningsplan fra 2018: Detaljert historikk og bilder
• På høyden - Riksantikvaren rosar restaureringsplanar